Innadvendt og "hemmet" 3-åring

[Gjest Gjest]

Jeg har en datter på 3 år, gått i fulttidsbarnehage siden hun var under 1 år.

Hun har stort sett alltid vært veltilpasset, og det har ikke vært noen nevneverdige problemer. Hun finner seg lett lekekamerater og tar initiativ til lek.

Men jeg synes å merke en forandring hos henne, og lurer på om det kanskje bare er alderen? Hun er blitt veldig skeptisk i møte med andre mennesker, gjemmer seg hvis noen ser på henne, skriker hvis noen snakker til henne. Hvis vi er på en lekeplass med mange fremmede barn, tør hun nesten ikke nærme seg dissa eller sandkassa fordi det er andre barn der. Ikke bare eldre barn, men også yngre barn virker skummelt på henne.

Jeg kunne ønske hun var litt mer tøff....

Det hører med til historien at hun er ekstremt følsom for kritikk og negative kommentarer, hun tåler ikke å bli satt på plass, er tildels langsint og glemmer ikke en urett. Hun uttrykker både verbalt og kroppslig tydelig misnøye med voksenpersoner som hun føler seg dårlig behandlet av (f.eks voksne i barnehagen, besteforeldre eller fremmede som kanskje har sett skjevt på henne).

Hvordan kan jeg lære henne å tåle kritikk? Og å ikke være så hemmet i møte med andre mennesker? Tørre å hive seg med i leken, ikke bare i barnehagen, men også i sammenhenger hvor hun treffer nye mennesker (i b.hagen leker hun greit).

[Gjest Gjest]

Det hører med til historien at hun er ekstremt følsom for kritikk og negative kommentarer, hun tåler ikke å bli satt på plass, er tildels langsint og glemmer ikke en urett. Hun uttrykker både verbalt og kroppslig tydelig misnøye med voksenpersoner som hun føler seg dårlig behandlet av (f.eks voksne i barnehagen, besteforeldre eller fremmede som kanskje har sett skjevt på henne).

Dette høres veldig ut som min stesønn, bare at han er flere år eldre enn din datter. Vi har jobbet bevisst med dette problemet, og har kommet fram til en løsning som funker bra.

Han trenger jo korreksjoner på ting han gjør, som alle barn. Vi kan ikke bare la han oppdra seg selv. Det vi gjør når vi må irettesette er å si kort og kjapt ifra om hva som er galt/må gjøres annerledes osv, for så å raskt gå videre til hverdagslige gjøremål. Da takler han det fint, han retter seg etter det vi sier, og han har helt sluttet å storme gråtende inn på rommet sitt for den minste lille ting. Og så langt det er mulig så fokuserer vi positivt på ting, så han ikke oppfatter det som kritikk men veiledning.

Når det gjelder lek med jevnaldrende så er det kanskje bare en fase som vil gå over av seg selv? Eller dere kan tenke litt over hvordan dere selv opptrer. Barn gjør jo ofte som foreldrene gjør, ikke som foreldrene SIER de bør gjøre. Altså, hvis foreldrene er litt forsiktige av seg så blir ofte barnet også det. Er det tilfellet hos dere?

[Gjest Gjest]

Jeg har en datter på 3 år, gått i fulttidsbarnehage siden hun var under 1 år.

Hun har stort sett alltid vært veltilpasset, og det har ikke vært noen nevneverdige problemer. Hun finner seg lett lekekamerater og tar initiativ til lek.

....Det hører med til historien at hun er ekstremt følsom for kritikk og negative kommentarer, hun tåler ikke å bli satt på plass, er tildels langsint og glemmer ikke en urett. Hun uttrykker både verbalt og kroppslig tydelig misnøye med voksenpersoner som hun føler seg dårlig behandlet av (f.eks voksne i barnehagen, besteforeldre eller fremmede som kanskje har sett skjevt på henne).

Hvordan kan jeg lære henne å tåle kritikk? Og å ikke være så hemmet i møte med andre mennesker? Tørre å hive seg med i leken, ikke bare i barnehagen, men også i sammenhenger hvor hun treffer nye mennesker (i b.hagen leker hun greit).

Jeg kan ikke si noe om det med venner, men har erfaring med et barn som ikke tålte kjefting. Ikke bare kjefting rettet mot henne, men også mot andre. Type: totalforbud mot kjefting på ungene i hele barnehagen; siden ingen orker resten av dagen med NNs sammenbrudd.

