HVA KAN MAN FORVENTE AV OPPFØRSEL AV EN 16 ÅR GML GUTT OVENFOR MEG OG STEPAPPA/STESØSKEN/HALVSØSKEN?

[Gjest Fortvilet mamma]

Jeg sitter her og er fortvilet over at vi atter en gang har en "situasjon" her hjemme. I går sa min sønn til min mann (hans stepappa) at ungene hans (13 og 15) er mongo og at han snakker bare drit og at han heller ikke skjønner hvorfor han var så gal som ble sammen med meg. Han sier han hater dette "galehuset" og at han driter i oss og sine halvsøsken (4 år og en på 10 mnd). Han sier ofte at han ikke tåler trynet på stebroren sin og at han av og til kunne tenke seg å "slå inn trynet" på han fordi han er så dum.

I perioder bryr han ikke seg om å bidra hjemme verken med det ene eller det andre, mens de andre hjelper til med de små, tar søpla o.l. Likevel forventer han å ha de samme rettighetene og få dekket mobil og trening osv.... I tillegg nytter det ikke å snakke med han eller ha en dialog på rolig nivå. Da protesterer han med å gjemme hodet under en pute og slik kan han være en hel dag.

Dette er heldigvis ikke en vanlig hverdag. Stort sett har vi greie dager og kan ikke klage så mange undrer seg sikkert over hvorfor jeg skriver dette. Det er ikke på grunnlag av de fine dagene, men disse uttalelsene og reaksjonene skremmer meg. Vår datter på 4 lurer jo på hvorfor storebror er så sint, hvorfor han ignorerer henne når hun vil ha klem eller oppmerksomhet. I tillegg erter han henne så hun blir sint og frustert og når jeg ber han slutte, overser han meg totalt og bryr seg ikke om hva jeg sier. Jeg er nesten redd for hvordan innvirkning hans manglende respekt og oppførsel skal virke inn på våre minste...

Vi andre går på turer sammen, prøver å prioritere felles frokoster i helgene osv, men da synes han vi er dum og flirer og evt spiser før vi andre setter oss så han kan fortsette med sitt.

Flere ganger, når min mann har vært sint og bedt han skjerpe seg, sier min sønn bare at han må bare ta tak i han, så skal han anmelde han til barnevernet.

Jeg synes det er så respektløst og jeg er så såret og skuffet!

Hva skal jeg/vi gjøre?

[Gjest Gjest]

Har han en far han kan bo med?

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort,men jeg vet at jeg hadde ikke ofret mann og barn pga eldste barnet. Da hadde jeg satt hardt mot hardt.

Barnevernet kan mer om dette enn meg. Jeg hadde kontaktet de.

En annen løsning hadde vært å flytte ut med 16 åringen for en periode. La familien få fred og se hvor kjekt han synes det er å ha null kontakt med sine søsken og å ikke få bo på gutterommet sitt men heller være med en deppa mor.

En 16 åring skal ikke få lov til å styre en hel familie.

[Gjest Purple Haze]

En 16-åring kan være veldig dramatisk i sin tale, uten at han faktisk mener det han sier fullt ut. Dessuten er han i en brytningstid mellom barn og voksen, og er full av hormoner.

Og slik jeg oppfatter det, er han eldst, og har fått 4 yngre søsken å forholde seg til. Både stesøsken og halvsøsken. Han føler kanskje at han er litt tilsidesatt, og at mor tar mannens "parti" i diskusjoner.

Jeg har selv en 16-åring som kan snakke med veldig store bokstaver, og han taklet dårlig å få en stelillebror i huset. Det forholdet tok slutt, så han slipper å forholde seg til det lenger.

Men som mor syns jeg du skal sette deg ned med sønnen din i ro og fred og snakke ordentlig med han. Prøve å komme til bunns i hva som plager han.

