Hva skjedde med å kjempe for kjærligheten?

[Gjest Gjest_forelska_*]

Jeg hadde en diskusjon med noen venner for en stund siden, og vi kom fram til at tiden for å kjempe for kjærligheten er mer eller mindre over...

Før kunne en gutt gi blomster og gaver, og han ventet gjerne i LANG TID på den han ville ha - men nå, hvis de ikke får jenta i løpet av kort tid, så gir de opp og går til nesteman. (Dette gjelder vel forsåvidt motsatt vei også) Er dere ikke enig? Og hvis noen prøver å kjempe, så blir de sett på som innpåslitne, og irriterende!

Jeg er dødsforelska i en fyr som jeg har møtt et par ganger, og nå har jeg ikke sett han på 2 måneder! Jeg savner han helt vanvittig, og har bestemt meg for å KJEMPE for å få han!!

Men hvordan skal jeg klare å kjempe uten å være masete og innpåsliten? Og hva skal jeg si og gjøre for å gjøre det riktige?

Er det noen her som har kjempet for kjærligheten med hell? Eller er det for mye å håpe på? :/

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har i hvertfall opplevd gutter noen ganger som har "kjempet" for å få meg. Synes bare det er ekstremt irriterende, og har aldri forandret mening om noen på den måten. Jeg har ikke noe tro på at det går ann å snu noen som ikke er interessert ved å komme med gaver eller blomster. Da må du i så fall bruke andre metoder, så da går det vel heller på å spille spill. Si og gjøre de riktige tingene, og får det til å virke som det er han som jakter på deg og ikke omvendt.

[Gjest Gammel frontkjemper, nå kyniker]

Mange gutter har kjempet en eller flere ganger. Men når de finner ut at dama i mellomtiden har hatt seg med en drøss rundpulere, skjønner de hvor latterlige de har vært. Så da slutter de med det.

Kjemping forutsetter at dama er noe å kjempe for. Det er det ikke mange som er.

[Gjest Gjest]

Mange gutter har kjempet en eller flere ganger. Men når de finner ut at dama i mellomtiden har hatt seg med en drøss rundpulere, skjønner de hvor latterlige de har vært. Så da slutter de med det.

Kjemping forutsetter at dama er noe å kjempe for. Det er det ikke mange som er.

Ja, man kan jo undres hva som kreves for å være drømmedama. Snakker man med andre menn er man jo over og ut.

Når menn i godt voksen alder (40+) har slike krav så kan man begynne å lure.

[Gjest Gjest_Ina_*]

Er litt enig i det du skriver, ts. Det kan virke som mange i dag ser på valg av partner nesten som kjøp av en vare, spesielt med tanke på all nettsjekkingen. Det er veldig lett å hoppe videre til neste "vare" dersom man ikke får klaff med en gang uten noen anstrengelse. Mange vil at en partner skal oppfylle bestemte kriterier som er tenkt ut på forhånd, med tanke på utseende, egenskaper, økonomi, utdannelse, osv. Men det er jo ikke det som virkelig forelskelse eller kjærlighet handler om. Da faller man jo for det spesielle og særegne ved dette mennesket.

[Gjest Gjest_sarah_*]

Det er blitt en eneste runddans etterat nettsjekking kom inn i bildet.

Omtrent umulig å bli skikkelig kjent med folk lenger. Som sagt før her, man bare klikker seg inn på neste, neste, neste..........

Så for å svare på spørsmålet til ts, ja jeg syns du skal gjøre et forsøk hvertfall, men det er jo mange måter å uttrykke seg på. Desperasjon har vel aldri vært noe sjakktrekk innen sjekking.

Men gjør fyren oppmerksom på at du er der hvertfall, uten å kvele ham med sms. Send en sms, spør et konkret spørsmål og se om du får svar.

Kanskje han i beste fall går rundt og tenker det samme som deg?

[pratejent]

Jeg tror egentlig at det med å kjempe for kjærligheten er litt forbi?

