Hvordan få disse vonde drømmene til å stoppe

[Filur]

For to mnd siden måtte jeg avlive den kjære, kjære pusen min. Han har vert med meg nesten hele livet mitt. Han ble nesten 20 år gammel. Selv om det var rett å gjøre, var det helt grusomt for meg. Jeg var så glad i den katten. Klarer fremdeles ikke å se på bilder av ham. Jeg var ganske ødelagt en periode etter det skjedde, og prosessen er langt fra over kjenner jeg.

Problemet nå er at jeg drømmer om han nesten hver natt. Jeg ser han utenfor når jeg ser ut vinduet. Han har god avstand fra meg, men holder seg alltid innen synsvidde om jeg går ut. Dukker fram bak en stein, eller sitter på hushjørnet. Om jeg setter ut mat til han venter han til jeg har gått et stykke bort før han kommer og spiser. Slik kan det gå i evigheter at han nærmer seg forsiktig. Så plutselig kommer han og jeg kan ta han opp og klemme og styke ham slik jeg alltid har gjort. Det er så utrolig livaktig, og jeg kan lukte ham og kjenne varmen og den myke pelsen mot ansiktet mitt. Det er så godt!! Så våkner jeg.

Det er veldig vanskelig, for jeg føler jeg mister pusen min på nytt og på nytt hver gang jeg våkner. Jeg får liksom ikke bli ferdig. Hvordan kan jeg få de drømmene til å slutte, og hvorfor har jeg de i utgangspungtet?

Jeg vet de fleste tenker at det bare er en katt, og ikke fatter hva jeg syter for. Uansett, dette dyret var noe helt spesielt for meg. De som har vert så knyttet til et kjæledyr vil kanskje forstå.

[Gjest Gjest]

Det er nok en del av sorgprosessen. Jeg vil tro det er lurt å prøve å bearbeide sorgen i våken tilstand; se på bilder selv om det er vanskelig, tenke gjennom valget om å avlive ham og at/hvorfor det var rett, tenke på minnene du har. Prøve å forholde deg til, eller forestille deg, livet framover uten katten (har du planer om å skaffe en ny pus?). Skjønner godt at det er vondt, samtidig er det jo litt fint at katten kommer og besøker deg når du sover også?

[Filur]

Du sier noe der. Jeg har på mange måter prøvd å fortrenge alt sammen, å ikke snakke om det. Jeg tror ikke jeg kommer til å møte så mye forståelse for at jeg tar det så tungt siden det var "bare" en katt, så jeg tier heller stille.

Noen ny katt blir det ikke på lenge. Jeg blir så knyttet til dyr at jeg ikke vet om jeg tør å skaffe meg flere. Det er så grusomt når de dør.

Og såklart er det fint å drømme om han. Det er jo så utrolig livaktig. Men det er trist å våkne.

Endret 15. november 2008 av Trampe

[Trampe]

Tråden er ryddet

Trampe -mod-

[Gwendolyn]

jeg har tro på hjelpere og slikt, og det sies at avdøde kjæledyr vender tilbake til eieren for å bli deres hjelpere og veilledere, etter at de er død. kanskje pusen din kontakter deg i drømme for å si at "det er greit, jeg er her for deg og følger med deg, for å beskytte deg mot gale valg og veillede deg mot valg som er bra for deg ..." hvem vet, kan vi i det hele tatt avfeie det? Jeg tror ikke det er noe du trenger å bli redd for. Prøv å føle på stemningen i drømmen, når du drømmer.. sett deg ned og se om katten kommer bort til deg.. Eller bare for å se hva den gjør videre.

samtidig så fungerer drømmene som en bearbeidelse av hendelser i det våkne liv. Jeg tror det er en kombinasjon av disse to punktene jeg har skrevet her.

Endret 15. november 2008 av Gwendolyn

[Gjest Miley]

Så lenge du ikke bearbeider sorgen vil den forfølge deg. Slik er det med alle sorger.

[Gjest Gjest]

Det kan hjelpe å skrive ned drømmene.

Det er vondt å miste et dyr man hadde et nært forhold til. Hunden min ble syk og måtte avlives i februar. Det hender fortsatt at jeg drømmer om han. Men det er gode drømmer. Ofte løper han i drømmen - kroppsspråket viser at han har det bra. Noen ganger føler jeg at han fortsatt er tilstede. Spesielt på et sted i skogen har jeg et sterkt minne om han. Vi gikk tur der siste dagen han levde. Der pleier jeg å ta en pause og tenke på han. Da føler jeg meg så nær han. Det føles mer godt enn trist.

Sorgen er den prisen vi må betale for kjærligheten. Vi har vært heldige som fikk oppleve å bli en del av livet til disse herlige dyra. Og de har vært heldige som fikk bli en del av livet vårt. Husk at tiden leger sårene. Etterhvert vil de gode minnene overskygge sorgen og savnet.

[Filur]

jeg har tro på hjelpere og slikt, og det sies at avdøde kjæledyr vender tilbake til eieren for å bli deres hjelpere og veilledere, etter at de er død. kanskje pusen din kontakter deg i drømme for å si at "det er greit, jeg er her for deg og følger med deg, for å beskytte deg mot gale valg og veillede deg mot valg som er bra for deg ..." hvem vet, kan vi i det hele tatt avfeie det? Jeg tror ikke det er noe du trenger å bli redd for. Prøv å føle på stemningen i drømmen, når du drømmer.. sett deg ned og se om katten kommer bort til deg.. Eller bare for å se hva den gjør videre.

samtidig så fungerer drømmene som en bearbeidelse av hendelser i det våkne liv. Jeg tror det er en kombinasjon av disse to punktene jeg har skrevet her.

Det var en veldig fine tanker! Man vil jo alltid tro at de man er glad i ikke bare blir "borte" når de dør. Jeg er ikke særlig religiøs, så det å ikke ha noe klart bilde av hva som skjer tar på når man mister noen. Både dyr og mennesker. Om man bare kunne være overbevist om at de har det bra. Jeg misunner de som har en sterk tro.

Det kan hjelpe å skrive ned drømmene.

Det er vondt å miste et dyr man hadde et nært forhold til. Hunden min ble syk og måtte avlives i februar. Det hender fortsatt at jeg drømmer om han. Men det er gode drømmer. Ofte løper han i drømmen - kroppsspråket viser at han har det bra. Noen ganger føler jeg at han fortsatt er tilstede. Spesielt på et sted i skogen har jeg et sterkt minne om han. Vi gikk tur der siste dagen han levde. Der pleier jeg å ta en pause og tenke på han. Da føler jeg meg så nær han. Det føles mer godt enn trist.

Sorgen er den prisen vi må betale for kjærligheten. Vi har vært heldige som fikk oppleve å bli en del av livet til disse herlige dyra. Og de har vært heldige som fikk bli en del av livet vårt. Husk at tiden leger sårene. Etterhvert vil de gode minnene overskygge sorgen og savnet.

Jeg har det også sånn iblant. Ofte når jeg er hjemme kan jeg føle ham rundt i huset. Han pleide å følge etter meg, så plutselig snur jeg meg og er skråsikker på at han er der. For meg er det fremdeles veldig vondt, men den følelsen av nærver vil vel kanskje bli god etter en stund..

Jeg tenker mye på at det ikke er verdt å bli glad i noen, for man vil bare miste de allikevel. Men jeg tror det er normalt akkurat nå.