Hva er det med folk?

[Gjest Gjest]

Et lite utbrudd fra meg; jeg er så drittlei måten folk behandler fremmede på. Det er selvsagt mulig at det er meg det er noe galt med, men hvor ille kan jeg faktisk være? Jeg flyttet til en ny by nå i høst fordi jeg fikk drømmejobben, men kjenner ingen her. Dette til tross for at jeg er med på håndball, keramikk-kurs og dramatimer. Jeg bestemte meg rett og slett for å være med på mye forskjellig så jeg skulle bli raskt kjent med folk. Der tok jeg jammen meg feil! Det blir litt smalltalk sånn innimellom, men det virker som om folk holder seg til de de kjenner fra før. Såfremt ikke alle er helt fremmede, så søker alle sammen. Det virker ikke som om noen er interessert i å bli kjent med noen ny, så jeg blir nærmest sittende for meg selv. Prøver selvsagt å prate med andre, være hyggelig og slikt, men føler meg stort sett bare dum. Jeg har derfor prøvd å gå litt inn i meg selv, er det noe jeg gjør feil? Ser jeg teit ut, eller hva er det? Eller bør jeg bare ha tålmodighet, gi det litt mer tid? Ser på meg selv som ei blid, morsom jente, og ser ikke så altfor ille ut heller. Er kanskje bittelitt sjenert til å begynne med, men tiner raskt opp hvis noen bare prater med meg. Noen som kjenner seg igjen i problematikken?

[Gjest adriana27]

Noen steder er det mindre kultur for å være åpen enn andre steder, sånn er det bare.

Gi dem litt tid til å bli vant til deg, så skal du se at de plutselig hilser gjenkjennende på deg. Kanskje det hjelper om du prøver å være litt mer som dem. Jeg sier ikke at du skal forandre personligheten din, bare prøve å passe inn i måten de omgås hverandre på. Er de stille og alvorlige så vær det du og først, så får du heller live dem opp litt og revolusjonere omgangstonen når dere har blitt bedre kjent.

Endret 17. november 2008 av adriana27

[Gjest Pet]

Er det Molde du har flyttet til, eller?

[Gjest Gjest]

Er det Molde du har flyttet til, eller?

Haha det samme tenkte jeg!

[Gjest Gjest]

Jeg tenkte Tønsberg!

Det er en by kjent for den mentaliteten som trådstarter beskriver her.., men jeg har hørt om mange andre halvstore byer som er likedan, så det kan egentlig være overalt.

Min erfaring er å gi dem litt tid til å bli vant med deg.

Møt dem på tomannshånd... inviter en av gangen hjem til deg, "isoler" dem fra tryggheten det kjente gir dem.

Da tror jeg det er lettere å bli kjent, enn det er i store grupper.

[Gjest Gjest_kristiansand_*]

Og jeg tenkte krsand hehe

[Gjest Gjest]

Tenkte på Sør-Trønderlag

[Paladin]

Det TS beskriver et et typisk norsk fenomen. Mange jeg kjenner forteller om hvor vanskelig det er å få venner på steder man ikke er kjent. Jeg tror ikke nordmenn er avvisende av natur. Det er heller at de er engstelig for å være til bryderi for fremmede og holder seg istedet til de man allerede kjenner.

Flere utlendinger jeg kjenner forteller nøyaktig om det samme. Det er likedan i Oslo som mindre steder.

På en annen side sier de at når du først bryter isen så får du en venn som kanskje varer livet ut. Så man må bare være standhaftig og får man først EN venn der man bor så blir det lettere å få flere. Da treffer man andre via den ene vennen og de andre er ikke utrygge på deg fordi du allerede har en venn i lokalmiljøet.

[Gjest Gjest]

Ja, sånn er det i Norge. Jeg skal flytte og regner med at jeg ikke har fått et "nettverk" før det er gått fem år... Og at jeg må jobbe relativt aktivt før jeg når dithen. Har ikke lett for å få mange venner i utgangspunktet, og når man ikke lenger er student... så tar det tid.

Det hander ikke om deg, det hanler om norsk kultur

[Gjest norskutlending ;)]

Det der er noe NORSK ja! Jeg er fødd i utlandet, jeg har aldri bodd der, men mine foreldre og jeg bor her i norge sammen. Vi er fra europa, og besøker familie der hjemme så ofte som mulig. Jeg har blitt oppdratt til den gjestfriheten og kontaktsøken som er der jeg kommer fra. Så lenge jeg kan huske så er det alltid jeg som ble kjent med den nye jenta/gutten i klassen. Alltid jeg som tilbydde meg å hjelpe eldre damer over gata, bære tungt for dem og slikt. Alltid jeg som ble kjent med nye mennesker i jobb sammenheng, alltid jeg som har tatt det første skrittet til å få noen til å føle seg velkommen ett sted der jeg er.

Alltid jeg som tar med kake/boller på jobben eller til tegne/dansekurset mitt for å være gjestfri, eller inviterer mennesker jeg har kjent i 10 min på middag hjemme hos meg. Grunnen til at jeg sier "alltid jeg", er fordi det ser ut som om ingen andre hadde tenkt den samme tanken, noensinne.

