Være fadder

[Gjest Gjest]

Jeg har et søskenbarn på nesten samme alder som meg. Da vi var yngre ferierte vi mye til hverandre og vi har alltid hadd god kontakt. Nå har situasjonen endret seg litt,hun er gift og fått sitt andre barn. Vi har ikke hadd så mye kontakt de siste årene da vi lever ganske ulike liv. Møtes kun når familiene har noe å feire eller sørge over.

Hun fødte som sagt nå nylig og ett par uker etter fødselen spurte hun om jeg ville være fadder til dette barnet. Jeg har ikke møtt dem etter fødselen og føler ikke at jeg har noen tilknytning til det. Dessuten så har søskenbarnet mitt ei søster som er veldig glad i tantebarna sine og jeg stusset på hvorfor ikke hun ble spurt isteden siden de er godt knyttet til hverandre.

Så jeg vurderer å takke nei.. Jeg er allerede fadder til et tantebarn og jeg føler det er et ganske stort ansvar. Dessuten så er dette et barn jeg føler meg svært knyttet til så det var en ære å få være fadder synes jeg.

Men i denne situasjonen så føler jeg ikke at det betyr noe. Er det frekt å takke nei? Spør om ikke søsteren hennes er mer "egnet" enn meg?

[Gjest Gjest]

Det er selvsagt lov å si nei. Utfordringen blir jo å finne en skånsom måte å si det på.

Er du av dem som tar oppgaven som fadder veldig seriøst? I såfall kan du jo si at du ikke føler du har kapasitet til å være fadder for dette barnet. Mange faddere ønsker jo å ha en tett oppfølging av sine fadderbarn, og hvis dere har lite kontakt blir jo det umulig.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig har du lov til å si nei.

Jeg har selv sagt nei til å være fadder begge gangene jeg er blitt spurt. Jeg er ikke kristen, og ettersom det å være fadder faktisk innebærer å love å oppdra barnet i den kristne tro, så er det rimelig uaktuelt for meg Ei heller har jeg lyst til å ha en sentral rolle i en kristen seremoni. Jeg fikk ingen sure miner for dette.

[Trampe]

Såklart kan du takke nei. Det er bedre å takke nei enn å sitte med et ansvar du egentlig ikke ønsker.

Jeg er fadder. Jeg og moren til barnet hadde et nært venninneforhold for noen år siden, men vi har mista kontakten de siste årene. De flyttet et stykke unna, og ting var ikke det samme igjen da de flyttet tilbake, og nå har foreldrene skilt lag også.

Nå er det en "byrde" for meg å være fadder, fordi jeg føler et ansvar for barnet, men har ikke noe venninneforhold til moren mer. Barnet kan jo ikke noe for det, stakkar, men jeg skulle ønsket jeg takket nei. Da hadde h*n kanskje hatt en gudmor som var mer engasjert enn jeg er. Nå blir det med gaver til bursdag og jul, og et og annet besøk.

Da vi valgte faddere til vår sønn presiserte vi at det er lov til å si nei, og vi forventer ikke store gaver til vårt barn. Vi ser heller at barnet får flere ressurspersoner rundt seg i form av fadderne. Hva de velger å gjøre som faddere er opp til de.

Endret 22. november 2008 av Trampe