Folk som forandrer seg

[Gjest Gjest_Karoline_*]

Da jeg var yngre, var vi gjerne delt opp i grupper - du hadde sportsfolka, partygjengen, de kristne osv.

Etterhvert som vi har blitt eldre, er alle (tilsynelatende) den samme, jevnt over. Sportsfolka driver med sport, partygjengen begynner å bli ganske slitne, de kristne er gifte på syvende året jevnt over, osv.

Ble sittende og se på gamle bilder, og hadde nesten glemt hvem jeg var, og kjenner meg omtrent ikke igjen!

Jeg var en ekstrem sminkedukke/partyjente som rotet rundt, og nærmest hadde rykte på meg, jeg har nå forandret meg totalt.

Dette har ikke skjedd bevisst, ikke planlagt i allefall. Jeg har ikke tenkt over det i allefall.

Jeg er nå avholds, ikkerøykende, har tatt utdanning, synes jeg er vakrere uten sminke, er seksuelt avholdende, og ja...dere ser nå, sitter hjemme og strikker og surfer på nettet en lørdagskveld. Men jeg er fortsatt "meg".

Er det noen der ute som har opplevd det, at folk forandrer seg "radikalt", i denne alderen, eller senere?

[Gjest Pupsilure]

Jeg er ganske lik på deg Tror ikke noen hadde forventet det av meg. Nå er jeg 24. Og er svært forandret fra jeg var 16-17

[Reveal]

Med unntak av at jeg var enda mer rebellsk da jeg var 17(+-), enn jeg er nå som 30 åring er jeg nok fortsatt meg selv.

Fortsatt opptatt av politikk, tar gjerne en heftig diskusjon- men hyler ikke like høyt- og er kanskje ikke like sort/hvitt i meninger. Lytter mer til motstander- og innrømmer feil.

Jeg går ikke lengre i alle anti-demonstrasjoner, er ikke lenger medlem av ørten anti-organisasjoner.

Men er fortsatt klar rødstrømpe og meningene mine er nok i hovedsak de samme nå som da.

Jobb; Jeg jobber i den bransjen jeg drømte om da jeg gikk på vgs (media). Ikke med det fagfeltet jeg ville- men kommer dit etterhvert (må bare få tid til mer utdannelse)!

Klær; Ungdomsfreaken (Blitz/Grunge) har gått over til en blanding av moderne/klassisk.

Utseende; Mascara og steinhard eyeliner er byttet ut med en mer naturlig look.

Hårfargen er gått fra illrød til rød/brun.

Selvtillitten er mye større nå enn da; Jeg er ikke opptatt av at alle skal måtte like meg- jeg vet jeg er bra nok! Jeg trenger ikke lengre ha folk rundt meg hele tiden- jeg nyter mitt eget selskap, og trenger alenetid innimellom.

Så jeg er nok den samme- bare litt "dempet".

Endret 23. november 2008 av Reveal

[BrunetteBarbie]

Jeg var også en partyjente i den alderen. Var ute hver helg, rotet litt rundt, drakk, ikke opptatt av noe spesielt som angikk verden i det hele tatt.

Veldig egoistisk var jeg.

Har nok forandret meg mye siden da, ja.

Nå drikker jeg nesten aldri, har hatt fast forhold en lang stund, lever rolig og jeg satt også hjemme i går (lørdag).

Nå består helgene enten av jobb eller slapp-av, ellers drar jeg heller på en god konsert, spiser en bedre middag, etc.

Slikt gjorde jeg ikke som 16-åring nei.

Utseendet har og fått en litt mer naturlig look, men bruker sminke enda. Og selvtilliten min er også myyye større nå, enn da.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har forandret meg en del både bevisst og ubevisst. Fester mer nå enn i den alderen da, men mindre enn for et par år siden, og bruker mer sminke, hehe, men det er fordi jeg brukte lite sminke i den alderen. Selvtilliten min er større nå enn den gangen, på noen måter er jeg vel kanskje en annen person og på noen måter er jeg den samme.

[Gjest Gjest_pernille_*]

Jeg var den som flyttet på ungdomshjem på ngdomssklen. Når jeg var på en "jentekveld" sommern når vi var ferdige på ungdomsskolen var jeg den eneste av de der som hadde drukket alkohol, røyka hasj og hatt sex. De var ordentlige jenter. Ikke akkurat venner av meg, men kjent dem siden barneskolen og vært litt med dem.

Jeg var ikke flink på skolen, hadde ikke noe særlig med venner.

Lurer på hva de tenkte om meg, men var neppe så fryktelig positivt.

De så vel for seg at jeg kom til å havne på kjøre osv..

