Verdens værste mor

[Gjest Gjest_Berit_*]

Jeg tror jeg har gjort alt som står i min makt for mine barn.

Har vært alene med de så og si hele veien.

En alenemamma barn i forskjellige aldre er også et problem, da en ikke får stilt nok opp for de store.

Ikke har vi npe særlig familie her heller.

Men jeg ordner og jeg fikser alt hva de behøver...når det kommer til penger så er det ikke alt jeg ka kjøpe.

Vi har vært gjennpm tre harde sørgeperioder, klart det sliter på meg som bare er en.

Nå har min datter på 18 vært hos legen, og blitt henvist på psykolog.

Meg ville hun ikke vise brevet, men søstra kunne vise meg det.

Hun sa jeg ikke brydde meg... bare sa ja ja, så gikk jeg videre.

Har prøvd å snakke med ho...så vil hun slutte skolen, så har hun vondt i hodet, så får hun ikke sove...akkurat her kommer jeg til kort...

Løsningene er jo ikke å proppe ho full med medisiner.

Dette sliter veldig på meg nå.

Vi er akkurat ferdig med en begravelse der jeg har stått på og vært der for de som vil...(noen trekker seg unna)

Hva kan jeg gjøre...trenger tips.

Før jeg gir opp...er ikke jeg bra nok er det veldig tøft å få slengt ut nå.

Takk for at du leste dette.

[Bomull]

Verden er ikke alltid så lett for alle dessverre.

Dette har ingenting med at du ikke er bra nok, for det er du. Du står på og gjør det du kan. At ting ikke går som du prøver og håper er ikke din skyld.

Endret 21. november 2008 av Sunshine

[Gjest klo]

Du sier jo selv at du ikke har vært der for de store, ikke rart om eldstemann føler seg lite verdsatt og oversett da, hvilket igjen kan gi ulike problemer. Som man sår, så høster man. Sånn er det bare.

[Gjest Gjest]

Verden er ikke alltid så lett for alle dessverre.

Dette har ingenting med at du ikke er bra nok, for det er du. Du står på og gjør det du kan. At ting ikke går som du prøver og håper er ikke din skyld.

Akkurat nå føler jeg det.

Mine barn betyr alt for meg i denne verden, når ikke de har det bar, har heller ikke jeg det bra.

Psykoog har jeg ingen tro på, synes ting bare blir være, og er en først kommet dit en aldri ferdig.

Og få slengt i ansiktet at hun ikke gadd vise brevet til meg, for jeg bryr meg ikke...den var sår....grine..

[Gjest Gjest]

Verden er ikke alltid så lett for alle dessverre.

Dette har ingenting med at du ikke er bra nok, for det er du. Du står på og gjør det du kan. At ting ikke går som du prøver og håper er ikke din skyld.

Ja, spør om dere har noen råd til meg...

Er fortvilet nå.

[Gjest Eurodice]

Du sier jo selv at du ikke har vært der for de store, ikke rart om eldstemann føler seg lite verdsatt og oversett da, hvilket igjen kan gi ulike problemer. Som man sår, så høster man. Sånn er det bare.

Skam deg, dette kunne du ha latt være å utsette denne moren for. Har du barn selv, og om du har, er du alenemor? Denne moren sier ikke at hun ikke har vært der for de store, men at hun synes hun ikke har gjort nok. Det sier seg selv at mindre barn trenger mer praktisk hjelp til mye enn større barn gjør. Og når man som voksen sliter psykisk og følelsesmessig og er alene om alt, er man ikke i stand til å dekke større og mindre barns behov for støtte og hjelp.

Og hva kan en psykolog gjøre? Jeg har vært i noenlunde samme situasjon selv. Det jeg hadde mest behov for, og sikkert denne moren også, var praktisk hjelp og avlastning i hverdagen, slik at man kunne få mer tid med barna. Jeg fikk aldri det.

Til deg, gjest Berit, vil jeg gi en varm omfavnelse og gode ønsker fremover .

