Er dette normalt eller er vi for avhengige av hverandre?

[Gjest Gjest_lalla_*]

Jeg og samboeren har bodd sammen i nå nesten 4 år. Vi gjør alt sammen, og ikke stort mer. Vi elsker hverandres selskap, og har det veldig bra sammen som par. Men jeg har begynt å tenke over at vi kanskje er for avhengige av hverandre? Var på et kurs med jobben forrige uke, og var da borte tirsdag til fredag. Dvs. Kun tre netter. Jeg hadde utrolig lite lyst å dra tirsdagen, og vi satt og tok avskjed i kanskje en halvtime før jeg dro, og bare koste og fortalte hvor mye vi kommer til å savne hverandre. Følte meg slem mot ham da jeg dro, ville bare være hjemme å passe på han! Ja, passe på ham, det var det jeg tenkte.. Hvem skal lage middagen hans, og lage kaffe om morgenen til ham? Hvem skal holde rundt ham når han skal sove? Hvem skal lage nista hans akkurat slik han vil ha den? Ja jeg vet at svaret på hvert spørsmål er «han selv», men jeg føler meg dårlig som ikke kan være der å gjøre det for ham. Er dette normalt? Jeg mener, jeg ville sikkert sett på det som normalt i et tenåringsforhold, eller om vi var nyforelska, men etter 4 år samboerskap? (Vi har nemlig ikke dratt bort fra hverandre på KJEMPELENGE, vi er alltid sammen, så det er vel derfor jeg ikke innså det før forrige uke...) Da jeg så ham igjen fredagen var det som om jeg ikke hadde sett ham på kjempelenge! Jeg visste bare ikke jeg var så avhengig av ham som det jeg er, før jeg dro bort. Noen andre som har det slik, eller som forstår?

[Gjest Gjest]

Jeg ser det ikke som negativt å gjøre alt sammen eller å savne hverandre. Det jeg derimot reagerer på her er at det du tydeligvis tenkte på, var hvem som skulle være mammaen hans i mellomtiden. Og DET er ikke sunt for et forhold!

[Gjest Gjest]

Er dere lykkelige sammen, er det det viktigste, men for å være ærlig, syntes jeg det høres ut som om du omtaler en sønn...

[Gjest Gjest II]

Hei Gjest I - to gjester, én tanke - haha!

[Gjest Gjest]

Tja, mange blir jo ganske lett fanget i rutinene sine. Jeg bor et sted jeg ikke har så mange andre å omgåes enn samboern min, og drar til hjembyen av og til for å treffe venner og familie. Selv om jeg trenger de turene, og koser meg når jeg først har dratt, er det ofte overraskende mye tiltak å bestemme seg for, og bestille reise. Jeg gruer meg på en måte til å ikke være hjemme i det vante. Nå er ikke vi et par som ikke trives med å gjøre ting hver for oss, og jeg vet om mange som har vært fra hverandre langt færre netter enn han og jeg. Men likevel.

Jeg reagerer imidlertid litt på den "passe på"-tankegangen din. En ting er å tenke sånn, men kanskje det er lurt å være litt bevisst på hvilke roller dere har falt inn i. Man trenger ikke å passe på og dulle med voksne mennesker, egentlig, og enten det er en selv som gjør den andre til "ungen sin" eller den andre som forventer eller godtar det, er det muligens noe en kan endre litt på...

[Supramundane]

Njaaaaa....

Vi har det ganske likt det du beskriver.

Og den "passe på"-tankegangen som andre ovenfor syns er negativ syns jeg faktisk er positiv. Det at jeg har en omsorgsfølelse for min samboer, og vil "passe på" han, syns jeg er helt naturlig. Og så lenge dette går begge veier, og arbeidsdelingen i hjemmet er god, så spiller det virkelig ingen rolle. Syns jeg!

[Gjest Betty89]

Det ligger jo i kvinner å ha omsorg og morsinstinkt. Tror ikke dette er så gale, det demper seg sikkert senere

[Gjest ts]

Joda, det er ikke det at jeg tror jeg er mammaen hans

Vi deler jo på alle arbeidsoppgaver i huset. Jeg lager mat, og han vasker.. (Han er veldig nøye på at alt skal være helt rent til enhver tid, mens jeg elsker å lage mat..)