Ingen kan se at jeg ikke er født i norge, ingen kan høre eller lese det på måten jeg snakker eller skriver på. Når folk spør hvor jeg er fra sier jeg "jeg bor i ******, men er opprinnelig fra ******." Når de kommenterer språket mitt og dialekten min sier de at Da er jeg jo så norsk som man kan få det. Jeg smiler for meg selv, og tenker "aldri i livet om jeg vil være så kald og ugjestfri som nordmenn flest er, så NEI".

Mener ikke med dette å si at alle nordmenn er ugjestfri og kaldhjertet. Jeg sier bare at nordmenn kunne vært mer imøtekommende enn de er.

[Gjest strykebrett]

Må si meg enig med Norskutlening her, dette er typisk norsk.

Kanskje jobben er det letteste stedet å finne noen å være med? Regner med du er med på alt av lønningspilser og sånn, det kan kanskje hjelpe i lengden.

Folk er rare sånn, de har mye lettere for å åpne seg litt hvis det er alkohol med i bildet, så det kan hende det er en fuktig kveld som er det som trengs for å bryte isen..

Når det gjelder dramatimer og slike ting er det kjempeflott at du tar initiativ og har meld deg på aleine, kanskje du bare har kommet i feil gruppe, du kan jo prøve å skifte til ett annet kurs etter denne sesongen og se. Håper du treffer noen gøyale og åpne mennesker snart

[lucy_in_the_sky]

Det er nok helt sikkert ikke noe galt med deg, det må du ikke tenke

Men for å prøve å sette meg litt inn i situasjonen til de andre som er på kurset, så tenker jeg som så..

Hvis jeg hadde gått på keramikkurs e.l, så hadde jeg nok ikke gjort det for å få nye venner. Jeg hadde nok mest sannsynlig gått med en venninne eller flere, og jeg hadde gått fordi jeg var interessert i det jeg lærte på kurset og evt. for å ha en sosial greie med venninnen(e) mine. Jeg hadde selvfølgelig vært grei og hyggelig med alle på kurset, men med mindre det var en person jeg/vi klikket helt utrolig godt med, så hadde jeg nok aldri tatt initiativet til å finne på noe utenom kurset. Om det var en person som åpenbart var kontaktsøkende og fortalte at hun er ny i byen, kjenner ingen osv, så er det nok godt mulig jeg/vi hadde invitert hun med på fest e.l når anledningen bød seg, men jeg må likevel klikke litt med personen og føle at vi har litt til felles osv. Det holder liksom ikke at personen er normalt hyggelig/høflig, jeg må tenke at 'Oi, hun vil jeg bli bedre kjent med' eller i hvert fall føle at vi har litt til felles; felles interesser/ felles meninger/smak e.l. Jeg driver ikke å inviterer alle jeg synes er hyggelig med på fest/kafé e.l, det må i så fall være noe mer som gjør at jeg virkelig har lyst til å bli bedre kjent/venninne med den personen.

Men om en person hadde bedt meg/meg og venninnen(e) mine med på noe sosialt, så hadde nok jeg/vi takket ja så fremt vi kunne

Har forresten en litt dårlig opplevelse ang å invitere 'nyinnflyttede' med på ting.. Fikk en ny kollega på jobben, ny i by'n, kjente ingen utenom kjæresten. Vi var nok litt ulike personer, men hun virket forsåvidt grei og hyggelig, og spesielt med tanke på at hun var nyinnflyttet, så inviterte jeg hun med på fest ikke lenge etter at hun begynte på jobben. Det var tabbe.. Hun oppførte seg ganske slitsomt, ingen av vennene mine likte hun, og jeg fikk bekreftet at meg og hun var veldig ulike. Jeg ga hun en 'sjanse' til, og inviterte hun med på en annen fest, men det hjalp ikke. Vi hadde ingenting til felles, og hun oppførte seg bare enda mer slitsomt.. Jeg brukte lang tid på å skånsomt hinte til at jeg dessverre ikke ville være venninnen hennes utenom jobben, og det var riktig så ubehagelig.. Heldigvis sluttet hun etter en kort stund (hadde ingenting med meg å gjøre).

Beklager at jeg sporet litt av, poenget mitt med innlegget var vel egentlig; vet folk at du er nyinflyttet/ikke har et sosialt nettverk i byen? Har du tatt initiativet til å finne på ting med folk utenom kursene osv.?

[Gjest Gjest]

Må si meg enig med Norskutlening her, dette er typisk norsk.

Hva er typisk norsk? Jeg anser meg for å være en hyggelig person, jeg er gjestfri og prater med folk jeg møter, både på jobben og på fritida. Men gjør jeg meg til bestevenn med alle jeg møter? Er det galt å gå på et kurs og prate med de andre deltakerne uten å ville invitere dem med hjem?

[Antagonist]

Storby-fenomenet vil jeg kalle det! Hadde akkurat samme erfaring da jeg flyttet til en større by et annet sted i Norden. Folk ser ut til å være opptatt av seg og sitt, og i en viss alder (i etableringsfasen) verner man mer om de vennene man har fra før enn å utvide til en større vennekrets.