[Gjest Gjest]

For to år siden var jeg i din 18årings sko. Man kan faktisk så og si at moren min har vært i dine sko hele veien også. Hatt meg og søsteren min alene siden vi var 1 og 3 år gamle, fattern stakk til helsikke og der satt vi 3 alene. Moren min har slitt i veldig mange år også, noe som påvirket meg. Så mye at jeg til slutt ble utrolig sliten selv, jeg sier IKKE at du påvirker dine barn i så stor grad! Men jeg vil bare si at jeg også satt der og ville ikke mer på skolen, jeg fikk ikke sove så mye heller, satt ofte oppe hele natten, skulket hele dagen, hadde hodepiner og var generellt utslitt. Moren min var IKKE en særlig støtte for meg da jeg ville slutte, men jeg sluttet for det om. Og for meg var det BESTE jeg kunne gjort..! Jeg gikk i 3 klasse, og jeg sluttet. Jeg tok eksamen som privatist året etter, leste selv. Noe som reddet helsen min der og da. Kanskje din 18åring bare trenger fred ro og tid til å komme seg litt...?

[Gjest Gjest]

For to år siden var jeg i din 18årings sko. Man kan faktisk så og si at moren min har vært i dine sko hele veien også. Hatt meg og søsteren min alene siden vi var 1 og 3 år gamle, fattern stakk til helsikke og der satt vi 3 alene. Moren min har slitt i veldig mange år også, noe som påvirket meg. Så mye at jeg til slutt ble utrolig sliten selv, jeg sier IKKE at du påvirker dine barn i så stor grad! Men jeg vil bare si at jeg også satt der og ville ikke mer på skolen, jeg fikk ikke sove så mye heller, satt ofte oppe hele natten, skulket hele dagen, hadde hodepiner og var generellt utslitt. Moren min var IKKE en særlig støtte for meg da jeg ville slutte, men jeg sluttet for det om. Og for meg var det BESTE jeg kunne gjort..! Jeg gikk i 3 klasse, og jeg sluttet. Jeg tok eksamen som privatist året etter, leste selv. Noe som reddet helsen min der og da. Kanskje din 18åring bare trenger fred ro og tid til å komme seg litt...?

Glemte å nevne at jeg og min mor fikk ett mye bedre forhold etterhvert også, jeg ble mye gladere og tilfreds av å ikke måtte slite med skoletankene og alt. Var en dyktig elev vil jeg si, jeg bare orka ikke mer. Da moren min innså det, gikk alt mye bedre mellom oss. Vi lærte oss å kommunisere skikkelig og det meste..

[Gjest Gjest]

Bare så det er sagt så har jeg gjort alt for mine barn.

Har vært alene med de bestandig, men alltid stilt opp.

Alltid ringt etter de når de er ute..ja jeg her for de.

Men når hun ene føler at hun ikke kan snakke med meg, fordi jeg er kort i setningene blir jeg fortvilt.

Jeg ringer leger, ordner med alt.

Men som sagt når hun ikke får sove, har vondt i hodet er lei skolen(har hjulpet henne å bytte skole midt i et skoleår)så står jeg maktesløs.

Vil hjelpe.

Derfor lurte jeg på om noen hadde råd, eller vært borti slike situasjoner.

[Gjest Gjest]

Bare så det er sagt så har jeg gjort alt for mine barn.

Har vært alene med de bestandig, men alltid stilt opp.

Alltid ringt etter de når de er ute..ja jeg her for de.

Men når hun ene føler at hun ikke kan snakke med meg, fordi jeg er kort i setningene blir jeg fortvilt.

Jeg ringer leger, ordner med alt.

Men som sagt når hun ikke får sove, har vondt i hodet er lei skolen(har hjulpet henne å bytte skole midt i et skoleår)så står jeg maktesløs.

Vil hjelpe.

Derfor lurte jeg på om noen hadde råd, eller vært borti slike situasjoner.

Har du prøvd å snakke med terapeut? Dere burde få timer sammen, kanskje familievern kontor er en god ide?