Oppgitt...

[Gjest :/]

Jeg trenger bare å få ut litt...vet ikke helt om jeg søker råd eller svar, kanskje egentlig bare trøst eller å høre fra andre som er i samme situasjon...

Jeg er i et forhold med en mann på min alder (25), vi har vært kjærester 1 år og jeg har begynt å nevne å flytte sammen, noe han ikke vil. Det er selvsagt greit, men jeg irriterer meg sånn over ham for han er så lite spontan.

Om jeg spør han om han ser for seg at vi skal gifte oss og få barn så svarer han at han ikke vet, for man vet aldri hva som skjer... Jeg spør jo ikke hvor sannsynlig det er, jeg spør mer hva han vil og tror...

Han er liksom så uengasjert, ser liksom ikke for seg noe særlig. Han sier han elsker meg og når jeg blir i tvil fordi han virker så ...fjern, så sier han bare at han vil jo være kjæresten min her og nå... Det er jo fint, men jeg ønsker mer... Jeg mener noe som skjer i fremtiden, ikke nå... jeg vil ha en som ser meg som en han vil bo med, gifte seg med og få barn med.

Jeg var gravid med ham tidligere i år og tok abort noe jeg angrer veldig på, siden det har jeg ønsket meg barn veldig, men han vil ikke ha barn. Eller jo, han sier han vil ha barn en dag og når jeg sier "med meg?" så svarer han bare "muligens"... Jeg blir bare veldig deprimert... Jeg trenger litt mer bekreftelser, føler han er fornøyd med å bare stå stille lenge fremover og det tror jeg ikke jeg er

Jeg har vært i noen dårlige forhold før og gidder ikke mer tull... jeg er så glad i ham men vet ikke om det er vits når jeg blir lei meg for at han absolutt ikke tenker som jeg gjør...

[Gjest Gjest]

sikker på at han ikke lever et dobbeltliv?

[Gjest :/]

sikker på at han ikke lever et dobbeltliv?

Ja, helt sikker på det. Jeg jobbet lenge sammen med ham og har bodd hos ham i 2 mnder nå mens jeg leiter etter ny leilighet.

[Pjukset]

Jeg tror mange menn ikke kan fordra "samtalen". De vet ofte ikke hva de vil når de er 25 år, de har ikke samme behovet for å slå seg til ro som kanskje vi jenter har. Vi er litt mer "stressa" og tenker på klokka som tikker, en gutt trenger ikke tenke på sånt.

Jeg kan forstå typen din på mange områder, fordi det er mange som liker å "leve i nuet" og ta fremtiden som den kommer. Slik det virker så er han fornøyd med å elske deg NÅ, men han er ikke klar for å tenke på hvordan ting er om 1 år, fordi han er av den spontane typen. Problemet ditt er at du trenger å vite om det har en fremtid, du trenger en bekreftelse på at du er drømmedama - og at forholdet vil utvikle seg?

Jeg har venner som er litt i samme situasjon, de klager over partneren at de ikke får den bekreftelsen de trenger etc, men så ender det opp med at de etter 10 år fortsatt er sammen, klager over det samme - og aldri klarer å innse at man ikke kan forandre noen. Hvis typen din er av den spontane typen og aldri kan planlegge fremover og gi deg den tryggheten du trenger, så må du spørre deg om du orker å ha det slik i det lange løp.

[Gjest Gjest]

Det virker som om dere er på forskjellige stadier her, du er klar for et formelt forhold - flytte sammen, få barn - mens han er i 'kjærstemodus'.

Har du spurt ham om det er noen grunn til at han ikke vil knytte tettere bånd, og kjenner du til livshistorien hans med tidligere kjærester etc.?

Kan være noe der.

[Gjest adriana27 i.i.]

sikker på at han ikke lever et dobbeltliv?

Nå får du gi deg.

Til trådstarter:

Noen menn er kjedelige, og kanskje trives du best med en som er litt mer livlig av seg. Da kan det være lettere å finne en annen enn å prøve å forandre den du har. Han vil sikkert også få det bedre med en jente som er like kjedelig som seg selv.

[Gjest :/]

Jeg tror mange menn ikke kan fordra "samtalen". De vet ofte ikke hva de vil når de er 25 år, de har ikke samme behovet for å slå seg til ro som kanskje vi jenter har. Vi er litt mer "stressa" og tenker på klokka som tikker, en gutt trenger ikke tenke på sånt.

Jeg kan forstå typen din på mange områder, fordi det er mange som liker å "leve i nuet" og ta fremtiden som den kommer. Slik det virker så er han fornøyd med å elske deg NÅ, men han er ikke klar for å tenke på hvordan ting er om 1 år, fordi han er av den spontane typen. Problemet ditt er at du trenger å vite om det har en fremtid, du trenger en bekreftelse på at du er drømmedama - og at forholdet vil utvikle seg?

