Kjæreste på piller

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei!

Jeg har vært sammen med en mann i omtrent et år nå, han har hele denne tiden gått på en type "lykkepiller".

Disse tar, som han beskriver, spissen av de største følelsene. Han blir rett og slett litt nummen.

Ikke veldig lei seg/nede, men da heller ikke kjempeglad.

Er det noen der ute som går på cipralex, som vet hvordan det er i forhold til det å ha kjæreste? Kan man elske noen, eller er det umulig? (det er jo den sterkeste følelsen av alle, tenker jeg)

Jeg kan stort sett snakke med han om sånt, men vil gjerne vite hvordan andre opplever det

[Pokahonta]

Hei!

Jeg har vært sammen med en mann i omtrent et år nå, han har hele denne tiden gått på en type "lykkepiller".

Disse tar, som han beskriver, spissen av de største følelsene. Han blir rett og slett litt nummen.

Ikke veldig lei seg/nede, men da heller ikke kjempeglad.

Er det noen der ute som går på cipralex, som vet hvordan det er i forhold til det å ha kjæreste? Kan man elske noen, eller er det umulig? (det er jo den sterkeste følelsen av alle, tenker jeg)

Jeg kan stort sett snakke med han om sånt, men vil gjerne vite hvordan andre opplever det

Jeg hadde en gang en kjæreste som gikk på lykkepillen. Han sluttet med dem når vi ble sammen (visste ikke om at han brukte dem) for da var livet en dans på roser og alt bra. Ved første utfordring i livet hans, startet han på dem igjen. Jeg merket bare at han ikke hadde lyst på sex mere.. Da jeg fikk vite årsaken til hans "potens", skulle jeg liksom "hjelpe han", men ble helt utslitt selv og mistet selvtilliten! Det ble slutt etter halvt år. THANK YOU!

Lykkepille er veldig bra, da det øker livskvalitet for mange som ikke klarer hverdagen. MEN: Pillen er kun førstehjelp. Jeg tenker at man bør søke annen hjelp for å komme til roten i problemet. Jeg tror alt for mange tygger pillen for å slippe på ta tak i de bakenforliggende problemene. Superfint å ha piller, men tar typen din tak i problemene sine?

Personlig kommer jeg til å løpe hvis jeg blir sammen med en fyr med lykkepiller igjen. Men det er bare meg som er litt brent barn der.. Min eks ville ikke jobbe med sine problemer, og jeg ville ikke leve med en mediajoker fyr.

Pokah

[angeleyes]

Det er fullt mulig å elske noen selv om man går på lykkepiller. Jeg går nå på cipralex og har gjort det en stund nå. Selv om pillene tar bort "følelsestoppene" så føler jeg ikke at det går utover det faktum at jeg virkelig elsker kjæresten min. Jeg har det bra sammen med ham.

Heldigvis har jeg heller ikke mistet sexlysten. Det hadde virkelig vært et problem for forholdet.

Det skal sies at jeg virkelig jobber med meg selv for å få det bedre. Jeg har ikke tenkt å gå på disse pillene resten av livet, men akkurat nå er det nødvendig for at jeg skal klare å komme på fote igjen. Jeg hadde aldri gått på disse pillene hvis jeg ikke gikk til en eller annen form for terapi i tillegg.

[mbi002]

Ja, jeg hadde en kjæreste som gikk på slike piller en gang. Han gikk på en del andre ting også. Han ville ofte ha sex, men han kom liksom aldri, og han sa selv det var pga de pillene.

Han elsket meg, men han var aldri skikkelig glad, oftere deppa.

[Gjest cidra]

Jeg har selv gått på en annen type antidepressiva. Det stemmer at de store følelsestoppene forsvinner. Jeg kan ikke si at jeg ofte følte at jeg elsket kjæresten min i den perioden, men jeg visste jo at jeg egentlig gjorde det.

Jeg slet også med å få orgasme da jeg gikk på medisiner.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har vært sammen med en mann i omtrent et år nå, han har hele denne tiden gått på en type "lykkepiller".

Disse tar, som han beskriver, spissen av de største følelsene. Han blir rett og slett litt nummen.

Ikke veldig lei seg/nede, men da heller ikke kjempeglad.

Er det noen der ute som går på cipralex, som vet hvordan det er i forhold til det å ha kjæreste? Kan man elske noen, eller er det umulig? (det er jo den sterkeste følelsen av alle, tenker jeg)

Jeg kan stort sett snakke med han om sånt, men vil gjerne vite hvordan andre opplever det

Hei

Det er sikkert fint for deg å få høre hva andre med liknende opplevelser mener og føler, men du bør kanskje oppsøke en psykolog evt. for en engangs time og fortelle om de tingene du lurer på. Det kan hende psykologen også har noen fornuftige svar å gi deg

[Gjest Gjest_gjest_*]

Tusen takk for mange svar!