Det er ikke sikkert det nytter på første forsøk, men ikke gi deg. Snakk med han til han klarer sette ord på hva han føler. Ta deg litt ekstra av han. Finn på noe bare med han. Kanskje er denne oppførselen et rop om litt mer oppmerksomhet. Og negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.

[Gjest Fortvilet mamma]

En 16-åring kan være veldig dramatisk i sin tale, uten at han faktisk mener det han sier fullt ut. Dessuten er han i en brytningstid mellom barn og voksen, og er full av hormoner.

Og slik jeg oppfatter det, er han eldst, og har fått 4 yngre søsken å forholde seg til. Både stesøsken og halvsøsken. Han føler kanskje at han er litt tilsidesatt, og at mor tar mannens "parti" i diskusjoner.

Jeg har selv en 16-åring som kan snakke med veldig store bokstaver, og han taklet dårlig å få en stelillebror i huset. Det forholdet tok slutt, så han slipper å forholde seg til det lenger.

Men som mor syns jeg du skal sette deg ned med sønnen din i ro og fred og snakke ordentlig med han. Prøve å komme til bunns i hva som plager han.

Det er ikke sikkert det nytter på første forsøk, men ikke gi deg. Snakk med han til han klarer sette ord på hva han føler. Ta deg litt ekstra av han. Finn på noe bare med han. Kanskje er denne oppførselen et rop om litt mer oppmerksomhet. Og negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.

Tusen takk for noen ord. Har nok tenkt mange av de samme tankene som du har skrevet. Er ikke enkelt å vokse opp i dag å forholde seg til både stesøsken, halvsøsken og det å måtte dele mammaen sin med flere. Vi har mange gode dager, men når konfliktene er der, blir man en smule fortvilet....

Har bestemt meg for å prøve enda hardere å prøve å nå inn til han. Har foreslått at vi skal gjøre ting sammen før uten at det har gitt resultater, men det viktige er vel at han registerer da at jeg forsøker og at jeg er der, selv om han velger å si nei.

[Gjest Gjest]

Hvor er den faktiske pappaen hans hen? Lukter mangel på en farsfigur på lang vei her, og utifra hva du skriver så er det jo helt klart at han ikke ser din mann som noe far i det hele tatt.

[Gjest Fortvilet mamma]

Har han en far han kan bo med?

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort,men jeg vet at jeg hadde ikke ofret mann og barn pga eldste barnet. Da hadde jeg satt hardt mot hardt.

Barnevernet kan mer om dette enn meg. Jeg hadde kontaktet de.

En annen løsning hadde vært å flytte ut med 16 åringen for en periode. La familien få fred og se hvor kjekt han synes det er å ha null kontakt med sine søsken og å ikke få bo på gutterommet sitt men heller være med en deppa mor.

En 16 åring skal ikke få lov til å styre en hel familie.

Jeg er eneforsørger og mao bor han kun sammen med meg/oss. Er enig i at man ikke skal la den eldste få "ødelegge" en hel familie. Han har truet med det også, men da har jeg sagt at HAN må flytte ut hvis han ikke klarer å tilpasse seg i og med at han har to småsøsken som jeg ønsker skal ha en familie og at jeg ønsker at vi skal ha et trygt og stabilt hjem. I tillegg er der SÅ mye positivt og at han egentlig selv velger hvordan han får det sammen med oss ut i fra hvordan han forholder seg til og behandler de andre i familien. Vi har alle god kjemi, gode rutiner, felles måltider og hvor det å være sammen som familie betyr mye, så grunnlaget er i alle fall der for at han skal ha det bra. I tillegg må vi som voksne også prøve å se alt fra hans side og takle ting ut i fra det...

[Helene]

En 16-åring kan være veldig dramatisk i sin tale, uten at han faktisk mener det han sier fullt ut. Dessuten er han i en brytningstid mellom barn og voksen, og er full av hormoner.

Og slik jeg oppfatter det, er han eldst, og har fått 4 yngre søsken å forholde seg til. Både stesøsken og halvsøsken. Han føler kanskje at han er litt tilsidesatt, og at mor tar mannens "parti" i diskusjoner.

