Hvor mye skal et barn vite om bruddet?

[Gjest Bitten1]

xen og jeg gikk fra hverandre for over 13år siden. Jeg ble forelsket i en annen, men vi forsøkte igjen ett par år etter det. han viste fra dag en at jeg hadde fått følelser for en annen men ville ikke gi opp forjoldet våres på grunn av sønnen vår som da var 1 år. jeg vet at det var dumt av meg å treffe denne mannen/gutten bak hans rygg, men jeg viste ikke bedre på den tiden. Jeg var 17 år når jeg flyttet sammen med xen og han var 33, når dette hendte var jeg 19. I dag fortalte sønnen min at han viste hvorfor det var blitt slutt mellom oss, og han var sint på meg for at jeg har løyet for han. Min forklaring til han var at faren og jeg ikke passet sammen og vi kranglet veldig mye, som er sant, men jeg fikk sjokk når han fortalte at faren hadde fortalt han at jeg hadde vært med en annen mann, og hadde vist han et brev som jeg tydeligvis har skrevet til denne karen jeg var forelsket i. Jeg vet ikke med sikkerhet vilket brev det er snakk om, men jeg vet jeg skrev et brev en gang som jeg trodde jeg hadde kastet, og det brevet er virkelig ikke for noen andre enn den det var skrevet til. Gutten var skuffet og sint på meg, og det eneste jeg kunne si til han var at dette har han ikke noe med, for det går inn under privatlivet mitt som mine barn ikke har noe med. han ville vite fra meg, men ejg sa at det får han ikke, for han har ikke noe med det. hvordan i allverden skal en håndtere noe slikt? ja jeg vet at det var dumt av meg, men hvordan kan faren sitte med et brev som ikke er hans 14 år etter? Og hva vil en egentlig oppnå med å fortelle noe slikt til barnet? Jeg er sjokket, men har en følelse av at han har gjort det for å sverte meg i barnets øyne, men ja men jeg vet ikke. hva sier dere?

[Miew]

Det var nok en måte å hevne seg på deg på

Nei, hva skal man si og gjøre...

Du var jo veldig ung den gangen,

og aldersforskjellen veldig stor,

han var tross alt 16 år eldre enn deg.

Har han hatt andre kjærester etter deg?

Hvordan er forholdet ditt til ham i dag?

Merkelig han skulle ta det frem og bruke det på den måten....

Ikke bra, nei

[Gjest Anonymous]

Huff...

Han føler vel mye bitterhet mot deg, noe som kan være forståelig siden du gikk fra ham til en annen mann.

Jeg har mye bitterhet mot min ex også, men det er fordi han behandlet meg så dårlig i så mange år, min nye kjæreste er så sint på han for måten han behandlet meg på at han syntes jeg burde fortelle om det til barna. Jeg mener egentlig ikke det er riktig, barna må jo helst finne ut om hvaslags person han er for seg selv, og når de er voksne og lurer på, da kanskje jeg forteller...

Jeg syntes ikke det er riktig å si noe så lenge den andre parten ikke er pedofil eller noe, men må si at jeg forstår han er bitter, han syntes sikkert livet ditt er mye lettere etter bruddet enn hans...

[Gjest Poirot]

Synes ikke barn trenger å vite alt, mye kan være vanskelig å ta inn over seg i ung alder, og er mer forståelig når man blir eldre. Det må sønnen din akseptere.

Tullete å komme trekkende med det brevet, han er jo fremdeles ung.

[Gjest Bitten1]

