Grunnlaget for et livsvarig forhold.

[Gjest Hvite bølge]

Mitt første forhold ble bygget på helt feil grunnlag.

Nå som det er slutt, innser jeg hvor galt hele forholdet var for meg.

Jeg har lært mye av alt sammen, men har også opplevd mye som jeg helst skulle vært foruten.

Nå skjønner jeg så mye mer av hva som faktisk må til, for at man skal ha et godt grunnlag å bygge et solid, sunt og varig forhold på.

Bedre rustet til neste gang, så å si.

Jeg har det ikke travelt med å gå inn i noe nytt forhold.

Synes bare det er nyttig å tenke igjennom for meg selv hva jeg ønsker og ikke ønsker i et eventuelt fremtidig forhold, sett i lys av hva jeg har lært.

Jeg ønsker egentlig ikke å være seriemonogamist, jeg ønsker meg et godt forhold som kan vare livet ut, og berike, utfordre og utvikle begge de to som er involvert.

[Gjest Hvite bølge]

Så det jeg egentlig ville spørre her inne om, var følgende:

Hva mener dere, medsøstre- hva bør være på plass før man skal kunne seriøst vurdere et livslangt forhold (ekteskap?) med en person?

Hva er viktig for dere, når dere vurderer om en mann er verdt å satse på?

[Gjest Gjest]

Etter å ha blitt alene etter et 13 år langt forhold, ser jeg hva jeg tror må være viktig neste gang.

Det er viktig at vi kan prate sammen, og være ærlige. Det er viktig at vi deler noen samme interesser, i tillegg til felles verdier og holdninger. Selv om dette kanskje høres helt absurd ut, har jeg faktisk erfart at samme døgnrytme er ganske vesentlig når en får barn. Det var ikke enkelt å ha to små barn når x en la seg sent og aldri stod opp med de om morgenen. På den måten fikk jeg lite avlastning, måtte legge meg tidlig osv, mens han slappet av om kveldene. Dette er selvfølgelig kanskje litt enklere hvis en gidder å stå opp tidlig ihvertfall en dag i helgen. Viktig med respekt for hverandres enetid, la hverandre få dyrke egne interesser i en ok grad. Være oppriktig interessert i hverandre og i å få forholdet til å gå. Det å kunne kose seg sammen enten man er på telttur eller luksusferie. se litt stort på ting, og ikke irritere seg på hverandre. Samarbeide om felles prosjekter, enten det er hagearbeid eller ferieplanlegging. Begge gir og tar like mye uten at den ene parten alltid gir seg. Ble litt rotete dette, men her er ihvertfall noen av mine tanker.

[Gjest Hvite bølge]

Takk for svar!

Jeg har tenkt mye på dette siden jeg la inn startinnlegget i denne tråden.

Saken er den at jeg vet hva jeg ønsker meg. Og jeg tror virkelig at det finnes en person der ute som kan være den rette for meg og mitt liv.

Likevel lever følelsene sitt eget liv, og jeg har et godt øye til en kar som jeg føler at jeg ikke kjenner godt nok til å kunne si om han er rett for meg.

Det er noen "hindringer" i veien for oss.

Og sånn situasjonen er, vet jeg ikke om jeg får sjansen til å bli enda bedre kjent med ham på en stund.

Det er ganske frustrerende. :-/

Vanskelig å bare overlate sånt til skjebnen og tilfeldighetene.

Jeg tror på å jobbe for det man vil ha. Hvorfor skulle kjærligheten være et unntak?

Fordi kjærligheten faller like lett på en lort som på en rose? Joda, kanskje.

Jeg får vel bare ha tillit.

La tiden gå.

Det som skal skje, det skjer.

[Gjest Gjest]

Det jeg har lært til nå:

Tillit, å kunne snakke sammen, men også tie sammen...

Evnen til å leke og le, men også vite når det passer seg å være alvorlig...

Evnen til å kunne tilgi...

Evnen til å se stort på ting, tilpasse seg, ikke henge seg opp i bagateller...

Kunne diskutere, inngå kompromisser, ikke tenke seier eller tap... innse at det viktigste er ikke alltid å ha rett, men å ha det bra...

Evnen til å takle det uforutsigbare uten å bli usikker...