Jeg har selv en 16-åring som kan snakke med veldig store bokstaver, og han taklet dårlig å få en stelillebror i huset. Det forholdet tok slutt, så han slipper å forholde seg til det lenger.

Men som mor syns jeg du skal sette deg ned med sønnen din i ro og fred og snakke ordentlig med han. Prøve å komme til bunns i hva som plager han.

Det er ikke sikkert det nytter på første forsøk, men ikke gi deg. Snakk med han til han klarer sette ord på hva han føler. Ta deg litt ekstra av han. Finn på noe bare med han. Kanskje er denne oppførselen et rop om litt mer oppmerksomhet. Og negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet.

Jeg synes du burde ta deg en alvorsprat med gutten din. Det er store endringer som har skjedd for han også, men denne oppførselen kan ikke tolereres. Han gjør hjemmet utrygt for de minste, og jeg er redd for at dette er noe han kommer til å ta videre med seg når han en dag flytter hjemmefra. Det er ingen tjent med. Men det kan også være at det er ting han savner, og at han har vanskelig med å få utrykt seg riktig. Noe som ender opp i utblåsninger og frustrasjon. Jada, jeg har en tenåring selv så jeg vet at det blåser på toppene. Men ta en prat sammen dere to, og hør om det er noe som plager han. Kanskje han faktisk trenger alenetid med deg en gang eller to i måneden. Kanskje det er noe annet som plager han. Lykke til.

Endret 24. november 2008 av Helene

[Helene]

Det ble skriveleif her

Endret 24. november 2008 av Helene

[Glynis]

DET ER IKKE OK Å KALLE STESØSKEN/HALVSØSKEN FOR MONGO, SAMME HVOR TENÅRINGSOPPRØRSK OG MISFORNØYD MED TILVÆRELSEN MAN ER.

[Serina]

Kjære deg, dette tror jeg er mer vanlig enn mange har lyst til å innrømme. Jeg kan kjenne igjen mange av de tingene som du beskriver i min familie. Det er frustrerende og vanskelig å se på at ungene våre oppfører seg slik. Jeg terper på grenser og regler, og det kan virke som om det ikke går inn i det hele tatt.

Å trekke inn barnevernet, å flytte ut osv er helt bak mål. Det er ikke derfor vi har barnevern her i Norge.

Jeg har egentlig ikke noe særlig råd å gi deg, bortsett fra å si at dette vil gå over. Helt sikkert!!!!! Det er bare å holde ut, gutten blir voksen en dag han også. Og med fornuftige foreldre, som du høres ut til å være, så blir han nok en god verdensborger.

[Gjest jenta 21]

Hei!

Jeg bare lurer litt på ett par ting, hvor lenge var du eneforsørger før du traff din nåværende mann, og hvordan var forholdet mellom deg og din sønn da dere var alene?

Min historie og erfaringer kommer fra hans synsvinkel kan man si.

Faren min stakk fra oss når jeg var 2 år gammel, selvsagt husker jeg ham ikke. Jeg og mamma var altså alene veldig lenge, det var alltid oss to, alltid meg hun kom til med sine hemligheter, alltid meg hun hadde det morro med, alltid meg hun tok med på kino eller lignende. Det var rett og slett bare oss. Du skjønner?

