Er det lov å gi opp ekteskapet?

[Karry]

Hele situasjonen er egentlig sørgelig, og jeg har skrevet om det på forumet her tidligere i høst. Er gift med to barn på 4 og 8. Vi har slitt i forholdet en god stund, og i våres ble det et tema. I høst tok jeg beslutningen og sa at jeg ikke vil mere. Og da trodde jeg at vi var enige. Men det har jeg skjønt at vi tydeligvis ikke har vært. For mens jeg trodde vi hadde kommet til en enighet, så fortsatte hverdagen uforandret videre. Så jeg tok opp samtalen igjen og igjen. Og det fortsatte som før. Så tok jeg for noen uker siden fatt idet igjen og sa at dersom du virkelig ikke vil bryte, så er vi jo nødt til å gå til rådgivning. Og den oppgaven fikk han. Så gikk det ytterligere tre uker, og ingenting skjer. Min konklusjon da er at han virkelig ikke gidder. Eller skjønner.

Men så må jeg jo i en sånn prosess gå ordentlig i meg selv og kjenne etter hva jeg tror, tenker og føler. Vi fungere jo på mange måter bra, logistikken i hverdagen funker, barna har det fint, vi er ikke uvenner. Han jobber seg ihjel, og det har alltid vært et problem for meg, men det har han ikke vært villig til å endre på. Parforholdet har bestandig kommet i siste rekke.

Vi snakket sammen om dette senest på lørdag. Han ønsket sex, og jeg sa jeg skulle på boligvisning på søndag! Rimelig kontraster kan du si. Vi hadde en lang samtale der jeg sa hva jeg mente om rikets tilstand, og at jeg synes det er temmelig kroken på døra når han ikke har kontaktet rådgiver som vi ble enige om. Han sa nå at han skulle ringe rådgiver på mandag.

Men saken er at jeg faktisk gikk på den visningen på søndag, og kjenner at jeg egentlig bare har lyst til å legge inn bud og komme meg videre i livet mitt. Jeg tror innerst inne ikke på at vi kommer til å klar dette. Jeg kjenner ikke noe begjær eller tiltrekning. Vi har sex, men jeg har jo ingen lyst i utgangspunktet. Jeg kjenner ikke noe savn hvis han er borte, bare en irritasjon over merbelastningen på meg selv. Samtidig er det to barn med i dette som dette vil ha store konsekvenser for i all fremtid. Tenker også på potensielle steforeldre som det ikke funker med osv. Vi har mye tross alt som er bra, og jeg kjenner at jeg har tenkt på dette så lenge at jeg kanskje har mistet dømmekraften litt.

Alle sier vi burde gå til rådgivning, men er det noen som har erfart at det kan redde en situasjon som denne?

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig skal du prøve rådgivning, ekteskapet er ikke bare noe man gir opp.

Du kan bestille time selv, og si til han når det er. Om ikke han kommer kan du iallefall få råd og veiledning for dine følelser.

[Nabodama]

Min konklusjon er at han fortsetter i samme bane så lenge det går, og når det virkelig IKKE går lenger, da kommer han på banen.

I likhet med veldig mange andre menn.

Og når alvoret er over dem, da er det ikke måte på hvor mye som skal endres, og hvor mye bedre det skal bli! Noen mener alvor med det, men de fleste (?) går tilbake til "gamle synder" etter noen uker.

Ofte er det som i din situasjon, du går lei av en partner som ikke tar deg på alvor, og den dagen du har fått nok, da er det for sent. Kanskje dere kan redde det, men jeg tror det ofte har gått for langt den dagen mannen endelig innser at nå er det alvor.

For da har du prøvd altfor mange ganger uten at det nyttet, så egentlig er du bare ferdig med hele saken. Du er forbi stadiet der du håper og tror det blir bedre, og gidder egentlig ikke å høre på flere lovnader om at ting skal endre seg.

Jeg har skrevet til deg før her inne. Kjenner situasjonen, det var sånn det første ekteskapet mitt endte, og jeg har vært i en lignende runde med mann nr to også. Forskjellen var at mann nr to tok meg på alvor.

