Et år på High School.

[Gjest gloria]

Hei!Jeg lurer på om det er noen av dere her på kvinneguiden som har tatt et år i USA (eller andre steder i verden) på High School?Jeg lurer på hvilket selskap dere reiste med,om dere hva fornøyde med opplegget og andre ting som hvor dere var,vertsfamilien osv.Jeg har tenkt å ta et år i utlandet på High School,men vil forsikre meg om at jeg ikke tar et år som jeg kommer til å angre på!12

[Nelle]

Jeg var et år i USA. Det er 12 år siden nå. Jeg var i Kansas, og reiste med... herregud hva er det nå de heter igjen? Noe som likner på Sats eller Sas eller noe (de har gul og sort logo)..hehe... husker ikke, men det var ikke Asse eller Ef.

Jeg var 17 år da jeg reiste. Det var litt av et år jeg hadde! Jeg bodde i en bitteliten "landsby" in the middle of nowhere -for å være ærlig fatter jeg ikke at det går an å plassere folk på slike steder. Men enda værre var det for en venninne av meg -hun var fra Oslo og bodde på en gård hvor det var 10 km til nærmeste "by". Denne "byen" bestod av 100 innbyggere! Ikke rart hun la på seg 20 kg. i løpet av det året hun bodde der...

Men for all del -jeg vil ikke skremme noen fra å reise. Men vær klar over: det kan være utrolig tøft å bo i et annet land, med et fremmed språk og fremmede mennesker i et helt år når du bare er 17-18 år! Man blir fullt og holdent prisgitt de man bor hos -noen er heldige, andre ikke. Jeg var ikke så heldig med min familie -den bestod av særdeles sneversynte mennesker som på ingen måte forstod min situasjon. Der hvor jeg bodde var det hverken buss, tog, trikk eller taxi. Man hadde ingen mulighet til å komme seg rundt uten bil -og siden jeg ikke hadde lov til å kjøre (det var iallfall slik da at utvekslingsstudenter ikke hadde lov til å kjøre pga noe med forsikring eller noe) var jeg helt avhengig av min familie for å komme meg rundt. En liten konflikt endte med at de nektet å kjøre meg for å besøke en norsk venninne jeg skulle feire 17. mai sammen med. Jeg husker det gikk veldig inn på meg at de var så vanskelige med hensyn til å hjelpe meg når det gjaldt slike ting.

De fleste utvekslingsstudenter jeg ble kjent med da jeg bodde der (de fleste også plassert i Kansas) var svært lettet da året var omme og det var på tide å reise hjem. Den amerikanske kulturen er på mange måter svært forskjellig fra vår egen, og mange opplever å bli "offer" for sjalusidrama fra søsknene i familien osv. osv. Dette skjedde også med meg. Jeg har ikke hatt noen kontakt med familien min etter at jeg kom hjem.

Men som sagt -dette er min historie. Og jeg vil virkelig ikke fraråde noen fra å reise -for jeg tror aldri jeg har vokst så mye på et år som jeg gjorde der borte -og jeg vet også at andre som har reist har følt det på samme måte. Dessuten -mye er avhengig av hvor du blir plassert. Forhåpentligvis er du heldigere enn meg!

Lykke til!

Klem, Nelle

[Scorpiogirl]

Jeg har ogsa vaert ett ar i Statene. Jeg husker ikke navnet pa selskapet jeg reiste med... Men mine erfaringer er veldig like Nelle sine... Jeg endte opp i Staten Idaho pa ett lite sted kalt Kimberley ( tror jeg, det er over 13 ar siden jeg var der). Jeg ble plassert pa en liten gard hvor det var kilometer til naermeste nabo. Og som Nelle sa sa var jeg ogsa avhengig av at familien min var villige til og kjoere meg til steder nar jeg trengte det, og det var de villige til sa lenge det var og kjoere og hente meg fra basketball treningene... Det var ikke mange innbyggere pa det naermeste tettstedet jeg bodde heller, jeg husker ikke tallet..

Ei venninne av meg havnet i Florida og hadde det kjempe fint med rike foreldre.. Hun fikk egen telefon og tv pa rommet og hun fikk disponibel bil og kredittkort som hun kunne bruke....Sa hun fortalte at hun hadde hatt ett kjempe ar.

Men en annen venninne av meg som ogsa reiste pa samme tidspunkt havnet i California..Hun havnet hos en familie som bor i en av disse " trailere" eller hva man skal kalle dem..Hun hadde skikkelig troebbel og endte med a matte bo hos ei som hun hadde fatt som venninne pa skolen... Og deretter sa ble hun flyttet 3 ganger etter at hun hadde bodd hos venninnen 2 ukers tid...

Det er viktig at hvis du skal reise at du har bein i nesa og hvis du foeler at noe ikke er som det skal at du snakker med representanten som de tildeler deg der. Det er han/henne du kan/skal kontakte hvis alt ikke er som det skal... Men na skal jeg ogsa si at jeg ikke foelte meg helt fortrolig med han heller...

Jeg mistrivdes masse der nede, men jeg proevde og holde ut. Jeg fikk ikke lov til og velge mine egne venner, for de jeg valgte var ikke bra nok.. Jeg matte trene vaer dag, tidlig foer skolestart og etter skoletid. Og da jeg som regel kom hjem sa var det oppvask og det ene og det andre som ventet... Jeg ble regelrett syk av og vaere der sa jeg endte opp med og utvikle bulimia... Noe jeg matte slite med i mange ar etter USA besoeket...Men jeg ma jo ogsa si at jeg vokste veldig pa og vaere der nede, for mye av valgene du tar er dine og det er di du ma stole pa...Jeg ma ogsa si at jeg heller ikke holdt kontakten med familien der nede. Man kan ikke loepe til mamma eller pappa for den minste lille ting nar man bor ett annet sted... Man blir bratt voksen...