Jeg gikk ikke fra han for en annen mann, vi bodde sammen i to år etter den hendelsen. jeg var 16 når vi kom sammen, flyttet sammen når jeg var 17, fikk barn når jeg var 18, og dette hendte når jeg var 19. Det er ingen unnskyldning på noe som helst måte, men mannen har vært i flere forhold etter meg, har vært samboer, har ny dame i dag, men liker ikke meg. Gutten sier selv at faren ikke liker å ha hemmeligheter for han, og derfor fortalte han det, men å vise gutten et brev jeg har skrevet blir for drøyt. Hva skal han egentlig med et brev jeg har skrevet til en mann jeg var forelsket i som ikke var han? Det er jo ikke hans brev, men mitt, og jeg vist ikke at han hadde det engang. Forholdet mellom faren og meg er ikke bra i det hele tatt. I dag har vi ingen komunikasjon i det hele tatt for det ender bare opp i krangling. Heldigvis er gutten stor nok til at jeg kan snakke med han, men hva gjør noe slikt mot et barn? Faren liker veldig godt å fortelle at jeg er syk i hodet til gutten. Ja kanskje vi alle er litt syk i hodet av og til :-? , nei jeg vet ikke, men jeg er redd for hva alt dette gjør med gutten. Den biten av mitt liv er privatliv som mine barn ikke har noe med, men at han behandler gutten som en kamerat som han kan uttrykke sin bitterhet ovenfor er temmelig sykt spør dere meg. Det er over 14 år siden dette hendte, og det er ca 13 år siden vi gikk i fra hverandre, når er det på tide å gå videre? Hvor lenge skal en egentlig bære nag til et annet menneske? Hvordan kan det rettferiggjøre at en faktisk bruker sine barn for å sverte den andre? Er det nå jeg skal ta det positivt og tenke at jeg må nå ha gjort inntrykk siden han ikke klarer å glemme :-? nei tuller bare, må ha litt humor i det også, selv om jeg mener at dette er veldig alvorlig, for å vise brev til et barn som ingen av de egentlig har noe med er for meg totalt uforståelig. Samtidig var det ikke den mannen som gjorde at det ble slutt mellom oss, men at faren psyket meg ut de neste to årene vi bodde smamen, fortalte alle vennene mine hvor dum i hodet jeg var, at jeg ikke klarte noen ting. Tok bilder i huset om det var rotetet for å vise familie og venner hvor rotete jeg var. ( hadde noen blader og noen klær liggende ved siden av sengen som han bare måtte ta bilde av). Da bestemte jeg meg for å gå. Dette vet ikke gutten noenting om, for jeg har til dags dato ikke sagt noe stygt om faren i det hele tatt, for som hun ene sier, det får bli opp til han selv å finne ut hvordan faren egentlig er.

nei livet er ikke lett, stakkars barn sier nå bare jeg

[Gjest Anonymous]

Min mann sier ALDRI noe negativt om barnas mor slik at de kan høre det.

Vi vet at hun ikke er like "snill" med meg, men når barna refererer eller spør om ting hun har sagt til dem, er vi så nøytrale som mulig. Jeg støtter alltid opp om deres bilde av sin mor som "verdens beste mamma".

Ex: 7-åringen spør meg om jeg er deres stemor. Jeg svarer at jeg vet ikke helt, hun har jo verdens beste mamma fra før, så kanskje jeg kan være bare verdens beste "Mona".

Barna vil alltid finne ut selv hvordan ting henger sammen. MEN - det er selvsagt lov til å si at dette er ikke hele sannheten, det er flere sider av denne saken osv, uten å henge ut ex foran barna.

Vel, det var nå min mening :D

[LilleBille]

Synes det å vise sønnen deres brev fra deg er uakseptabelt. Et brev er en privat ting - og det kan jo absolutt virke som om han gjorde det er for å sverte deg.

Men jeg synes det er helt riktig at barna får vite grunnen til at foreldrene ikke velger å bo sammen - eller velger å spiltte opp.

Hvis det blir brudd fordi en av dere finner en annen - eller er utro - bør barna få vite det. Hvis bruddet skyldes at den ene finner en annen - og dette skal "skjules" vil det kreve løgner overfor barna... og det er ingen tjent med - og hvorfor skal den som ikke har vært utro - lyve om dette? Her er det snakk om å ta ansvar for egne handlinger.

.. og den som er utro vil ofte også lyve for barna sine - og det bør faktisk barna få vite - og få muligheten til å ta stilling til.

Blir det slutt fordi dere ikke "passer" sammen - finner ut at dere har det best hver for dere - så si det - men ikke bruk det som unnskyldning - og grunnlag for løgn.