Derfor er jeg fortsatt lykkelig gift med ham, mye mer lykkelig enn før krisen.

Mann nr en derimot, han angret jeg ikke på at jeg gikk fra. Han var jeg ferdig med.

Nå vet jo ikke jeg eksakt hvordan det ligger an med dere, men sånn var det for meg. Da mann nr en kom på banen var jeg ikke lenger interessert, og det å fortsette med ham, ville nok bare vært å utsette hele bruddet. Alt fungerte fint på overflaten, vi hadde også mye som var bra, men fundamentet var borte.

[Gjest Gjest_hei_*]

Synes dere begge bør gi forholdet en sjanse til ved å prøve rådgivning. Han sier han vil ringe rådgiver å få time. Kan han være redd for å få en tredje part inn i bildet? Hvis jeg var deg, ville jeg ha bestilt time, og ikke ventet på at han skal gjøre det.

Er selv i et ekteskap hvor vi prøver å finne tilabke til hverandre. Men det som har hjulpet oss så langt, er at han endelig har skiftet holdning og syn på det hele. Ved nå å innse at dette er noe man virkelig må ønske selv og legge viljen i det.

Lykke til.

[Karry]

Min konklusjon er at han fortsetter i samme bane så lenge det går, og når det virkelig IKKE går lenger, da kommer han på banen.

I likhet med veldig mange andre menn.

Og når alvoret er over dem, da er det ikke måte på hvor mye som skal endres, og hvor mye bedre det skal bli! Noen mener alvor med det, men de fleste (?) går tilbake til "gamle synder" etter noen uker.

Ofte er det som i din situasjon, du går lei av en partner som ikke tar deg på alvor, og den dagen du har fått nok, da er det for sent. Kanskje dere kan redde det, men jeg tror det ofte har gått for langt den dagen mannen endelig innser at nå er det alvor.

For da har du prøvd altfor mange ganger uten at det nyttet, så egentlig er du bare ferdig med hele saken. Du er forbi stadiet der du håper og tror det blir bedre, og gidder egentlig ikke å høre på flere lovnader om at ting skal endre seg.

Jeg har skrevet til deg før her inne. Kjenner situasjonen, det var sånn det første ekteskapet mitt endte, og jeg har vært i en lignende runde med mann nr to også. Forskjellen var at mann nr to tok meg på alvor.

Derfor er jeg fortsatt lykkelig gift med ham, mye mer lykkelig enn før krisen.

Mann nr en derimot, han angret jeg ikke på at jeg gikk fra. Han var jeg ferdig med.

Nå vet jo ikke jeg eksakt hvordan det ligger an med dere, men sånn var det for meg. Da mann nr en kom på banen var jeg ikke lenger interessert, og det å fortsette med ham, ville nok bare vært å utsette hele bruddet. Alt fungerte fint på overflaten, vi hadde også mye som var bra, men fundamentet var borte.

Hei nabodama, tusen takk for at du svarte.

Ja, jeg burde sikkert som flere her sier bestille en rådgivningstime, men poenget er at det er han som sitter med navn og telefonnr til den rådgiveren vi var hos en time før sommeren. Helt bevisst. Og noe av vårt store hovedproblem er at han er arbeidsnarkoman og jobber seg ihjel. Dette har jeg tatt opp hundremillionerganger, men det bortforklares konstant. Forholdet blir ikke prioritert, og derfor mener jeg at noe av den ultimate testen på at han virkelig har forstått og vil er at han klarer å ringe og avtale en time hos rådgiver. Når han nå da forklarer det hele med at han ikke har rukket å ringe de siste 3 ukene fordi han har hatt så mye å gjøre på jobb, så synes jeg at konklusjonen er rimelig grei? Han har altså tid til alt annet. Dette er ikke et liv jeg vil ha. Det relevante spørsmålet er egentlig- hva hvis han nå snudde og la om hele livsstilen, hva da? Og det er dette jeg begynner å tvile på om går an lenger. Det har rent for mye kjærlighet ut.....Men hvis noen har stått der og klart å få det til, så vil jeg gjerne høre om det, ikke en sånn generell vending om "rådgivning er lurt".

