Uløselig konflikt knyttet til økonomi i samboerforholdet

[Gjest Gjest]

Jeg og samboer er ikke enig i utgiftsfordelingen hjemme. Han er sta og dominant, og har nok ikke vært vant til særlig motstand fra min side gjennom årene. Men nå har jeg stilt et krav knyttet til økonomi, og vi blir ikke enige.

Jeg ønsker også at vi lager en samboerkontrakt, som skal regulere bl.a. økonomiske forhold. Jeg lurer på: hvis vi går til advokat med vår uenighet, kan advokaten rådgi oss, si noe om hva som er vanlig osv? Eller er det slik at vi må bli enige oss imellom, og blir vi det ikke, så er det ingen som kan hjelpe oss å komme fram til enighet?

Vi har barn sammen, så jeg synes det er verdt å be om hjelp til å komme over denne konflikten som tross alt kun dreier seg om penger...

[Gjest Gjest_meg_*]

Tipper at familievernkontoret kan hjelpe dere med dette. Si hva saken gjelder (at dere trenger å sette opp en kontrakt). I motsetning til advokat er dette også gratis.

[Gjest StoreSky]

Hvis dere er medlem av fagforening så har noen av de knyttet advokat opp til seg. Jeg er medlem av Fabgorbundet som er under LO, der kan vi få en time gratis konsultasjon med advokat.

[Gjest Gjest]

TS:

Takk for svar:)

Jeg er bare bekymret for at en advokat ikke vil ønske å ta stilling til problemet. Jeg tenker at en advokat setter opp en kontrakt, på basis av det jeg og samboer er kommet til enoghet om. Men når vi ikke kommer til enighet, blir det jo en slags blanding av psykologi og juss som kanskje ligger litt på siden av det en advokat kan bistå med...? Eller tar jeg feil?

Men familievernkomtoret er jo også en ide...

Nå har det seg slik at samboer har en ex, som har innkalt til meglingssamtaler på familievernkontoret flere ganger, for å diskutere samværsløsninger for samboers særkullsbarn. Jeg er ganske sikker på at samboer vil nekte å stille på familievernkontoret med meg. Han synes nok han har vært der nok som det er....

TS

[Gjest Gjeste Blondie65]

En advokat er ingen rettsinstans, de kan ikke megle mellom to parter. Da burde dere heller ha hver deres advokat og mekle. Noe som er absurd mellom to parter som ønsker å fortsette samlivet. Jeg skjønner at du ønsker deg en nøytral instans som forteller hva som er rett og galt - det heter rettsaparat ...

Jeg vet lite eller ingenting om hva striden står om eller hvem som har rett og hvem som er urimelig. Men du må ta en avgjørelse om hvorvidt dette er så viktig for deg at du er villig til å risikere forholdet for det. Misforstå meg rett - det er saker som er så viktige ...

I mellomtiden tror jeg det beste er å få din samboer til å forstå hvor viktig dette spørsmålet er for deg. Men det kan jo være at han ikke vil bøye seg - fordi han er sta eller du er urimelig eller et sted midt i mellom. I et sånt utfall står du atter overfor vurderingen av hvor viktig dette er for deg ...

Har du prøvd å drøfte kompromissløsninger? Dvs. et forslag som ligger midt i mellom? Har du prøvd å si at du ikke ønsker å fortsette å ha ordningen slik den er i dag - du forventer en endring, men forstår at han har sine synspunkter, kanskje han kan foreslå noe som er en bedre løsning for dere?

[Lovis]

Hva med en rådgiver for personøkonomi? I Luksusfellen arbeider jo den ene rådgiveren med økonomi for private. Kanskje banken deres har slike?

[Gjest Gjest]

Hva med en rådgiver for personøkonomi? I Luksusfellen arbeider jo den ene rådgiveren med økonomi for private. Kanskje banken deres har slike?

Hva mener du med luksusfellen?

[Gjest Gjest]

Jeg vet lite eller ingenting om hva striden står om eller hvem som har rett og hvem som er urimelig. Men du må ta en avgjørelse om hvorvidt dette er så viktig for deg at du er villig til å risikere forholdet for det. Misforstå meg rett - det er saker som er så viktige ...