[Gjest Gjest]

Om jeg skal snakke om det helt helt grunleggende uten å gå særlig i detalj må det bli

- det å ha samme verdier til livet (mennesker, økonomi, omsorg, mengde jobb, noen lunde lik politikk etc)

- noen lunde samme behov/ønsker og syn på seksualitet

- evne til å være selvstendige samtidig som man alltid er to likevel (det handler om at man selv velger å tilpasse seg den andre, og ikke at det fremstår som et krav feks)

- evne til å la den andre være selvstendig (redspektere forskjeller og at man må kunne få mulhget til å gjøre sine egne feil av og til)

[Vera Vinge]

At man har noenlunde felles verdier, syn på livet og framtiden. At man kan le og ha det morsomt sammen. At man kan beundre hverandre og være stolt over at man er sammen med den andre. At man kan være ærlige, at det er rom for å snakke om vanskelige ting. At man føler at man kan være seg selv, og at man til og med kan gjøre hverandre bedre. At det er rom for å være selvstendige individer, samtidig som man er hverandres nærmeste. At det er en viss balanse i forholdet, f.eks. at den ene ikke er en slappfisk mens den andre ordner alt det praktiske.

For meg er det ideelt at man kan ha lidenskap og tenne på hverandre, samtidig som man kan ha lange samtaler i natten og være hverandres beste venn. Jeg syns det er et under at jeg har funnet meg en mann som oppfyller det jeg nevner, og jeg innser at disse tingene handler mye om flaks, i tillegg til at jeg tror man utstråler noe til omgivelsene, som gjør at man tiltrekker seg de man gjør.

[Gjest Noranpå]

At man har noenlunde felles verdier, syn på livet og framtiden. At man kan le og ha det morsomt sammen. At man kan beundre hverandre og være stolt over at man er sammen med den andre. At man kan være ærlige, at det er rom for å snakke om vanskelige ting. At man føler at man kan være seg selv, og at man til og med kan gjøre hverandre bedre. At det er rom for å være selvstendige individer, samtidig som man er hverandres nærmeste. At det er en viss balanse i forholdet, f.eks. at den ene ikke er en slappfisk mens den andre ordner alt det praktiske.

For meg er det ideelt at man kan ha lidenskap og tenne på hverandre, samtidig som man kan ha lange samtaler i natten og være hverandres beste venn. Jeg syns det er et under at jeg har funnet meg en mann som oppfyller det jeg nevner, og jeg innser at disse tingene handler mye om flaks, i tillegg til at jeg tror man utstråler noe til omgivelsene, som gjør at man tiltrekker seg de man gjør.

Det eneste kjipe er at for flertallet vil en eventuell drømmepartner bli sitt på som noe negativt før eller siden. Det er er aldri så lite paradoks at mange omtaler ekspartnere i negativ tone, uten å tenke på at også den personen var mest sansynlig en drømmepartner en gang i tiden. Og sånn går no dagan, en evigvarende reprise. Ground hog day. Men enig i mye som er skrever av tips her. Synd at det ikke er nok alltid.

[Phaedra]

Jeg har også funnet han jeg har tenkt til å tilbringe livet sammen med, og det er mange svar her jeg vil skrive under på:

* Man må føle seg verdsatt

* Føle seg vel i den andres selskap (mesteparten av tiden i hvert fall...)

* Man må ha noen lunde samme verdier og tanker når det gjelder barn, jobb, økonomi osv

* Man må ha det klart hvilke forventninger man har til forholdet (hvilke kompromiss man skal inngå og hvor mye selvstendighet man skal ha, i hvert fall må man vite hvor grensene sine og til partneren går, og om man kan leve med dem, slik at man slipper fremtidige overraskelser)

* Evnen til å ikke kreve at *alt* skal være kompromisser (men dette er kanskje et kompromiss i segselv hvis begge parter skal godta det) og til å ikke kreve at man skal forandre seg fundamentalt

* Evnen til å tilgi (selv om det skal sies at her hjemme er det alltid jeg som sier unnskyld )

Egentlig går mye av tankene mine ut på når man skal inngå kompromiss og når man skal gi seg og bare innse at det man diskuterte kanskje ikke var så viktig for en alikevel. Jeg føler at dette er en forutsetning for lite krangel og mer stabilitet i mitt forhold i hvert fall. Det viktigste for meg var bare følelsen av at jeg hadde funnet den jeg ville (ta sjansen på å) tilbringe resten av livet med. Og det tok noen år i forholdet før jeg var sikker på denne følelsen