Fordi før var det slik at man fant èn person som man kunne tenke seg som kjæreste, og så giftet man seg ofte med denne personen. Det var ikke nødvendigvis slik at man hadde sex med så mange forskjellige før man giftet seg - det var rett og slett ikke slik parforhold fungerte før.

Nå som vi er så frigjorte og har sex utenom ekteskapet (noe jeg mener er positivt) så blir det ikke noen "big deal" å finne "den rette" som man vil gifte seg med, eller ha. Men selvsagt, det finnes dem som sloss for det de vil ha.

Jeg selv opplevde det der litt nå med han jeg holder på med - jeg var i et forhold som hadde begynt å skrante, og jeg pratet samtidig med han her fyren. Vi fant ut at vi var svært like, og vi klaffet på mange punkt. Jeg ville ikke gå så langt i praten/flørten fordi jeg var sammen med en allerede, men han sa at han ikke kom til å gi seg så lett når det var noe han hadde lyst på (les: meg). Jeg ble kjempesmigret, og nå har vi noe på gang Og jeg digger det!

Såeh, etter min lille digresjon, det finnes de som fortsatt er villig til å sloss for kjærligheten, men ikke for alt i verden.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde en diskusjon med noen venner for en stund siden, og vi kom fram til at tiden for å kjempe for kjærligheten er mer eller mindre over...

Før kunne en gutt gi blomster og gaver, og han ventet gjerne i LANG TID på den han ville ha - men nå, hvis de ikke får jenta i løpet av kort tid, så gir de opp og går til nesteman. (Dette gjelder vel forsåvidt motsatt vei også) Er dere ikke enig? Og hvis noen prøver å kjempe, så blir de sett på som innpåslitne, og irriterende!

Jeg er dødsforelska i en fyr som jeg har møtt et par ganger, og nå har jeg ikke sett han på 2 måneder! Jeg savner han helt vanvittig, og har bestemt meg for å KJEMPE for å få han!!

Men hvordan skal jeg klare å kjempe uten å være masete og innpåsliten? Og hva skal jeg si og gjøre for å gjøre det riktige?

Er det noen her som har kjempet for kjærligheten med hell? Eller er det for mye å håpe på? :/

hva mener du med å kjempe?

i eventyrene er det jo utenforliggende faktorer man kjemper mot, mens mange gjerne snakker om å overbevise damen/mannen om at de er den rette for dem.

Jeg tror det er helt vanlig å være betatt eller forelsket i noen i både måneder og år uten at det blir noe ut av det. Noen ganger passer det bare ikke å starte et forhold, og andre ganger byr ikke anledninger seg til at man blir kjent nok så fort.

For meg pleier mine ikke-forhold å kunne vare i årevis, kanskje fordi jeg har som plan A å være singel, men likevel lett blir betatt av menn. Noen ganger "skjærer det seg" og jeg havner i et forhold, som gjerne varer i mange år, sjelden mindre enn noen månder. Det siste gjelder gjerne uoffisielle forhold, som fra begge sider er regnet som ikke-liv-laga av praktiske forhold som regel, men hvor tiltrekningen er for stor til å la være.

Jeg tror ikke jeg ville bli forelsket i en fyr som drev å ga meg blomster eller gaver, dersom jeg ikke var interessert i utgangspunktet.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde en diskusjon med noen venner for en stund siden, og vi kom fram til at tiden for å kjempe for kjærligheten er mer eller mindre over...

Før kunne en gutt gi blomster og gaver, og han ventet gjerne i LANG TID på den han ville ha - men nå, hvis de ikke får jenta i løpet av kort tid, så gir de opp og går til nesteman. (Dette gjelder vel forsåvidt motsatt vei også) Er dere ikke enig? Og hvis noen prøver å kjempe, så blir de sett på som innpåslitne, og irriterende!

Jeg er dødsforelska i en fyr som jeg har møtt et par ganger, og nå har jeg ikke sett han på 2 måneder! Jeg savner han helt vanvittig, og har bestemt meg for å KJEMPE for å få han!!