Jeg har venner som er litt i samme situasjon, de klager over partneren at de ikke får den bekreftelsen de trenger etc, men så ender det opp med at de etter 10 år fortsatt er sammen, klager over det samme - og aldri klarer å innse at man ikke kan forandre noen. Hvis typen din er av den spontane typen og aldri kan planlegge fremover og gi deg den tryggheten du trenger, så må du spørre deg om du orker å ha det slik i det lange løp.

Takk for et langt og flott svar, pjusket.

Jeg føler han er for lite spontan, faktisk. Han er uengasjert og ikke spontan i det hele tatt. Han vil ha det som dette og jeg er redd han vil ha det sånn i flere år.

Om han ikke ser for seg meg i fremtiden sin så skjønner jeg liksom ikke hva vi holder på med...

Men jeg vet jeg ikke burde mase eller noe, det kommer det ingenting godt av...og jeg er faktisk hans første kjæreste så han har ikke et så sterkt behov som jeg har for å tenke på fremtid...

[Gjest :/]

Det virker som om dere er på forskjellige stadier her, du er klar for et formelt forhold - flytte sammen, få barn - mens han er i 'kjærstemodus'.

Har du spurt ham om det er noen grunn til at han ikke vil knytte tettere bånd, og kjenner du til livshistorien hans med tidligere kjærester etc.?

Kan være noe der.

Takk for svar!

Jeg er ikke helt klar for barn og sånn ennå, men jeg ønsker meg veldig barn og noe litt sikrere enn "muligens"...

Han har ikke hatt kjærester før så jeg skjønner ham litt, men han skjønner ikke meg i det hele tatt...så jeg vet ikke helt hvor langt vi kommer da...

[Gjest :/]

Nå får du gi deg.

Til trådstarter:

Noen menn er kjedelige, og kanskje trives du best med en som er litt mer livlig av seg. Da kan det være lettere å finne en annen enn å prøve å forandre den du har. Han vil sikkert også få det bedre med en jente som er like kjedelig som seg selv.

Hehe, ja...jeg tror du kan ha rett i det... Jeg vet bare ikke om jeg klarer meg uten ham akkurat nå... Jeg har det veldig vanskelig og han har vært en god støtte...

Tror det er pga den vonde situasjonen at jeg trenger litt ekstra bekreftelser og sånne ting...

[Jade]

Hjelpe meg. Det hadde jeg ikke orket. Greitt når jeg var 17 år, og jeg visste jeg ikke hadde funnet den rette. Men nå er jeg over 30. Jeg kunne ikke leve i uvisshet hver dag; Er vi sammen i morgen? Kan vi planlegge ferie sammen?

Klart; det er ingen garantier for at forholdene våre varer livet ut. Men er det nødvendig å presisere det hver gang man vil snakke om fremtiden?

Jeg tror jeg hadde sagt at jeg ikke orket mer. Ser ikke han noen fremtid med oss, så er det ikke vits at jeg kaster bort livet mitt med å gjøre det heller.

[Pjukset]

Han virker veldig som en "en-dag-av-gangen" gutt. Det trenger ikke være noe galt i det, men det er kanskje ikke helt det du er ute etter. Noen syns 1 år er lenge og det da er på tide å bygge videre, mens andre syns 1 år ikke er lenge i det hele tatt.

Det er vanskelig å gi råd i sånn situasjon, jeg har nettopp gått fra typen min, men det var en utrolig vanskelig avgjørelse. Jeg har en liten regel: jo tryggere jeg føler meg i et forhold, jo mer jeg smiler, jo mer jeg slapper av med en kar, jo bedre utsikter. Men blir jeg stadig usikker, henger mer med geipen enn normalt osv, ja da er det et tegn på at det kanskje ikke er ment to be.

[Gjest :/]

Hjelpe meg. Det hadde jeg ikke orket. Greitt når jeg var 17 år, og jeg visste jeg ikke hadde funnet den rette. Men nå er jeg over 30. Jeg kunne ikke leve i uvisshet hver dag; Er vi sammen i morgen? Kan vi planlegge ferie sammen?

Klart; det er ingen garantier for at forholdene våre varer livet ut. Men er det nødvendig å presisere det hver gang man vil snakke om fremtiden?

Jeg tror jeg hadde sagt at jeg ikke orket mer. Ser ikke han noen fremtid med oss, så er det ikke vits at jeg kaster bort livet mitt med å gjøre det heller.

Er så enig i alt du sier...

Men jeg vet ikke om jeg klarer å bare gå...jeg har faktisk blitt litt avhengig av ham den siste tiden av mange grunner så nå har jeg vanskeligheter for bare å gjøre det slutt... Dette er søren meg ikke lett altså!!

[Gjest :/]

Han virker veldig som en "en-dag-av-gangen" gutt. Det trenger ikke være noe galt i det, men det er kanskje ikke helt det du er ute etter. Noen syns 1 år er lenge og det da er på tide å bygge videre, mens andre syns 1 år ikke er lenge i det hele tatt.

Det er vanskelig å gi råd i sånn situasjon, jeg har nettopp gått fra typen min, men det var en utrolig vanskelig avgjørelse. Jeg har en liten regel: jo tryggere jeg føler meg i et forhold, jo mer jeg smiler, jo mer jeg slapper av med en kar, jo bedre utsikter. Men blir jeg stadig usikker, henger mer med geipen enn normalt osv, ja da er det et tegn på at det kanskje ikke er ment to be.