Greit, jeg fikk meg aldri en utdannelse og jeg er laaangt ifra rik, langt fra velstående og. Nærmere fattigdomsgrensa.. :gjeiper:

Og jeg var vært mye på fylla og rota med gutter.

Men, nå er jeg forlovet, har to barn, fast jobb, røyker ikke hasj, og drikker sjelden. De holder på å få seg fotte utdannelser så de kan få seg fancy jobber og tjene masse penger.

Men ingen av dem har hatt noen langvarige forhold og ikke noe familieliv. Greit, vi er bare i 20 åra, de har fortsat tid på seg. :gjeiper:

Men poenget mitt er at ingen hadde trodd at det var sånn det skulle gå med meg. Og jeg vil ikke si at de har det noe bedre enn meg.

[Tabris]

Jeg har også forandret meg en del. For ti år siden var det bare hunder, katter og new age som gjaldt. Jeg hadde, etter å ha lest et par new age bøker, alle de spirituelle svarene jeg trengte, og hadde ikke så mange interesser utover dyr - da spesielt hund og katt.

Etterhvert ble jeg mer og mer bevisst verden rundt meg, og det hele kulminerte da FNs klimarapport kom ut og jeg fikk noe å kjempe for som var større enn meg selv. Mitt syn på åndelighet har også endret seg og mitt forhold til dyr har utviklet seg.

Dessverre har jeg noen venner fra ti år tilbake som fortsatt tror jeg er der jeg var da, og det har ført til at vi ikke har så mye til felles lenger som vi hadde.

[Kamikatze]

[...]Dessverre har jeg noen venner fra ti år tilbake som fortsatt tror jeg er der jeg var da, og det har ført til at vi ikke har så mye til felles lenger som vi hadde.

[Blåbæret]

*mimre*

Jeg har forandret meg ganske mye siden jeg var 16 år ja. Jeg var skikkelig goth jente(begynnte med svarte klær i 14-15 års alderen), svart hår, svarte klær, høyhæla svarte sko, svart sminke(maskara, eyeliner, øyenskygge og lebestift ) og nagler lang vei. Jeg drakk hver helg og rotet rundt med den jeg følte for. Va også alvorlig psykisk syk en periode. Jeg droppet også ut av skolen.

Nå er jeg blitt "rosa". Har for tiden blont hår, kler meg litt mere jentete, bruker lysere farge når jeg sminker meg. Jeg har fått en liten datter, er forlovet med en skikkelig fyr og drikker igrunn ganske sjelden nå. Den psykiske sykdommen er borte(krysser fingrene for at jeg ikke skal bli slik igjen), jeg har tatt opp utdanningen igjen, ferdig med skolen men mangler læretiden som jeg skal ta når jeg er ferdig med permisjon.

Ganske få hadde sett for seg at jeg skulle bli "skikkelig". Jeg hadde aldri trodd det selv heller. Jeg er nå 20 år,ikke så veldig gammel enda, og blitt myyyye mere voksen en jeg var. Og godt er det

[Gjest Gjest]

HUff, er jeg den eneste som ikke har forandra seg så mye da?

Det eneste jeg kan se som virkelig har forandret seg er at jeg har fått VELDIG mye mer selvtilitt og at klesstilen har blitt mer voksen (til tross for at den er i samme rettning som den altid har vært)

Jeg velger å se på det som at jeg fant meg selv ganske tidlig, og at jeg kanskje alltid har vært litt veslevoksen, slik at alderen nå har nådd det niveåt av voskenhet som jeg har hatt ganske lenge egentlig. Det er klart, jeg har jo blitt mer voksen, det blir man jo med erfaring uansett tenker jeg, man lærer jo av sine feil og lærer å håndtere ting bedre. Men jeg kjenner meg veldig igjen i den jenta jeg var når jeg var 16 også. Jeg har samme mål og verdier som jeg hadde den gang, og syntes det er ganske deilig at de andre rundt meg har begynnt å få samme mål og livsførsel som meg nå endelig, da jeg kanskje har følt meg litt for utenfor tidligere.

[Glynis]

HUff, er jeg den eneste som ikke har forandra seg så mye da?

Huff? Jeg synes det er positivt at jeg var så 'bra' som tenåring at jeg ikke har gjort drastiske endringer i personlighet og stil.

[Gjest Gjest]

Jeg er nok ganske lik meg selv enda jeg og- har alltid vært den rolige typen, liker eget selskap- foretrekker å ha en stille kveld med ei venninne fremfor fest med mange, elsket dyr den gang - og elsker dem i dag. Tar studiene alvorlig, og har vært i samme forholdet hele livet.