Det medførte at alle i omgivelsene ble mer bevisst på å forklare hva som var problemet, i stede for å gå rundt å skrike "nei" i hytt og vær. Det er ikke lett.

Hennes far hadde også ganske store problemer med "å måtte forklare en ett-åring hvorfor klatring i skuffeseksjon var en særdeles dårlig ide" - men han innså at han ikke hadde noen gode argumenter for ikke å forklare det på en ordentlig måte.

Jeg tror samfunnet trenger noen slike unger som virkelig reager på den respektløse måten mange voksne snakker til barn på. Det får oss til å tenke oss om:

"Ville vi brukt samme tone dersom det var en voksen person vi respekterte som gjorde samme feilen?"

Nå er det såpass upraktisk å være forelder til det barnet som prøver å oppdra verden; at vi har jobbet litt med saken.

Vi pratet om temaet (joda, man kan prate med 1-, 2- og 3-åringer om ganske kompliserte saker), og øvde på kjefting ved lek i trygge omgivelser.

Jeg har også vært meget bevisst på aldri å skjule det om jeg er irritert, sur, stresset, trøtt eller generelt har kort lunte en dag. Det er viktig at barn lærer at humørvariasjoner er naturlig, og at det kan være lurt å se an situasjonen når man har med andre mennesker å gjøre.

Bieffekten av å bruke mer tid på forklaringer, i stede for irettesettelse, er at jeg har hatt et barn som aldri har vist antydning til "trass". Det er ikk noe poeng i å trasse mot beslutninger tatt på bakgrunn av argumenter som man i fellesskap har kommet frem til er fornuftige.

I krisetilfeller og andre stresssituasjoner har det selvsagt vært kjefting i vårt hjem også, men da har vi måttet ta en runde om hvorfor i etterkant.

[Gjest Ikke innlogget Tusenfryd]

Jeg kan ikke si noe om det med venner, men har erfaring med et barn som ikke tålte kjefting. Ikke bare kjefting rettet mot henne, men også mot andre. Type: totalforbud mot kjefting på ungene i hele barnehagen; siden ingen orker resten av dagen med NNs sammenbrudd.

Det medførte at alle i omgivelsene ble mer bevisst på å forklare hva som var problemet, i stede for å gå rundt å skrike "nei" i hytt og vær. Det er ikke lett.

Hennes far hadde også ganske store problemer med "å måtte forklare en ett-åring hvorfor klatring i skuffeseksjon var en særdeles dårlig ide" - men han innså at han ikke hadde noen gode argumenter for ikke å forklare det på en ordentlig måte.

Jeg tror samfunnet trenger noen slike unger som virkelig reager på den respektløse måten mange voksne snakker til barn på. Det får oss til å tenke oss om:

"Ville vi brukt samme tone dersom det var en voksen person vi respekterte som gjorde samme feilen?"

Nå er det såpass upraktisk å være forelder til det barnet som prøver å oppdra verden; at vi har jobbet litt med saken.

Vi pratet om temaet (joda, man kan prate med 1-, 2- og 3-åringer om ganske kompliserte saker), og øvde på kjefting ved lek i trygge omgivelser.

Jeg har også vært meget bevisst på aldri å skjule det om jeg er irritert, sur, stresset, trøtt eller generelt har kort lunte en dag. Det er viktig at barn lærer at humørvariasjoner er naturlig, og at det kan være lurt å se an situasjonen når man har med andre mennesker å gjøre.

Bieffekten av å bruke mer tid på forklaringer, i stede for irettesettelse, er at jeg har hatt et barn som aldri har vist antydning til "trass". Det er ikk noe poeng i å trasse mot beslutninger tatt på bakgrunn av argumenter som man i fellesskap har kommet frem til er fornuftige.

I krisetilfeller og andre stresssituasjoner har det selvsagt vært kjefting i vårt hjem også, men da har vi måttet ta en runde om hvorfor i etterkant.

Dette var et nydelig innlegg. Respekt overfor barn, de er små mennesker, ikke "bare barn", at de lærer at verden er kjip noen ganger, men likevel helt ålreit å forholde seg til etc.

Veldig bra - takk for kloke ord!

[Gjest Gjest]

Barn gjør jo ofte som foreldrene gjør, ikke som foreldrene SIER de bør gjøre. Altså, hvis foreldrene er litt forsiktige av seg så blir ofte barnet også det. Er det tilfellet hos dere?

