Redd for å være alene!

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg som en real life versjon av Bridget Jones, her jeg sitter på stusselig ettroms, med en halvgammel katt ved siden av meg som selskap. Jeg aner ikke hva jeg skal gjør med livet mitt. Trodde liksom ikke det var her jeg skulle være i en alder av 28...Jeg trodde jeg skulle ha mann, hus og barn. Stakittgjerde og hele pakka! Kjenner jeg begynner å få litt panikk. Kommer jeg til å bli den gamle tanta som alle inviterer til jul og nyttår fordi de føler at de må? Argh... Sorry, måtte bare få ut litt frustrasjon.

[MissStiles]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg er 2 år yngre enn deg og tenker akkurat det samme. Hvor er den rette mannen for meg? Når møter jeg han? Når får jeg barn? osv... Jeg trodde ikke at jeg skulle være gift og ha barn i en alder av 26år men jeg hadde da håpet at jeg skulle slippe å lete etter han enda. Men men..

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg kjenner og vet om mange kvinner(og menn) som er adskillig eldre enn 28 og som ennaa ikke har funnet den rette. Jeg synes det er tragisk og trist at to fortsatt unge personer sitter og tenker slik. I stedet for aa sture paa grunn av dette saa burde dere ta maksimalt utbytte av tiden dere har til raadiget naa.

Rent hypotetisk, noe som helt sikkert ikke er tilfelle, hvis dere ikke finner noen, vil dere kaste bort resten av ungdommen deres paa sitte og sture????

[Nigo-san]

Beklager, men jeg synes bare det blir litt smådumt å sitte i tjueårene og være "redd for å være alene". Livet blir sjelden som man tror, for de aller fleste, og med mindre du er 38 år gammel, singel, og ufrivillig barnløs, så kan det da ikke være et problem å være alene??

Slapp av. Kos dere med karriere, hobbyer, venner, late dager. Ha gjerne øynene oppe, men ikke vær for desperate heller. Fokuser på eget liv, og ikke tenk at man "må" ha en mann for å ha det bra. For det må man ikke

[Reveal]

Og Nigo svarer som vanlig det samme som jeg har tenkt (må være en fornuftig dame hu der!!).

Slapp av, nyt livet- og som jeg har sagt flere ganger her inne; Bygg opp ditt eget liv, være stolt av å klare deg selv! DU er den viktigste personen i DITT liv! Alt annet er en bonus!

[Gjest Gjest]

har kanskje det motsatte problemet jeg... ønsker meg kjæreste men er samtidig redd for å binde meg... noen ideer?

[Reveal]

Binde deg?

Du kan da vel fortsatt ha ditt eget liv- på dine premisser selvom du får deg kjæreste?

Og du trenger jo heller ikke bli samboer/ gift umiddelbart heller....

Endret 25. november 2008 av Reveal

[Gjest Gjest]

Problemet er kanskje også at når jeg ser på og opplever andre parforhold og hvordan de fungerer og hva de er bygd på, så forsvinner lysten til å ha kjæreste selv nesten helt.. blir da veldig skremt... er egentlig veldig forelsket, men jeg er redd for at det å fortsatt ha sitt eget liv på sine premisser fører til at vi aldri kommer til å bli to...

[Reveal]

Husk at endel forhold er forhold bare fordi partene er redde for å være alene da.

Svar på etpar spørsmål: Hvorfor ønsker du en kjæreste, og hva ønsker du av denne?

PS: Jeg har kjæreste- men lever fullstendig mitt eget liv. Vi bor ikke sammen, men kunne sikkert gjort det for den sakens skyld . Vi har jobber, venner, trening, aktiviteter, opplevelser- og bonusen; hverandre (hvor vi også har det tidligere oppramsede)- og det vi tilfører hverandre av bonus.

Joda, jeg håper jo instendig at vi holder sammen (og kanskje også flytter sammen en dag)- men jeg er ikke redd for å bli alene igjen. Eller altså- jeg er jo "redd" for å ikke kunne få ha følelsene jeg har for han, kjenne gleden han gir meg. Men redd for å bli alene? Nei, jeg klarer meg veldig fint alene! Han er "bare en bonus" jeg fryder meg over å ha i livet mitt.

Jeg var alene endel år, og igrunn "innstilt" på å være det også- og jobbet dermed livet MITT opp til det JEG ønsket. Så dukket han opp. Forandret ingen ting- men tilførte så veldig veldig mye!

[Gjest Gjest]

Husk at endel forhold er forhold bare fordi partene er redde for å være alene da.

Svar på etpar spørsmål: Hvorfor ønsker du en kjæreste, og hva ønsker du av denne?

PS: Jeg har kjæreste- men lever fullstendig mitt eget liv. Vi bor ikke sammen, men kunne sikkert gjort det for den sakens skyld . Vi har jobber, venner, trening, aktiviteter, opplevelser- og bonusen; hverandre (hvor vi også har det tidligere oppramsede)- og det vi tilfører hverandre av bonus.

Joda, jeg håper jo instendig at vi holder sammen (og kanskje også flytter sammen en dag)- men jeg er ikke redd for å bli alene igjen. Eller altså- jeg er jo "redd" for å ikke kunne få ha følelsene jeg har for han, kjenne gleden han gir meg. Men redd for å bli alene? Nei, jeg klarer meg veldig fint alene! Han er "bare en bonus" jeg fryder meg over å ha i livet mitt.

Jeg var alene endel år, og igrunn "innstilt" på å være det også- og jobbet dermed livet MITT opp til det JEG ønsket. Så dukket han opp. Forandret ingen ting- men tilførte så veldig veldig mye!

Du får ha tusen takk for hjelpa! Fint å se (lese) at slike forhold finnes!

[thapara]

Det er vel en grunn til at Bridget Jones ble så populær; nettopp at _veldig_ mange føler det akkurat sånn.

Du kan trøste deg med at single (og barnløse) er lykkeligere (visstnok)