Men hvordan skal jeg klare å kjempe uten å være masete og innpåsliten? Og hva skal jeg si og gjøre for å gjøre det riktige?

Er det noen her som har kjempet for kjærligheten med hell? Eller er det for mye å håpe på? :/

hva mener du med å kjempe?

i eventyrene er det jo utenforliggende faktorer man kjemper mot, mens mange gjerne snakker om å overbevise damen/mannen om at de er den rette for dem.

Jeg tror det er helt vanlig å være betatt eller forelsket i noen i både måneder og år uten at det blir noe ut av det. Noen ganger passer det bare ikke å starte et forhold, og andre ganger byr ikke anledninger seg til at man blir kjent nok så fort.

For meg pleier mine ikke-forhold å kunne vare i årevis, kanskje fordi jeg har som plan A å være singel, men likevel lett blir betatt av menn. Noen ganger "skjærer det seg" og jeg havner i et forhold, som gjerne varer i mange år, sjelden mindre enn noen månder. Det siste gjelder gjerne uoffisielle forhold, som fra begge sider er regnet som ikke-liv-laga av praktiske forhold som regel, men hvor tiltrekningen er for stor til å la være.

Jeg tror ikke jeg ville bli forelsket i en fyr som drev å ga meg blomster eller gaver, dersom jeg ikke var interessert i utgangspunktet.

"Stalker" er vel ordet for sånt; har vi et norsk ord?

Jeg mener det burde være en generell regel om at man tar initiativ ca annenhver gang. Dersom så ikke skjer, blir det ikke noe av opplegget. Da har begge ansvar for å følge opp, og begge vet at den andre er interessert.

[Miau]

Jeg har kjempet.. dog i mer stillegående og diskre stil. Altså. Jeg bedyret ikke min kjærlighet til denne mannen med en gang.. men ventet ganske lenge. Holdt på i nesten ett år. Det gikk ikke!

Jeg holder på å kjempe litt igjen.. vi får se om det går

Jeg har også blitt kjempet for.. flere ganger. Det gikk en gang. Vedkommende som kjemper for meg nå for tiden er det litt dårligere med..

[Gjest adriana27]

De er i hvert fall flinke til å kjempe når de har ødelagt alt

Endret 17. november 2008 av adriana27

[Gjest Gjest_Fryd_*]

Jeg måtte kjempe litt forrige gang Jeg var vant til å egentlig får dem jeg ville ha (og gi opp med en gang hvis jeg skjønte at jeg ikke fikk dem), så det var uvant men ekstra spennende.

Jeg trodde nok han egentlig ville ha meg, men det hendte jeg var litt i tvil. Men siden han sendte ut litt signaler om at han likte meg, så ga jeg ikke opp.

enkelte ganger tenkte jeg at det ikke var vitsi, og at jeg heller kunne finne meg en annen, som ikke var så treg og "avvisende", men jeg skjønte at denne karen var for god til å gi opp for fort.

Jeg var ikke akkurat hintende etterhvert heller. Det var mer sånn "Hvorfor kan vi ikke bare bli sammen da? Er det SÅ nøye? Hva er egentlig forskjellen på det vi er, og å være kjærester?" han hadde ingen gode svar, og jeg vurderte en liten stunde (ca 5 min) om jeg bare skulle skjønne at han ikke var interessert, og gi opp.

Likevel så var det noe som sa meg at jeg ikke skulle gi meg, og TIL SLUTT innrømmet han at han var forelsket i meg, og da ble vi endelig kjærester. Vi var ganske fulle begge to, og jeg husker bare akkurat det øyeblikket han sa at han var forelsket, og at jeg sa "hvorfor kan vi ikke bare bli sammen da?" og han sa "jo, vi kan vel det". Og jeg løp lykkelig bort til venninnene mine med det glade budskap. hehe! Resten husker jeg lite til, men fra da av har vi vært kjærester. Etter 4 måneder sammen flyttet vi sammen, og nå ett og et halv år etterpå, er vi sikker på at det blir oss

Så det er bare å stå på, så lenge du ikke fornemmer at han syns det er irriterende. Set gjorde jeg nemlig aldri. JEg bare fornemmet at han syns det var VANSKELIG, så da måtte jeg bare bruke litt tid på å få han til å forstå hvor lett det egentlig var

[Silli]

Jeg hadde en diskusjon med noen venner for en stund siden, og vi kom fram til at tiden for å kjempe for kjærligheten er mer eller mindre over...

