Et spørsmål om prinsipper

[Gjest Gjest]

Havnet i en vennskapelig diskusjon her om dagen, og lurer på hva dere vordende bruder tenker om dette:

Under vielsen lover man å leve sammen i gode og onde dager, til døden skiller en ad. Statistisk sett vet alle at det ikke er slik. Et mer jordnært vielsesrituale burde ikke være fullt så bastant, men det er en annen sak.

Poenget er: er det greit å gifte seg selv om man ikke tror 100% på det man lover under vielsen? Det dreier seg ikke om å gifte seg med "feil" person av nødvendighet, det er jo noe som helst ikke burde forekomme i det hele tatt, men om de som ikke føler seg helt komfortabel med å gi et løfte man ikke aner om man kan holde om 30 år. Er det da greit å gifte seg, eller burde man leve som evig samboer?

Jeg ville ikke giftet meg hvis jeg gikk med slike tanker...

Den gamle klisjeen "Det handler ikke om å finne en man kan leve sammen med, men den man ikke kan leve uten" har faktisk noe for seg. Jeg kan ikke leve uten ham. Vi deler et liv, vi har barn sammen, vi har vært samboere over flere år, vi har delt mange gode dager og noen dårlige allerede. Jeg VET at jeg ikke kan leve uten ham, og har ingen problemer med å love i gode og onde dager resten av livet.

Klart, garantier har ingen, men sånn som det er i dag er jeg faktisk 100% sikker på at jeg vil leve sammen med ham resten av livet. Og nei, dette er ikke sagt i "bryllupsplanleggingsrus", men noe som var tilstede før vi forlovet oss. Ville ikke svart ja til ham hvis jeg var usikker på fremtiden. Han var heller aldri i tvil om hva svaret ville bli den dagen han spurte...

[Phaedra]

Man kan ikke forutsi hvordan ting er om 10, 20 eller 30 år, men når jeg gifter meg og sier ja til sommeren er det med et ønske og en følelse av at akkuratt *jeg* har tenkt å elske og ære min ektemann til døden skiller oss, og at han forhåpentligvis har tenkt det samme

Jeg har en liten stemme inne i hodet mitt som sier at jeg skal gi blanke i skilsmissestatistikker, for de gjelder ikke meg, og bare følge magefølelsen Hvis jeg ikke hadde hatt den følelsen hadde jeg ikke giftet meg

[Jade]

Jeg vet ikke om det kommer til å vare evig. Men jeg tror og håper det kommer til å gjøre det, og jeg kommer til å jobbe for at det skal gjøre det. Jeg hadde ikke giftet meg om jeg hadde trodd at det kom til å ta slutt om noen år eller ti.

[eleit]

Jeg ville ikke giftet meg om jeg ikke var 100% sikker på det jeg skulle si i kirken.. Ingen kan forutsi framtiden, men man må jo ta den sjansen..

Men, man må skille på å tro og vite.. Jeg vet jo ikke hva jeg føler om 10 eller 20 år, men jeg tror av hele mitt hjerte at vi kommer til å elske hverandre..

Jeg, vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men.. Jeg mener at om man ikke er 100% sikker på det, så bør man ikke gifte seg. Rett og slett pga at da tror jeg ikke man går inn i et ekteskap på rett grunlag, og da er det nok lettere og falle inn undre statistikkene..

[Possibly]

Havnet i en vennskapelig diskusjon her om dagen, og lurer på hva dere vordende bruder tenker om dette:

Under vielsen lover man å leve sammen i gode og onde dager, til døden skiller en ad. Statistisk sett vet alle at det ikke er slik. Et mer jordnært vielsesrituale burde ikke være fullt så bastant, men det er en annen sak.

Poenget er: er det greit å gifte seg selv om man ikke tror 100% på det man lover under vielsen? Det dreier seg ikke om å gifte seg med "feil" person av nødvendighet, det er jo noe som helst ikke burde forekomme i det hele tatt, men om de som ikke føler seg helt komfortabel med å gi et løfte man ikke aner om man kan holde om 30 år. Er det da greit å gifte seg, eller burde man leve som evig samboer?

Da vi snakket med presten før bryllupet, så fokuserte han mest på ordet "vil" i setningen "Vil du elske og ære ...". Man må ville det, og gjøre sitt beste.

Man er jo ikke nødt til å gifte seg i kirken, så hvis du ønsker et mer "jordnært" vielsesrituale, så får du det hvis du gifter deg borgerlig.