Eneste må være at den gang trodde jeg at jeg ALDRI skulle ønske barn, nå ser jeg med glede fram til den dagen det skulle bli min tur

Også har jeg fått et bedre forhold til familien min etter at jeg ble "stor"

[Gjest Gjest_lullaby_*]

Jeg har forandret meg masse siden jeg var 17, men kanskje litt i motsatt retning av det de fleste gjør.

Som 17-åring var jeg så sjenert og hadde så lav selvfølelse at jeg ikke hadde venner. Hver eneste ettermiddag og kveld tilbragte jeg hjemme hos mamma og pappa, eller på besøk hos andre slektninger. Jeg var aldri ute sammen med venner, for jeg hadde jo ingen. Sånn var det hele ungdomsskolen og videregående. Det gjorde såklart at jeg fikk store mangler i min sosiale trening.

Så begynte jeg på universitetet, der ingen kjente meg fra før. Jeg tok en avgjørelse på at livet mitt ikke skulle fortsette i ensomhetens tegn, og jeg handlet deretter. Jeg var kjempestreng med meg selv og tvang meg til å ta kontakt med mennesker, og etter et halvt års tid hadde jeg klart å bygge meg opp en vennekrets. Et nytt liv åpnet seg for meg! I en alder av 20 begynte jeg å gå på fester, gå på byen osv. Selvtilliten som vennemateriale steg. Men kjærestemateriale? Jeg??? Neida.... Jeg trengte enda noen år før jeg klarte å få meg selv til å begynne å tenke på å få meg kjæreste. Min første flørt hadde jeg i en alder av 27 år. Samme år fikk jeg mitt første kyss, mistet jomfrudommen og innså plutselig at mange menn så meg som attraktiv. Året etter møtte jeg han som er samboeren min i dag. :rødme:

I dag framstår jeg som en utadvendt, blid og "normal" person som har lett for å komme i kontakt med mennesker. Jeg ville aldri, aldri gått tilbake til å være tenåring om jeg hadde fått valget. Jeg har forandret meg radikalt, livet er godt å leve og jeg ser fram til resten av livet.

[MissStiles]

Jeg har ikke forandret meg så mye utseendemesssig men jeg gjorde mye dumt fra jeg var 15-20 år.. Etter at jeg flytta hjemme ifra som 21åring ble ting mye bedre. Jeg roet meg ned og tok mer ansvar. Jeg festa ganske mye før. Nå fester jeg nesten aldri, bare inni mellom. Også gjorde jeg mye dumt som å møte nye gutter hele tiden. Det angrer jeg mest på. Men gjort er gjort!!

[Gjest Heloise]

Er det noen der ute som har opplevd det, at folk forandrer seg "radikalt", i denne alderen, eller senere?

Har sett noen eksempler på radikale forandringer... Den mest kristne i vennegjengen ble en partyløve uten sidestykke og begynte å røyke og drikke, hele pakka. Men er nå svært rolig og ryddig Var nok bare det å "leve ut syndene" som var greia

Jeg har alltid vært, på en eller annen måte, "freaken". Veldig rolig og sjenert, men utseendemessig annerledes. Stilmessig altså 0.o Sånn er jeg enda.

Men stort sett er de fleste jeg kjenner fra skolen helt like slik de var før. Untatt kanskje en snobb som ble svært "alternativ", hvis jeg kan si det på den måten.

[Glynis]

Den mest irriterende, plagsomme og ufordragelige jenta på ungdomsskolen min fikk plutselig en haug med venner på videregående. Jeg forstår jo at hun antakeligvis forandret seg til det bedre, men jeg husker allikevel at det var litt irriterende at noen kan 'få lov' til å poff endre seg sånn. Det er jo universets oppfordring til å være en jævel helt frem til man bytter skole/by, og vips får man en fresh start! Jeg synes alle som har oppført seg dårlig skal ha et stort stempel i panna i miiiinst tre år.

[mann23]

Føler egentlig at jeg har forandra meg ganske lite... Eneste nå er vel at jeg er mer klar for faste forhold og rammer enn da jeg var f.eks. 18.

[Mamma1]

Jeg tror jeg har forandra meg i motsatt retning hehe. Var gravid som 17-åring og passerte akkurat 18 når jeg ble mamma. Ble ikke mye festeing da nei. Er nok mer ute nå (før jeg ble gravid igjen) enn jeg var som 17-19 åring. Men var ganske rebelsk før jeg ble gravid.

[Gjest Gjest]

Håper jeg fortsatt har det bra når jeg blir 30.

Håper jeg fortsatt har gode venner en lørdagskveld