Morgen Gretten samboer

[Gjest Angelish]

Min samboer er skikkelig morgengretten...

Han begynner på jobb klokka 7 og står opp alt mellom 6 og halv 7.

Han er ute av døra ca kvart på 7...

Jeg begynner på jobb halv 8, men tørr ikke stå opp før han har gått..

Han er skikkelig morgengretten og hvis jeg sier eller gjør noe "feil" så blir han skikkelig irritert og sur...

Jeg har ingen problemer med å respektere at han trenger tiden om morgenen alene, for han er søt og blid hele dagen ellers når vi begge kommer hjem fra jobb Og i helgene er det annerledes for da får han sovet ut og står opp senere. (vi står ofte opp sammen da).

Det jeg lurer på er om det er noen andre som har det slik????

Om det er normalt at par kan ha det slik på morgenen??

[Gjest Gjest]

Jeg bor med ett menneske som er mann først etter jobb, før det er det rene godzilla hele fyren.

For å si det slik, jeg er intet bedre enn deg, jeg passer på å holde meg til sengs til etter at min kjære har reist på jobb, eventuelt er det en dag jeg må jobbe tidligere enn vanlig, sørger jeg for å våkne skrekk tidlig så stikke så fort som mulig før han rekker å forgifte hele huset med grettenheten sin. Men etter jobb, og i helgene så er han rene herligheten, slik som din. Her har det vart i 4 år, jeg tror ikke det går over dessverre, men vi har nå fått våre metoder for å unngå konfrontasjoner, les: Jeg gjemmer meg vekk så godt jeg kan

Jeg vet det ikke har noe med meg å gjøre, eller vårt forhold. Han er bare slik, det hjelper på å akseptere det, selv om vi har direkte hatt krig enkelte morgener

[Gjest Gjest_mia_*]

Jeg er selv morgengretten- og han jeg bor med har flere ganger nevnt at jeg virker 'borte vekk' og maskin-aktig på morgenen. Alt jeg har lyst til er å våkne opp på egenhånd uten å måtte relatere meg for mye til han eller noe annet.

Det har INGENTING med han å gjøre- han er nummer en og mannen i mitt liv- men la meg våkne opp på egenhånd.

[Gjest Gjest]

Hei

Er selv morgengretten, og trenger tid for meg selv om morgenen. Om det blir noe kluss der så blir jeg lett irritert. Har en samboer som jobber utenbys, og når han er hjemme i perioder så skal han altså ikke opp og på jobb. Da blir jeg dritirritert om han står opp før jeg er kommet meg ut døra om morgenen.

Har et fast rituale som jeg følger.

Opp 0645, dusj, vekker min sønn (tenåring), frokost og matpakkesmøring mens sønnen er på badet/ toalettet. Tilbake på badet for tannpuss og siste finish, når jeg er ferdig med det er min sønn klar for sin tannpuss m.m. på badet, før vi haster avsted til skole/ jobb. Om da min samboer står opp og plutselig er på badet/ toalettet når en av oss som har det travelt skal inn dit, eller er på kjøkkenet og går i veien når jeg skal skynde meg, så blir jeg kjempeirritert. Han har hele dagen på seg, og trenger ikke å lage krøll i rutinene mine.

[Vera Vinge]

Men det høres da trist ut å enten måtte vente til mannen har stått opp før man selv tør å stå opp, eller som en gjest forteller, at hun eventuelt står opp tidligere, for å unngå mannen.

Får disse mennene nok søvn? Jeg kan selv være litt morgengretten (selv om jeg er mer apatisk og litt kort, skjeller ikke ut mannen), og det er jeg når jeg får for lite søvn. Om jeg får mer enn sju timer, er jeg mye morsommere å ha med å gjøre.

