Hodet mitt koker over

[Gjest Gjest_Sss_*]

Hei.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 5 1/2år om ikke så lenge og jeg virkelig elsker han! Men vet ikke om jeg elsker han som en veeeeldig god venn som jeg virkelig ikke har lyst til å miste, eller om jeg elsker han som en kjæreste. Helt siden vi ble sammen har egentlig alt jobbet mot oss, absolutt alt. Det er først nå etter 5 år at ting kanskje begynner å roe seg ned, derfor dukker dette opp nå. Jeg føler jeg må lufte mine tanker om dette fordi det er alt for tungt å bære alene. Kunne ønske jeg kunne ha snakket med kjæresten min om dette, men han tror jeg ikke ville ha klart å snakket om det. Vi har snakket om forholdet vårt før, det er ikke helt 100% slik vi vil det skal være.

Ikke har vi sex(tror seriøst vi ikke har hatt sex mer enn 3-4 ganger i hele år:|), og vi føler oss mer som bestevenner enn kjærester, eller som søster og bror som kjæresten min sa for 1 år siden. Nå som tiden har gått så kjenner jeg at et bra sexliv er veldig viktig for meg. Sist vi hadde sex(husker ikke når det var.. Triste greier) så fikk vi det bare ikke til. Alt vi gjorde var bare teit og det bare klikka liksom ikke. Vi prøvde virkelig og vi ville fullføre akten men det funket rett og slett ikke, det ble så vi bare lå der og følte oss litt teite. Men når det kommer til dette med sex.., så skal jeg være 100% ærlig med dere.. Jeg slo meg veldig for 2 år siden, jeg datt på skinka rett og slett og er veldig sikker på at jeg slo på meg hemorider eller noe.. For fy f. så vondt det gjorde. I ettertid så har det da gjort vondt når jeg blir tent, det er sikkert fordi det kommer mer blod til der nede. Og dette har ikke akkurat vært no "JIPPI!". Dette har da vært veldig belastende.. <-- = 0 sex.

Jeg føler også som 22åring at jeg nesten er i 30årskrisa (Ja, nå er jeg er 100% sikker på at den finnes!). Ikke er jeg ferdig med vgs.(mangler noen fag bare..), kun jobbet nå i 1 1/2 år. Nei.. Jeg sitter her og ser på jenter som er like gamle som meg og har studert ferdig, eller reist masse, kanskje begynt med familielivet, eller flytta til en annen by og opplever masse. Og her sitter jeg. Ikke ferdig med vgs. og ikke reist, usikker på forholdet mitt, usikker generelt. Jeg blir rett og slett litt skuffa.

Ikke nok med alt dette. Jeg har mange forskjellige tanker som surrer i hodet mitt. Jeg er betatt av en annen, det kommer jeg nok alltid til å være.. Det sa bare "klikk" første gangen jeg møtte han(møtte han kanskje for 4-5år siden),det kribler alltid litt i magen når jeg ser han, men noen ganger kan jeg nesten være litt sint også når jeg ser han.. Jeg vet ikke hvorfor jeg. Men noen ganger er alt tipptopp, og andre ganger funker vi liksom ikke så godt sammen.

Og ikke nok med det.. Jeg tror også jeg er bifil. kan jo ikke vite helt sikkert at jeg er det, jeg har enda ikke vært forelska i ei jente, kun betatt. Men jeg blir utrolig tent av damer.

Æææh, hodet mitt koker over. Måtte bare få det ut. (Ikke at det er så mye sammenheng i det jeg skrev)

[Anscombe]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til dette - har ingen gode råd sånn på toppen av hodet. Men ville bare uttrykke at jeg føler veldig med deg, og forstår litt hvordan du har det!

Er veldig vanskelig å vite om man skal være sammen eller ikke. Sånn har jeg det også. (Har vært sammen med min i litt over 3 år, og det er en berg- og dalbane uten like.) Man blir jo så glad i personen (som venn, eller noe mer?), at det er vondt bare å tenke på å gå fra hverandre.

