Når barn lyver

[Gjest Gjest_Lise_*]

Jeg er både skuffet og forvirret nå. Jeg har fått høre at stedatteren min på 11 år lyver til moren sin om meg. Hun sier at jeg er så streng at hun ikke får mat hos oss, noe som selvsagt er helt feil. Det nærmeste vi kommer er å nekte henne godteri i ukedagene (faren setter grensene, jeg støtter dem), eller å si at hun ikke kan spise brødskiver når det bare er en halvtime til middag (da kan hun heller få en frukt/grønnsak som "ventemat"). Hun har kommet med andre typer løgner som går på hvor streng jeg liksom er, som er like usanne som det eksemplet jeg kom med her.

Nå må jeg og mannen min snakke med moren til jenta for å få forklart at dette ikke stemmer. Moren har ikke tatt det opp med oss, så jeg antar at hun skjønner at det ikke er sant. Eventuelt at hun tror det er snev av sannhet i det men ikke alvorlig nok til å si ifra. Ikke vet jeg. Men moren har da fortalt disse tingene videre til andre slektninger, så hun må jo tro på det til en viss grad.

Jeg skjønner ingenting jeg. Jeg har kjent stedatteren min i tre år, og vi har bygget oss opp det jeg trodde var et stadig bedre forhold. Vi gjør mye morsomt sammen. Jeg ordner i stand med ting som julekortlaging for oss to sammen, og jeg ser at hun virkelig koser seg når vi gjør sånt. Jeg hilser henne alltid med et smil når hun kommer til oss. Hun sitter ofte tett inntil meg i sofaen mens vi spiller spill sammen på pc'en osv. Hun kom til meg da hun mistet tanna si, og da hun fikk flis i fingeren osv. Hun forteller meg masse om vennene sine, om hva hun har gjort på skolen og hva hun gjør sammen med mamma. Jeg er alltid en blid lytter og vi kan snakke sammen om det meste. Hun ber ofte meg om hjelp med lekser istedet for å be faren, hun henvender seg generelt mye mer til meg enn til faren. Jeg tenkte det var en sånn jenteting, vi har felles interesser som dette med å lage kort og andre ting. Men så får jeg høre disse løgnene, og blir trist og forvirret.

Hvordan i all verden takler vi dette framover? Vi skal som sagt snakke med mor om disse tingene, men hvordan legger vi det fram for henne at det er løgn jenta farer med? Og skal vi konfrontere jenta med løgnene?

[Gjest Gjest]

her tror jeg du må trå varsomt, men si det rett ut så det ikke blir misforstått. Resultatet blir jo i lengda at mor blir redd for sitt barn som blir herset rundt med av den slemme stemoren, og barnet lærer seg at hn får oppmerksomhet fra mor ved å lyve.... Dette må stoppes, du og din mann må begge snakke med mor, og fortelle rett ut hvordan ting er. Jenta må konfronteres med av alle dere 3, at dere har funnet ut hvordan ting egentlig ligger an og slik...

trist å høre at det skal være slik, jeg håper det ordner seg!

[Lissi]

Jeg tror bare dette er oppspinn for at hun skal få oppmerksomhet og trøst hos moren sin. Mens sannheten egentlig er at hun har det supert sammen med deg.

Kanskje hun ønsker det samme forholdet med moren? Bare en tanke

[Leanne]

Det kan vel hende at hun ikke vil innrømme ovenfor moren at dere har et godt forhold. Hun kan jo se på dette som et svik ovenfor moren.

Derfor dikter hun opp historier om hvor streng du er - og legger til hvor glad hun er i mamma...

[Gjest Gjest]

Det kan vel hende at hun ikke vil innrømme ovenfor moren at dere har et godt forhold. Hun kan jo se på dette som et svik ovenfor moren.

Derfor dikter hun opp historier om hvor streng du er - og legger til hvor glad hun er i mamma...

første tanken som slo meg også. uten at jeg selv har observert jenta med dere eller sammen med moren. men jeg har studert barne psykologi.

barn som har opplevd skillsmisse føler ofte en ansvar for den forlatte parten. og om de feks har sett at pappa forlot mamma får de et ekstra ansvar ovenfor moren.

de vil mange ganger fortelle løgner for at moren ikke skal se på den nye stemoren som en trussel- og gjennom løgnene prøver hun å fortelle moren at hun kan slappe av og at stemoren ikke er noen trussel.

hvis hun hadde fortalt at hun hadde hatt det bra, og hva dere hadde gjort i sammen hadde kanskje moren blitt sjalu og og blitt såret.

dette er et beskytter instinkt som barnet ikke har tenkt konsekvensene av i ettertid- som feks at løgnene har kommet ut og at dere har funnet ut av det.

personlig syntes jeg at fokuset på konfrontasjoner om lyving blir feil- men heller en samtale med mor først derretter datter.

begynn med at du har hørt løgner, du tenker at barnet kanskje ikke vil fortelle at hun har hatt det bra. og spør moren om hun tåler å høre sannheten og at hun unner at barnet har det bra. finn en passende samtale med moren. gjerne en til en.. enten far til mor, eller du til mor.. ikke både du og far til mor. hun kan føle angrep pågrunn av at det ikke er en likestilt samtale- men kan virke som angrep.