Selvfølgelig må det som fortelles tilpasses alderen på barna - men ærlighet - i størst mulig grad - er absolutt best.

[ellapille]

Jeg fatter meg ikke på mannfolk som gjør sånn.

Uansett hva du gjorde og ikke gjorde den gangen,så må han slippe taket nå. Den store babyen.

det er jo gammelt.

Føler du trang til å rydde opp i dette her,så ikke bruk energien din på exen din,bruk den på sønnen din.

Han kommer til å bli mer sint etterhvert som tiden går om du ikke prater med ham.

Uansett hva exen gjorde mor deg,så har du aldri sagt noe nedsettende om faren.

Det er i alle fall slik jeg forstår det siden du reagerer på det han har gjort.

Tror du skal åpne deg for sønnen din,snakke med ham skikkelig.

Han har nok fått seg et skikkelig støkk etter det faren gjorde. Dem er så smarte og forstår så mye,men siden de fortsatt er en blanding av voksen og barn så trenger han mamman sin som roer ham ned og forklarer ting.

Når du gjlr det noen ganger så har faren tapt det slaget der.

Tenåringer sluker alt så derfor må vi hjelpe dem å sortere fleip og fakta.

[Gjest Bitten1]

Jeg har forklart gutten at jeg var ung, og at ting hendte på den tiden, men skal jeg gå inn på hvorfor må jeg også fortelle gutten at jeg ble psykisk nedbrutt av faren og jeg følte der og da at denne andre mannen viste meg en godhet som jeg ikke fikk hjemme hos faren hans. jeg har aldri snakket et stygt ord om faren til gutten og kommer heller ikke til å gjøre det. Derfor blir denne situasjonen veldig vanskelig å forholde seg til. At det var den episoden som medvirket til forandringer i livet til gutten kan vel diskuteres, for på den tiden var jeg nedbrutt av en mann som likte å fortelle alle rundt meg alt det gale jeg gjorde. Tok bilder av soverommet om jeg hadde noen blader og klær liggende på golvet for å vise mine venner for ett rotehode jeg var. Var opptatt av å aldri huske at jeg hadde fortalt han noenting fikk meg til å føle meg dum sammen med mine venner. Hoppet på videoen når han ble forbanna, klinte meg i veggen ett par gangen. Ringte 4-5 ganger om dagen bare for å finne ut hva jeg gjorde på og om jeg var hjemme. Ja en del av det er min feil, men jeg var faktisk ærlig mot han, for jeg fortalte han at jeg var forelsket i denne mannen, men han ville ikke gi slipp på meg. Jeg var 19 år når dette hendte, jeg var 16 når jeg kom sammen med han, flyttet sammen med han når jeg var 17 fikk barn når jeg var 18. Han var 32 når vi kom sammen altså 16 år eldre enn meg. Jeg var på mange måter et barn selv, og dette har jeg forklart for gutten, men det er ingen som får meg til å fortelle gutten hvordan jeg egentlig hadde det på den tiden. Det har ikke gutten noe med, for det er mellom faren og meg, og at faren velger å få meg til å høres forferdelig ut, ja så får det heller være. Gutten behøver ikke å få drit om faren også, og i hver fall ikke av meg. Jeg er totalt i mot uttroskap i dag og har lært av mine egne feil, jeg mener at ærlighet varer lengst, men mener at dette er informasjon et barn ikke behøver, for barnet er glad i begge parter enten en vil eller ikke, og å prøve å sverte den andre for å fremme seg selv blir så feil, men jeg nekter å ta på meg alt ansvaret for at forholdet vårt røk, ja jeg gjorde noe veldig dumt og det står jeg for, men vi var to om at forholdet røk. At faren prøver å legge alt over på meg, får heller være, men hadde jeg villet kunne jeg forklart gutten hvordan faren hans var å leve sammen med, og det vil jeg ikke, for han er glad i faren og det behøver han ikke å vite. Jeg har sagt til gutten at jeg har gjort en del ting som jeg ikke er stolt over i dag, men jeg har lært av mine feil og gjør de ikke igjen. Gutten selv har gjort en del ting han ikke er stolt over så den tror jeg han forsto. nei skal ikke være lett når en ikke kommer over at et menneske såret en for nesten 14 år siden, da kan du ikke ha det godt i livet spør du meg.