TS

Kort fortalt; det dreier seg om fordeling av husholdningsutgifter. Samboer tjener mange ganger mer enn meg. Jeg synes derfor han kan betale relativt sett litt mer enn meg til felleskassen, f.eks at jeg betaler 8000 og han 12 000. Vi har i alle år betalt inn nøyaktig det samme beløpet (mellom 10 og 15 000 i mnd, avhengig av årstid). Jeg har tapt penger på samlivet, ved å bidra til et høyt forbruk og ikke fått mulighet til å kjøpe meg inn i boligen. Boligen er stor og dyr i drift, og huser også hans særkullsbarn, 2 ungdommer. Hvis det blir slutt mellom oss, eller han dør, står jeg og fellesbarn helt på bar bakke. Og dette kjennes etterhvert uholdbart for meg. Jeg vil kjøpe meg inn, og for å få råd til det, vil jeg betale litt mindre til felleskassa. Samboer sitter i nedbetalt bolig, kjøpt på et gunstig tidspunkt, og har hatt 10 år med leieinntekter fra to hybelleiligheter (hvor særkullsbarna bor nå).

Ved at han insisterer på at vi skal fortsette å betale nøyaktig det samme, og argumenterer med at det er urettferdig at han skal betale ekstra fordi han har særkullsbarn, kjenner jeg at grunnlaget for forholdet vårt faller bort. Jeg har i mange år tilpasset meg hans liv, levestandard, særkullsbarn, og valgt et yrke hvor jeg har kunnet ta mesteparten av belastningen med små fellesbarn, av hensyn til hans jobb og hans forpliktelser overfor sine eldre barn. Men når jeg ønsker trygghet for meg selv og fellesbarn, så er han ikke villig til å gi meg det.

Samtidig har jeg jo fast jobb, tjener relativt godt (selv om det ikke er sammenlignbart med samboers inntekt), og vet jeg kan klare meg fint alene, kjøpe en liten leilighet. Men innerst inne håper jeg likevel at vi skal komme til enighet, av hensyn til barna.

Litt rotete dette, kanskje, vet bare ikke hva jeg skal gjøre nå...

TS

[Gjest Ingeniøren]

Jeg synes advokaten undervurderes i denne tråden. Advokater har erfaring også på å rådgi selv om de ikke er psykologer. Det er veldig mange som ikke vet helt hvordan de vil ha sitt testamente, samboerkontrakt etc. Da kan de både forklare hva som er normalt samtidig som de kan det juridiske aspektet.

En advokat kan riktignok ikke avsi en fellende dom, men mange av dem er selvsagt flinke til å megle/rådgi litt og finne en løsning som begge parter er fornøyd med og som er fair for begge.

Det er forøvrig ikke uvanlig at firmaer som er uenige om ett juridisk spørsmål velger en advokat til å vurdere spørsmålet og så sier begge parter seg enige om å akseptere advokatens vurdering. Det er en vennlig måte for firmaene å løse konflikter på. Det viktigste er ofte å bare få en objektiv tredjepart inn.

Ulempen med advokaten er at det selvsagt vil koste litt penger, men ikke vær redd for at advokaten "ikke vil ta stilling".

[Gjest Gjest]

Jeg synes advokaten undervurderes i denne tråden. Advokater har erfaring også på å rådgi selv om de ikke er psykologer. Det er veldig mange som ikke vet helt hvordan de vil ha sitt testamente, samboerkontrakt etc. Da kan de både forklare hva som er normalt samtidig som de kan det juridiske aspektet.

En advokat kan riktignok ikke avsi en fellende dom, men mange av dem er selvsagt flinke til å megle/rådgi litt og finne en løsning som begge parter er fornøyd med og som er fair for begge.

Det er forøvrig ikke uvanlig at firmaer som er uenige om ett juridisk spørsmål velger en advokat til å vurdere spørsmålet og så sier begge parter seg enige om å akseptere advokatens vurdering. Det er en vennlig måte for firmaene å løse konflikter på. Det viktigste er ofte å bare få en objektiv tredjepart inn.

Ulempen med advokaten er at det selvsagt vil koste litt penger, men ikke vær redd for at advokaten "ikke vil ta stilling".

Jeg er enig med deg at advokater ka gi gode bidrag i slike saker, særlig i forhold til å holde konfliktnivået nede og gi sin klient et realistisk bilde av hva det er å mulig å oppnå. Derimot tror jeg det er bortimot umulig å tenke seg at det er tilstrekkelig å bruke kun en advokat i denne saken.

Advokater har etiske regler som de skal forholde seg til. En av dem er at de samtidig ikke kan representere klienter med motstridende interesser. Ut fra det vi vet om TS situasjon er det ganske klart at en advokat ikke vil kunne opptre for dem begge, og jeg tror de skal lete lenge etter å finne en advokat som vil sette seg ned å formuelere ha som er rimelig her dersom de begge skal bruke samme advokat. Advokaten vil da neppe strekke seg lenger enn til å opptre som en megler mellom dem. "Løsningen" må de i en slik situasjon selv komme frem til, advokaten ka ikke gi dem "løsningen".