det er viktig å få klartgjort at moren ikke ønsker bekymringer hos datteren og at hun ikke skal føle at hun må lyve for henne. moren må vite sin plass- betrygg henne med dette.

feks. lag gjerne julekort med datteren som er til moren

men i bunn og grunn handler det om at du, far og moren ikke har noe bitterhet eller ugler i mosen i utgangspunktet. på nøytralt grunnlag oppstår kommunikasjonen best.

etter dere har fått klartgjort barnets beste og at barnet ikke skal føle behov for å lyve- slik at moren får tilfredsstillelse over dette, kan evnt dere eller mor ta opp dette med lyvingen og at det ikke er nødvendig.

og med betryggelser om at moren vet sin plass og gjør barnet trygg på dette.

forståelse og kommunikasjon er nøkklene her

lykke til!

[Gjest Gjest_Lise_*]

Takk for svar.

Vi har ikke fått snakket med verken mor eller datter om dette ennå. Jeg er litt usikker på hvordan vi skal få til dette overfor mor. Far har problemer med å kommunisere med henne. Ikke fordi han er sint eller noe sånt, men fordi han ofte blir spak og føler seg overkjørt av henne. Det er bare personligheter som kræsjer fullstendig med de to. Det kommer sjelden noe fornuftig ut av samtaler mellom dem.

Jeg og moren har et høflig men distansert forhold. Jeg ville nok følt det veldig vanskelig å snakke med henne alene. For jeg føler jo at jeg kjenner barnet hennes ganske godt, men selvfølgelig ikke noe i nærheten av måten moren kjenner sitt eget barn. Men moren har jo fått inntrykk av at jeg kanskje slett ikke kjenner datteren, med tanke på det som er sagt om meg. Og om jeg prøver å si noe "nytt" om datteren hennes, noe hun selv kanskje ikke har oppdaget, så vil jeg nok føle at jeg går langt utover mitt mandat. Og kanskje vil moren gå i forsvar fordi hun føler at jeg kritiserer datteren, eller fordi moren blir opprørt over at jeg kan tro jeg vet noe om hennes barn som hun ikke vet.

Vanskelig...

Men vi får tenke litt over dette framover. Egentlig skulle vi tatt det opp øyeblikeklig med jenta, men vi har jo uansett fått vite disse tingene et par uker etter at de har blitt sagt, så en uke fra eller til spiller vel ingen rolle.

[Gjest meg igjen ;)]

forstår dette problemet veldig godt. syntes det er utrolig bra å se hvor reflektert du er og samtidig ydmyk nok.

her gjelder det å ikke tråkke noen på tærne.. spessielt ikke moren siden hun kan ødelegge mer enn noen andre.. hvis moren er oppegående nok vil hun kanskje se årsaken selv.

jeg er en tredjepart- objektiv part utenfor konflikten.

jeg tenker at kanskje far skal ta en samtale med mor. han kan gjerne forberede seg ved å vite hva han skal si, slik at hun ikke overkjører han i samtalen. la han si "JEG tenker.. JEG tror..." IKKE VI mener.. obsobsobs! det er å be om bråk! la han bruke seg selv for hva han tenker, mener og føler.. ikke la han dra inn deg i samtalene med moren.

hva med at han spør moren, la han si " jeg har hørt at datteren vår forteller usannheter hjemme.. (kom gjerne med eksempler)

det sårer meg, men jeg lurer på hvorfor hun gjør dette?

(spør, så er mor deltagende om evntuelle hvorfor.. la mor tenke igjennom..)

og dersom hun ikke vet, så kan mannen din spøre (uten å være bastant) det kan ikke være at hun forteller usannheter for å late som om hun ikke har det så bra, og for å vise at hun har det bedre med deg?.. (noe i den gata der..)

også kan far spøre om eventuelle løsninger hun syntes de skal foreta. kanskje mor kommer med løsningen selv om å ta en prat med datteren. evnt at begge tar en prat med datteren. datteren trenger virkelig en bekreftelse på at det er okey å ha det bra både med far og stemor- uten at mor skal virke furt på grunn av dette. det viktigste er at datteren har det bra med dere også.

barn er ofte redde for at foreldre skal tro at de er mer glad i andre, det er lojaliteten ovenfor de- de ønsker å leve opp til. uavhengig hvor bra hun har det hos dere.

det handler om å være sakelig og ikke appelerer til mors forsvarsmekkanisme..

mye ligger i hvordan man tar tak i ting..

[Gjest meg igjen :)]

kom på mer her... mye på hjertet i dag

vil i tillegg si at hun lyver ikke for å være slem mot dere, men et ønske om at mor skal føle seg bedre- at deres relasjoner er fortsatt er det sterkeste!hun tenker ikke over konsekvensene for lyvingen og at dere får lide.

en egoistisk bekreftelse for moren som datteren ønsker å oppfylle. så jeg syntes ikke at du og faren skal ta henne i lyvingen, for det er morens oppgave å betrygge datteren om at hun ønsker at datteren har det bra, og at hun ønsker henne alt godt- og at moren vet hvor glad datteren er i henne og at ingen kan ta hennes plass.