Tror du dette med nærhet og sex hovedsakelig skyldes at du har smerter, eller gjelder det tiltrekningen generelt liksom? For om det er det første, så trenger det jo ikke bety at forholdet er helt "feil". Min erfaring er i hvert fall at man gjerne blir litt mer venner enn kjærester når sexlivet dabber av, selv om det er midlertidig og grunnet noe annet enn at man ikke er tiltrukket av hverandre. Men det er kjipt å ha det sånn!

Håper det hjalp litt å skrive om det, og at du finner ut av det etterhvert! Sender deg en stor klem!

[Azalea]

Hei.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 5 1/2år om ikke så lenge og jeg virkelig elsker han! Men vet ikke om jeg elsker han som en veeeeldig god venn som jeg virkelig ikke har lyst til å miste, eller om jeg elsker han som en kjæreste. Helt siden vi ble sammen har egentlig alt jobbet mot oss, absolutt alt. Det er først nå etter 5 år at ting kanskje begynner å roe seg ned, derfor dukker dette opp nå. Jeg føler jeg må lufte mine tanker om dette fordi det er alt for tungt å bære alene. Kunne ønske jeg kunne ha snakket med kjæresten min om dette, men han tror jeg ikke ville ha klart å snakket om det. Vi har snakket om forholdet vårt før, det er ikke helt 100% slik vi vil det skal være.

Ikke har vi sex(tror seriøst vi ikke har hatt sex mer enn 3-4 ganger i hele år:|), og vi føler oss mer som bestevenner enn kjærester, eller som søster og bror som kjæresten min sa for 1 år siden. Nå som tiden har gått så kjenner jeg at et bra sexliv er veldig viktig for meg. Sist vi hadde sex(husker ikke når det var.. Triste greier) så fikk vi det bare ikke til. Alt vi gjorde var bare teit og det bare klikka liksom ikke. Vi prøvde virkelig og vi ville fullføre akten men det funket rett og slett ikke, det ble så vi bare lå der og følte oss litt teite. Men når det kommer til dette med sex.., så skal jeg være 100% ærlig med dere.. Jeg slo meg veldig for 2 år siden, jeg datt på skinka rett og slett og er veldig sikker på at jeg slo på meg hemorider eller noe.. For fy f. så vondt det gjorde. I ettertid så har det da gjort vondt når jeg blir tent, det er sikkert fordi det kommer mer blod til der nede. Og dette har ikke akkurat vært no "JIPPI!". Dette har da vært veldig belastende.. <-- = 0 sex.

Jeg føler også som 22åring at jeg nesten er i 30årskrisa (Ja, nå er jeg er 100% sikker på at den finnes!). Ikke er jeg ferdig med vgs.(mangler noen fag bare..), kun jobbet nå i 1 1/2 år. Nei.. Jeg sitter her og ser på jenter som er like gamle som meg og har studert ferdig, eller reist masse, kanskje begynt med familielivet, eller flytta til en annen by og opplever masse. Og her sitter jeg. Ikke ferdig med vgs. og ikke reist, usikker på forholdet mitt, usikker generelt. Jeg blir rett og slett litt skuffa.

Ikke nok med alt dette. Jeg har mange forskjellige tanker som surrer i hodet mitt. Jeg er betatt av en annen, det kommer jeg nok alltid til å være.. Det sa bare "klikk" første gangen jeg møtte han(møtte han kanskje for 4-5år siden),det kribler alltid litt i magen når jeg ser han, men noen ganger kan jeg nesten være litt sint også når jeg ser han.. Jeg vet ikke hvorfor jeg. Men noen ganger er alt tipptopp, og andre ganger funker vi liksom ikke så godt sammen.

Og ikke nok med det.. Jeg tror også jeg er bifil. kan jo ikke vite helt sikkert at jeg er det, jeg har enda ikke vært forelska i ei jente, kun betatt. Men jeg blir utrolig tent av damer.

Æææh, hodet mitt koker over. Måtte bare få det ut. (Ikke at det er så mye sammenheng i det jeg skrev)

En stor til deg! Dette høres veldig tungt ut. Har ikke så mange råd, men hva med å snakke med noen(ikke oss på nett)? Få hjelp til å finne ut hva du ønsker deg her i livet og få samlet tankene litt?

