sosial fobi

[Gjest Anonymous]

jeg har slitt med depresjon, isolasjon, og jeg ble mer og mer alene, noe som igjen ga selvbildet et voldsomt knekk - og jeg endte opp i en j**** ond sirkel! skjønte bare at noe var galt, og at jeg burde se psykolog, men turte ikke... jeg kunne rødme som besatt i de mest utrolige situasjoner, og for hvem som helst :oops: det endte med at jeg unngikk alt sosialt med unnskyldning om at jeg måtte jobbe, lese til eksamen osv. til slutt var det ikke mange som gadd ringe meg for å finne på ting, og på et vis syntes jeg det faktisk var helt greit, men samtidig gråt jeg inni meg, hylte, skrek, og var forbanna :evil: !!

jeg flyttet til en annen by for å studere, og tenkte at NÅ skulle jeg bli et helt nytt menneske og fikse alt så bra! var veldig sosial og var med på det meste jeg ble invitert ut på ( jeg har ikke tatt mye initiativ selv for å få med folk på cafe med mer.. har en liten stemme i hodet som sier at de vil føle seg forpliktet, at jeg er for dum , kjedelig.. listen kunne blitt lang :cry: ) Etterhvert fikk jeg tilbakemelding på at jeg var utydelig og vanskelig å bli kjent med.. jeg knakk helt sammen. trodde ting endelig gikk rette veien, men jeg var fremdeles den samme tragiske personen.. for redd for å se feil, gjøre noe feil, rødme eller vise noe annet svakhetstegn til at e kunne slappe av sammen med andre, og vise dem hvem jeg egentlig er bak masken/fasaden.. etter tre daqers sykemeld ringte jeg psykolog,og har nå gått i terapi i snart to år.

så nå kommer jeg til poenget : denne terapien har vært til stor hjelp. jeg aksepterer at jeg har denne "fortiden" og vet at det er fler enn meg som har det slik. hvordan takler dere hverdagen? det å tørre å gå på en fest selv om du "vet" du rødmer eller er så dum at du helst bare bør holde kjeft? hva gjør dere for å føle dere bedre, akseptere den sosiale fobien, og hvordan jobber dere med den?

prosessen min har stoppet opp, og jeg hadde satt stooor pris på noen smart ideer for å komme meg videre!

klemz

[Gjest Vega]

Det er en del lignende tråder om panikkangst m.m. lenger nede på denne siden.

Der står det litt.

Samt en tråd om å oppsøke psykolog.

Disse var for par, tre dager siden.

Og atter en tråd om depresjon og økonomi.

Også for noen dager siden...

[Bertha]

Panikkangst, depresjon og sosial fobi er ikke nødvendigvis det samme.

Når det gjelder sosial fobi, så er det beste rådet å "bare" hoppe rett ut i det. Å oppsøke de situasjonene som gjør at man mistrives.

Nå vet jeg at dette ikke alltid er like lett, men det hjelper å ta et lite skritt av gangen. Sette seg små mål som for eksempel

- De neste tre ukene skal jeg ta initiativ til noe sosialt minst en gang per uke.

- Når jeg er ute og den følelsen kommer, skal jeg holde ut minst en time til.

I tillegg kan det være til hjelp å rett og slett observere andre personer, enten visuelt eller legge merke til hvordan de snakker og hva de snakker om. Ofte hjelper det å (for seg selv) avdekke andres svakheter, slik at man ser at ingen er perfekte her i verden.

Det er faktisk utrolig mange som går rundt med dårlig selvfølelse der ute, det er bare snakk om ulike måter å takle det på. Husk at noen kompenserer med å være høyrøstede og fremheve seg selv, mens andre trekker seg mer inn i seg selv og blir stille. Det gjør like vondt uansett.

Dette vet jeg av egen erfaring. Slet noe fryktelig for en del år siden, men har klart å kravle meg opp på et noenlunde nivå rett og slett ved å slutte å bry meg så mye om hva andre mener om meg.

En trøst er også at jo eldre man blir og jo mer livserfaring man får, jo mer tolererer man av hverandres sterke og svake sider. Fordi det etter hvert går opp for en at ingen mennesker er perfekte. Klisje, jada, men veldig sant

Det er en stor seier for selvtilliten den dagen man klarer å snakke åpent om sine problemer av denne sorten. Ha dette som mål. En gang i fremtiden, når du er klar for det....

Dette klarer du, gjest. Bare vær tålmodig.