Så en dag når jeg var 11 kommer moren min og presenterer en mann, hun har vært sammen med ham i skjul i 6 mnd, og nå skulle han komme og få bli kjent med meg... Han og hans to, som jeg den gang jeg alltid kalte snørrunger som var bare 8 og 6. For ei jente på 11 år, var de bare småunger. Jeg tok det greit sann i første omgang. Men så begynte moren min å bruke mer tid på han fyren, og sanne ting. Det plaget meg bittelitt, fordi det alltid hadde vært oss. Da jeg var 13 flyttet han inn hos oss, sammen med ungene han var aleneforsørger om. Det ble brudd på alt, middager og frokoster, preget av bråk og lyder og grining. Tiden jeg før hadde for meg selv, måtte nå deles på 3 andre, det slet på meg, som ikke var såå gammel.. Jeg taklet det så dårlig, men holdt det inne i meg. Da jeg ble 15 fikk mamma og stepapsen barn, ei vakker lita jente. Jeg gledet meg veldig på deres vegne absolutt, og ble veldig glad i henne. Men så trengte også babyen mer tid. Og som 15 åring beveget jeg meg inn i alle foreldres mareritt, hormontiden. Å, jeg kan love deg jeg var JÆVLIG mot familien min. Jeg var som sønnen din, jeg kjeftet, overså dem, kalte ungene til stepapsen STYGGE ting, jeg raste omtrent av raseri bare jeg så dem, og det ble nesten kaldblodig mord dersom noen av dem tok på tingene mine eller prøvde seg inn på mitt rom. For meg handlet det veldig om det å ha privatliv, og kosetid sammen med mamman min. Før var det bare oss, nå måtte hun fordele tiden sin på meg, stepaps, hans barn, og mitt halvsøsken. Man kan si at det ikke ble så mye tid til meg, ikke så mye jeg trengte.. Det endte opp med at jeg sperret dem alle ute, samtidig som jeg egentlig ikke ville. Jeg kjeftet masse på stepapsen, ba ham ved mange anledninger komme seg til helv... ut og la oss være i fred, kalte ham tilbakestående fordi han trodde han var velkommen.. Ja, utrolig masse stygt som jeg angrer svært på i dag!!! Vi hadde selvsagt mange gode dager også, men når jeg først mistet grepet, så preget det familien og spesielt mamma i flere dager etterpå. Jeg skremte bort halvsøskene mine, og lille tulla som begynte å gråte hver gang hun merket jeg var i veldig dårlig humør. Den slags oppførsel jeg hadde, har jeg skrevet noen stikkord og grunner til, men MYE var rene og skjære hormoner. Jeg flyttet ut en periode, både fordi jeg den gang hatet den xtra familien, og fordi jeg hatet måten jeg oppførte meg på, selv om jeg aldri ville innrømmet det. Det endte opp med at mamma kom på besøk først, vi satt ofte oppe på kveldene i hybelen min og lo og moret oss som før. Etter ett par besøk kunne hun ta med stepapsen så resten av familien, vi måtte rett og slett gjennopprette god kontakt alle sammen uten å bo sammen... Nå er jeg 21, og har verdens beste forhold til både halvsøsteren min og stesøskene mine, også mamma og stepapsen. Jeg har innsett at oppførselen min har såret veldig mange og var på god vei til å ødelegge mitt familieforhold. Alt som trengtes for meg, var å vokse opp, og få mamman min tilbake!

Det var min historie, jeg håper det gir deg noen hint og kanskje tanker til mulige tiltak eller noe

[Gjest Gjest007]

Hva enn du velger å gjöre, pröv å hold barnevernet utenfor.. (di ödelegger - av egen erfaring)

Han er i en alder der det er om å være töffest å kulest å sterkest å mest trassig rett å slett, pröv heller å slutte å betale trenings korte hans f.eks, få han til å betale mobil regningen selv, slike ting.

ikke gi han noe för du får noe tilbake.

Vær på samme måte som han er mot deg, se hvor göy det plutselig blir, han kan ikke forvente å få hvis han ikke gir noe tilbake.

tror det er testosteronet (eller hvordan det skrives) som begynner å koke over.. kanskje han skulle hatt ei jente som roet han litt ned ;p

[Gjest også tenåringsmor]

Vi har en 15-åring hjemme som ofte smeller med dørene og brøler til søsknene sine, og som synes han har de verste foreldrene i verden. Men hvis jeg spør ham om vi skal finne nye foreldre til ham ved hjelp av barnevernet/fosterforeldre, så synes han vi er ganske OK likevel. Jeg er ofte på tilbudsiden i forhold til å skaffe nye foreldre, men det vil han ikke ha....

