hjemmeværende- en utdøende art?

[Gjest Anonymous]

Jeg er hjemmeværende/arbeidende og trives stort sett med det, men det kan bli litt ensomt iblant, for de fleste er jo i jobb.

Jeg lurer på hvorfor man nesten skjemmes for å si hva man gjør, og hvorfor man stadig får høre at man ikke fører et "akseptabelt" liv. Det virker som om en del kvinner synes jeg kaster bort livet mitt!

Jeg har gjort et valg mens barna er på barneskoletrinnet, men jeg synes det er frekt av folk og kritisere meg for mitt liv. Jeg gjør ikke annet "galt" enn å være der for barna mine, noe jeg selv aldri fikk oppleve som barn (var nøkkelbarn- kom til tomt hus hver dag) Nå har vi valgt å leve på en lønn for å få til dette. Jeg hadde aldri villet kritisere noen for å være vaskehjelp, sitte i kassa på Rimi eller vært advokat, bare fordi det er et annet valg enn jeg har gjort! :-?

Vil gjerne høre hva andre mener der ute, og om det er noen som kjenner seg igjen i min situasjon.

[Gjest Starya]

Skulle gjerne vært hjemmeværende hadde jeg bare hatt økonomi til det.

[Tatum]

Ingen har rett til å kritisere deg!

Har man råd til det/prioriterer det er jo dette flott for barna!

Jeg ville aldri finne på å kritisere noen som på en ærlig måte velger å gå hjemme.

Det jeg kritiserer er folk som suger penger/snylter på statskassa på alle måter for å slippe og jobbe, for heller gå hjemme og lalle.

Eks. Selvvalgt arbeidsledighet, urettmessig uføretrygd, jobber svart mens de mottar trygd etc. Dette er en livvstil jeg kritiserer da jeg føler at det er mine penger de lever på.

[Gjest Anonymous]

hjemmeværende en udøende rase?

trodde den steinalderrasen var borte alt..

[Sheba]

Vel, nå har ikke jeg barn så jeg bør vel egentlig ikke svare

på dette. Men jeg gjør det allikevel: Jeg respekterer de som

velger å være hjemme, men må samtidig ærlig si at det

kunne jeg aldri verden ha tenkt meg selv...bare tanken

på ikke å møte voksne mennesker bortsett fra damen i

kassa på Meny hver dag over en lengre periode gjør at

jeg får det store "grøsset". Jeg kunne heller aldri ha trivdes med

å ikke tjene mine egne penger. Sånn er det bare. Men all

ære til alle de som ikke tenker som meg! Vi er jo alle

forskjellige, og det er vel bra?

Men som sagt - hvis jeg er så heldig å få barn, så blir

jeg ikke ute av arbeidslivet lenger tid enn det svangerskaps-

permisjonen varer..

[Gjest c75]

Jeg gikk ut i jobb med en gang svangerskapspermisjonen var over og angrer egentlig ikke på det.Selv om jeg noen dager kunne tengt meg å vært hjemme med poden.

Jeg er avhengig av å ha kontakt med voksne og jeg vil tjene mine egne penger.Men jeg synes du er tøff som har tatt valget å være hjemme.

Er det ikke litt ensomt da? Jeg skulle nok alltids funnet noe å henge fingrene i men husvask og støvtørk blir fort kjedelig i lengden.

Her er det en forening for hjemmeværende foreldre som møtes en gang i uka.Enten tar de med barna eller de kommer bare voksen dersom barna er i barnehage/SFO.

Prøv å ikke bry deg om hva andre sier eller mener.Så lenge du trives er det jo det som er viktigst!

Lykke til

[Viking]

Ingen bør kritisere noen for ens valg, men det må gå begge veier. Jeg trives ikke som hjemmearbeidende, og det føler jeg at mine hjemmearbeidende venniner ikke helt kan godta. De får meg til tider til å lure på om jeg er en dårligere mor enn dem. Faktum i vårt hjem er at når jeg er hjemme i lengre perioder mistrives jeg, og da mistrives barna. Mine venniner synes ikke noe om at jeg kjøper kaker til bursdagsselskaper, eller at vi leier folk til å male huset. De kritiserer meg for mine valg.

Jeg er den eneste i min nærmeste omgangskrets som jobber 100%, pluss at jeg har en jobb som i perioder krever MYE. Dette får jeg endel pepper for. I tillegg har jeg verv i diverse aktiviteter som barna er med på, og dette i tillegg får dem til å steile. "At du gidder" er standarden. Og det irriterer meg. Jeg er akkurat like god mor som dem, er på alle fotballkamper, avslutninger osv. Er hjemme så mye som mulig i den tiden barna er hjemme og våkne, og bruker den tiden på barna.

