Skravletråd 2009

[Edie]

Lurer litt på hvor spent mannen egentlig er jeg.. han virker rolig, men tror han spiller litt for å trøste meg med alle mine plager og nervøsiteter

[Minnimusepus]

Innom for et lite hei til alle sammen, gud så moro det er å være mamma!

Han har gulsot så vi har vært to ekstra dager på sykehuset. Amming og alt går veldig greit og nå er vi endelig hjemme, men skal tilbake i morgen for å ta en ny gulsot test. Men den hadde sunket igjen idag, såvidt under lysgrensen

[Mirabella83]

Innom for et lite hei til alle sammen, gud så moro det er å være mamma!

Han har gulsot så vi har vært to ekstra dager på sykehuset. Amming og alt går veldig greit og nå er vi endelig hjemme, men skal tilbake i morgen for å ta en ny gulsot test. Men den hadde sunket igjen idag, såvidt under lysgrensen

HEI!

Gladmelding fra deg i dag!!! Så gøy å høre fra deg. Toppers at du koser deg og at du har det gøy! Ble skikkelig glad av å lese innlegget ditt, og gleder meg bare eeenda mer til det blir min tur!

[Edie]

Minnimusepus!

Velkommen hjem! Koselig å høre fra deg, spent på å høre hele historien når du har tid og overskudd!

[Soon]

Hei Minnimusepus!

Å, så koselig at dere koser dere Gleder meg til å høre fødselshistorien din etterhvert ja....spennede!

Gleder meg også enormt masse nå til det blir vår tur...vært i byen med ett par venninner idag - som har babyer på 9 måneder...mye stress, men åååå så kos

Måtte shoppe litt klær til lillegutt idag også...er jo så mye skjønt som frister! :rødme:

[flickan]

Inne med et lite vink jeg også

I dag kom vi hjem fra sykehuset, men har hatt besøk siden vi kom hjem, så nå er vi litt slitne. Lille prinsen liger og sover i sengen sin i stuen og jeg håper han våkner snart, for jeg har så brystspreng (Auuu). Skal prøve å få skrevet fødselshistorien nå, men her er ny sjef i huset, så kan ikke garantere at den blir ferdig sånn med en gang

[Ilja**]

Velkommen hjem, Minnimusepusog flickan, og gratulerer med hver deres prins Vil gjeeeeerne se bilder altså!

[Tussi!]

Velkommen hjem begge to. Så godt å høre at alt har gått bra

[Minnimusepus]

Takk for gratulasjoner, dere er så skjønne

Det er helt herlig skal jeg si dere, og vi har jo selvfølgelig fått verdens skjønneste unge

Det hadde resten der på sykehuset også, så vi ble ikke helt enige

Skal skrive ned fødselen jeg også nå, vi får besøk nå snart så jeghadde tenktå slappe av sammen med lillegutt, men det er så masse annet her på pc'en som er mye mer spennende enn å sove nå

Inne med et lite vink jeg også

I dag kom vi hjem fra sykehuset, men har hatt besøk siden vi kom hjem, så nå er vi litt slitne. Lille prinsen liger og sover i sengen sin i stuen og jeg håper han våkner snart, for jeg har så brystspreng (Auuu). Skal prøve å få skrevet fødselshistorien nå, men her er ny sjef i huset, så kan ikke garantere at den blir ferdig sånn med en gang

Gratulerer så masse

Er det ikke herlig å være mamma? Jeg nyter hvert eneste sekund. Nå har jeg akkurat gitt han mat og har enda spreng, men heller den veien enn å ikke ha melk altså

Gleder meg til å lese om fødselen din.

[Gjest Unknown]

Velkommen hjem Minnimusepus og Flickan!

Ser fram til å lese litt fødselshistorier

[effy]

Velkommen hjem Minnimusepus og Flickan

Blir spennende å høre fødselshistoriene deres!

[Gjest imli]

Velkommen hjem begge to!

[flickan]

Får ikke id til så mye annet enn fødselshistorien, svarer dere ordentlig senere. Gratulerer så mye til deg og Minnimusepus, og ja, det er virkelig fantastisk å være mor :rødme: Gleder meg til å lese historien din

Klippet fra dagboka:

Takk for alle gratulasjoner jenter

Begynner med fødselshistorien først som sist jeg. Det er det mest grusomme og mest fantastiske jeg har vært med på, og jeg må innrøme at jeg er glad det er over nå.