Vi får en fin dialog når vi er på tomannshånd, uten plagsomme søstre. Men jeg har gitt opp å få ham med på søndagstur og til felles frokost i helgene, for å si det sånn. Jeg inviterer ham til frokost på lørdag og søndagsmorgen, men vil han ikke, så gidder jeg ikke å la ham ødelegge dagen for meg. Med da må han også bare ordne seg selv når han står opp.

Husker selv fra jeg var i den alderen, jeg hadde utrolig behov for å være alene, eller å kun ha alenetid med foreldrene mine, uten søsken (vi var 7 søsken). Jeg snakker til ham når han sier stygge ting til søsknene, men er usikker på om jeg når inn (iallefall ikke når han er sinna....)

[Megana]

Han er i en alder der det er om å være töffest å kulest å sterkest å mest trassig rett å slett, pröv heller å slutte å betale trenings korte hans f.eks, få han til å betale mobil regningen selv, slike ting.

ikke gi han noe för du får noe tilbake.

Vær på samme måte som han er mot deg, se hvor göy det plutselig blir, han kan ikke forvente å få hvis han ikke gir noe tilbake.

Så du mener at moren skal straffe barnet pga oppførselen???

Nå kjenner vi ikke situasjonen i detaljer, men som Jente21 skriver, mistenker jeg at han gjør opprør for å få din oppmerksomhet.

Kanskje han rett og slett savner moren sin og hennes fulle oppmerksomhet?

Nei, finn på noe bare dere to, så får dere snakket sammen.

[Kamikatze]

[...] Men hvis jeg spør ham om vi skal finne nye foreldre til ham ved hjelp av barnevernet/fosterforeldre, så synes han vi er ganske OK likevel. Jeg er ofte på tilbudsiden i forhold til å skaffe nye foreldre, men det vil han ikke ha....[...]

Dette er psykisk tortur.

[Gjest Gjest]

Dette er psykisk tortur.

Helt enig. Jeg skjønner ikke en gang hvordan noen får seg til å innrømme noe sånt på et offentlig forum. Da bør man gå en ordentlig runde med seg selv på hva slags menneske man er.

[Gjest Gjest]

Kanskje du skal prioritere deg og han noen ganger ! han er din eldste sønn, og det er ikke å veldig kult med skilte foreldre og halvsøsken, dessuten 16åringer er sånn, bare lev med det !!

[Gjest Fliss]

Har han en far han kan bo med?

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort,men jeg vet at jeg hadde ikke ofret mann og barn pga eldste barnet. Da hadde jeg satt hardt mot hardt.

Barnevernet kan mer om dette enn meg. Jeg hadde kontaktet de.

En annen løsning hadde vært å flytte ut med 16 åringen for en periode. La familien få fred og se hvor kjekt han synes det er å ha null kontakt med sine søsken og å ikke få bo på gutterommet sitt men heller være med en deppa mor.

En 16 åring skal ikke få lov til å styre en hel familie.

Det der må være noe av det verste jeg har lest på KG .. er det virkelig din oppriktige mening eller er du ute på å provosere?

[Gjest Gjest]

Vi har en 15-åring hjemme som ofte smeller med dørene og brøler til søsknene sine, og som synes han har de verste foreldrene i verden. Men hvis jeg spør ham om vi skal finne nye foreldre til ham ved hjelp av barnevernet/fosterforeldre, så synes han vi er ganske OK likevel. Jeg er ofte på tilbudsiden i forhold til å skaffe nye foreldre, men det vil han ikke ha....

Vi får en fin dialog når vi er på tomannshånd, uten plagsomme søstre. Men jeg har gitt opp å få ham med på søndagstur og til felles frokost i helgene, for å si det sånn. Jeg inviterer ham til frokost på lørdag og søndagsmorgen, men vil han ikke, så gidder jeg ikke å la ham ødelegge dagen for meg. Med da må han også bare ordne seg selv når han står opp.