I tillegg får våre barn et veldig godt forhold til sin far, da han i perioder er mye mer hjemme med barna enn jeg. Men det er ikke godt nok. Å sende far på foreldremøte :o "Hvordan klarer du det, min mann ville ikke fått med seg noen ting." Da føler jeg at de ikke aksepterer mine valg.

Jeg ser ikke ned på dem som velger å være hjemme med barn, men må innrømme at jeg begynner å lure når de ikke har noen planer for resten av sitt liv. Barna er jo ikke små for alltid. Nå vyene er å bli dagmamma når egne barn vokser opp, stusser jeg litt. Men all ære til dem som trives med å være hjemme, men de er ikke bedre mødre enn meg av den grunn.

[Gjest Anonymous]

Du er heldig som kan være hjemme med ungene dine...Skulle ønske det var meg.

Tror nok det kanskje det er mange som har et ønske om nettopp dette, men ikke kan pga. økonomi.

Kos deg !!

[Fru Fomle]

Ingen bør kritisere noen for ens valg' date=' men det må gå begge veier. Jeg trives ikke som hjemmearbeidende, og det føler jeg at mine hjemmearbeidende venniner ikke helt kan godta. De får meg til tider til å lure på om jeg er en dårligere mor enn dem. [/quote']

Jeg har også slike veninner, vet ikke om de gjør det for å forsvare sitt eget valg? Får en følelse av at dersom du jobber er du ikke en god mor, og hvis du jobber så må du iallefall jobbe redusert! Og si for all del ikke at du trives med å jobbe, for det kan du ikke gjøre når du vet at de stakkars små må være i barnehagen i 7-8 timer hver dag...

Litt satt på spissen kanskje, men føler at dette går begge veier. Kanskje vi har rotet oss inn i en sirkel der de som er hjemmeværende desperat forsøker å legitmere sitt valg, og det samme for de som jobber. Så blir det til at vi rakker ned på hverandre uten egentlig å mene det?

Jeg respekterer iallefall fullt ut de som er hjemme. Koste meg skikkelig da jeg hadde permisjon selv, men økonomien gjorde at jeg ikke kunne være hjemme lenger uten lønn. Har nå jobbet redusert, men skal opp i full stilling når jeg skifter jobb til høsten. Er veldig innstilt på at dette skal gå kjempebra, tror mine unger blir mer fornøyd med at jeg har en jobb jeg trives med enn at jeg hadde gått hjemme med dem og (kanskje) irritert meg over småting. På sikt vurderer jeg å jobbe fra hjemmekontor noen dager i uka.

Til tider virker tanken på å være hjemme forlokkende, andre ganger ikke. Og sånn er det vel for de fleste.

[VesleBråka]

Mamma var hjemmeværenede, og sa innimellom til meg at jeg måtte ikke finne på å velge det samme.. Hun gikk nok litt på veggene innimellom. Selv liker jeg å bruke hodet osv. og tror ikke jeg kommer til å være særlig hjemmeværende når jeg får barn. Samtidig er jeg littebitt lat, og skulle gjerne kost meg dagen lang med unger. Synd det er så lite tid til det når man er hjemme, blir mye matlaging og husarbeid og sånt, som jeg ikke er så overvettes begeistret for...

[Trebarnsmor]

Veslebråka........

Hadde du vært lat med unger i huset så hadde nok barnevernet kommet for lengst........... :D

Ikke mulig å late seg med unger.Hele døgnet-jobb er det.

Mamma jobbet som gal,og jeg synes det var skikkelig stusselig.

Så jeg bestemte meg for å bli hjemme med mine.

[Gjest Tex]

Skulle gjerne vært hjemmeværende hadde jeg bare hatt økonomi til det.

Jeg også, men gubben skal på død og liv ha digert nytt hus, så da så.....

( så skal det jo sies at ungene trives bedre her med masse boltreplass både ute og inne i forhold til den tre-roms`en vi kommer fra....)