[Gjest Gjest_Sss_*]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til dette - har ingen gode råd sånn på toppen av hodet. Men ville bare uttrykke at jeg føler veldig med deg, og forstår litt hvordan du har det!

Er veldig vanskelig å vite om man skal være sammen eller ikke. Sånn har jeg det også. (Har vært sammen med min i litt over 3 år, og det er en berg- og dalbane uten like.) Man blir jo så glad i personen (som venn, eller noe mer?), at det er vondt bare å tenke på å gå fra hverandre.

Tror du dette med nærhet og sex hovedsakelig skyldes at du har smerter, eller gjelder det tiltrekningen generelt liksom? For om det er det første, så trenger det jo ikke bety at forholdet er helt "feil". Min erfaring er i hvert fall at man gjerne blir litt mer venner enn kjærester når sexlivet dabber av, selv om det er midlertidig og grunnet noe annet enn at man ikke er tiltrukket av hverandre. Men det er kjipt å ha det sånn!

Håper det hjalp litt å skrive om det, og at du finner ut av det etterhvert! Sender deg en stor klem!

Akkurat der sitter jeg litt fast.. Tror det er begge deler jeg. Det har generelt dabbet av og da kanskje ikke like betatt? Jeg vet virkelig ikke. Og det er problemet mitt.. Jeg vet ikke hvor jeg er i livet.. Hva jeg vil. Hva jeg føler.. Alt er bare A4. Står opp om morgenen, drar på jobb, drar hjem, sitter foran tv'n, sovner.. Slik er dagene mine. Jeg har også mistet kontaktene med mange av mine venner da jeg ble sammen med kjæresten min, så blir ganske ensomt til tider.

Nei, jeg vet ikke jeg.. Det er ikke no gøy.

[Nabodama]

Akkurat der sitter jeg litt fast.. Tror det er begge deler jeg. Det har generelt dabbet av og da kanskje ikke like betatt? Jeg vet virkelig ikke. Og det er problemet mitt.. Jeg vet ikke hvor jeg er i livet.. Hva jeg vil. Hva jeg føler.. Alt er bare A4. Står opp om morgenen, drar på jobb, drar hjem, sitter foran tv'n, sovner.. Slik er dagene mine. Jeg har også mistet kontaktene med mange av mine venner da jeg ble sammen med kjæresten min, så blir ganske ensomt til tider.

Nei, jeg vet ikke jeg.. Det er ikke no gøy.

Virker som du har kjørt deg fast i noe du ikke vil være i. Omtrent som livet ditt har stoppet opp før det kom skikkelig i gang?

Tror du må ta tak i en ting av gangen. Det jeg virkelig vil råde deg til er å gjøre ferdig vgs så fort som mulig. De mulighetene du ønsker deg i framtida avhenger av det, så det bør du ta tak i. Etter vgs kan du faktisk gjøre omtrent hva du vil med livet ditt, for da er det mange dører som åpner seg. Studerer du videre kan du velge noe du er interessert i, og det er også mulig å studere i utlandet.

Du bestemmer framtida di og hva slags liv du skal ha (i stor grad)! Du må bare ta tak i det!

Når det gjelder samboeren og det andre du tenker på, så vil det løse seg etterhvert. Men først og fremst, sats på framtida i form av utdanning.

[Gjest Gjest]

Jeg og kjæresten min slo opp for ett par uker siden. Da hadde vi hatt det slik du beskriver i nesten ett år. Lite sex (kanskje en-to ganger i løpet av måneden), mye krangling, mye tvil og dårlig kommunikasjon. Jeg vet ikke om det var alle problemene sin feil som gjorde at jeg sluttet å tenne på han, eller om det var det faktum at jeg ikke tente mer som skapte alle problemene... Men uansett begynte jeg nærmest å se på han som en bestevenn eller en storebror, absolutt ikke som en kjæreste. Men vinglet mye frem og tilbake lenge, fordi man tross alt ikke ønsker å miste det som faktisk er bra. Vel, enden på visa ble som sagt at vi gjorde det slutt. Var helt grusomt de første dagene. Jeg grein masse, og var generelt veldig kvalm. Nå går det mye bedre, og jeg har fått litt perspektiv på ting. Det er litt småvondt sånn innimellom, men for det meste går det faktisk helt fint. Jeg tror jeg tvilte så mye, og bearbeidet så mye av følelsene mens jeg faktisk var i forholdet. Jeg føler meg faktisk lettet, og gleder meg til å ta fatt på mitt nye liv. Jeg visste ikke at forholdet jeg var i tok så mye energi og glede fra meg som det faktisk gjorde.