Han går i terapi, det gjør forsåvidt jeg også, sånn for å takle alt. Jeg kjenner han ikke uten pillene, så hvis han slutter aner jeg ikke hva jeg kan forvente. Men det tror jeg ikke han har planer om.

Noe annet han sier er at orgasmene hans blir mindre intense, og det kan jo stemme med det dere sier også. Heldigvis forsvinner ikke sexlysten av den grunn

[Gjest Gjest]

Selvsagt kan man elske noen selv om man går på Cipralex.

Ordet "lykkepiller" er forøvrig totalt misvisende, og burde ikke brukes. Disse pillene gjør deg overhodet ikke lykkelig.

[Gjest Gjest]

Samboeren min går på Efexor, og har gjort det i nærmere tre år. Vi har vært sammen i drøyt to år. Han har absolutt ingen sexlyst og kraftig nattsvette; dette er bivirkningene som "går utover" meg. Han har ME og det er vel egentlig det som er problemet for oss, så vet egentlig ikke om dette er så relevant for deg, og det er trolig like mye ME'en, om ikke mer, som medisinene, som gjør ham ustabil i humøret.

Han (og da vi) har veldig gode perioder, men han har også mange dårlige perioder der han lukker seg inne, er sur og jeg faktisk vurderer å avslutte forholdet fordi det også sliter veldig på meg, siden jeg føler at jeg må trå uhyre forsiktig for ikke å gjøre han opprørt, sliten, sint, osv. Heldigvis er han flink til å snakke om dette i de gode periodene, og jeg er jo så veldig glad i ham og vil jo egentlig ikke gå fra ham, samtidig vet jeg ikke hvor mye jeg klarer i det lange løp.

Han merker helt sikkert bivirkningene av medisinene i større grad enn meg, og det er jo faktisk han som er syk, men jeg er sliten av de dårlige periodene hans, skulle gjerne hatt sex oftere enn 10 ganger i året og sluppet å skifte sengetøy så ofte som jeg må nå. Han er i ferd med å trappe ned på medisinene, og jeg er spent på hvor langt ned han klarer å gå, mtp abstinensene dette fører med seg.

[helenen]

Det er absolutt mulig å elske noen selv om en går på cipralex. Jeg har gått på dem før, og det var mye som var i ulage med meg, men jeg elsket kjæresten min over alt på jord.

[Gjest Gjest]

Ordet "lykkepiller" er forøvrig totalt misvisende, og burde ikke brukes. Disse pillene gjør deg overhodet ikke lykkelig.

[Gjest Gjest]

Jeg er rimelig fersk på "lykkepillen". Jeg går på cipralex og tar sobril når jeg kjenner uroen/angsten komme. Selv er jeg mest interessert i å kutte dette ut så fort som overhodet mulig, men erkjenner at jeg har det "bedre" nå som jeg går på disse samtidig som jeg tar tak i de problemene som har ført til at jeg måtte begynne på disse pillene.

For meg var det et personlig nederlag å måtte begynne på piller for å "mestre hverdagen", men det var et valg jeg hadde; enten gikk det rett vest med meg eller så begynte jeg på piller for å finne styrken til å takle hverdagen og samtidig ta tak i det som førte til at jeg måtte begynne på piller.

For meg betoner hverdagen seg som "ingen opp eller nedturer". Jeg er ikke super-glad, men når jeg får en god-følelse, så kjenner jeg det sitrer i kroppen og jeg smiler av hele meg. Det som er veldig positivt, er at jeg ikke får disse veldige nedturene jeg hadde, samtidig som jeg er blitt mye roligere.

Sobrilen tar jeg KUN når jeg har dager hvor jeg er veldig urolig. Jeg forsøker å "jobbe bort" uroen ved å snakke med venner eller med meg selv, men går det ikke så tar jeg en av de og på nytt henter jeg inn styrke til å jobbe videre i dagen.