Jeg syns dessuten det er forskjell på å ikke være sprudlende glad og å faktisk skjelle ut partneren sin for hver minste lille ting. Voksne mennesker bør klare å ta seg sammen noe, selv om de er i dårlig humør. Om jeg hadde fått vite at mannen min lå og ventet med å stå opp til jeg hadde dratt, hadde jeg dessuten blitt veldig flau. Vet mannen at du faktisk ikke tør å stå opp før?

[Gjest Gjest]

Men det høres da trist ut å enten måtte vente til mannen har stått opp før man selv tør å stå opp, eller som en gjest forteller, at hun eventuelt står opp tidligere, for å unngå mannen.

Får disse mennene nok søvn? Jeg kan selv være litt morgengretten (selv om jeg er mer apatisk og litt kort, skjeller ikke ut mannen), og det er jeg når jeg får for lite søvn. Om jeg får mer enn sju timer, er jeg mye morsommere å ha med å gjøre.

Jeg syns dessuten det er forskjell på å ikke være sprudlende glad og å faktisk skjelle ut partneren sin for hver minste lille ting. Voksne mennesker bør klare å ta seg sammen noe, selv om de er i dårlig humør. Om jeg hadde fått vite at mannen min lå og ventet med å stå opp til jeg hadde dratt, hadde jeg dessuten blitt veldig flau. Vet mannen at du faktisk ikke tør å stå opp før?

Godzillaen her i huset aner faktisk ikke hverken hva han sier eller gjør den morgenstunden.. er helt rart, for han er jo til stede og våken, skulle man tro. Men er jo mer som en søvngjenger og åndsfraværende, med sine stressende tanker, rastløse bevegelser og u name it. Nåde den som kommer i veien... Jeg står opp litt tidligere enn ham for å rett og slett unngå sammenstøter, for de gangene det har skjedd og jeg konfronterte ham senere, så husket han faktisk ikke :/

[Gjest VVH]

Et gammelt sitat, jeg husker ikke fra hvem, går omtrent slik:

"Den mest kritiske fasen i et ekteskap, er frokosten"....

Så du er nok ikke alene om å ha det slik.

Men det er litt ekstremt at du ikke tør stå opp før han har gått.

Finnes det ikke noen måte der du kan stå opp og få gjort ditt, uten å "tråkke" i veien hans?

Ta det opp med han en ettermiddag når han er våken og blid... si at du skjønner behovet hans for å være alene om morgenen, men at du behøver litt mer tid til å få gjort det du skal gjøre før du går ut døren.

Bli enige om rutiner, for eksempel at han gjør seg ferdig på badet med en gang han har stått opp, og at du går rett på badet når han er ferdig der...

Eller kanskje at du står opp før han, setter på kaffe, gjør deg ferdig på badet før han kommer ned...?

[Gjest kona]

Her er det jeg som liker å være i fred på morgenen, er ikke sur men liker ikke å prate. Jeg ønsker å starte dagen på en stille måte med null konversasjon og vil ha avisen i fred. I sær nå når ungene er store og jeg står opp før alle andre i huset og jeg kan nyte en morgenstund i fred og ro.

Stort sett går det greit, ingen som blander seg men av og til får mannen det for seg at han skal stå tidlig opp og helt uten videre så bare kaprer han avisen, ødelegger min morgenrutine fullstendig. Jeg sier ikke noe men sukker tungt, uten at jeg oppnår særlig med det.

[Gjest særa]

Jeg er også av dem som ikke orker lange, koselige samtaler med det samme jeg står opp. Heller ikke mat med det samme.

Det er ikke vondt ment, og har ikke noe med om jeg liker den andre personen eller ikke. Altså ikke ta det personlig, er huskeregelen her!

Men som noen har nevnt før her, så kan man jo snakke sammen om å få gode rutiner; at man ikke kolliderer på badet osv. At en lager kaffe mens den andre er på badet, er vel en grei regel.

Det høres helt forferdelig ut å si det, men omtrent den verste starten på dagen min er når folk står tidlig opp, steiker egg og bacon, og møter deg med et stort smil: "Morn, morn, hvordan har du det, sovet godt"?