Merket egentlig på søndag morgen at noe var i gjære etter at slimproppen gikk lørdag formidag. . Kjente stikkinger og murringer i ryggen. Var usikker på hva det var, men følte på meg at det kansje ville skje noe snart. Stod ganske tidlig opp og gikk en god tur med mannen for å se om det utgjorde noen forskjell. Det ble verken bedre eller verre av å gå, men føltes bedre for kroppen og holde seg i bevegelse. "Vondtene" kom med ca 5-6 min mellomrom, noen få ganger litt oftere.

Rundt kl ett stod jeg og smurte meg mat da det kjentes ut som om jeg tisset på meg. Det ble varmt og vått i buksa og jeg sa til mannen min; "enten så gikk vannet, eller så tisset jeg helt ekstremt på meg"! så lo vi litt begge to. Fant ut at jeg skulle ringe føden og høre hva de sa, og jeg ble glad da de sa de ville ha meg inn på kontroll kl halv fire. Etterhvert begynte jeg å få litt ordentlige rier og da klokka var litt før 3 klarte jeg ikke vente lenger, og ville gå bort med en gang. Da følte jeg riene var såpass vonde at jeg håpet fødselen var i gang og håpet virkelig vi slapp å bli sendt hjem.

På sykehuset ble jeg plutselig litt redd for det som skulle skje og da jordmor møtte oss rant tårene for fullt. En blanding av frykt og smerte, Jeg synes riene var vonde allerede, og ble plutselig redd for at vi skulle bli sendt hjem og at jeg måtte hjem med så vonde rier og at fødselen skulle drøye i mange timer.

Den fykten var ubegrunnet, og da hun undersøkte meg vaginalt fant hun 4 cm åpning men riene var fortsatt ujevne. Jeg ble glad for at riene ikke hadde vært uten nytte. "Her blir det baby ikveld eller i natt", sa hun. Og vi begynte virkelig å glede oss.

Jeg fikk tilbud om badekar og det var helt fantastisk å komme i det varme vannet. Mannen var der hele tiden som en god støtte. Jeg følte riene raskt ble vondere og vondere og begynte å grue meg til fortsettelsen, og jeg så for meg at jeg var spesielt pysete når det kom til smerter siden jeg så tidlig hadde så vonde rier. Etter et par-tre timer orket jeg ikke badekaret mer og la meg på kne over en sakkosekk i sengen. jordmor undersøkte meg og fant nå 6 cm åpning. Jeg var litt skuffet over at det ikke var mer, men visste egentlig at det var helt gjennomsnittlig for en førstegangsfødende. Bli tilbudt lystgass og takket ja til det. Synes lystgassen var helt fantastisk og synes ikke jeg kjente noe særlig til riene etter kort stund. I ni-tida sjekket jordmor åpning igjen, og da hadde det dessverre skjedd fint lite siden forrige sjekk. Hun konfererte lege, men siden jeg selv ikke ønsket å få drypp enda, ble det besluttet å vente en stund til og se det an. Etter ytterligere 2 timer var det ny sjekk og da det heller ikke da hadde skjedd noe særlig, ble det bestemt at jeg skulle få riefremmende drypp. Fikk en veldig nedtur da, (etter å ha lest litt for mange skremselsfødselshistorier her inne) og ble veldig redd for å miste kontrollen, og at riene nå skulle komme "kastende" på meg. Hadde de vonde riene fra badekaret i minne og grudde meg veldig. Tror tårene kom litt igjen da. Etter at jeg fikk lystgass hadde jeg egentlig hatt det veldig behagelig siden riene forsvant mer eller mindre. Det jeg trodde kom av lystgassen, kom rett og slett av at jeg nesten ikke hadde rier, men det skjønte jeg ikke da.