[Nabodama]

Hei nabodama, tusen takk for at du svarte.

Ja, jeg burde sikkert som flere her sier bestille en rådgivningstime, men poenget er at det er han som sitter med navn og telefonnr til den rådgiveren vi var hos en time før sommeren. Helt bevisst. Og noe av vårt store hovedproblem er at han er arbeidsnarkoman og jobber seg ihjel. Dette har jeg tatt opp hundremillionerganger, men det bortforklares konstant. Forholdet blir ikke prioritert, og derfor mener jeg at noe av den ultimate testen på at han virkelig har forstått og vil er at han klarer å ringe og avtale en time hos rådgiver. Når han nå da forklarer det hele med at han ikke har rukket å ringe de siste 3 ukene fordi han har hatt så mye å gjøre på jobb, så synes jeg at konklusjonen er rimelig grei? Han har altså tid til alt annet. Dette er ikke et liv jeg vil ha. Det relevante spørsmålet er egentlig- hva hvis han nå snudde og la om hele livsstilen, hva da? Og det er dette jeg begynner å tvile på om går an lenger. Det har rent for mye kjærlighet ut.....Men hvis noen har stått der og klart å få det til, så vil jeg gjerne høre om det, ikke en sånn generell vending om "rådgivning er lurt".

Skjønner tanken din om at det er han som må ta tak i dette for å vise en innsats. Ellers er det jo bare du som gjør det, og han henger på litt av og til.

Har du fortalt ham hvor viktig det er for deg at HAN tar steget og ringer?

Joda, som sagt, med mann 1 gikk det ikke. Nettopp fordi han ikke tok tak, og jeg tror det hadde gått for langt for meg også. Da jeg flyttet og til og med hadde kjøpt meg leilighet, DA ville han jo ha meg tilbake, men da var det altså for sent. Før den tid løftet han ikke en finger, men han kom med forslag til at vi kunne pusse opp badet...som om det skulle løse alt.

Mann nr to kom også sent på banen, men han tok virkelig tak i ting. Jeg trodde det var for sent, men gikk med på å prøve. Det tok et helt år før jeg kjente de samme følelsene for ham som før, trodde de var døde.

Vi brukte ikke rådgivning. Rådgivning kan nok hjelpe mange, men det er heller ikke noen vidunderkur.

Det som gjorde utslaget for meg var at han viste at han virkelig VILLE fortsette med meg. Og han viste det over tid. Jeg var bare halvhjertet med i begynnelsen, men forholdet gikk bedre og bedre.

Vi reiste også bort sammen, bare vi to, for å snakke ut og oppleve noe nytt. Det løste også lit opp i ting, for vi oppdaget at vi kunne kose oss og ha det hyggelig sammen, noe vi ikke hadde hatt på lenge.

Du har jo hørt min historie om dette før, men her kom den altså igjen.

Følelser kan vekkes til live igjen, men det kommer an på den andre.

[Gjest fargaaa]

Da du giftet deg lovet du i gode og onde dager. Nå er dere i onde dager. Å prøve rådgivning kan ikke skade. Det skylder dere løftet.

herregud, at han ikke har tatt initiativ til å forandre det skjønner jeg er vanskelig for deg, men da får du gjøre det da. Hovedpoenget "in the end" er å løse vanskelighetene i ekteskapet, og hvem som må ta initiativet til å bestille selve timen får være så. Kanskje initiativ fra han kommer utover i rådgivningen istedet. Det er verdt en sjans.

[Gjest Gjest]

Nå var ikke vi gift, men sammen i 11 år. Tok ofte opp ting som plaget meg. Var bra ett par uker så rant det tilbake til det samme. Flyttet ut en periode og tilbake igjen da han lovet bot og bedring. Vi hadde det veldig fint, men falt alltid tilbake til det gamle. Han lå på sofaen eller på dataen, mens jeg var husmor. Hver gang jeg foreslo at vi skulle finne på noe bare oss to så fristet ikke det hvis ikke vi var flere. Alt ble rutinger og han gjorde fint lite. Tok da til slutt motet til meg og sa at nå var det nok. Flyttet ut og gjorde det slutt. Han ble bitter og mente at jeg visste jo hvordan han var. Var plutselig ikke det godt nok?