Det eneste jeg vil er jo at han skal ha det bra, og jeg vet jo at han ikke har det like bra med å spise kjøpepizza og lage matpakka hans selv, som å få en god hjemmelaget middag slik han liker den og får med seg en litt annerledes matpakke enn tørt brød med svett ost! Jeg vet jo med meg selv når jeg ikke er med ham at han kjeder seg f.eks, og at han savner meg, og jeg får vondt av å tenke på ham alene uten meg! Og jeg savner han jo mye mye.

Samtidig vet jeg jo at han ikke har vondt av å være alene, og ikke jeg heller, men det er tungt å ikke ha det vante rundt seg slik vi liker det!

[Gjest ts]

Det ligger jo i kvinner å ha omsorg og morsinstinkt. Tror ikke dette er så gale, det demper seg sikkert senere

Nja... har aldri opplevd det slik før.. Tidligere i forholdet mener jeg.. Og vi er forholdsvis 25 og 30, og vært samboere i 4 år nå... Så at det demper seg kan jeg ikke se helt for meg, tror det heller blir sterkere da jeg blir mer og mer glad i ham, og mer og mer opptatt av at han skal ha det bra.

[Reveal]

Vi er alle forskjellige- så hva som er rett og galt er opp til deg selv og partner å avgjøre (og virker jo som om dere er veldig enige).

For min egendel kjenner jeg at jeg får pusteproblemer. Men så er jeg veldig glad i friheten min, fritiden til å gjøre som jeg vil. Jobbene våre medfører endel sosiale aktiviteter og reiser- og vi er vel med hverandre 1 av 5 ganger ca. I tillegg har vi egne aktiviteter- trening, oppfølging av "mine/dine", venner etc etc....

Siden jeg er er person som trenger luft- skar det seg totalt med exen som alltid ville at vi skulle gjøre alt sammen. Det var vi veldig enige om da vi gikk i fra hverandre.

Men du har kanskje truffet han? Vet at han er lykkelig nå- med ei jente som ønsker det samme i livet som han!

[Glynis]

Det er ikke normalt.

Men hvis det er naturlig for dere begge og dere er lykkelige, så ville jeg vel ikke endret på det heller.

[Gjest nobilian]

Nja... har aldri opplevd det slik før.. Tidligere i forholdet mener jeg.. Og vi er forholdsvis 25 og 30, og vært samboere i 4 år nå... Så at det demper seg kan jeg ikke se helt for meg, tror det heller blir sterkere da jeg blir mer og mer glad i ham, og mer og mer opptatt av at han skal ha det bra.

***

Synes det tyder på at dere begge har funnet den rette.

[Gjest Gjest_Nusse_*]

***

Synes det tyder på at dere begge har funnet den rette.

Dessuten, det der med å ta vare på hverandre...da mannen dro fra meg en uke tenkte han likt som deg...han vet jeg ikke lager mat, og at jeg spiser dårlig om jeg ikke får maten servert. Han er kokken hjemme og elsker å lage mat og dulle med meg. Han var også bekymret for at jeg ikke skulle få i meg nok mat da han var borte...jeg tenkte ikke så mye på det som han...

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, ts. Jeg lager ikke matpakke til min kjære så veldig ofte (en gang iblant for å overraske han bare), og vi deler på det meste. Men jeg hater å være borte fra han, om så bare for en natt. Nå har vi ikke vært borte fra hverandre over natta på to år faktisk, og jeg vet sannsynligheten for at en av oss må reise bort på kurs med jobben øker for hver måned som går. Jeg blir trist bare av tanken. Det går helt fint å gjøre ting hver for oss på dagtid, men å legge meg uten min kjære i senga sammen med meg er rett og slett vondt.

Jeg tror litt av årsaken til dette er at han var nær ved å dø i en ulykke for noen år siden. Etter det har jeg blitt ekstremt opptatt av å vite at han er trygg og i live. Men jeg har en liten følelse av at jeg ville hatet å være borte fra han på natta uansett om ulykken aldri hadde skjedd.