Hvorfor planlegger folk i dårlige forhold å få unger sammen?

[Filur]

Har sittet å lest litt på samlivsforumet nå, og jeg er litt paff..

Her er det mye snakk om utroskap og destruktive forhold, osv. Men det jeg har sett flere ganger bare nå men jeg skummet igjennom innlegg er f.eks: "Han var utro, jeg tviler på forholdet, men nå prøver vi å lage barn". Eller, "han har løyet og behandlet meg dårlig nesten alle årene vi har vert sammen, men vi fikk etpar unger"..

Også den typiske jeg ofte har vert vitne til da, der forholdene er dårlige, og de aldri hadde vert sammen om det ikke var for barna, men allikevel plopper det ut en ny hvert 3. år for å sikre en ny periode med barnebidrag.

Hvorfor lager folk barn under sånne omstendigheter..?! Uhell er én ting. Jeg selv hadde valgt abort da, men har såklart forståelse for at det er uaktuelt for andre. Men at folk som befinner seg i drittforhold planlegger å få barn sammen, dét begriper jeg ikke. Care to explain?

[Supramundane]

Er ikke det typisk da? De prøver å redde forholdet med en "positiv event", f.eks å få barn eller gifte seg. Så skjønner man at det å gifte seg løser ingen problemer, og det å få barn gjør et dårlig forhold enda dårligere.

[Hoppetaujenta]

Har sett en del av denslags "løsninger", jeg også. Enten pusser man opp kjøkken/bad fra bunnen av (på et nytt lån som man egentlig ikke har råd til), eller så smeller de til med en ny unge og tror at DET skal redde forholdet... Stakkars folk, og stakkars unge som må fungere som "lim" i et skrantende forhold.

[Gjest Gjest]

Fordi de er naive

[Filur]

En faktor jeg glemte i hovedinnlegget er at kanskje ønsket om å blir foreldre er veldig stort. Vil tro at det oftets er tilfellet for kvinnen i forholdet. Man blir kanskje eldre og tenker at om det skal skje må det skje nå.. Men når forholdet er en tikkende bombe klarer jeg ikke å forstå at det kan høres ut som en lur idé. Man må da ha en liten stemme bakerst i hodet som sier at det ikke vil gå, og man sansynligvis vil bli aleneforelder? Og da er det vel like greit å få orden på livet sitt å ta en tur til Danmark.. Hvorfor er enkelte så blinde for raliteter?

[Gjest Gjest]

En faktor jeg glemte i hovedinnlegget er at kanskje ønsket om å blir foreldre er veldig stort. Vil tro at det oftets er tilfellet for kvinnen i forholdet. Man blir kanskje eldre og tenker at om det skal skje må det skje nå.. Men når forholdet er en tikkende bombe klarer jeg ikke å forstå at det kan høres ut som en lur idé. Man må da ha en liten stemme bakerst i hodet som sier at det ikke vil gå, og man sansynligvis vil bli aleneforelder? Og da er det vel like greit å få orden på livet sitt å ta en tur til Danmark.. Hvorfor er enkelte så blinde for raliteter?

Hvorfor er du det? Uhell skjer som du sa, og ikke alle klarer å gjennomføre en abort slik som du så harnakket påstår at du skal klare hvis det skjer at du blir gravid og er i en uheldig situasjon...

[Filur]

Hvorfor er du det? Uhell skjer som du sa, og ikke alle klarer å gjennomføre en abort slik som du så harnakket påstår at du skal klare hvis det skjer at du blir gravid og er i en uheldig situasjon...

Uhell er jo en helt annen sak. De jeg tenker på er de som bevisst går inn for å få barn under helt gale omstendigheter.

[Gjest Gjest]

Husker en her som uttalte at hun egentlig revurderte forholdet sitt (dette skrev hun før de stoppet prevensjon), men hun kunne jo ikke vite om hun ville finne en ny "mannen i sitt liv" før det ble litt sent å få barn, ergo var det uaktuelt å avbryte forholdet.

Nå har hun nettopp født.