[Gjest Gjest]

Hei!!

Jeg kjenner meg så innmari godt igjen i det du skriver!! det er så forvirrende å ha det sånn!! Eneste forskjellen er at vi har sex ca en gang i uka, så det er greit nok. Men han kysser meg aldri!! Noen ganger ser jeg på han som er bror/bestevenn, og føler at sexen er litt merkelig, og i samme spor hele tiden. Jeg har samme tanker som deg, om alle andre på min alder som er så himla vellykkede, ferdig med utdannelse, familie, opplever masse, har masse venner, +++. Føler meg bare som et vandrende kriseområde. Så poenget mitt er at jeg forstår deg T.o.m. at du er betatt av en annen mann, vært det i flere år og alltid kommer til å være det. Der er jeg også.

Men; hva med å snakke med noen? Altså psykolog e.l.? Eventuelt ta opp igjen kontakt med gamle venninner, være mye med andre mennesker, ikke bare kjæresten? Nå vet jo ikke jeg om du pleier det da men

og sexlivet deres... hva med å prøve å piffe det opp? spørre om det er noe han vil prøve, som dere aldri har gjort sammen? vekke sexlysten hos dere begge, og øke spenningen? Lykke til, håper alt ordner seg for dere hvis du vil fortsette forholdet

[Gjest Gjest_Sss_*]

Hei igjen alle sammen.

Og tusen takk for svar! Greia er jo at vi aaaaldri krangler. Vi snakker masse og ler mye sammen. Kysser gjør vi også, selv om det bare blir *smask*-kyssing.. Hehe. Men that's it liksom. Det er så lite kjærestekjærlighet mellom oss.. Vanskelig å forklare. Nei, vet ikke. Det jeg synes var litt ekkelt sist gang vi hadde sex var jo at begge to syntes det var merkelig, og ikke bare den ene. Det vil jo kanskje si at begge to tenker det samme? Vet ikke jeg. Men ettersom at han også sa det greia om "søster og bror"-greia i fjor.. Alt er så forvirrende. Alt er så bra, men samtidig ikke.

Det er nesten så jeg føler at jeg må velge enten eller. Vi har stabil økonomi, fin leilighet(vi leier vel merke, men billig og bra standard), kattepus(<3), ler mye sammen osv.osv. Men når det kommer til kjærestedelen er det ganske så tamt. Det er det ENESTE jeg føler at jeg mangler, hadde jeg virkelig-virkelig(!) vært sååå forelska, så hadde jeg slått meg til ro her, vi har det perfekt sånn sett.

Jeg vet at dette krever masse energi, for jeg gjør ikke noe annet enn å tenke på dette dagen lang. Dårlig samvittighet ovenfor kjæresten min for at jeg er betatt av en annen + jeg synes egentlig skulle ha fått litt tid for meg selv for å finne ut hvem jeg er/hva jeg vil/hvor er jeg i livet osv-osv.

Slik som vi lever så er det han som har bra utdanning, masse venner og bra jobb. Altså han har mulighet til slå seg til ro å starte livet sitt for fullt. Som jeg sa tidligere her så har jeg ikke gått ferdig vgs., jobber i butikk(jobber 6 dager i uka for pisslønn.).. Også har jeg en drøm om å flytte til en ny by, eller reise til utlandet. Mens han har sine venner og sin drøm her i byen. Dermed så føler jeg igjen at jeg må velge.. Enten eller liksom.

Alt er bare forvirrende.

[Gjest Gjest_Sss_*]

Hei igjen alle sammen.