Husker selv fra jeg var i den alderen, jeg hadde utrolig behov for å være alene, eller å kun ha alenetid med foreldrene mine, uten søsken (vi var 7 søsken). Jeg snakker til ham når han sier stygge ting til søsknene, men er usikker på om jeg når inn (iallefall ikke når han er sinna....)

Er du seriøs? Spør du barnet om det, på en seriøs måte?? Vet du hva, jeg hadde en far som ikke var helt god i hodet når det gjaldt tenåringer, oppdragelse og generelt sett. Han spurte meg mange ganger, om han skulle melde meg til barnevernet, og de kom til å skaffe meg nye foreldre, det var bare å si i fra. Og hver gang sved det så dypt på innsiden at jeg i dag ikke klarer å tenke på det uten å bite tennene sammen. Det er ingenting i verden som gir en verre følelse, det får en faktisk til å føle seg som søppel når man faktisk FÅR bevist av sin forelder/foreldre at om ikke ting passer dem, blir man bare satt vekk og ferdig med det. Blir det noe mer bråk, så blir man satt vekk. Er det rart ungen din er litt ustabil og temperamentsfull? Hver gang noe blir tatt opp, han er frustrert og hormonell, savner forståelse og frihet og bare LITT FRED, så blir han spurt om han heller vil ha andre foreldre, for det kan lett fikses. Joda, også en måte å kutte navlestrengen på..................

[Gjest Fliss]

Jeg sitter her og er fortvilet over at vi atter en gang har en "situasjon" her hjemme. I går sa min sønn til min mann (hans stepappa) at ungene hans (13 og 15) er mongo og at han snakker bare drit og at han heller ikke skjønner hvorfor han var så gal som ble sammen med meg. Han sier han hater dette "galehuset" og at han driter i oss og sine halvsøsken (4 år og en på 10 mnd). Han sier ofte at han ikke tåler trynet på stebroren sin og at han av og til kunne tenke seg å "slå inn trynet" på han fordi han er så dum.

I perioder bryr han ikke seg om å bidra hjemme verken med det ene eller det andre, mens de andre hjelper til med de små, tar søpla o.l. Likevel forventer han å ha de samme rettighetene og få dekket mobil og trening osv.... I tillegg nytter det ikke å snakke med han eller ha en dialog på rolig nivå. Da protesterer han med å gjemme hodet under en pute og slik kan han være en hel dag.

Dette er heldigvis ikke en vanlig hverdag. Stort sett har vi greie dager og kan ikke klage så mange undrer seg sikkert over hvorfor jeg skriver dette. Det er ikke på grunnlag av de fine dagene, men disse uttalelsene og reaksjonene skremmer meg. Vår datter på 4 lurer jo på hvorfor storebror er så sint, hvorfor han ignorerer henne når hun vil ha klem eller oppmerksomhet. I tillegg erter han henne så hun blir sint og frustert og når jeg ber han slutte, overser han meg totalt og bryr seg ikke om hva jeg sier. Jeg er nesten redd for hvordan innvirkning hans manglende respekt og oppførsel skal virke inn på våre minste...

Vi andre går på turer sammen, prøver å prioritere felles frokoster i helgene osv, men da synes han vi er dum og flirer og evt spiser før vi andre setter oss så han kan fortsette med sitt.

Flere ganger, når min mann har vært sint og bedt han skjerpe seg, sier min sønn bare at han må bare ta tak i han, så skal han anmelde han til barnevernet.

Jeg synes det er så respektløst og jeg er så såret og skuffet!

Hva skal jeg/vi gjøre?

Jeg må si at jeg synes mest synd på 16-åringen - jeg kan ikke engang tenke meg hvordan det ville vært om moren min hadde skilt seg fra faren min, funnet seg en ny mann med to unger og fått to nye barn med ham .. Skrekk og gru