[{Wilma}]

Det er vel ofte slik at folk har nok med seg og sitt, de har de vennene de har behov for sannsynligvis fra langt tilbake og ser nok ikke på nye bekjentskaper helt på samme måten som en som virkelig trenger nye venner på nytt sted.

[Gjest ts]

Ja, det er egentlig intrykket jeg sitter igjen med, at folk stort sett har nok med de vennene de har fra før. spesielt vanskelig er det å bli kjent med de som har kjæreste fra før og slikt. Jobben min er ganske liten, med litt eldre mennesker, så det blir ikke snakk om noe særlig med lønningspils nei.

Jeg tror ikke det er noe galt med meg, men hadde jeg bare fått en nær venn her så skulle jeg vært fornøyd. Noen å shoppe med, eller stikke på byen sammen med. Alt var så mye enklere før, da var man en del av en større gjeng og man trengte ikke å anstrenge seg så voldsomt. Jeg skjønner jo at folk ofte melder seg på feks. keramikkurset fordi de faktisk ønsker å drive med keramikk, gjerne sammen med en venninne. Men hvis man sier man er ensom, så er jo rådene ofte å melde seg på kurs etc. Jeg synes det er stadig vanskeligere å bli med på ting, fordi jeg nå har blitt så bevisst meg selv. Har aldri vært det før, men nå synes jeg plutselig at alt jeg sier og gjør er bare helt håpløst, og lurer virkelig på hva det er som er feil med meg. Det har blitt en vond sirkel rett og slett.

[Gjest Gjest]

Ja, det er egentlig intrykket jeg sitter igjen med, at folk stort sett har nok med de vennene de har fra før. spesielt vanskelig er det å bli kjent med de som har kjæreste fra før og slikt. Jobben min er ganske liten, med litt eldre mennesker, så det blir ikke snakk om noe særlig med lønningspils nei.

Jeg tror ikke det er noe galt med meg, men hadde jeg bare fått en nær venn her så skulle jeg vært fornøyd. Noen å shoppe med, eller stikke på byen sammen med. Alt var så mye enklere før, da var man en del av en større gjeng og man trengte ikke å anstrenge seg så voldsomt. Jeg skjønner jo at folk ofte melder seg på feks. keramikkurset fordi de faktisk ønsker å drive med keramikk, gjerne sammen med en venninne. Men hvis man sier man er ensom, så er jo rådene ofte å melde seg på kurs etc. Jeg synes det er stadig vanskeligere å bli med på ting, fordi jeg nå har blitt så bevisst meg selv. Har aldri vært det før, men nå synes jeg plutselig at alt jeg sier og gjør er bare helt håpløst, og lurer virkelig på hva det er som er feil med meg. Det har blitt en vond sirkel rett og slett.

Jeg synes du fikk et godt råd over her.

Be med deg en du kan tenke deg å bli kjent med hjem. Lag i stand litt mat eller god snacks, ha litt god vin i bakhånd, gjør et forsøk på å få kontakt med ett enkeltmenneske i stedet for en gruppe.

Jeg tror det er lettere å få kontakt på tomannshånd, framfor å måtte konkurrere med det kjente.

[Gjest ts]

Det er forsåvidt et greit tips, men det er skikkelig vanskelig å få til. Jeg har liksom ikke kommet så nær noen at jeg tør å plutselig invitere vedkommende hjem til meg. Det er dessverre sett på som noe rart tror jeg, vi er liskom nødt til å ha x antall cafetimer bak oss før en slik invitasjon kan komme...

[aline]

Dette med venner tror jeg er litt opp og ned. Selv er jeg nok typens om spretter rundt og prater med alt og alle, sørger for at de fleste blir tatt inn i varmen om jeg er ett sted der jeg har vært lenge, og prater lett med gud og hvermann om jeg drar på kurser eller liknende alene.

Likevel er det ikke lett å få gode venner.

Og det med å gå på kurs, jeg tror ikke man treffer så mange venner dersom man går på ett kurs hovedsakelig for å treffe mennesker. Det er litt det samme som når mannfolk går på dansekurs hovedsakelig for å treffe damer.... for ja, damer liker menn som danser (ihvertfall dansedamer), men det er jo de mennene som virkelig har en ekte interesse for dansen, som er interessante.

Så det å gå på kurs, kan være en mulighet til å treffe mennesker ja, men gå på kurs som du koser deg godt med uansett om du blir tuslende rundt alene eller ikke. Går du opp i det du gjør, og tar kurs i ting du har en oppriktig interesse for, og ER på kursene hovedsakelig for å holde på med det du har denne oppriktige interessen for, så kanskje det er litt lettere?

[Gjest Gjest]

Dette er typisk norsk, kjenner meg ganske mye igjen. Virker som det er lettere for de som er 35år+ å få seg venner egentlig, er iallfall det inntrykket jeg har fått. Faren min som nå er 43år kjenner gud og hvermann i området her. Mens jeg som er ganske så lik han sliter med å få nye gode venner.