Før kunne en gutt gi blomster og gaver, og han ventet gjerne i LANG TID på den han ville ha - men nå, hvis de ikke får jenta i løpet av kort tid, så gir de opp og går til nesteman. (Dette gjelder vel forsåvidt motsatt vei også) Er dere ikke enig? Og hvis noen prøver å kjempe, så blir de sett på som innpåslitne, og irriterende!

Jeg er dødsforelska i en fyr som jeg har møtt et par ganger, og nå har jeg ikke sett han på 2 måneder! Jeg savner han helt vanvittig, og har bestemt meg for å KJEMPE for å få han!!

Men hvordan skal jeg klare å kjempe uten å være masete og innpåsliten? Og hva skal jeg si og gjøre for å gjøre det riktige?

Er det noen her som har kjempet for kjærligheten med hell? Eller er det for mye å håpe på? :/

begynnelsen på vårt forhold startet da gutten min så meg utenfor et utested. han ble betatt i første stund. men jeg var igrunn ikke så begeistret. han ga ikke opp, å vi fikk bedre å bedre kontakt. han kjempet virkeli for meg, å de gjorde så godt ! vi har snart vært sammen i 1 år nå, å vi hadde de helt fantastisk, jeg har vært i skyene så lenge nå, helt til plutseli en dag han fortalte meg at han trodde han hadde bindt seg for tidli.

vi er kjærester enda, å jeg gjør alt for at dette skal vare. jeg elsker han, å selv om jeg bare er 19 år, så tror jeg at jeg har funne gutten i mitt liv.

jeg har ikke råd til å miste han,

når han møtte meg ville ikke jeg ha kjæreste, men han fikk meg til å endre mening, å aldri være uten han, nå etter et år vil han være uten kjæreste, men han fikk meg til å endre mening, tror dere de er mulig å få han til å endre mening nå da ? Jeg elsker han så høyt !

[Gjest Minoritetsjenta]

Koselige solskinnshistorier på slutten her:)

Jeg er en kjemper i gammeldags forstand.. Har ikke resultert i noe spesielt, men jeg er gammeldags og elsker å ha spenning på kjærlighetsfronten.

På førskolen (vi var 6 år) var jeg skikkelig forelska i en gutt i nesten to år. En gang gav jeg han et kjærlighetsbrev der jeg skrev at jeg elsket han:P Haha.. Hadde nok sett for mange disney-filmer..

Etter det ble jeg betatt av en fyr som jeg likte i 6 år eller noe, og selv om vi aldri ble sammen (kjempet altfor lenge). Men det som er litt morsomt var at jeg kjempet for han og da jeg ikke gadd mer, og han skjønte at jeg ikke gadd å kjempe, kjempet han for meg, men jeg ville ikke ha han mer. Også sluttet han å kjempe igjen, og da ble jeg interessert og sånn fortsatte det i det uendelige. Men han sa aldri til meg at han brydde seg, han bare viste det. Han skrev jeg også dikt og kjærlighetsbrev til.. Det sære er at han nå er en knullekompis, men ingen følelser fra noen av oss.

Opp i gjennom årene har jeg fortsatt å skrive kjærlighetsbrev og dikt, men ikke så klissete som det kanskje høres ut. Han ene jeg skrev til svarte faktisk, og han prøvde å gi meg det i et halvt år før han gav opp, siden han ikke så meg så ofte. Dette er tre år siden, og for bare noen mnd siden fikk jeg vite at han hadde likt meg.