Dryppet var lite å være redd for. Jeg følte det hadde lite effekt og merket ikke mye til riene. Noe økning var det selvsagt, men ikke verre enn at jeg fortsatt hadde det ganske behagelig med lystgasse. Etter ca 90 min sa jeg til jordmor at det føltes som om jeg måtte bæsje, og da sjekket hun åpning igjen. " Her er det over 9 cm åpning men babyen ligger fortsatt litt høyt. Om du får veldig trykketrang er det ikke krise enda, men prøv å holde igjen." Jeg ble så glad, og trodde nesten ikke det jeg hørte. Var veldig forberedt på at det ikke var noe særlig fremgang, og begynte å se for meg diverse utfall av fødselen. Jeg holdt i alle fall igjen, og følte egentlig ikke veldig trykketrang, men synes det var ubehagelig å ha følelselen at jeg kom til å bæsje på meg hvert øyeblikk. Etterhvert fikk jeg noe trykketrang, og da var det full åpning og helt utflatet så da var det bare å gi bånn gass. "Nå ringer jeg etter barnepleier, for snart har dere babyen deres her", sa jormora. Nå må du presse på ved neste ri.

Jeg kjente fortsatt ikke så mye til riene, og ble usikker på når jeg egentlig skulle presse. Jordmora stod et par meter borte fra senga og betraktet, mens jeg hadde liksom sett for meg at hun kom til å gi nøye instrukser. Prøvde meg frem og presset litt her og litt der, men kjente egentlig ikke så stor forskjell og kjente ikke riene. Jeg kjente bare at de startet, og da presset jeg uten helt å vite hva jeg gjorde siden kroppen ga så dårlige signaler. Pressingen ble sånn halvhjertet siden jeg aldri kjente på riene når jeg skulle presse. Jordmor fulgte fosterlyd og rier på en papirstrimmel. Jeg måtte spørre henne om jeg hadde rier, og om jeg presset riktig. "Ja, men bare vent til du kjenner det, så er det lettere". Jeg kjenner ingenting måtte jeg si da. Hun og barnepleier betraktet litt til før de hentet legene. Da var det gått ca 30 min siden jeg først fikk trykketrang. De så det an enda litt, babyen lå fremdeles ganske høyt, og jordmor og lege virket "skuffet" over at ikke han kom lenger ned. De økte dryppet kraftig ettersom fosterlyden ble noe svakere og sa at babyen fortsatt hadde det fint, men at han begynte å bli presset av at det varte litt. Det var ikke farlig, og helt normalt, men de ønsket ikke at fødselen skulle drøye mye lenger nå. Jeg begynte å skjønne at jeg faktisk kunne presse uten at jeg kjente rier, så når jeg kjente at en rie begynte, presset jeg etterhvert for harde livet. Jordmor og lege kommenterte at jeg var sterk og jeg skjønte at jeg gjorde det riktig. Likevel "maste" de om at jeg måtte vente på en ri før jeg presset, Jeg prøvde å si at jeg ikke kjente riene og jeg bare presset av fri vilje. På dette tidspunktet var jeg ganske fortvilet og klarte ikke helt å se enden på det hele. Da begynte de å snakke litt over hodet på meg. De økte dryppet kraftig igjen, og bestemte seg for å hjelpe meg med sugekopp. Det hadde jeg ekstremt lite lyst til og jeg samlet de siste kreftene jeg hadde og begynte å presse. Jeg kjente ikke rier, men presset og presset. Legene og jordmor så nå at han gikk fint nedover og oppmuntret meg til å fortsette å presse. Da hodet nesten kom ut, skjønte jeg at jeg kom til å klare det, og jeg ga siste støtet. Kl 01.55 sklei han ut etter ca 1 time med pressing.

Fødselen var tøff, men det var faktisk verst psykisk. Jeg ble veldig forvirret da riene dabbet av og jeg ikke fikk noen signaler fra kroppen om hva jeg skulle gjøre. Det var en helt enorm kraftanstrengelse å presse han ut uten særlig rier til hjelp, og da fødselen var over klarte jeg nesten ikke løfte hodet. De la babyen på brystet mitt, og jeg gråt for jeg var så glad. Glad for at jeg endelig hadde babyen min hos meg, og for at det hele var over. Jeg fikk masse skryt for at jeg hadde vært så sterk, og de påpekte at ikke alle ville klare å presse ut en unge på 4 kg på ren vilje.

Babyen var helt blå og hadde hatt navlestrengen rundt halsen 1 gang. Det var helt ufarlig, men pga den tøffe siste fasen av fødselen krevde det kraftig stimuli før han skrek og kviknet til. Et øyeblikk var jeg redd han var dårlig, men legene forsikret meg om at alt var normalt. Selv var jeg så sliten at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å se på at de styret med ham. Mannen fikk beskjed om å passe på at ungen ikke falt av meg.