Det var heller ikke denne andre mannen som utløste bruddet mellom farne og meg, det var den psykiske terroen, og heldigvis hadde jeg en mor som oppdaget det en dag og sa nå er det på tide å komme hjem igjen. Hun hadde etter 4 år endelig fått se den mannen han egentlig var. På de 4 årene jeg bodde sammen med faren var jeg ute 3 ganger, og de gangene lagde han et helvete uten like, nektet å ta seg av barnet, så jeg måtte finne barnevakt. Den ene gangen skulle jeg på avlutning med jobben, det var slutt mellom oss, og jeg skulle flytte uken etter tilbake til hjembyen min. han kom ikke hjem til ejg skulle gå, og naboen måtte ta gutten. Fikk moren opp klokken 2 på natten, enda han viste at båten vi var på ikke kom inn før klokken 2.30, moren skjelte meg ut når jeg kom inn, truet meg med bank, slengte meg inn i komfyren, til jeg ringte politiet for å få henne ut. Da gikk ex med moren. Dagen etter ber han meg på sine bare knær om godt vær om jeg ikke kunne prøve litt til, men nok er nok. nei det er ikke lett, og ja alle historier har to sider, men jeg vil ikke at gutten min skal få vite den andre siden. Hva faren har gjort mot meg er mot meg og har ikke noe med gutten å gjøre, og klarer ikke faren å se dette så får det være opp til han.

[Gjest Vega]

Litt av en type, den faren.

Jeg skjønner at du ikke vil si noe vondt om faren. Min eks har også truet med å fortelle at - det var jeg som gikk ut av forholdet osv. (ikke pga en annen) Vet ikke om han har gjort det. Men tror jeg merker at han har pratet drit... blant annet på holdningen til min sønn når han har vært hos faren sin.

Vel. Da sønnen min ble tenåring, skjulte jeg ikke at jeg og faren til tider var uenige (han merket det jo når vi snakket i telefon). Men jeg sa at det er ganske vanlig å være uenige og sint, men at vi "sikkert blir venner igjen" - som vanlig (for å gjøre det mindre farlig). Og, vi ble jo snakkende med hverandre igjen - hver gang.

Jeg oppfordrer deg til å fortelle at du var ung, og at han som var nesten dobbelt så gammel, prøvde kontrollere deg, slik at du bare måtte være hjemme, at du følte deg ensom osv. - mange eldre finner seg yngre damer av den grunn, nesten uten at de vet det selv. Si videre at noen forhold er sånn - skjeve, kan man vel kalle de. Og at det ikke er dermed sagt at faren er kontrollerende i neste forhold.

Si også noe pent om faren. Presieser at du ikke vil ut med for mange detaljer, (vold f.eks. - men ikke nevn vold i det hele tatt.) - fordi du nekter å fortelle dritt om hans far overfor ham, og at det er noe som er forbudt for alle foreldre.

Noe bedre råd kan jeg ikke gi...

Men å helt legge lokk på dette, er også dumt - når faren alt har plantet fanskapet.

[Gjest Bitten1]

Jeg får vente med å snakke med han til han kommer til oss. Jeg har forklart han at vi voksne er uenige, og siden faren og jeg diskuterer mye og ikke klarer å være venner, noe som faktisk er lov, for vi kan ikke være venner med alle mennekser, men vi kan gjøre det som vi føler er best for dem som er rundt oss. Siden sønnen min er 15 år så kan jeg snakke med han uten at jeg behøver å blande faren inn i det. Jeg har forklart han at vi begge er veldig glad i han, og at det ikke hadde noe med han å gjøre at vi ikke lenger er kjærester. Det er slikt som hender, jeg var ikke så voksen på den tiden, og følte at forholdet ikke var riktig. Vi var uenige og derofr er vi ikke kjærester lengre i dag.