[angeleyes]

Jeg har også lurt på det samme. Det å være gravid og småbarnsforeldre kan jo (ifølge mange jeg har snakket med) være en utfordring for forholdet. Så da ville jeg tenkt meg nøye om før jeg valgte å få barn når forholdet skranter fra før.

Men det med at kvinnen føler at dette er hennes sjanse til å få barn gir jo mening i alle fall. Selv om jeg selv nok ikke hadde tenkt på den måten.

[Gjest Gjest]

Det har faktisk ikke noen andre noenting med...

[Gjest Miley]

Det har faktisk ikke noen andre noenting med...

Det er sant, men det betyr ikke at må la være å undre seg over slike ting.

Jeg tror mange tror at et barn kommer til å redde forholdet. En positiv opplevelse som kommer til å binde dem sammen. Oddsen er vel ikke akkurat i kjærlighetens favør når det gjelder nattevåk og bleieskift når forholdet allerede er dårlig.

Noen av disse ønsker seg vel barn, og ser ikke for seg at det lar seg gjøre å kombinere samlivsbrudd og det å bli gravid (naturlig nok). Man må da gjøre det slutt med den man er sammen med, man må finne en ny, flytte sammen og så prøve på barn (om dette forholdet er noe bedre, det har man jo heller ingen garanti for). Dette kan ta mange år, og hvis man ønsker barn NÅ tenker vel mange at det er bedre med barn og et dårlig forhold, en intet forhold og ingen barn.

[Gjest Gjest]

Men det med at kvinnen føler at dette er hennes sjanse til å få barn gir jo mening i alle fall.

Men hun fyller 32 i år...

[Gjest Gjest]

Det har faktisk ikke noen andre noenting med...

Det er veldig sjelden det som diskuteres på KG er noe som andre har noe med, så den der kommentaren skjønner jeg rett og slett ikke. Ingen andre har noe med hvordan man oppdrar barna sine, men likvel diskuterer barneoppdragelse i det vide og det brede. Ingen har noe med hva du lager til middag, hvilken bil du kjører, hvor mye du tjener osv osv.

Angående trådens tema:

Jeg skjønner heller ikke hvorfor enkelte bevisst planlegger å få et barn når de har et forhold som såvidt henger sammen i sømmene. Samboeren min har to barn fra før vi møtte hverandre, og det barna hans opplever vil jeg aldri med viten og vilje utsette mine eventuelle barn for. Begge foreldrene er glade i barna sine og vil dem deres beste, men barna får aldri sin drøm oppfylt: Mamma og pappa som bor sammen og er lykkelige. Barna har det jo godt nå også, men det vil alltid være noe som mangler for dem, et savn de bærer på. De må forholde seg til to hjem, to sett med regler, henting, bringing, pakking, osv. Det er mye styr for et barn, selv om de voksne prøver å gjøre det så smertefritt som mulig.

Noen ganger fungerer ikke et forhold lenger, og da må man bare prøve å gjøre det beste ut av situasjonen med skilte foreldre. Men å nærmest planlegge at barna skal være nødt til å bo i to hjem er ikke bra. Eller er folk virkelig så naive at de tror at nattevåk, bleieskift, hormoner etc skal være til hjelp for et dårlig forhold?

[Gjest Fliss]

Ser absolutt ikke forskjell på det og på andre som går fra hverandre mens de har mindreårige barn. Det er ikke mange her på KG som fremdeles er gift med barnas far - og hvor alle barna har samme far og mor ... Hva er forskjellen på om man blir gravid under rosenrødt forhold og går fra hverandre elle om man går fra hverandre etter et mer turbulent forhold?

Selvom forholdet deres ikke er på topp når hun blir gravid så kan faktisk forholdet bli mye bedre når de blir foreldre. Der er forskjellige måter å elske på .. noen er mer temperamentsfulle enn andre, de er ikke redd for å si at idag er mannen en stor drittsekk. At den ene parten har vært utro og det kommer for en dag betyr slett ikke at utroskap ikke har forekommet i harmoniske og tilsynelatende frydefulle forhold - utroskap skjer overalt .. og jeg har nylig lest at utroskap faktisk forekommer langt mer i såkalte "perfekte" forhold hvor man har høy utdannelse og flotte jobber ..

