Venner- blir litt oppgitt

[Gjest utlogget bruker]

Nå er jeg litt oppgitt. Vi har et vennepar som har to barn på 8 og 4 år. Selv har vi et barn på 1 år. I alle år som vi var barnløse har vi hvert de som har kunnet være fleksibel på å besøke dette venneparet og det meste annet slik at vi har kunnet beholde kontakten. Det har innebært at vi alltid har dratt til de, tilpasset vårt skjema til når det har passet for de med besøk etc. Det har aldri passet for de å komme på besøk til oss med ulike begrunnelser med utspring i barna. Også om dette har vært lagt til en søndag ute i parken kl. 14 på en solskinsdag.

Nå som vi selv har fått barn har vi ikke muligheten til å være like fleksibel med tanke på tilpasning til deres skjema. Når jeg nå nevnte at det kanskje var enklere for de som hadde så store barn å være litt mer fleksibel var det helt umulig. Vi måtte jo forstå dette da det var vanskelig på grunn av barna. Trodde kanskje at de ville ha litt forståelse for vår situasjon nå da de selv har vært der to ganger?

Hva mener dere? Er jeg urimelig som blir oppgitt over disse menneskene?

[Gjest Gjest]

Jeg har fire barn og for meg er det naturlig at de som har de yngste barna eller færrest barn er de som flytter på seg. For meg har det aldri vært noen sak å ha med seg en baby. For mine barn har blitt vandt til å sove overalt. De er ikke avhengig av egen seng.

Jeg hadde aldri drasset med meg fire unger på besøk til noen for en kveld,om venneparet selv hadde en ettåring.

[Gjest utlogger trådstarter]

Da barnet vårt var yngre tok vi henne alltid med til dette venneparet. Det var ikke noe problem å legge henne i bagen til vogna, men nå som hun er blitt 1 år krever det litt mer av leggerutiner her også. Vi får skikkelige problemer om vi er et sted så sent at hun sovner av utmattelse i bilen etter kl. 18.00 og det har vi prøvd å si. Et unntak i ny og ne går helt greit, men ikke hver helg.

Jeg er kanskje mer oppgitt over at det kun er vi som skal være "giver" i dette venneforholdet enn noe annet. Synes bare det blir helt feil. Vi har jo begge småbarn som skal tas hensyn til. Trodde det ble litt enklere med så store barn?

Flere?

[Gjest Revenka]

Jeg har fire barn og for meg er det naturlig at de som har de yngste barna eller færrest barn er de som flytter på seg. For meg har det aldri vært noen sak å ha med seg en baby. For mine barn har blitt vandt til å sove overalt. De er ikke avhengig av egen seng.

Jeg hadde aldri drasset med meg fire unger på besøk til noen for en kveld,om venneparet selv hadde en ettåring.

Må bare fnise litt da. Med 4 barn så drar du ikke til noen som har færre barn enn deg, og samtidig så er de vant til å sove borte uten problemer. Kjenner du mange med 5 barn og oppover?

Jeg syns det er naturlig at den med yngst barn er den som ikke "ofrer" seg. Slik er det iallefall i vår familie. Antall barn spiller ingen rolle hos oss.

[Gjest Gjest]

Må bare fnise litt da. Med 4 barn så drar du ikke til noen som har færre barn enn deg, og samtidig så er de vant til å sove borte uten problemer. Kjenner du mange med 5 barn og oppover?

Jeg syns det er naturlig at den med yngst barn er den som ikke "ofrer" seg. Slik er det iallefall i vår familie. Antall barn spiller ingen rolle hos oss.

Jeg har ikke alltid hatt fire barn. Det startet med en,så to,etc. Så ja,alle mine barn er vandt til å sove borte. Men det betyr ikke at alle sover borte samtidig.

Vi reiser sjelden med alle barna fordi det er mye styr. Men den perioden vi besøkte folk med hele sulamitten på slep var faktisk da barna var baby-2 år. Da var det lettest for oss.Våre barn kom tett,så aldersforskjellen er liten.

Nå tar vi konsekvensen av at ungene er større og det er mye mere styr å reise på besøk: Vi inviterer folk hjem til oss og så kommer de som vil.

[Gjest Yihaa]

Slike ting orket jeg aldri å bekymre meg for eller irriterer meg over.

Var det vanskelig å dra bort i visse aldre og det heller ikke passet for venner/familie å dra bort, ble vi hjemme og uten besøk. Jeg har ikke blitt asosial av den grunn, men tilpasset livet mitt etter det at jeg fikk barn. Det betyr ikke at man skal sitte hjemme og sture alltid, eller at barn ikke kan tilvennes å sove borte.

Nå har jeg større barn (8 + 11), men tilpasser meg fortsatt. Helger er det greit å gjøre ting på kveldstid, men i ukedager drar vi helst ikke på besøk på kveldstid ved leggetid eller har besøk her hjemme som er akkurat i leggetid. Ungene har så vanskelig for å roe seg da. En annen ting er at jeg gjerne leser for begge ungene hver kveld, jeg synes det er en hyggelig avslutning på dagen, og da passer det dårlig med besøk i leggetiden. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg konsekvent aldri har besøk samtidig som ungene skal legge seg, men jeg prøver til en viss grad å unngå det. Jeg føler ikke jeg går glipp av noenting av den grunn.

[Pokahonta]

Lite man kan gjøre med venner som ikke ønsker kontakt..

Irritere seg er bare bortkastet energi. Bruk heller tiden deres på venner som ønsker kontakt!!