Derimot kan selvfølgelig TS alene selv engasjere en advokat for å gi henne en vurdere av hva som er rimelig eller ikke. Eller de kan bli enig om å be en advokat om å opptre som en uavhengig megler mellom dem. En vellykket megling forutsetter imidlertid at begge parter har noe å gi.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Hvis begge parter er enig om at de trenger hjelp til å forhandle frem en annen avtale enn de har i dag kan selvsagt en advokat eller et meklingskontor hjelpe.

Men verken advokat eller meklingskontor kan hjelpe dersom det bare er en part som ønsker endring

Trådstarter:

Har du prøvd å bruke SIFO modellen?

Hvis du først legger inn deg og dine barn så ser du hva du og disse skal ha å rutte med i måneden.

Deretter legger du inn han og hans to tenåringer og ser hva disse utgjør i måneden. Siden de to tenåringene ikke bor der fullt kan du trekke fra en kostnad for dem som tilsvarer det tidsrommet de ikke er der.

Så legger du inn alle sammen og ser hva husstanden skal ha å rutte med i måneden. Da burde det komme klart frem om det er merkostnader med å ha to tenåringer i huset.

Hvis standardbudsjettet til sifo kommer frem til et lavere beløp å betale pr måned (dine barn og din manns utgifter delt på to) for deg enn det du betaler i dag burde det være mulig å forhandle frem at beløp over dette er "luksusbehov" som er en standard han setter som er høyere enn det du har råd til.

Når det gjelder hans særkullsbarn: Jeg forstår ikke at han ikke ser at dette er en ekstra utgift han skulle dekke.

Når det gjelder å kjøpe seg inn i hans bolig: Det kan være grunner til at han ikke vil dette som ikke kommer frem her. De kan være gode eller dårlige. Løsningen for deg blir å sikre deg ved å kjøpe en egen bolig som du kan leie ut slik at du er sikret en økonomisk fremtidig brudd dersom det skkulle skje.

I dagens boligmarked kan det likevel være lurt å vente litt med det for å være sikker på at man ikke betaler mer for dette utleieobjektet enn man bør.

Et annet alternativ er at du gis anledning til å spare et tilsvarende beløp som du ønsker å kjøpe deg inn med slik at du i fremtiden kan kjøpe deg en bolig eller kjøpe deg inn i felles bosted.

Det har imidlertid vært flere lignende diskusjoner her inne og minst en av dem endte med at partene gikk fra hverandre pga at de ikke klarte å bli enige. Der var det ganske lik problemstilling men de greide altså ikke å bli enige. Dette med økonomi har en lei tendens til å bygge store konflikter i et forhold og selv om jeg langt på vei forstår ditt ståsted veldig godt så er det ikke sikkert at det lar seg gjøre å "omvende" mannen.

Jeg synes også at det er urimelig at delingen av utgifter skal settes etter den med størst lommebok. Det burde være omvendt og eventuelt overskytende beløp blir da et "frivillig bidrag" fra hans side.

[Gjest sltjh]

jeg anbefaler at dere også går til samtale hos noen, for dette handler om mer enn penger.

det handler om respekt, og om hvilket syn dere skal ha på innsats.

mange er nok uenige om dette, og mange er "dumsnille".

det er veldig viktig at du tar denne fighten, for det handler om hele familiens beste.

det er ikke best for familien og forholdet at mor skal yte mest(for det er det du gjør nå).

det er heller ikke best for dere at den ene parten blir underdanig økonomisk, og avhengig av den andre for å kunne forsørge familien.

høres ut som han er nokså egoistisk, og han trenger nok noen utenfra til å forklare han hvordan dette føles for den andre parten.

stå på!!

[Gjest men]

Når det gjelder hans særkullsbarn: Jeg forstår ikke at han ikke ser at dette er en ekstra utgift han skulle dekke.

Det er du og jeg nesten alene om her på KG, her er det en selvfølge at bioforeldre ikke skal forsørge barna sine selv.