Sa ingenting til noen for han visste jeg kom tilbake igjen. Noe jeg ikke gjorde og veldig glad for det i dag. Når vi da tilslutt hadde solgt huset og jeg kjøpt ny leilighet, da våknet han og ville gjøre alt for at det skulle ordne seg. Hva er det med mannfolk som ikke tar en seriøst og tror det bare er tomt snakk? Jeg er glad jeg endelig tok skrittet og flyttet. Var ekstremt vondt og vanskelig mens det sto på, men veldig glad jeg ikke løp tilbake som jeg var veldig klar for i perioder. Det hadde nok ikke blitt noe bedre nei. Har nå truffet en fantastisk mann som kan kommunisere og gjør en innsats for at vi skal få det til å fungere.

Poenget mitt er at mannfolka også må vise at de virkelig ønsker at det skal fungere. Ikke bare la det sture og gå fordi det blir så mye styr å gå fra hverandre. Det er to i ett forhold og man skal både gi og ta.

Lykke til. Håper det løser seg for deg så du blir lykkelig uansett utfall. Husk å tenk på deg selv og dine behov, ikke ta hensyn til alle andre hele tiden.

[Gjest Gjest]

Om du ikke er lykkelig i ekteskapet og ikke ser utsikter til å bli det så skal du gi opp.

Du skylder deg selv å være lykkelig. Uten at du har det bra så har du heller ingenting å tilføre dem du er glad i heller. Dårlige ekteskap har ikke livets rett! De forgifter alt rundt seg.

[Karry]

Om du ikke er lykkelig i ekteskapet og ikke ser utsikter til å bli det så skal du gi opp.

Du skylder deg selv å være lykkelig. Uten at du har det bra så har du heller ingenting å tilføre dem du er glad i heller. Dårlige ekteskap har ikke livets rett! De forgifter alt rundt seg.

Det er det. Jeg er så sliten så sliten av å tvile og gå rundt og være lei meg. Lei meg over å være ensom i forholdet, og at det er så mye alenetid med barna. Han henter i og for seg i barnehagen to ganger i uken, men er snar til å jobbe eller gjøre andre ting når jeg kommer hjem. Lei meg over at så mye dreier seg om han, hans jobb, hans trening, hans vonde rygg, hans psyke osv. Det er ikke noe "vi" igjen. Vårt sosiale liv utad har de siste to årene skrumpet inn til et minimum. Å arrangere julaften eller 17. mai blir sett på som pes og fint "hvis jeg arrangerer og sier fra hva han skal gjøre".

Over tid har jeg etablert mitt eget liv rett og slett. Og jeg trenger å være en glad mamma sammen med barna mine, og det har jeg ikke vært på lenge. Iallefall ikke sånn jeg synes det skal være.

Jeg er heller alene enn sammen med en som egentlig ikke er der for meg.

Og nå har jeg funnet en bolig hundre meter fra der vi bor nå. Oppussingsobjekt riktignok, og det er jo slett ikke sikkert jeg får det, men det hadde vært ideelt for meg og jeg nesten gleder meg til å ta fatt på noe som er mitt og bærer i en retning som kan bli bra. Om en stund.....

[Gjest Gjest]

Selvsagter det lov å gi opp forholdet! Alt for mange holder sammen på tross av at de ikke har det bra. 1+1=2. Bryt. Gå videre.

[Gjest Gjest]

klart det er lov. Gi opp hvorfor skal man på død og liv redde noe som er dødt ?

[Gjest adriana27 i.i.]

Tanken om at man "alltid" skal gjøre alt for å få et forhold til å fungere, er egentlig ganske sykelig. Hvorfor er det så viktig å få et forhold til å fungere, hvis det ikke gjør det? Ingen har noen gang påvist at barn må ha foreldre som bor sammen for å utvikle seg til sunne voksne mennesker.