Som jeg nevnte innledningsvis, så er jeg mest interessert i å kutte ut medisinene jeg går på så fort som overhodet mulig, for jeg er ikke interessert i å måtte være "avhengig" av medikamenter for å kunne mestre hverdagen. Men, jeg erkjenner at dette vil ta tid. Og, for at jeg skal bli meg selv igjen så vil jeg gi det den tiden det trengs.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har gått på antidepresiva i snart 10år pga. angst. Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen om at man blir nummen og følelsesløs... Jeg har opplevd både sorger og gleder i løpet av disse årene, og de har jeg kjent ja! Personligheten blir ikke forandret selv om man bruker slike "lykkepiller" (Hvor kommer egentlig det tåpelige navnet ifra???). Klart man elsker og hater selv om man bruker dem! I mitt tilfelle gjør de faktisk at jeg kan være meg selv og ikke sitte som et "nervevrak" og ikke tørre å gå i butikken, men være ei utadvendt og glad jente

[Gjest Jente 26]

Heia!

Jeg har gått på "lykkepiller" i 10 år, d.v.s antidepressiva av type "Zoloft".

At "Lykkepiller" som betegnelse for den type medisiner er misvisende,

er allmenn kjent, men ofte brukt generelt om antidepressiva.

Ved depresjon er det påvist at hjernen produserer for lite av to signalsstoffer som bidrar til kommunikasjon mellom nerveceller, særlig i de områdene i hjernen som styrer følelser/humør. "Lykkepillene" øker mengden av stoffene, og påvirker dermed den kjemiske balansen i hjernen,

Medisinen løser altså ikke årsaken til depresjonen,

- men reparerer den ubalansen som depresjonen skaper i hjernen.

Om årsaken til depresjonen blir løst/borte, er det ikke lenger en ubalanse,

og medisinen blir overflødig.

Medisinen endrer derfor ikke personligheten din, men motvirker en depresjon som sannsynligvis endrer deg mens du lider av den.

Jeg elsker samboeren min, selv om "lykkepillen" er fast inventar hos meg,

men toppene og bunnene i følelsesregistret mitt er borte. Jeg er ikke blitt likegyldig likevel, men er mer forutsigbar og stabil i humøret.

Så derfor tror jeg ikke TS kan forvente seg en totalt forandret mann, om han skulle slutte på medisinen, det er ikke så hokus-pokus som mange tror..

- Lykke til -

[Gjest Gjest]

For meg er det helle motsatt. Uten medisinene er jeg ikke i stad til å elske noen i det heletatt og da aller minst meg selv. Blir så deprimert og ustabil at jeg ikke har kapasitet til å føle noe i det heletatt, da anna enn vonde følelser, angst og nummenhet.

På medisiner blir jeg rimelig frisk og nå føler jeg faktisk at jeg glad i menneskene rundt meg, og jeg kan bli forelsket og føle meg utrolig glad! Eller lei meg, men da er det i det minste en grunn til det...

"Lykkepiller" hjelper kanskje ikke mot de bakenforliggende årsakene til psykiske problemer, men de øker livskvaliteten!

Hender jeg savner de voldsomt intense følelsene jeg noen ganger hadde før. Men jeg ble ofte så overveldet og fikk så mange forskjellige følelser på en gang at det ble for mye...

Gruer meg til å fortelle en evt ny kjæreste at jeg bruker piller... Bør kanskje si det så tidelig som mulig slik at følelsene mine for han ikke rekker å bli så sterke at jeg kollapser helt dersom han dumper meg da...

[Gjest Glad i reiser]

Samboeren min går på Efexor, og har gjort det i nærmere tre år. Vi har vært sammen i drøyt to år. Han har absolutt ingen sexlyst og kraftig nattsvette; dette er bivirkningene som "går utover" meg. Han har ME og det er vel egentlig det som er problemet for oss, så vet egentlig ikke om dette er så relevant for deg, og det er trolig like mye ME'en, om ikke mer, som medisinene, som gjør ham ustabil i humøret.

Han (og da vi) har veldig gode perioder, men han har også mange dårlige perioder der han lukker seg inne, er sur og jeg faktisk vurderer å avslutte forholdet fordi det også sliter veldig på meg, siden jeg føler at jeg må trå uhyre forsiktig for ikke å gjøre han opprørt, sliten, sint, osv. Heldigvis er han flink til å snakke om dette i de gode periodene, og jeg er jo så veldig glad i ham og vil jo egentlig ikke gå fra ham, samtidig vet jeg ikke hvor mye jeg klarer i det lange løp.

Han merker helt sikkert bivirkningene av medisinene i større grad enn meg, og det er jo faktisk han som er syk, men jeg er sliten av de dårlige periodene hans, skulle gjerne hatt sex oftere enn 10 ganger i året og sluppet å skifte sengetøy så ofte som jeg må nå. Han er i ferd med å trappe ned på medisinene, og jeg er spent på hvor langt ned han klarer å gå, mtp abstinensene dette fører med seg.

Hvis du har profil her på forumet, vil du sende meg en personlig melding? Og hvis du ikke har, kanskje du vil lage en? Har også samboer med ME.