Morkaka kom lett ut, og jordmora måtte sy noen sting. Aner ikke hvor mye jeg revnet, men bryr meg ikke om det heller. Merket ikke noe til hverken revning eller syingen etterpå. Så bare at det stod at jeg jeg ble suturert (sydd) med brutte suturer i fødselsrapporten senere.

Noe av det første jeg sa til mannen da det var over var at jeg vet at jeg syntes det var j... tøft, men jeg har nesten glemt det allerede. Herregud, menneske-sinnet fungerer fantastisk. Mannen måtte nesten le litt av den kommentaren, men jeg mener det virkelig. Jeg vet at jeg synes det var fælt, men nå klarer jeg ikke å huske hva som egentlig var så ille. Smertene var overkommelige og det gikk jo relativt greit.

Premien ligger ved siden av meg og smatter på fingrene nå. Han er verdens kjønneste skapning og jeg nyter å være mamma. Barseltiden har gått kjempefint, og vi var ute og trillet tur allerede dagen etter fødselen. Men nå roper mamma-pliktene og det er tid for mat. *frem med puppen*

:rødme: :rødme: :rødme: :rødme:

[Kvist]

*tørker tårer jeg nå*

Hørtes tøft og vakkert ut på en gang Flickan

[Molo]

Åååh, som jeg gleder meg til det blir min tur... til å bli ferdig med det, og få verdens flotteste premie for innsatsen

Takk for fin fødselsrapport, flickan

[Soon]

Velkommen hjem Flickan

Fødselen din hørtes hard ut, med tanke på det med å ikke ordentlig kjenne riene - så flink du har vært

Åh, gleder meg mer og mer for hver dag som går.... Syns fødsel høres mindre og mindre skummelt ut, selv om det selvfølgelig blir vondt!!

[Gjest imli]

Flinke Flickan

Heldig som slapp sugekoppen. Føles nok mye bedre å vite at du klarte alt selv. Kjenner veldig godt igjen følelsen av sånn halvhjerta pressing fordi man ikke helt vet hva man skal gjøre... Hadde det sånn jeg og, til tross for at jeg kjente riene kjempegodt. Men visste liksom ikke hvor hardt det var meninga jeg skulle presse, og etterhvert gav jeg liksom opp hele greia, fordi det tok så lang tid og jeg mista troen på at jeg skulle greie det selv, og da greide jeg det heller ikke Å ha tro på at man kommer til å greie å få ut ungen, tror jeg er viktig. Ser i ettertid nå at jeg sannsynligvis hadde greid å få ut ungen uten sugekopphjelp jeg, hadde jeg bare fått litt mer instruksjoner og hatt mer tro på meg selv.

[Edie]

Både gleder og gruer meg til fødselen jeg altså...

[flickan]

Jeg skjønner at du gleder og gruer deg, Aricept. Men jeg er sikker på at det kommer til å gå veldig bra. Kansje du burde skrive et fødselsbrev hvor du beskriver tankene dine ang de tingene du er nervøs for? Det kommer jeg til å gjøre til neste gang, hvor jeg presiserer at jeg vil ha "hjelp" om riene uteblir neste gang også. Hadde noen fortalt meg når og hvor lenge jeg skulle presse hver gang, hadde jeg nok sluppet en utdrivningsfase på over 1 time.

Trøsten får være at når det er over, så er det over. Jeg er forbauset over hvor raskt kroppen henter seg inn og hvor fort man glemmmer smertene.

Imli: Jeg er glad jeg slapp sugekoppen ja. Ikke så mye fordi jeg "ville klare selv", men fordi jeg var så innstilt på at kroppen skulle takle alt, og "hjelpe" meg gjennom fødselen". Jeg ble veldig skuffet da jeg følte at det uteble, og ble redd for hvordan jeg skulle oppleve det når noen andre enn meg selv hadde "kontrollen". Hadde det på samme måte med dryppet, og ble veldig redd for at kroppen skulle miste kontrollen og bli noe jeg ikke kunne takle. Rart hvordan frykten for smerter nesten er verre enn smertene i seg selv. Hver gang jeg hadde en vond ri, opplevde jeg den nesten som vondere enn den var fordi jeg var redd neste skulle være verre. Dum logikk.

Og takk til alle dere andre for alle gratulasoner. Gled dere til det er deres tur

[Soon]

Endelig fått meg dagbok....