Forhold til en med psykiske vansker (?)

[Gjest Gjest_Natasha_*]

Hei!

Jeg holder på med en oppgave om psykiske vansker i sammenheng med forhold (kjærlighets forhold, familie forhold. vennskap, osv.)

Vil gjerne vite hva dere (både kvinner of menn) synes om dette? Ville dere vært i et forhold med en som sliter pyskisk?

¨

Nå snakker jeg alt fra milde deprejoner til schizofreni.

Håper på svar

[Supramundane]

Jeg har vært det, og det visste jeg om da jeg gikk inn i forholdet.

Det var ikke selve sykdommen som gjorde at forholdet tok slutt, men en indirekte og utløsende årsak. (Jeg ble ikke tatt med på sykehuset i en akutt situasjon pga hans sosiale angst)

[Pokahonta]

Nei, det ville jeg ikke. Men jeg har dårlige erfaringer!

[Gjest Gjest_Natasha_*]

Glemte å skrive at det hadde vært fint med en begrunnelse på svaret

[Nabodama]

Om mannen min hadde fått en depresjon eller andre psykiske problemer, ville jeg selvfølgelig ikke gått fra ham.

Nå synes jeg det er et veldig stort sprang fra lette depresjoner til schizofreni, og for meg blir det feil å sette psykiatriske lidelser i samme båt som psykiske plager.

Jeg ville nok ikke gått inn i et forhold til en som lider av en av de tunge psykiatriske lidelsene, som schizofreni, bipolar, personlighetsforstyrrelser og sånt.

Dette fordi jeg tror et slikt forhold vil ha mindre sjans til å lykkes over tid enn et forhold hvor ingen har psykiatriske lidelser. Jeg tror psykdommen ville dominert forholdet, og det ønsker jeg ikke.

Ærlig talt tror jeg heller ikke jeg ville vært tålmodig nok, eller hatt nok forståelse for hva den andre slet med.

[Pjukset]

Enig med Nabodama. Det er stor forskjell på det å lide av en depresjon og det å ha personlighetsforstyrrelser.

Jeg har selv hatt depresjon, og jeg er temmelig sikker på at det er årsaken til hvorfor mine forhold aldri har vart. Ikke fordi jeg har liggi og hulka på skuldra til typen, for det er ikke nødvendigvis tårer og hulking som definerer en depresjon.

Depresjon kan få en til å gjøre og tenke ting som er totalt irrasjonellt, og selvbildet som følger med en depresjon er sjeldent heldig.

Jeg tviler på at jeg ville ønsket å inngå et forhold med en person som er deprimert, veldig mye fordi jeg har gått gjennom det selv og vet hvor tøfft det er. Man har ikke overskudd til et forhold, og er man den andre parten så tror jeg man enten blir skremt vekk eller slitt ut. Men dette er så relativt, det finnes mange grader og varighet av depresjon.

Hadde jeg lest en kontaktannonse hvor det stod "sliter med sosial angst/depresjon" så hadde jeg nok bladd videre dessverre.

[Gjest adriana27]

Personlighetsforstyrrelser: Kanskje milde varianter i Cluster C, hvis det er under kontroll og ikke påvirker forholdet på et uutholdbart vis. Cluster B (og egentlig også A): Ikke under noen omstendighet.

Mildere depresjon/angstlidelser: Avhengig av hvordan han takler sykdommen.

Schizofreni/bipolar: I utgangspunktet ikke, men så lenge han er helt frisk med medisiner hadde jeg sikkert ikke latt meg stoppe dersom jeg var gla nok i han.

[Gjest Gjest]

Jeg er i et forhold som har vart i nesten 3 år foreløpig, men vi har kjent hverandre lenger enn det. Jeg har gått til psykolog og gruppebehandling for sosial angst og depresjon, og brukt såkalt "lykkepiller". Sluttet med alt etter ca. ett år pga. jeg følte jeg ville prøve og takle det selv. Det har gått overraskende fint. Jeg har vært så åpen som mulig (noe som egentlig er svært vanskelig for meg) om mine problemer. Det er slitsomt, men jeg har også blitt flinkere, så jeg ser at jeg har kommet et godt stykke på vei. I tillegg har han sine problemer. Ikke noe alvorlig, men vi har hver vår lille ting. Det betyr ikke at vi ikke kan klare det. Vi er bare mer observant og bevisst på det.

[Gjest Gjest]

Kunne ikke falt meg inn å gått fra manen min som jeg elsker dersom han hadde fått psykiske proplemer!

En annen ting er at jeg nok ikke hadde gått inn i et forhold dersom datenhadde psykiske problemer fra begynnelsen av!