Jeg syns heller ikke 1 år er så lenge, men det er jo en bra start og det er ikke for tidlig å tenke på fremtid og slike ting om man selv føler at personen man er sammen med er en man vil ha en fremtid med...for å si det på en vrien måte!

Uff, trist at det ble slutt mellom deg og han da... men som du sier...om man føler seg trygg så blir det mindre stress og sånt... :S

[Gjest adriana27 i.i.]

Hehe, ja...jeg tror du kan ha rett i det... Jeg vet bare ikke om jeg klarer meg uten ham akkurat nå... Jeg har det veldig vanskelig og han har vært en god støtte...

Tror det er pga den vonde situasjonen at jeg trenger litt ekstra bekreftelser og sånne ting...

Hadde jeg hatt en mann som "ikke hadde greid seg uten meg" hadde jeg også vært ganske tilbakeholden.

Jeg vet ikke hvilke vansker du har, men det er ikke alltid man bør være i et forhold.

[Pjukset]

Jeg vet ikke hvilke vansker du har, men det er ikke alltid man bør være i et forhold.

Den der signerer jeg

[Siljefar]

Jeg vet ikke hvilke vansker du har, men det er ikke alltid man bør være i et forhold.

Det tolket jeg litt negativt egentlig. TS er jo allerede i et forhold, burde hun ikke være det pga personlige problem? I såfall kan så å si ingen være i et forhold. Nå vet ikke jeg hva du egentlig mente da.

[Pjukset]

Det tolket jeg litt negativt egentlig. TS er jo allerede i et forhold, burde hun ikke være det pga personlige problem? I såfall kan så å si ingen være i et forhold. Nå vet ikke jeg hva du egentlig mente da.

Nei, det er ikke noe som skal tolkes i den ene eller andre retningen. Det er nettop derfor jeg gikk fra kjæresten min også, fordi jeg i en alder av 32 år -innså at jeg har et så dårlig forhold til meg selv, at jeg ikke vil fungere normalt i et forhold før jeg får "bukt meg meg selv".

Det har tatt meg mange år å innse, og selv om at det er litt "trist" så er jeg glad for at jeg endelig fikk så mye selvinnsikt at jeg ble klar over det

[Siljefar]

Nei, det er ikke noe som skal tolkes i den ene eller andre retningen. Det er nettop derfor jeg gikk fra kjæresten min også, fordi jeg i en alder av 32 år -innså at jeg har et så dårlig forhold til meg selv, at jeg ikke vil fungere normalt i et forhold før jeg får "bukt meg meg selv".

Det har tatt meg mange år å innse, og selv om at det er litt "trist" så er jeg glad for at jeg endelig fikk så mye selvinnsikt at jeg ble klar over det

Jeg skjønner hva du mener og er egentlig enig i det som blir sagt. Men det er litt vanskelig det der, tror jeg...

[Gjest Gjest_Liz_*]

Hei du!

Kjenner meg veldig igjen i det du skrev om kjæresten din.

Jeg og eksen min var sammen i fire år, og han var akkurat lik. Han hadde ingen fremtidsplaner. Tok ikke initiativ til noenting, og diltet etter på det meste.

Ble til slutt gal av dette, og når han atpåtil ble "livredd" en dag da vi kom innom emnet forlovelse, skjønte jeg at denne gutten var livredd og ikke hadde tenkt over dette i det hele tatt.

Ikke det at jeg ville gifte meg og få barn da, men man vil jo vite at forholdet er på vei ett sted og at man går i samme retning. Jeg investerte jo faktisk mye i forholdet og da syns jeg ikke at en forlovelse etter fire år hadde vært upassende. Jeg kunne jo vært forlovet i flere år, men da hadde jeg iallfall visst hvor det bar.

Til slutt tæret dette så på meg, og etter en ny episode der jeg trodde jeg var gravid og han reagerte med skrekk, fikk jeg nok. Jeg innså rett og slett at jeg vil være med noen som ser for seg en fremtid med meg, og en som gleder seg til disse tingene, fremfor å frykte dem.

Kort tid etterpå, gjorde jeg det slutt, og fra min side så ser jeg i ettertid hvor viktig akkurat dette var.

Når jeg nå dater noen, satser jeg ikke før jeg vet at fyren er moden og klar for ett liv med meg om det blir aktuelt.

Dette var min erfaring, men er enig i det som står i ett tidligere innegg: "Man kan ikke endre noen" Hvis dere skal fortsette forholdet må du enten innse at dette er sånn han er, og om du er villig til å vente på at han skal finne ut hva han vil med livet. Eller om du skal gå videre og finne en som vet hva han vil;)

Hilsen Liz

[Pjukset]

Jeg innså rett og slett at jeg vil være med noen som ser for seg en fremtid med meg, og en som gleder seg til disse tingene, fremfor å frykte dem.

Veldig riktig :D