Verden går ikke under selv om man slutter å tviholde på disse gamle ideene.

Alle voksne skal i prinsippet kunne greie seg alene, og ikke være avhengig av en partner. Om man tviholder på et forhold gjør man det ofte fordi man ikke er hel, men må ha et annet menneske for å fungere. Det er ikke sunt, og det er i hvert fall ikke mer riktig enn å gi opp når det ikke funker.

Trådstarter: Det går an å ta et års separasjon i første omgang, og så ta en ny vurdering om en stund.

[Gjest Gjest_Michael_*]

Jeg mener man skal forsøke i det lengste. Det er en stor forpliktelse man tar på seg når man gifter seg. Det finnes imidlertid grunner for å gå fra hverandre. Om man ikke klarer å komme overens og livet bare blir tungt og leit så bør man vurdere om det er riktig å forsøke på nytt hver for seg.

Jeg var selv gift for noen år siden. Jeg ville svært gjerne ha barn men etter et års prøving viste deg seg at min kone var verdiløs som kvinne, hvilket ble en umulig situasjon for meg. Dette førte igjen til en lei stemning i hjemmet der kjærligheten ble borte slik at vi fort kom til at vi skulle gå hver til vårt.

[Nabodama]

Jeg mener man skal forsøke i det lengste. Det er en stor forpliktelse man tar på seg når man gifter seg. Det finnes imidlertid grunner for å gå fra hverandre. Om man ikke klarer å komme overens og livet bare blir tungt og leit så bør man vurdere om det er riktig å forsøke på nytt hver for seg.

Jeg var selv gift for noen år siden. Jeg ville svært gjerne ha barn men etter et års prøving viste deg seg at min kone var verdiløs som kvinne, hvilket ble en umulig situasjon for meg. Dette førte igjen til en lei stemning i hjemmet der kjærligheten ble borte slik at vi fort kom til at vi skulle gå hver til vårt.

Verdiløs som kvinne???

Nei, stakkars deg, klart dere måte gå bryte opp! Håper du har funnet en kvinne med verdi i ettertid da!

[pratejent]

Verdiløs som kvinne???

Nei, stakkars deg, klart dere måte gå bryte opp! Håper du har funnet en kvinne med verdi i ettertid da!

Enig der.

At det går an!

[Gjest Gjest_Lisa_*]

Jeg mener man skal forsøke i det lengste. Det er en stor forpliktelse man tar på seg når man gifter seg. Det finnes imidlertid grunner for å gå fra hverandre. Om man ikke klarer å komme overens og livet bare blir tungt og leit så bør man vurdere om det er riktig å forsøke på nytt hver for seg.

Jeg var selv gift for noen år siden. Jeg ville svært gjerne ha barn men etter et års prøving viste deg seg at min kone var verdiløs som kvinne, hvilket ble en umulig situasjon for meg. Dette førte igjen til en lei stemning i hjemmet der kjærligheten ble borte slik at vi fort kom til at vi skulle gå hver til vårt.

Huff

[Gjest Gjest]

Jeg mener man skal forsøke i det lengste. Det er en stor forpliktelse man tar på seg når man gifter seg. Det finnes imidlertid grunner for å gå fra hverandre. Om man ikke klarer å komme overens og livet bare blir tungt og leit så bør man vurdere om det er riktig å forsøke på nytt hver for seg.

Jeg var selv gift for noen år siden. Jeg ville svært gjerne ha barn men etter et års prøving viste deg seg at min kone var verdiløs som kvinne, hvilket ble en umulig situasjon for meg. Dette førte igjen til en lei stemning i hjemmet der kjærligheten ble borte slik at vi fort kom til at vi skulle gå hver til vårt.

For et kvinnesyn!

[Nabodama]

For et kvinnesyn!

Skal tro hvordan han hadde sett det hvis det var han som var steril, og ikke kunne få barn. Tror du han ville ansett seg for verdiløs som mann?

Nei, helt sikkert ikke

Sånn flaks at feilen lå hos kona:)

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er idioti å fortsette å prøve og prøve. Gå før du har ødelagt hele livet ditt