[Cata]

Har brukt antidepp i snart 3 år (med en liten pause innimellom) og det eneste den gjør med følelseslivet mitt er å jevne ut topper og daler litt - spesielt dalene. Jeg er riktignok singel så jeg vet ikke 100% hvordan det ville virket inn på en evt. partner, men ut fra slik jeg reagerer generelt så tror jeg at en partner ville priset seg lykkelig over pillebruken.

Som sagt så blir humøret mer stabilt og jeg fyker ikke så lett i taket som jeg gjør i umedisinert tilstand. Redsel, sinne og utrygghet dempes noe. Det er ikke slik at jeg ikke har de følelsene, de er bare dempet ned til det jeg tror er et normalt nivå. Uten medisinering så har jeg en tendens til å overdrive. Tror mine omgivelser liker meg langt bedre med "lillepille" enn uten .

Fysisk har jeg aldri opplevd noen bivirkninger, med unntak av litt munntørrhet. Jeg har i denne perioden ikke gått i noen form for terapi, men kun brukt piller. Ikke desto mindre så har jeg selv (etter samråd med legen) gradvis trappet ned dosene. Nå er jeg på ca. 1/4 av den mengden jeg brukte for 3 år siden og fungerer helt fint med det. Tror den biokjemiske forklaringen er mest nærliggende for meg og tror vel egentlig jeg burde gå på mikrodose livet ut. Tar imidlertid sikte på å prøve å slutte utpå våren så får vi se hvordan det går.

[sofia83]

Eg må ærlig innrømme at eg blei litt satt ut når eg leste det som har blitt skrevet her, kjenner meg ikkje igjen i noe av det og har sjøl gått på cipralex i 1,5 år, å spørre om det går an å elske noen når eg går på det!!!?? hallo, høres jo ut som vi blir heilt fjerne av å ta cipralex el andre.. Eg har ikkje merket noen ting til noe, borsett fra at nå kjører eg i kø uten å få følelsen av panikk, tror ikkje eg i grunn feiler så mye då men, gikk til psykolog for eg tenkte det må jo vere en grunn til det, men ho sende meg hjem igjen etter vi hadde snakket om d generelle for ho sa at eg ikkje trengt ho..

Eg holder nå på å trappe ned eg bruker nå bare en halv tab, og har ikkje merket noe på nedtrappings perioden heller, trapper sakt ned for eg blei så sinnsyk dårlig når eg begynnte me dei.

Så nei alle får ikkje virkninger av dei eller følelsestopp eller ka d var snakk om her inne.. Eg e 100% meg sjøl og har vert d heile veien, har til og med spurt folk om eg har forandret meg på noe måte i denne perioden og svaret e NEI!!

[Gjest Gjest]

Jeg går også på lykkepiller, og for meg tar det ikke nødvendigvis toppene men det tar dalene og hindrer meg i å gå inn i meg selv og inn i en depresjon. Har ingen problemer med å føle kjærlighet eller engasjement i forhold til omgivelsene men det hadde jeg hatt hvis jeg ikke tok tablettene. Jeg er rett og slett mer "meg" med medisiner enn uten.

[Gjest Gjest]

Her er det vel en del ulike erfaringer

Jeg har gått på Cipralex og Edronax i 1,5 år. Og jeg har faktisk lurt en del på det samme som TS. Har vel egentlig vært kjæreste med en jente en god stund. Det er veldig hyggelig og alt er bare bra, men jeg lurer fælt på hvordan det hadde vært uten medisiner. Jeg er nok helt ute av stand til å finne en ordentlig lykkefølelse i enhver sammenheng. Alt blir greit. At alt er greit har vært mye bedre enn alternativet en god stund, men nå begynner jeg å bli lei. Jeg vet ikke helt hva som er mine egentlige følelser og hva som skyldes medisiner. Klarer ikke helt å forholde meg til spørsmål om kjærlighet, men jeg er usikker på hvorfor. Det kan jo ha med relasjonen å gjøre også.

Jeg tror nok dosering har mye å si. Jeg merket lite forskjell på meg selv på 10 og 15mg Cipralex. På 20mg klikket det til og livet stabiliserte seg. Plutselig var livet til å holde ut. De mørkeste nedturene var borte. ... selvom det sikkert hjalp godt at jeg omsider fant en skikkelig terapeut å snakke med omtrent samtidig.

Men det er sterke saker. Jeg merker det godt i hodet hvis jeg glemmer piller en time eller to om morgenen. Det er ikke behagelig. Psykiateren ville hameg stabil i et år før vi trapper ned. Nærmer meg nå