Men jeg er litt urolig for det brevet, for jeg husker bare at jeg skrev et brev til den mannen jeg var forelsket i, og det er ikke et brev jeg hadde vist til en venninne en gang, hva gjør faren med mitt brev så mange år etter på? Og hvor har han fått det fra? Jeg mener at jeg slengte det i bosset. jeg får snakke litt mer med sønnen min når han kommer. Men er det det brevet jeg mener det er så synes jeg det er barnemisshandling å la gutten lese noe slikt. Jeg var 19 år når jeg skrev det, hormonene raste i kroppen, og var litt vel freidig i brevet, en side av meg som mine barn ikke skal vite noe om, så jeg er sjokket, men kan ikke gjøre noe, for sønnen min spurte om jeg kunne la det være å si til faren at jeg visste om det.

[Gjest Bitten1]

Jeg får vente med å snakke med han til han kommer til oss. Jeg har forklart han at vi voksne er uenige, og siden faren og jeg diskuterer mye og ikke klarer å være venner, noe som faktisk er lov, for vi kan ikke være venner med alle mennekser, men vi kan gjøre det som vi føler er best for dem som er rundt oss. Siden sønnen min er 15 år så kan jeg snakke med han uten at jeg behøver å blande faren inn i det. Jeg har forklart han at vi begge er veldig glad i han, og at det ikke hadde noe med han å gjøre at vi ikke lenger er kjærester. Det er slikt som hender, jeg var ikke så voksen på den tiden, og følte at forholdet ikke var riktig. Vi var uenige og derofr er vi ikke kjærester lengre i dag.

Men jeg er litt urolig for det brevet, for jeg husker bare at jeg skrev et brev til den mannen jeg var forelsket i, og det er ikke et brev jeg hadde vist til en venninne en gang, hva gjør faren med mitt brev så mange år etter på? Og hvor har han fått det fra? Jeg mener at jeg slengte det i bosset. jeg får snakke litt mer med sønnen min når han kommer. Men er det det brevet jeg mener det er så synes jeg det er barnemisshandling å la gutten lese noe slikt. Jeg var 19 år når jeg skrev det, hormonene raste i kroppen, og var litt vel freidig i brevet, en side av meg som mine barn ikke skal vite noe om, så jeg er sjokket, men kan ikke gjøre noe, for sønnen min spurte om jeg kunne la det være å si til faren at jeg visste om det.

[Gjest Anonymous]

Stakkars gutt sier jeg. det kan jo ikke være lett for han med en far som velger å blande han inn i de voksnes liv som han egentlig ikke har noe med å gjøre. Du får bare snakke med han om det, for det er jo ikke så veldig mye annet du akn gjøre. Synk aldri ned på faren sitt nivå uansett hvor mye drit du måtte ha om han, dette vil du vinne på i lengden, og slik faren holder på vil han tape når gutten blir stor nok til å ta egne avgjørelser altså voksen nok til å tenke selv

[VesleBråka]

Gutten din er jo 15 år, bare ett år yngre enn du var da du ble sammen med en mann på 32.. Ikke skjønner jeg hva som feiler enn mann på 32 som finner seg en 16 åring til kjæreste, og flytter sammen med henne.

Du kan jo fortelle ham som vega sier, at du var bare ett år eldre enn ham selv, og egentlig var alt for ung til å rote deg inn i voksenting. Og at du ikke hadde det så bra, og derfor valgte å bryte. Trenger ikke detaljer såklart, men ikke bare ta imot heller. Kanskje påpek at far kan være vanskelig og skape problemer med vilje innimellom, slik som i dette tilfellet, når han bevisst prøver å splitte dere ved å være ufin? og at du kan fortelle tilbake, men er voksen nå, og velger å ikke dra ungen inn i gamle tiders ufred.

[Gjest Anonymous]

Jeg får vente å se hva jeg velger å gjøre når han kommer til oss neste gang. Må i alle fall ta opp det med brevet, for det synes jeg er usmakelig av faren. Ellers har jeg forklart gutten hvor gammel jeg var når jeg møtte faren og tror han forsto det bedre da, men det er sikkert ikke lett for han å forholde seg til alt sammen der faren bruker han for å bli kvitt sin egen drit som han likevel ikke klare å bli kvitt