Og tusen takk for svar! Greia er jo at vi aaaaldri krangler. Vi snakker masse og ler mye sammen. Kysser gjør vi også, selv om det bare blir *smask*-kyssing.. Hehe. Men that's it liksom. Det er så lite kjærestekjærlighet mellom oss.. Vanskelig å forklare. Nei, vet ikke. Det jeg synes var litt ekkelt sist gang vi hadde sex var jo at begge to syntes det var merkelig, og ikke bare den ene. Det vil jo kanskje si at begge to tenker det samme? Vet ikke jeg. Men ettersom at han også sa det greia om "søster og bror"-greia i fjor.. Alt er så forvirrende. Alt er så bra, men samtidig ikke.

Det er nesten så jeg føler at jeg må velge enten eller. Vi har stabil økonomi, fin leilighet(vi leier vel merke, men billig og bra standard), kattepus(<3), ler mye sammen osv.osv. Men når det kommer til kjærestedelen er det ganske så tamt. Det er det ENESTE jeg føler at jeg mangler, hadde jeg virkelig-virkelig(!) vært sååå forelska, så hadde jeg slått meg til ro her, vi har det perfekt sånn sett.

Jeg vet at dette krever masse energi, for jeg gjør ikke noe annet enn å tenke på dette dagen lang. Dårlig samvittighet ovenfor kjæresten min for at jeg er betatt av en annen + jeg synes egentlig skulle ha fått litt tid for meg selv for å finne ut hvem jeg er/hva jeg vil/hvor er jeg i livet osv-osv.

Slik som vi lever så er det han som har bra utdanning, masse venner og bra jobb. Altså han har mulighet til slå seg til ro å starte livet sitt for fullt. Som jeg sa tidligere her så har jeg ikke gått ferdig vgs., jobber i butikk(jobber 6 dager i uka for pisslønn.).. Også har jeg en drøm om å flytte til en ny by, eller reise til utlandet. Mens han har sine venner og sin drøm her i byen. Dermed så føler jeg igjen at jeg må velge.. Enten eller liksom.

Alt er bare forvirrende.

til en annen by mener jeg, ikke ny.. Kremt:P

[Gjest Gjest]

idè: hva med å se i studiekataloger, osv, og sette deg et mål om noe du vil studere hvis du får fullført vgs, og velge et sted. Så spør du kjæresten om han vil bli med deg? Også fullfører du vgs med dette som motivasjon..

[Gjest Gjest_Sss_*]

idè: hva med å se i studiekataloger, osv, og sette deg et mål om noe du vil studere hvis du får fullført vgs, og velge et sted. Så spør du kjæresten om han vil bli med deg? Også fullfører du vgs med dette som motivasjon..

Dette har jeg gjort. Også spurt kjæresten min om han ikke vil flytte sammen med meg til en annen by. Men som sagt.. Da vil jeg tvinge han til å velge bort noe som virkelig betyr for han. Så.. Det er vanskelig. For vi virkelig elsker hverandre.

[Gjest Gjest]

Tror du virkelig at det andre betyr mer for han enn det du gjør? Dersom han hadde måtte valgt så har han nok ville valgt deg.

[Gjest Gjest_Sss_*]

Tror du virkelig at det andre betyr mer for han enn det du gjør? Dersom han hadde måtte valgt så har han nok ville valgt deg.

Hm. Er usikker. Har jo spurt han om det før, men for han er det liksom ikke noe valg. Han har faktisk lest denne tråden.. Og skjønner nå at det kanskje ikke er så lett for meg ettersom at jeg går rundt og er betatt av andre når vi er sammen. Han tok dette litt tungt, men ikke så tungt som jeg kanskje trodde han ville ta det.. Han sa også at han kunne flytte om jeg ville det.. + at sa jeg burde egentlig ha hatt litt tid for meg selv for å finne ut hva jeg vil, og ikke minst lære å kjenne meg selv.

Hva betyr dette?

[Gjest Elfrida]

Når det gjelder disse smertene dine- har du vært hos lege?

[Kyllingwok]

Hm. Er usikker. Har jo spurt han om det før, men for han er det liksom ikke noe valg. Han har faktisk lest denne tråden.. Og skjønner nå at det kanskje ikke er så lett for meg ettersom at jeg går rundt og er betatt av andre når vi er sammen. Han tok dette litt tungt, men ikke så tungt som jeg kanskje trodde han ville ta det.. Han sa også at han kunne flytte om jeg ville det.. + at sa jeg burde egentlig ha hatt litt tid for meg selv for å finne ut hva jeg vil, og ikke minst lære å kjenne meg selv.