TS

Nei, det er det som er så rart, vi er utadvendte begge to/både mor og far. Men jeg har en voksen bror med autistlignende trekk. Han var også slik at han ble mer og mer innadvendt med årene, til han isolerte seg nesten helt fra andre mennesker i ungdomsårene. Jeg har en liten angst for at det skal gjenta seg med datteren vår. Men jeg tror jo ikke det er så ille da, jeg bekymrer meg nok unødig.

[Gjest Gjest]

Jeg tror samfunnet trenger noen slike unger som virkelig reager på den respektløse måten mange voksne snakker til barn på. Det får oss til å tenke oss om:

"Ville vi brukt samme tone dersom det var en voksen person vi respekterte som gjorde samme feilen?"

Bieffekten av å bruke mer tid på forklaringer, i stede for irettesettelse, er at jeg har hatt et barn som aldri har vist antydning til "trass". Det er ikk noe poeng i å trasse mot beslutninger tatt på bakgrunn av argumenter som man i fellesskap har kommet frem til er fornuftige.

TS:

Takk for svar:)

Jeg er enig i at det er lurt/viktig å forklare hvorfor ikke noe er lov, og forsøker å gjøre dette. Men ofte er situasjonen slik at jeg eller faren reagerer spontant og roper ut "nei", og da er skaden allerede skjedd, for da nytter det ikke å prate med henne. HUn blir sint og lei seg og stikker seg under trappa eller noe annet sted/møbel som måtte være tilgjengelig, og begynner å gråte fortvilet.

Utfordringen til oss som foreldre blir kanskje å prøve å unngå spontane, negative utrop, og heller snakke rolig. Vi klarer jo som oftest å beherske oss overfor voksne mennesker, så da burde vi jo klare det overfor barn også, som du sier:)

[tingeling]

Hei TS

Det virker på meg (ut fra det du skriver) at hun har forandret seg fra å lett komme i kontakt med andre til å bli sky ift andre barn? (eller har jeg misforstått?)

Hvis det er slik at hun har forandret seg, er det noe som har skjedd i livet hennes som har forårsaket dette og som hun trenger hjelp til å bearbeide?

[Gjest Gjest]

Hei TS

Det virker på meg (ut fra det du skriver) at hun har forandret seg fra å lett komme i kontakt med andre til å bli sky ift andre barn? (eller har jeg misforstått?)

Hvis det er slik at hun har forandret seg, er det noe som har skjedd i livet hennes som har forårsaket dette og som hun trenger hjelp til å bearbeide?

TS

Ja, hun har forandret seg. Den største forandringen som har skjedd i livet hennes, er at hun skiftet barnehage i høst. Det var nok en større overgang for henne enn vi var klar over. Jeg opplever det slik at hun ikke er helt seg selv i den nye b.hagen, det virker som hun spiller en sosial rolle. Når jeg henter henne om ettermiddagen, begynner hun å gråte, jeg tror hun er ganske utslitt av lange dager i et nytt miljø. Men det er snart 4 mnd siden hun byttet b.hage, og jeg har absolutt inntrykk av at hun trives også, hun har venninner og leker hele dagen, iflg. de voksne.

[tingeling]

TS

Ja, hun har forandret seg. Den største forandringen som har skjedd i livet hennes, er at hun skiftet barnehage i høst. Det var nok en større overgang for henne enn vi var klar over. Jeg opplever det slik at hun ikke er helt seg selv i den nye b.hagen, det virker som hun spiller en sosial rolle. Når jeg henter henne om ettermiddagen, begynner hun å gråte, jeg tror hun er ganske utslitt av lange dager i et nytt miljø. Men det er snart 4 mnd siden hun byttet b.hage, og jeg har absolutt inntrykk av at hun trives også, hun har venninner og leker hele dagen, iflg. de voksne.

Hvis hun fremdeles sover på dagen kanskje hun trenger å sove litt lenger? Og kanskje du kan snakke med de ansatte i BHG slik at dere kan finne en strategi sammen for å gjøre henne tryggere?

Ift det med irettesetting: Har du prøvd å snakke med henne om det? Min sønn på snart tre blir også fryktelig lei seg hvis han blir irettesatt noen ganger. Jeg var likedan når jeg var liten, derfor har jeg vært ganske bevisst på det. Jeg prøver å forklare for ham at jeg er glad i ham selv om jeg er sint. Og så forklarer jeg hvorfor man ikke kan gjøre det han har gjort. Vi har også snakket med BHG om at de må fortsette å irettesette ham når han gjør noe galt, selv om det blir en del tårer, men at det er fint om de tar seg tid til å snakke litt med ham etterpå slik at han ser at det ikke er farlig å få litt kjeft.