Utakknemlig- nei, bare veldig B-menneske.

[Nora Wind]

Jeg bor med ett menneske som er mann først etter jobb, før det er det rene godzilla hele fyren.

Det samme var vi begge før i tiden! Nå etter barn har vi ikke vært utsovet på flere år. Da må man finne en måte å være omgjengelig på selv om en er utslitt. :gjeiper:

[Gjest Gjest]

Men det høres da trist ut å enten måtte vente til mannen har stått opp før man selv tør å stå opp, eller som en gjest forteller, at hun eventuelt står opp tidligere, for å unngå mannen.

Får disse mennene nok søvn? Jeg kan selv være litt morgengretten (selv om jeg er mer apatisk og litt kort, skjeller ikke ut mannen), og det er jeg når jeg får for lite søvn. Om jeg får mer enn sju timer, er jeg mye morsommere å ha med å gjøre.

Jeg syns dessuten det er forskjell på å ikke være sprudlende glad og å faktisk skjelle ut partneren sin for hver minste lille ting. Voksne mennesker bør klare å ta seg sammen noe, selv om de er i dårlig humør. Om jeg hadde fått vite at mannen min lå og ventet med å stå opp til jeg hadde dratt, hadde jeg dessuten blitt veldig flau. Vet mannen at du faktisk ikke tør å stå opp før?

Veldig enig!

Og hva når det kommer barn med inn i bildet? Det har jeg opplevd, og det er nitrist. Det å prøve å oppmuntre gutten etter at fattern har skylt ut eder og galle.

Jeg er heller ikke glad og kvitrende om morran, men jeg lar det ikke gå ut over andre. Håper jeg. Jeg mener i alle fall at man har et valg, og at det er idiotisk å bortforklare disse mennene. Oppførselen deres påvirker faktisk de rundt en.

Heldigvis er vi kvitt'n nå.

[Gjest Angelish]

Hovedgrunnen til at jeg holder meg vekke på morgenen er at vi har hatt problemer i foholdet.. Som vi nå prøver å reparere, og jeg gidder ikke å gjørs på å få han sur og irritert på morgenen....

Som jeg skrev har jeg ikke noe imot å vente til han har gått før jeg står opp..

Han er jo glad og bli hele dagen ellers og i helgene...

Jeg har spørt han forsiktig om det med barn, hvis vi får barn en gang, hvordan han tror det blir.

Da svarte han at da må han jo innstille seg på at det er et ansvar vi har sammen og hvis det skjer et eller annet som gjør at vi må stå opp sammen daglig så må han lære seg å takle det.

Men akkurat nå så lar jeg bare han få ha morgenstunden sin i fred.

Jeg lurte igrunnen bare på om det faktisk var andre som også hadde det slik.

Endret 20. november 2008 av Angelish

[Gjest A.P.Katt utlogget]

Dere som er så morgengretne.

Går det over på vei til jobb eller er dere gretne til langt på dag mot kollegaer også?

[Christal]

Vi er begge morgengrettne men vi prøver så godt vi kan å ikke tråkke på hverandres tær om morgenen Det går som regel greit, men likevel hender det at vi eksploderer litt, men siden vi ikke er langsinte så går det raskt over og vi ender opp med gapskratt og andre morsomheter

Kunne ikke tenke meg å ha det annenledes. :rødme:

[Gjest særa]

Dere som er så morgengretne.

Går det over på vei til jobb eller er dere gretne til langt på dag mot kollegaer også?

Bare jeg får en halvtime for meg selv, eller helst litt mer, så går det veldig greit. Pluss at det er viktig at ingen maser på meg.

Og da er jeg smørblid når jeg kommer på jobb.

Begrip det den som kan!

[Gjest Gjest]

Jeg er morgengretten. Hater å stå opp, så jeg føler det nesten som et overtramp fra samfunnet når jeg må dra meg selv ut av senga tidlig på morgenen.