[Gjest Zalomine]

Mamma var hjemme da vi var små (hun skulle egentlig bare være hjemme til vi begynte på skolen, men endte op som uføretrygdet mens jeg gikk på barneskolen (ikke urettmessig nei, min mor er 100% arbeidsuføt grunnet revmatisme)

Jeg skulle gjerne vært hjemme med barna (når vi i fremtidn får barn da) men vet ikke om jeg blir det. Jeg har brukt tid og penger på en utdannelse, og den vil jeg gjerne bruke. I bakhodet lurer spøkelset om at jeg på ingen måt er garantert å være frisk evig (ja, jeg vet, man bør kanskje ikke tenke slik, men gitt at mammas sykdom er "familiær" (jeg har større sjangse for å få det enn gjennomsnittet i befolkningen) og jeg allerede fra barndommen har hatt "noe som er galt med leddene mine" som gjør at jeg tidvis har smerter i dem (tidvis? tidvis sterke, nesten daglig mer moderate... je tenker bare knapt over det, det har vært sånn hele mitt liv) så tenker jeg på det likevel... Muligens blir jeg tidsnok hjemmeværende.....)

Hjemmekontor frister egentlig meg, kombinert med praktikant/au-pair, slik at jeg får arbeidsro

Enn så lenge har vi ikke planer om å lage noen barn enda, så det haster ikke å finne ut av hva vi skal gjøre med dette. Først skal vi ha en hund, mens selv ikke den er planlagt helt enda...

[Gjest Anny]

Jeg kunne tenke meg det, men økonomi er ikke helt med hos oss.

Det du gjør er veldig bra, Bli hjemme med unge så lenge du kan.

GO GIRL

[Samsara]

Jeg har vært sdå heldig å ha mulighet til å være hjemme nå mens minsta er liten. Hadde ikke tenkt å sende henne i barnehagen før hun ble i alle fall tre, men nå er hun halvannet og jeg jublet igår da beskjeden kom at hun fikk barnehageplass fra høsten av likevel.

For meg er livet mer enn å være mamma og hushjelp. I våres fikk jeg kombinert det med å ta fem vekttall, men det var fordi mannen min kunne steppe inn når jeg trengte det. Det har han ikke mulighet til fremover, så jeg må ærlig si at tanken på å gå først hele sommeren hjemme og slenge og så ikke gjøre noe som helst mer til høsten heller, gjorde meg skikkelig deppa.

Det rare er at jo, folk har kicket på at jeg har valgt å være hjemme "så lenge". Med unntak av mødrene som jeg har gått i åpen bhg med, har de fleste heist på øyenbrynene når de har skjønt jeg var hjemmeværende. Og først når jeg har sagt jeg har kombinert det med å være deltidsstudent, har det liksom vært greit. Så teit! Pr dag har jeg kanskje brukt tre timer på å være student, men det var altså nok til å bli opptatt i gode selskap, haha. Like hyggelig var det ikke i høst da jeg *ikke* tok noen vekttall og de fleste lurte på hvorfor i alle dager jeg ikke hadde ungen i barnehagen...

Jeg må si jeg tror hjemmeværende mødre får mer pes med sin beslutning enn mødre som har valgt jobb og bhg. Og det synes jeg helt enkelt ikke er på sin plass. Hadde jeg orket, skulle jeg gjerne vært hjemmeværende et år eller to til.

[Nala]

Vær stolt av det valget du har gjort. Barna dine er heldige som har mamman sin hjemme.

Selv er jeg litt delt på dette punktet. Skal ut i jobb igjen nå snart etter å ha vært i fødselspermisjon i ett år. Men jeg kjenner at jeg gleder meg. Trenger voksenkontakten, faglige utfordringer mm. Hjemmetilværelsen hadde nok ikke egna seg for meg. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å jobbe mindre etterhvert. Til å kunne vært hjemme når vesla er ferdig på skolen - når den tid kommer. Har ikke så lyst til å måtte bruke SFO. Men økonomien tillater nok ikke redusert stilling dessverre.

Nei, ikke bry deg om hva andre sier. Dette er DITT valg!

[Fiola]

Jeg er stolt av å ha vært hjemme med mine.

Du blir ikke akkurat rik av, men jeg sparte en del på barnehage utgifter da. Jeg er blitt rik på opplevelser sammen med barna.

Nå har jeg 4 barn sprett på 18 år. Og alle skulle få ha mamma hjemme.

Nå begynner minsten på skolen, men huff, trist å komme hjem til tomt hus. De andre har komt hjem til middagslukt.

Jeg har alltid hatt kvelds jobb et par dager i uken. Fortsetter med det

en stund til.

Jeg kan forstå at noen snakker om å BARE gå hjemme.

Men tror ikke dem hvet helt hvordan det er.

Beklager, men jeg synes synd på dem som jobber fult. Det må da være stress