Jeg tar alt personlig

[Gjest Gjest_heihei_*]

Jeg tar altfor lett ting personlig og kan av og til drive meg selv til vanvidd med paranoide tanker om hvordan tilfeldige detaljer andre gjør , har en sammenheng med hvem jeg er .

Jeg VET jo at det ikke er sånn , når jeg får tenkt meg litt om , men har vanskeligheter med å ikke tenke sånn allikevel .

Noen gode råd ?

[Riskrem]

Er nesten sånn som deg jeg også. Vet ikke hva som kan hjelpe Bedre selvtillitt kanskje?

[A.P.Katt]

Du har i hvertfall helt klart veldig lav selvtillit ettersom du tror alt dreier seg om deg i negativ retning!

Har du alltid følt det sånn, og aner du hva som kan være årsaken? Har du tidligere blitt mye kritisert og baksnakket kanskje?Har du opplevd utroskap?Er du mye sjalu av deg også evt pga utroskap mot deg?

Dette kan være årsaken! Stemmer dette?

Endret 18. november 2008 av A.P.Katt

[Gjest ts]

Du har i hvertfall helt klart veldig lav selvtillit ettersom du tror alt dreier seg om deg i negativ retning!

Har du alltid følt det sånn, og aner du hva som kan være årsaken? Har du tidligere blitt mye kritisert og baksnakket kanskje?Har du opplevd utroskap?Er du mye sjalu av deg også evt pga utroskap mot deg?

Dette kan være årsaken! Stemmer dette?

Nei , jeg har ikke opplevd utroskap og heller ikke egentlig å bli baksnakket i større grad , men foreldrene mine var av typen som sikkert kritiserte meg på 50 forskjellige måter hver forbanna dag til jeg flyttet hjemmefra og de måtte nøye seg med å kritisere meg 20 ganger hver gang jeg snakket med dem i telefonen istedet .

Teller det i forhold til å bli kritisert?

[A.P.Katt]

Nei , jeg har ikke opplevd utroskap og heller ikke egentlig å bli baksnakket i større grad , men foreldrene mine var av typen som sikkert kritiserte meg på 50 forskjellige måter hver forbanna dag til jeg flyttet hjemmefra og de måtte nøye seg med å kritisere meg 20 ganger hver gang jeg snakket med dem i telefonen istedet .

Teller det i forhold til å bli kritisert?

Det teller i aller høyeste grad!

Foreldrene er jo de som skal gi deg selvtilitt og få deg trygg, så årsaken ligger nok der vil jeg anta!

Her er en side om en som har liten selvtillit samt svar på hva man kan gjøre for å bygge den opp.

http://guru.sol.no/question/barn-og-oppvek...-opp-selvtillit

[Gjest ts]

Takk for link A.P.Katt , men tror ikke helt det er på det nivået , men kan nok ha noe med å si at jeg har blitt så mye kritisert .

Men bare for å illustrere hvor gær'nt jeg kan tenkte ... har nettopp blitt kjent med en ny venninne gjeng som har invitert meg med på endel greier .. andre hadde jo bare tenkt at dette var hyggelig sant ? men jeg , jeg lurer selvsagt på om de gjør det fordi de syntes synd på meg og jeg er et sånt case man må ta seg av ...

Hadde det ikke vært at det var tragisk , så hadde det vært komisk

[Gjest Gjest]

Jeg tar altfor lett ting personlig og kan av og til drive meg selv til vanvidd med paranoide tanker om hvordan tilfeldige detaljer andre gjør , har en sammenheng med hvem jeg er .

Jeg VET jo at det ikke er sånn , når jeg får tenkt meg litt om , men har vanskeligheter med å ikke tenke sånn allikevel .

Noen gode råd ?