Nå kjemper jeg for en fyr jeg har likt i et halvt år, siden mai. Han hadde følelser han også, men bor langt unna. Nå har han følelser for en annen. Har egentlig gitt han litt opp, men jeg klarer ikke å slutte å tenke på han. Før ringte han meg hver dag og vi prater om alt, men kan også være stille sammen. Han er helt HERLIG og jeg føler meg helt annerledes med ham, enn med noen andre jeg har møtt i mitt liv:)

For å prøve å komme over han siste, og for å se at det finnes fantastiske menn, hender det jeg dater litt. Skal møte en herlig fyr snart. Han er en jeg har møtt på nettet og visker veldig ordentlig og bedre enn han jeg kjemper for nå..

Men til tross for all kjempingen, så er det nok ikke noe nytte i det. Det er en desperat handling.. med mindre du kjenner til alle reglene og vet akkurat hva den mannen vil ha til enhver tid. less is more, har jeg erfart, så skal aldri kjempe for en mann igjen, men se hvor det går. Er det ekte følelser vil skjebnen føre dere sammen!

PS! er menn som har kjempet for meg også, og de vil jeg ikke ha i det hele tatt!

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Jeg har vært veldig heldig slik! Men jeg vil ikke akkurat klle det "å kjempe" for han, om det hadde artet seg slik så hadde han flyktet for lenge siden.

Jeg traff en uerarer, sjenert gutt som jeg kom utrolig godt utav det med, og vi trivdes godt i hverandres selskap og hadde lik humor.

Jeg ble ganske fort interessert i han, men han tilsynelatende bare likte meg som venn. jeg var tidlig klar for et forhld og hintet forsiktig, men det virket som om han overså hintene og jeg følte meg som en komplett idiot som forsøkte meg på han. Men vi fortsatte å være venner og gjøre ting sammen. I sommer klaffet det, men jeg måtte være litt ekstra offensiv for å "vekke" han. Vi er kjærester nå og har det virkelig flott sammen. Han har sagt at han ikke var klar for forhold før nå, så om jeg hadde vært alt for pågående og innpåsliten tidligere så hadde jeg antageligvis ødelagt alt.

Takk og lov fr at jeg ikke gjorde det! Jeg var til tider helt syk av å være så nær han uten å kunne være kjæresten hans, men jeg klarte tydeligvis å holde balansen mellom å tilvenne han positiv oppmerksomhet uten å skape panikk og fluktfølelser hos han (antar han ble smigret etter hvert da han skjønte jeg kunne være interessert), og bare det at vi har fortsatt å ha det supert sammen som bestevenner. Tilslutt resulterte dette i at han ble interessert og ble forelsket i meg også.

Jeg føler meg virkelig heldig! venner rundt meg har for lengst stiftet familie, men endelig har jeg funnet mannen i mitt liv

[Gjest Gjest]

Jeg har kjempet for kjærligheten i den forstand at jeg forsøkte å "reparere" et dødsdømt forhold jeg var i. Jeg holdt ut lenge, og vil absolutt si det var en slags kamp. Ikke mot kjæresten min, men mot problemene vi hadde.

Men jeg har aldri kjempet for å få en mann til å like meg. Det har aldri vært nødvendig. Men dersom jeg fant en jeg virkelig falt for, kan det tenkes at jeg hadde anstrengt meg litt ekstra i flørteprosessen.

Den tradisjonelle definisjonen av å kjempe er dog at man kjemper mot en rival. Og det kunne ALDRI falt meg inn. Synes det er å synke litt lavt.

Endret 23. november 2008 av mrs_bond

[pålern]

Jeg hadde en diskusjon med noen venner for en stund siden, og vi kom fram til at tiden for å kjempe for kjærligheten er mer eller mindre over...

