er det sorg det jeg føler?....

[Gjest Anonymous]

kanskje dette innelegget er helt malplassert inne her og at det nesten er å ikke respektere de som virkelig sørger...

mannen min er helt satt ut av sine problemer- han er deprimert, det ser jeg og det sier han- men jeg kan ikke snakke om noen ting- ikke hvordan dette påvirker oss, han, meg...

han mener jeg ikke skjønner, ikke har mulighet til å skjønne- og han prøver ikke høre på meg, skjønne meg...

jeg sørger tror jeg for jeg ser at dette forholdet ikke kan vare på noen som helst måte- han undervurderer meg, vil ikke høre på meg- tror at dette ikke på noen som helst måte kan påvirke meg eller samlivet vårt...

han ødelegger meg- virkelig- han sårer det innerste i meg...

hva er det jeg føler?sorg?...

[ElleVille]

Jeg vil kalle det sorg. Du er nemlig det man så flott kaller "pårørende", og det vet jeg ekstremt godt at kan være en stor sorg.

Jeg kan ikke si noe som vil hjelpe deg, men om mannen din er deprimert, går han kanskje til psykolog?

Jeg råder deg til å kontakte hjelp selv.

Du trenger sikkert å snakke med noen?

Det er godt å ha en nøytral part å lufte tanker, ideer og følelser med.

En mulighet er også å gå i terapi sammen.

Vær iallefall ikke redd for å bruke støtteapparatet rundt deg - de er der for personer som deg, meg og naboen.

...og om det vi føler ikke kan defineres som "sorg" etter ordboka, så er det akkurat slik det føles.

Og den følelsen skal du ikke kimse av.

Lykke til. 12

[Gjest gjest1]

Det du føler er nok mer fortvilelse, tristhet og det at du føler ingenting hjelper. Men på en annen side kan det være sorgen over at dere ikke er så nær hverandre lenger. At du føler du mister ham litt og litt for hver dag.

Det er ingen som bestemmer hva som er sorg eller ikke. Det er det bare du som kan kjenne på. Føler du at dette er sorg, så er det det!

Du er nødt til å få mannen din til å snakke med noen. Om han ikke vil snakke med deg, ta kontakt med en venn av ham, en eller annen du vet han stoler på. Han sliter tydeligvis med et eller annet. Alt blir som regel bedre, bare man får snakket ut om det. Og kanskje han da kan fortelle deg hva det er som plager ham.

Lykke til med dette! *Klemmer deg masse*

12

[Gjest Anonymous]

takk for svar og klemmer.

hope sa en viktig ting- begge to gjorde det altså-

jeg sørger for vi ikke er så nær hverandre lenger- ja jeg føler meg litt sperret ute

-og da føler jeg meg hjelpeløs- når han sperrer meg ute- om det er bevisst det veit jeg ikke- så føler jeg meg faktisk isolert...det gjør jeg, ja...

takk for svar!

[Gjest gjest1]

Hei igjen Anonym!

Selvfølgelig føler man seg utesperret, nesten utfryst. Men det er ikke så lett å snakke med noen hvis din mann faktisk har det vondt med seg selv! Jeg vet hvordan det er!

Menn er ofte sånn. De stenger seg mer inne, tør ikke å si noe i frykt for å bli sett rart på. Alt som har med psykisk helse å gjøre er så tabubelagt. Også glemmer man ofte de som står utenfor og ser på. De som merker at de nærmeste ikke har det noe bra. Det er ikke lett å være pårørende. Man vet ikke hva man skal si, hva man skal gjøre. Alt blir feil, og man føler seg malplassert og tilsidesatt.

Jeg kjenner ikke din mann. Men jeg kjenner igjen det med å ikke ville snakke om det. Jeg er nesten sikker på at med litt hjelp og tid kan det gå litt mer over, slik at han forstår at det ikke er så lett for deg heller. Men når man sitter i dette sorte hullet, og ikke vet hverken ut eller inn, da er det ikke lett å være menneske!

Vis at du er glad i ham. Fortell ham at du ikke kan vite hvordan han føler, for det er det kun han som kan. Si at du er der om det er noe han vil snakke om. Om du ikke forstår, kan du prøve å forstå. Si at du er så glad i ham, og at det er vondt å se ham slik.

Ofte er det ikke ord som er det viktigste heller. Men hva man gjøre, viser. Ord er kun ord, vil han sikkert si. Følelser og fornuft henger ikke alltid sammen.

Jeg ser du er glad i ham. Hadde du ikke vært det, hadde du ikke skrevet dette. Kanskje du kan vise ham det du har skrevet her? Eller kanskje han bare trenger litt tid for seg selv. Ikke vet jeg.

Ønsker deg i hvert fall lykke til. Forumet er til for å dele tanker, eller i hvert fall utblåsninger. Du trenmger det helt sikkert, så fortsett med det!

Klemmer fra 12

[Gjest Anonymous]

takk hope...

jeg snakket med han igår- vi kom ikke fram til noen løsning- men jeg fikk sagt hva jeg føler og tenker- det føles bedre nå- jeg bare sa det rett ut uten følelser og krimskrams- det funker visst best det på mannen min(!)...

så i dag føles det lettere!

det hjelper å fortelle det til noen objektive personer først.

...og inatt la han seg ved siden av meg og koste med meg- det var skikkelig godt :- )

så takk for hjelp!

[Gjest gjest1]

Dette var godt å høre, anonym! Det er bra du fikk sagt noe av det du føler om situasjonen. Og din mann er nok en av de som ikke orker alle ordene mellom linjene, har vil ha de store ord!

Jeg smilte da du sa han hadde lagt armene rundt deg. Det vitner om at han har forstått hvordan dette går inn på deg, og at han vet han kan stole på deg. Det er flott!

La meg vite hvordan det går videre. Lykke til!

12