[Possibly]

Man kan aldri vite 100% hva som skjer i fremtiden, men det er da natulrig at de som gifter seg i hvert fall tror og vil at de skal leve sammen resten av livet. Ellers ser jeg ikke poenget med å gifte seg. Skal man liksom inngå midlertidige ekteskap? "Jeg lover på tro og ære å leve sammen med deg i de neste 10 årene.", høres helt feil ut for meg i hvert fall. Da planlegger man jo at det skal bli slutt, og hva er vitsen da?

Det kan være økonomisk og juridisk "tryggere" i en del situasjoner å være gift enn å være samboer, spesielt hvis forholdet skulle ryke. Så det er jo absolutt en "vits".

[The Kitten]

Havnet i en vennskapelig diskusjon her om dagen, og lurer på hva dere vordende bruder tenker om dette:

Under vielsen lover man å leve sammen i gode og onde dager, til døden skiller en ad. Statistisk sett vet alle at det ikke er slik. Et mer jordnært vielsesrituale burde ikke være fullt så bastant, men det er en annen sak.

Poenget er: er det greit å gifte seg selv om man ikke tror 100% på det man lover under vielsen? Det dreier seg ikke om å gifte seg med "feil" person av nødvendighet, det er jo noe som helst ikke burde forekomme i det hele tatt, men om de som ikke føler seg helt komfortabel med å gi et løfte man ikke aner om man kan holde om 30 år. Er det da greit å gifte seg, eller burde man leve som evig samboer?

Ja, det synes jeg er helt greit.

[Nigo-san]

Jeg har en liten stemme inne i hodet mitt som sier at jeg skal gi blanke i skilsmissestatistikker

Gi blanke i statistikker? :dåne:

Går det an, da?

Dette var som sagt en diskusjon der vi snakket mest rundt selve prinsippet- at det går an å ha en fantastisk, skjønn mann du aldri vil være foruten, men allikevel ikke klarer helt å love noe som statistisk sett går ad undas før eller siden... om det er "feil" å gifte seg når man tror det vil vare, håper det vil vare, men ikke kan garantere at det vil vare- rett og slett fordi det har tusenvis av mennesker gjort før deg, og gått på trynet så det sang

Masse spennende svar her, og gode innspill!

[Gjest Gjest]

Gi blanke i statistikker? :dåne:

Går det an, da?

Dette var som sagt en diskusjon der vi snakket mest rundt selve prinsippet- at det går an å ha en fantastisk, skjønn mann du aldri vil være foruten, men allikevel ikke klarer helt å love noe som statistisk sett går ad undas før eller siden... om det er "feil" å gifte seg når man tror det vil vare, håper det vil vare, men ikke kan garantere at det vil vare- rett og slett fordi det har tusenvis av mennesker gjort før deg, og gått på trynet så det sang

Masse spennende svar her, og gode innspill!

Bør man alltid bruke beina, siden statistikken viser at det er farligere å kjøre bil? Bør man aldri spille spill, siden statistikken sier at sjansen er stor for å tape? Taper man ikke mer om man takker nei til mye av det livet har å tilby, grunnet statistikker.......? Og skal man være så mekansisk at man sitter med sannsynlighetsregning for å vite om man skal takke ja til et frieri eller ei...? *grøss*

[Gjest Gjest_Ylva_*]

Folk bør gjøre det de selv føler er rett i en slik situasjon. Det er opp til den enkelte.

Jeg er skeptisk til ekteskapet som institusjon uavhengig av statistikk. Det er da ikke mulig å vite hva en vil føle om 50 år? Eller to år for den saks skyld. Likevel lover en å "elske og ære" ektefellen til en tar sin død.

Jeg tror jeg kan greie å holde sammen med samboeren min resten av livet. Jeg har tro på meg selv og også på ham. Vi ble sammen da vi var 16 og 17, og er nå 24 og 25. Har det supert. Noe jeg imidlertid ikke er sikker på, er om vi vil komme til å ha det bra sammen resten av livet. En aner jo ikke hva som venter. Men jeg er sterk, og ser for meg at jeg kunne ha holdt ut utav stahet, uten at det jo er noe poeng i seg selv.

Vi er forlovet, fordi han ønsket det. Er forlovet på femte året, og jeg føler meg ikke klar. Han vil gifte seg så snart som mulig (Noe jeg på en måte er glad for. Jeg ser det som en kjærlighetserklæring).

Vi ønsker oss barn, og jeg vil gifte meg med ham før jeg blir gravid. jeg tenker at det beste for barnet er om en har bestemt seg for å prøve å holde sammen med hverandre resten av livet.

[Gjest Gjest_Thea_*]

Anbefaler at du nevner det for din fremtidige ektefelle en stund før bryllupet at du ikke kommer til å mene alt du sier når du står der.

Min mann og jeg snakket mye om dette før vi kom så langt og hadde en av oss vært det minste i tvil hadde vi aldri giftet oss.