Du må engasjere deg mer i andre mennesker, og bry deg om hvordan det går med dem. Når du er sammen med andre skal du tenke mindre på deg selv og heller fokusere på dem og deres detaljer. Det er et steg å ta om man først har begynt å fokusere på sine egne feil, men det betaler seg i en bedre balanse i hvordan du ser på deg selv kontra andre. Ikke gjøre sammeligninger, i alle fall ikke før det har gått en stund, det sier du jo selv egentlig. Slapp av og lev livet, folk tar deg som regel som den du er, og det er ofte helt greit

[LekeHusmor]

jeg skjønner godt hvordan du har det. jeg er sånn selv.

hvis jeg er hos noen venner en kveld, og en av de f.eks er litt stille så tenker jeg automatisk at det er noe jeg har gjort, at han er sur på meg eller noe lignende. og selvom fornuften min sier at herregud, nå må du gi deg, så sitter følelsen litt i.. utrolig irriterende.

men jeg vet hvorfor jeg føler det sånn, sånn ca.. faren min forlot oss når jeg var 13, og lagde et rent helvete etterpå. når jeg var 19 forsvant plutselig hele venninnegjengen min på 10 stk, på en dag, pga en helt sinnsyk misforståelse. heldigvis i ettertid innså jeg at det var bare til det beste, hvem trenger sånne venner liksom.. så opplevde jeg at kjæresten min var utro mot meg, og gikk fra meg i hytt og pine. jeg er en blid og oppegående jente, men jeg klarer ikke jobbe meg gjennom dette på egenhånd, har prøvd hundre ganger men det bare stopper opp, på en måte. så jeg har henvendt meg til psykolog rett og slett. ikke fordi jeg er en nutcase, men fordi jeg syns det er utrolig slitsomt å ha det sånn her!

har egentlig ingen gode råd til deg, annet enn at jeg bare ville si at jeg er i samme båt som deg.. og jeg vet hvordan frustrerende og slitsomt du har det!

[Gjest ts]

jeg skjønner godt hvordan du har det. jeg er sånn selv.

hvis jeg er hos noen venner en kveld, og en av de f.eks er litt stille så tenker jeg automatisk at det er noe jeg har gjort, at han er sur på meg eller noe lignende. og selvom fornuften min sier at herregud, nå må du gi deg, så sitter følelsen litt i.. utrolig irriterende.

men jeg vet hvorfor jeg føler det sånn, sånn ca.. faren min forlot oss når jeg var 13, og lagde et rent helvete etterpå. når jeg var 19 forsvant plutselig hele venninnegjengen min på 10 stk, på en dag, pga en helt sinnsyk misforståelse. heldigvis i ettertid innså jeg at det var bare til det beste, hvem trenger sånne venner liksom.. så opplevde jeg at kjæresten min var utro mot meg, og gikk fra meg i hytt og pine. jeg er en blid og oppegående jente, men jeg klarer ikke jobbe meg gjennom dette på egenhånd, har prøvd hundre ganger men det bare stopper opp, på en måte. så jeg har henvendt meg til psykolog rett og slett. ikke fordi jeg er en nutcase, men fordi jeg syns det er utrolig slitsomt å ha det sånn her!

har egentlig ingen gode råd til deg, annet enn at jeg bare ville si at jeg er i samme båt som deg.. og jeg vet hvordan frustrerende og slitsomt du har det!

Den der med at hvis noen er litt stille er jo klassisk da ...jeg lurer selvsagt også på om vedkommede er sur på meg eller om jeg har sagt noe galt . Jeg VET jo at årsaken sannsynligvis ikke har noe med meg å gjøre , men endel ganger greier jeg allikevel ikke å tenke og iallefall ikke føle annerledes ..

Jeg har også lurt på om jeg hadde hatt endel å hente på å ta veien innom et psykolog kontor . Har du fått godt utbytte av det til nå ? Er det dyrt ? Må man holde på lenge ?

[LekeHusmor]

du jeg har ikke kommet i gang enda. står på venteliste fortsatt, men regner med å komme i gang i januar.. men skal innrømme at bare følelsen av å vite at jeg snart skal få litt hjelp til å finne ut av ting, gjør ting litt enklere. jeg tror på en måte at hovedårsaken til at man er slik som vi er, er dårlig selvtillit. og hvorfor man da har fått dårlig selvtillit, skyldes jo tidligere opplevelser og erfaringer osv.. men selvom jeg er lykkelig i et samboerskap og har det fint til vanlig, så klarer jeg ikke bygge opp selvsikkerheten min kjenner jeg. så da skal det bli fint å få litt hjelp

koster 200 pr gang ca tror jeg, og ja.. jeg tror nok kanskje man må holde på en stund hvis man skal komme noen vei.