Men det er som sagt veldig mange som har hatt veldig god erfaring der sa hvis det blir til at du reiser sa oensker jeg deg god tur, og lykke til....... 12

[froskeprinsesse]

Hei!

Jeg bodde ett år i Brisbane, Australia og gikk ett år på High School. Jeg hadde virkelig "the time of my life"!!

Jeg reiste med Rotary, men da må man ha noe kontakter. Dete r nå fem år siden, og jeg har fremdeles mye kontakt med mange av de jeg ble kjent med der! Etter som årene har gått har mange flyttet litt på seg, og det betyr at jeg kan reise stortsett "over hele verden", og alltid ha ett sted å bo!

Jeg bodde hos fire familier, siden opplegget er slik! Familiene var veldig koeslige, og jeg følte meg virkelig som endel av familien, hvertfall i de tre første!

Selve skolen var det så som så med, og det var vel ikke egentlig derfor jeg dro! Jeg dro fordi jeg ville ha en ny og annerledes opplevelse, ikke for å slite skolebenken! Jeg var tidvis på skolen, fikk venner, og noen veldig få kunnskaper!

Elllers reiste jeg rundt litt i det store fantastiske landet, og koste meg veldig! Man bør prøve å få med seg så mye som mulig av det som er rundt deg det året du er borte! Benytt deg av alle kontakter du skaffer deg, selvom "kilden" kanskje virker litt "tynn". Jeg tilbrakte en ukes tid i Melbourne hos ett ektepar som var venner av mine besteforeldres venner..

Så var det språket da.. Heldigvis er vi her i Norge veldig gode på det med englesk, og det er stortsett ikke noe problem. Jeg for min del snakket ikke ett eneste ord engelsk før jeg dro.. det er klart jeg forsto kunne, men å åpne munnen kom ikke på tale! Det tok ikke mange mange ukene før det ble rart å snakke norsk på telefonen med mor og far!! Og en av de beste følelsene? Når du begynner å drømme og tenke og snakke med deg selv på engelsk!! For meg er hvertfall dette noe jeg gleder meg til når jeg skal snakke engelsk sammenhengene over lang tid! Drømmene på engelsk kommer tilbake, til og med såpass mange år etter!!

Om jeg vil anbefale å reise bort ett år? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det.. Jeg hadde et helt fantastisk år, fantastiske minner, jeg har venner fra hele verden som kommer og besøker meg, en etter en. Jeg har en, eller skal jeg si hundrevis av erfaringer mer enn mange andre.

Men, å komme tilbake til Norge var vanskelig. Alt var "feil". Vennene var der fremdeles, men ikke på samme måte som før. Lysten til å reise var virkelig tilstede, og tankene på å gå to år til på vgs var ikke veldig fremtredene. Jeg orket rett og slett ikke i det heletatt, jeg var fysisk tilstede, men det var vel alt. Jeg forandret meg mye, både positvit og negativt.

Det er vel mye mer jeg kunne skrevet, men mye er vanskelig å forklare!

En av de aller viktigste tingene jeg tok med meg før jeg reiste, var noen ord fra bestemoren min. Hun sa noe sånt som at man ikke alltid kan være sta og stå på alle prinsipper, at man noen ganger må se ann kulturer å være måter før man prøver å trumfe gjennom med sitt! (Jeg drakk ikke en dråpe med alkohol før jeg dro dit, og det var egentlig en ganske viktig sak for meg. Jeg ble litt sint på bestemoren min, men da jeg hadde vært i Australia en liten stund, skjønte jeg hva hun mente. Jeg følte meg litt isolert fra nesten første dag, siden jeg krevde annen drikke til maten, siden jeg kanskje hevet stemmen litt for høyt i noen sammenheger..)

Jeg hadde det flott, men det hender at jeg har angret litt..!

Det er en opplevelse for livet!!!!

(føler at jeg et eller annet sted i innlegget rotet meg litt bort.. men håper det er litt forstålig!)

[Gjest gloria]

Tusen takk for innleggene 12

[Gjest Anonymous]

Hei,

Et kort svar fra meg.

Jeg har også vært et år på High School i USA for ca 10 år siden, jeg endte opp i California.

Jeg vil si at et slikt år er vel verdt det på godt og vondt, men det viktigste er at du forbereder deg mentalt. Selv om man merker lite til det underveis det året man er borte er sjokket for de fleste over å komme hjem mye større enn det kultursjokket man får når man kommer til sitt nye land. Det kan høres litt rart ut men det er ikke før man komme hjem igjen at man merker hvor mye et slikt år har preget og forandret en. Jeg kjenner ingen som ikke fikk det ganske tøfft når de faktisk kom hjem igjen etter å ha vært borte et år. Men det er på godt og vondt. Noe positivt og noe negativt. Bare prøv å forbered deg på at verden faktisk kommer til å fortone seg ganske anderledes først når du kommer hjem igjen. Men for all del reis, gå ikke glipp av det og tenk om ti år, hva hadde skjedd hvis jeg hadde resit den gangen!!