Samboeren min er stikk motsatt. Han smiler og "kvitrer" fra han slår opp øynene. Jeg hadde advart han før vi overnattet hos hverandre for første gang om at jeg var morgengretten, så han burde helst la meg være i fred inntil jeg våknet skikkelig. Men så er han denne blide solstrålen da, og han klarer ikke å la være å vekke meg med et strålende blidt "god morgen" og suss på kinnet og småerting. Jeg hadde trodd jeg skulle eksplodert av noe sånt, og jeg kan iblant kjenne en ørliten irritasjon vake i bakhodet mitt. Men så smitter humøret hans over sånn at jeg ligger der og smiler tåpelig forelsket, selv om jeg er så trett at jeg ikke orker å åpne øynene og ikke klarer å løfte på armene. :rødme:

Så samboeren min pleier å småerte meg og spørre om når jeg har tenkt å bli morgengretten, for det har han ikke sett at jeg er, selv ikke etter tre år sammen.

[Gjest Gjest]

Jeg mener ikke å være frekk nå altså, men jeg skjønner ikke helt problemet, og det høres ut som flere av dere er i forhold som jeg aldri hadde giddet å brukt tid på.

Noen tør ikke å stå opp før mannen har gått, og andre blir irritert når han står opp. Er det virkelig mulig??

Jeg har også en samboer, og jeg kan også være irritert om morgenen, men det er da ikke hans skyld. Han får lov til å stå opp akkurat når det passer ham, og om jeg er på badet da, så går jeg ut og venter de få minuttene han bruker til å gjøre seg klar.

Og uansett hvor trøtt og morgengretten jeg måtte være, så setter jeg alltid av tid til å gi mannen min en laang klem og et kyss, og fortelle ham hvor mye han betyr for meg. Hver eneste dag.

[la novia]

jeg skjønner ikke helt problemet, og det høres ut som flere av dere er i forhold som jeg aldri hadde giddet å brukt tid på.

Jeg for min del tenker at det er mange ting man kan mislike eller irritere seg over ved andre, men ingen er perfekte og ingen er lik meg eller setter pris på de samme tingene. Jeg er selv ganske morgengretten, og det vet mannen og tar høyde for det. Han på sin side kan være flink til å skryte på seg ting han kan eller vet, men som ikke stemmer. Man må jo nesten innrette seg litt etter partneren sin, men det finnes vel verre ting enn å være morgengretten eller skrytete? Liker at vi kan være oss selv og ikke måtte ta hensyn hele tiden. Vi er ikke mindre glad i hverandre for det, og det er i hvert fall ikke snakk om at jeg ikke gidder å bruke tid på en som ikke er akkurat sånn som jeg vil ha ham.

Mener ikke å være spydig altså. Vet ikke helt om jeg fikk fram hva jeg mente...?

[Gjest Gjest_Tussa_*]

Man har alle gode og darligere sider av seg selv, og jeg synes ikke man skal ta det som noe "kritisk galt med forholdet'' fordi noen her skriver at de blir irriterte nar gubben star opp! Jeg blir drit irritert nar gubben min synger teite sanger som han lager opp selv som handler om baller og gud vet hva, men jeg foler ikke av den grunn at det er noe feil med forholdet.

Man ma da kunne godta at alle har sider ved seg selv som man misliker, og med partner, det har for ovrig vaert en annen trad her vedrorende dette emnet, og hvis man ikke klarer aa se over en slik liten irritasjon som bare en liten ting som selvfolgelig sannsynligvis kommer til aa vaere der livet ut, ja da er man paa leting etter noe virkelig saa perfekt at da kommer man aldri til aa bli fornoyd!

[Jade]

Vi kan nok være morgengretne begge to. Men vi er heldigvis ikke redd for hverandre, og vi pleier å være greie og gode med hverandre Hvis jeg hadde skjelt han ut, hadde jeg nok fått hørt det! Og det skulle bare mangle, synes jeg Ingen listing i dørene her i gården!