Hva betyr dette?

Høres ut som han virkelig respekterer deg og følelsene dine Og at han er oppriktig glad i deg!

[Gjest Gjest_Sss_*]

Når det gjelder disse smertene dine- har du vært hos lege?

Nei, jeg har ikke det.. :/ Jeg tørr rett og slett ikke. Hvordan skal de få til å sjekke ut hva det er liksom?

[Gjest Elfrida]

Nei, jeg har ikke det.. :/ Jeg tørr rett og slett ikke. Hvordan skal de få til å sjekke ut hva det er liksom?

De er leger? Du skjønner vel at når du fremdeles har vondt etter 2 ÅR så må du få deg noe behandling? Jeg aner jo ikke hva som feiler deg, men det kan jo være alt fra hemorroider som du nevner til noe muskulært - dette kan du få hjelp for!

[Gjest Gjest_Sss_*]

De er leger? Du skjønner vel at når du fremdeles har vondt etter 2 ÅR så må du få deg noe behandling? Jeg aner jo ikke hva som feiler deg, men det kan jo være alt fra hemorroider som du nevner til noe muskulært - dette kan du få hjelp for!

Jeg vet.. Jeg har tenkt på det veldig lenge . Men som sagt så er det så mye som skjer for tiden så jeg har bare lagt det på hylla. Feil, men sant.

Jeg får prøve å ringe lege i morgen.

Ting er så sinnsykt vanskelig.

[Jigva]

Jeg vet.. Jeg har tenkt på det veldig lenge . Men som sagt så er det så mye som skjer for tiden så jeg har bare lagt det på hylla. Feil, men sant.

Jeg får prøve å ringe lege i morgen.

Ting er så sinnsykt vanskelig.

Vet du, jeg tror at dersom du fortsetter å fortelle deg selv at ting er vanskelig så blir de også mye mer vanskelige.

Mitt forslag på en løsning er å ta et problem av gangen. Ikke overbelast deg selv med å prøve å fikse alle problemene på en eneste gang.

Er enig med nabodama om at du bør fullføre videregående så fort som mulig.

Jobber du aktivt med det så er du allerede i gang med å løse et problem.

Bestill legetime, gjør du det er du kanskje på vei til å løse et annet problem. Dessuten kan du endelig få svar på det problemet og du trenger ikke lenger bekymre deg om det.

Det er mye lettere å mestre problemene sine dersom man tar dem for seg 1 etter 1.

Problemer er til for å løses og veien blir til når man går den.

(huff, den siste var skikkelig klisje.. men det stemmer jo, synes jeg hvertfall)

[Gjest Gjest_Sss_*]

Vet du, jeg tror at dersom du fortsetter å fortelle deg selv at ting er vanskelig så blir de også mye mer vanskelige.

Mitt forslag på en løsning er å ta et problem av gangen. Ikke overbelast deg selv med å prøve å fikse alle problemene på en eneste gang.

Er enig med nabodama om at du bør fullføre videregående så fort som mulig.

Jobber du aktivt med det så er du allerede i gang med å løse et problem.

Bestill legetime, gjør du det er du kanskje på vei til å løse et annet problem. Dessuten kan du endelig få svar på det problemet og du trenger ikke lenger bekymre deg om det.

Det er mye lettere å mestre problemene sine dersom man tar dem for seg 1 etter 1.

Problemer er til for å løses og veien blir til når man går den.

(huff, den siste var skikkelig klisje.. men det stemmer jo, synes jeg hvertfall)

Takk for svar. Ja, har vært å lagt opp en plan over eksamener og slike ting, så jeg vet sånn ca. hva jeg må gjør for å bli ferdig med vgs.

Ikke nødvendigvis at det er dette som er vanskelig.. Det jeg synes er vanskeligst er dette med forhold, det og ikke kjenne seg selv osvosv.. jeg vet ikke hva jeg vil og hva som er best for meg. Dette går jeg og tenker på heeele tiden. Derfor ting er så slitsomt.