Før kunne en gutt gi blomster og gaver, og han ventet gjerne i LANG TID på den han ville ha - men nå, hvis de ikke får jenta i løpet av kort tid, så gir de opp og går til nesteman. (Dette gjelder vel forsåvidt motsatt vei også) Er dere ikke enig? Og hvis noen prøver å kjempe, så blir de sett på som innpåslitne, og irriterende!

Jeg er dødsforelska i en fyr som jeg har møtt et par ganger, og nå har jeg ikke sett han på 2 måneder! Jeg savner han helt vanvittig, og har bestemt meg for å KJEMPE for å få han!!

Men hvordan skal jeg klare å kjempe uten å være masete og innpåsliten? Og hva skal jeg si og gjøre for å gjøre det riktige?

Er det noen her som har kjempet for kjærligheten med hell? Eller er det for mye å håpe på? :/

Jeg kjempa for ei jente i 6 år. Men tiden for de som kjemper er på vei ned.

Hadde med blomster og dikt på døra til henne hver valentinesday. Julegaver. Bursdagsgaver. Spurte hu med uten sjelden gang. Ble avslått mye, så ble mindre og mindre av det meste.

Maste ikke på henne ellers, sendte hu melding en gang i blant. Turte ikke noe mer. Å komme på døra hennes med blomster var sykt for å være meg. Hun flytta rundt noen ganger men jeg holdt kontakten. Vennskapet lente seg på meg. Jeg følte meg bare dum de siste par åra.

Jeg var relativt ung når det hele begynte og har lært av dette at selvom man virkelig ønsker og elsker av hele sitt hjertet så hjelper det ingenting hvis man ikke samtidig har ordforådet med seg, sjarm og riktig humor. Selvom man beviser sin kjærlighet til et menneske er det ikke alltid det strekker til.

Jeg så denne holdningen reflektert tilbake til meg senere også. Var ei som var forelska i meg i et år uten at jeg visste det, jeg hadde knapt snakket med henne. Men så plutselig fikk jeg vite det og ble straks litt imøtekommende. Desverre var hun ikke i stand til å flørte, ikke engang over sms. Hadde hun gitt meg en rose hadde jeg kanskje falt for henne. Men jeg ville ikke kaste meg inn i et forhold med en jeg ikke klarte bli kjent med. Synd, hun var søt. Men veldig sjenert.

Jeg er enig i diskusjonen deres, kampen for kjærligheten er døende.

Så lenge klisjeer blir sett på som en negativ ting vil blomster på døra og dikt i brev kun bli sett på som innpåslitne/mas. Kanskje til og med "sykt"(?).

Så det går begge veier. Det spørs om han er som meg; ikke interessert i psykologiske spill, ikke bortkjemt på damer, og har beina planta på jorda.

Hva du skal gjøre kommer helt ann på hvem det er snakk om.

Personlig smelter jeg av blomster på døra. Innpåslitent er det siste jeg synes det er. Men jeg tror kanskje det å spørre med han ut på noe? En øl 1 on 1 i en avslappende brun bar kanskje?

Kjemi er alt!

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest Gjest_Jens_*]

Hvis du må "kjempe" for å innlede et forhold høres ikke den andre parten ut til å være noe særlig å satse på spør du meg.

Som regel "skjuler" de noe, trives med promiskuøs adferd, tenker bare på seg selv og sitt, har kjønnssykdommer etc. Mange er klar over at de er slik selv og har faktisk litt selvinnsikt, slik at de ikke ønsker å ødelegge for mennesker som tror på fin og ren kjærlighet.

Her er jo ett godt eksempel på slik kynisk adferd som ble skrevet i samme tråd:

For meg pleier mine ikke-forhold å kunne vare i årevis, kanskje fordi jeg har som plan A å være singel, men likevel lett blir betatt av menn. Noen ganger "skjærer det seg" og jeg havner i et forhold, som gjerne varer i mange år, sjelden mindre enn noen månder. Det siste gjelder gjerne uoffisielle forhold, som fra begge sider er regnet som ikke-liv-laga av praktiske forhold som regel, men hvor tiltrekningen er for stor til å la være.