Vi prøver..

[Gjest prøver]

Dette er bare en liten frustrasjonstråd egentlig. Min samboer og jeg har akkurat blitt prøvere og det er så utrolig frustrerende. Vi prøvde for et halvt år siden i noen måneder, men så skjedde det en del saker og ting som gjorde at vi tok en liten pause fra prøvingen (ikke fra forholdet altså). -Men jeg vet da at det ikke klaffet på første forsøk og det er så utrolig frustrerende å vente på at noe skal skje og ikke kunne si det til noen. Jeg er livredd for at det ikke skal gå for oss og jeg orker ikke tanken på vanskelig samtaler med venner og bekjente.

Så ettersom jeg ikke orker å snakke med noen om dette, så legger jeg ut min frustrasjon her. For det som egentlig skal være moro (prøvingen), er jo fortsatt moro, men etterfulgt av så utrolig mange tanker som brenner inne.

[Duracella]

Dette burde i såtilfelle ikke være værre at det kan snakkes om i det vide og det breie deg og kjæresten din i mellom?? Evt. en god venninne som holder stille om det.

[Kylling]

Eller du kan opprette prøverdagbok her og bli kjent med andre prøvere?

[Gjest Gjest]

Du er selvfølgelig velkommen her uansett, men du er klar over at det til og med er et eget forum på kvinneguiden om dette, eller?

[Gjest prøver]

Jeg blir vel flyttet da. Leste litt raskt og tolket det andre forumet dithen at det var mest ufrivillig barnløse som var blitt utredet.

Det er vel mest det at jeg sitter inne med ganske mye frustrasjon som jeg ikke føler jeg kan snakke med noen om, heller ikke samboer, da han ikke tenker så mye over det tror jeg og har en del annet å tenke på, så jeg ønsker ikke belemre ham med mine tanker. Jeg orker heller ikke nevne det for noen venninner, for jeg er redd det skal bli et tema mellom oss som jeg må ta stilling til hver gang vi treffes. De beste venninnene mine har jo barn hele gjengen, så tema barn kommer lett opp for å si det sånn og dersom de vet dette om meg kommer de aldri til å la det ligge.

Egentlig så tenkte jeg kanskje det var andre i min situasjon her. Kanskje jeg møter dem på det andre forumet.

[Gjest L_C]

Jeg snakker med mora mi jeg Snakker selvsagt også med samboer, men det er ikke alt mann forstår seg på.

Den dagen jeg får positiv graviditetstest kommer jeg uten tvil til å ringe til mora mi og fortelle det MED EN GANG. Det har jeg nemlig fått beskjed om å gjøre. Mora mi gjorde det samme med mora si da hun ventet meg.

Det er jo alikevel mora mi jeg vil snakke med (og gråte på) dersom jeg er så uheldig å få en SA..

[Gjest prøver]

Det er kanskje bare meg som synes det er vanskelig å snakke med familie og bekjente om dette.

Orker ikke ta det med mamma, for jeg vet at hun ville blitt kjempeforventningsfull. Dessuten har hun sagt at dersom jeg har problemer med å bli fruktbar, så har jeg det i alle fall ikke fra henne, for henne klaffet det på første forsøk osv. Jeg ble litt lei meg da hun sa det, for jeg vet jo da jeg prøvde sist at for oss klaffet det ikke på 4. forsøk og det var da vi tok prøvepause. Jeg er jo litt overdramatisk og usannsynlig utålmodig av meg, så i mitt hode så har vi kanskje problemer allerede og jeg orker ikke snakke med mamma om det, bare for å få vite at det har jeg ihvertfall IKKE fått fra henne. Jeg har i tillegg lavt stoffskifte, så er litt redd for at det skal ha noen innvirkning. Har hørt at det kan gjøre det vanskelig.

[Gjest L_C]

Hva så om mora di blir forventningsfull? Det er jo mora mi også det, men samtidig så vet hun at det kan ta lang tid. (Mine foreldre brukte en god stund på å "lage" meg, men klarte på første forsøk å lage broren min)

Jeg synes det er fint å kunne snakke med mamma om det hvis jeg har behov for det. Sist hun spurte hvordan det gikk, gav jeg beskjed om når IKM var, og at jeg ikke viste noe før den tid. Dermed lar hun være å "mase" .

Har du tenkt på eggløsningstester og slik for å finne ut når du er fruktbar? Kan jo hende det ikke har klaffet enda? Har du fått tilbake syklusen din? Dersom jeg ikke er gravid, så håper jeg i det minste at syklusen min er tilbake igjen, slik at det er enkelt å vite når neste EL er

[drømmer]

Hei hei

Vil bare ønske deg lykke til med prøvingen !!

Det går nok bra skal du se.

Er ikke så lett å snakke om med " hvem som helst ".

Jeg føler også at det kunne vert greit å snakke med noen, men så tenker jeg og at det er litt godt å ha det for seg selv også.

Har ikke et nært forhold til familien min der vi snakker med hverandre om alt, og det kan være litt vanskelig av og til.

Men men, det blir nok veldig kjekt når det klaffer !! Kan ikke begynne å bli bekymret for om det ikke skulle gå, før vi har prøvd vertfall et år....

Klem

[^^Belle^^]

Hei!

Jeg og kjæresten har nå prøvd i et år, og alle mine nærmeste venner vet om det. For meg er ikke det noe problem, da de ikke ''presser'' meg på noen måte. Jeg er da også den første i gjengen som får (forhåpentligvis...begynner å bli drittlei nå!) barn, så kanskje det er litt annerledes? Familien vet det også, og der er det bare støtte å få. Mine foreldre brukte over et år på å få meg og enda lengre for å få broren min, så jeg hadde forventet meg at det kunne ta litt tid. Men uansett så ville jeg ha funnet noen bortsett fra samboeren din å snakke med, kjent eller ukjent. Det er veldig godt å få ut frustrasjonen når den kommer, og ikke holde den inne i all evighet. Det kan påvirke prøvingen det også, at du prøver for hardt!

Lykke til!

[Gjest imli]

Start prøvedagbok her da vel, så får du noen å "klage" til

Jeg ville heller aldri snakka med moren min om at vi prøver å få barn... Vi er alle forskjellige der. Et par venninner av meg vet vel at vi er i gang igjen nå, men det er liksom annerledes andre gangen. Mindre prestasjonsangst liksom - nå vet vi at vi greier det og er mye mer avslappa.

Lykke til