[Gjest Gjest_Mette_*]

http://www1.vg.no/pub/vgart.php?artid=157994

Prøv en advokatmegler. Kan sansynligvis hjelpe i deres situasjon også

[Gjest Gjest_mann_*]

TS

Kort fortalt; det dreier seg om fordeling av husholdningsutgifter. Samboer tjener mange ganger mer enn meg. Jeg synes derfor han kan betale relativt sett litt mer enn meg til felleskassen, f.eks at jeg betaler 8000 og han 12 000. Vi har i alle år betalt inn nøyaktig det samme beløpet (mellom 10 og 15 000 i mnd, avhengig av årstid). Jeg har tapt penger på samlivet, ved å bidra til et høyt forbruk og ikke fått mulighet til å kjøpe meg inn i boligen. Boligen er stor og dyr i drift, og huser også hans særkullsbarn, 2 ungdommer. Hvis det blir slutt mellom oss, eller han dør, står jeg og fellesbarn helt på bar bakke. Og dette kjennes etterhvert uholdbart for meg. Jeg vil kjøpe meg inn, og for å få råd til det, vil jeg betale litt mindre til felleskassa. Samboer sitter i nedbetalt bolig, kjøpt på et gunstig tidspunkt, og har hatt 10 år med leieinntekter fra to hybelleiligheter (hvor særkullsbarna bor nå).

TS

Betyr dette (det med uthevet skrift) at de felleskostnader du er med på å betale ikke har noe med renter og avdrag på huset å gjøre? Eller misforstår jeg? Dersom jeg har forstått deg riktig betyr jo dette at du i prinsippet bor gratis men betaler halvparten av alle "andre" utgifter". All den tid det ikke dreier seg om mer enn tilsammen 20-30.000 pr måned og du sier dere har en høy levestandard er det nærliggende å tenke at dette er eksklusiv direkte bokostnader. Og da vil jeg påstå du har en god deal. Du må allikevel sikre dine egne interesser ved eks.vis forsikring, som gjør at du IKKE står på bar bakke dersom han skulle dø. På samme vis må du sikre din egen økonomi med eksempelvis å investere i noe du har sær-rett på. Og dermed forlange at dere reduserer totale fellesutgifter slik at du får råd til dette.

[Gjest men]

Ved at han insisterer på at vi skal fortsette å betale nøyaktig det samme, og argumenterer med at det er urettferdig at han skal betale ekstra fordi han har særkullsbarn,

Hvorfor mener han det er urettferdig at ikke du skal ta halvparten av hans utgifter med barna du ikke er mor til? Du som til og med har dårligere økonomi enn han har?

Jeg lurer på hva slags mann han egentlig er, når han vil karre til seg dine penger for å slippe å betale for barna sine selv, når han har utmerket økonomi.

Det høres ut som han vil snylte på deg både økonomisk og i forhold til arbeid hjemme og omsorgsarbeid.

En annen ting er at du ikke har rett til å bo gratis selv om han har nedbetalt huset, så hvis beløpet du insisterer på tilsvarer bokostnader for deg, synes jeg du skal la det ligge. Du kan ikke tvinge ham til å sponse deg, men du kan kreve at han dekker alt sitt. Det siste gjelder også husarbeid og barneomsorg. Når dere har helt separat økonomi, burde han kompensere deg økonomisk for alt du gjør ekstra for fellesskapet.

[Gjest Gjest]

Du kan ikke tvinge ham til å sponse deg, men du kan kreve at han dekker alt sitt. Det siste gjelder også husarbeid og barneomsorg. Når dere har helt separat økonomi, burde han kompensere deg økonomisk for alt du gjør ekstra for fellesskapet.

Unnskyld meg, men hvor ble det egentlig av kjærligheten? Et slikt samliv, hvor den ene parten opptrer som lønnet assistent for den andre og lever på nåde i den andres hus, det er da ikke noe likeverdig samliv! Dette forholdet har ingen framtid!

[Gjest men]

Unnskyld meg, men hvor ble det egentlig av kjærligheten? Et slikt samliv, hvor den ene parten opptrer som lønnet assistent for den andre og lever på nåde i den andres hus, det er da ikke noe likeverdig samliv! Dette forholdet har ingen framtid!

Jeg har heller ikke på noe tidspunkt påstått at mannen elsker henne, at hun elsker han, eller at det på noen måte er eller burde være kjærlighet i dette forholdet, har jeg vel?

Problemstillingen har vært oppe før, så langt jeg kan se identisk med tidligere, så jeg tipper det faktisk er samme gjest som er tilbake med et vedvarende problem. Antar derfor også at gjest har sine grunner for å bli i forholdet, og det er ikke min sak. Men jeg påpeker at hun har rett til å forvente at han tar den fulle del av utgiftene knyttet til ham selv og hans særkullsbarn, og at han gjør 50 % på hjemmebane og overfor fellesbarn, eller kompenserer henne for det hun eventuelt gjør mer.