[Gjest Stjernedryss]

Ønsker man seg barn, så vil man jo ha barn og da får det bare gå om forholdet ikke er helt 100%. Man har jo bare en viss tid på seg til å få barn, så det er vel ikke så rart at mange får barn i forhold som skranter fremfor å være ufrivillig barnløs resten av livet?

[Gjest Gjest]

Ser absolutt ikke forskjell på det og på andre som går fra hverandre mens de har mindreårige barn. Det er ikke mange her på KG som fremdeles er gift med barnas far - og hvor alle barna har samme far og mor ... Hva er forskjellen på om man blir gravid under rosenrødt forhold og går fra hverandre elle om man går fra hverandre etter et mer turbulent forhold?

At foreldre går fra hverandre er aldri noen ideell situasjon, men ofte den beste løsningen på et forhold som ikke fungerer.

Forskjellen ligger i at man i det ene tilfellet bør skjønne hvor vinden blåser, at man har innsikt nok til å se at forholdet er i en sluttfase, og det bør man ikke blande barn inn i med vilje. I det andre tilfellet så tror man oppriktig at man skal tilbringe livet sammen og gi barnet en stabil oppvekst. For meg er det en enorm forskjell på planlagt og tilfeldig handling.

Sånn er det med mange ting. Som det at barn har best av å få en stabil livssituasjon uten å måtte flytte hele tida. Jeg mener man er dårlige foreldre om man planlegger at man skal flytte to ganger pr år i årevis når man har barn. Men om tilfeldighetene gjør at det bare MÅ bli sånn, så er det ikke dårlig foreldreskap. Det er fortsatt ikke bra for barnet, men det er ikke gjort med vilje av foreldrene. Stor, stor forskjell.

[Gjest Stjernedryss]

Man er nå i hvertfall bedre foreldre om man får barn, enn om man ikke får barn. Det er ikke ideelt å bli født inn i et ustabilt forhold, men det er bedre enn å ikke bli født i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Ønsker man seg barn, så vil man jo ha barn og da får det bare gå om forholdet ikke er helt 100%. Man har jo bare en viss tid på seg til å få barn, så det er vel ikke så rart at mange får barn i forhold som skranter fremfor å være ufrivillig barnløs resten av livet?

Men heller ha et barn som kanskje blir dratt mellom to foreldre som ikke utstår synet av hverandre etter et konfliktfyllt brudd? Jeg fatter ikke at man frivillig velger å utsette barnet sitt for en sånn mulighet. Det er forskjell på å planlegge dette iskaldt, eller om det bare er en del av livet som skjer uforutsett.

Jeg vil heller være ufrivillig barnløs enn å ha barn med en mann jeg ikke elsker/liker/respekterer. Men om jeg har fått barn med en mann først og så etterpå oppdager at forholdet ikke fungerer, så må man jo gjøre det beste ut av det. Men aldri i livet om jeg vil velge å få barn med en jeg ikke elsker og respekterer i utgangspunktet!

[Gjest Gjest]

Man er nå i hvertfall bedre foreldre om man får barn, enn om man ikke får barn. Det er ikke ideelt å bli født inn i et ustabilt forhold, men det er bedre enn å ikke bli født i det hele tatt.

Eh... hva sa?

Den der skjønner jeg rett og slett ikke.

Dårlige foreldre uten barn??? :klø:

Og om man aldri blir født så er det jo en ikke-sak. Er man først blitt født så får man gjøre det beste ut av livet med de kort man får tildelt.

[Gjest Fliss]

At foreldre går fra hverandre er aldri noen ideell situasjon, men ofte den beste løsningen på et forhold som ikke fungerer.

Forskjellen ligger i at man i det ene tilfellet bør skjønne hvor vinden blåser, at man har innsikt nok til å se at forholdet er i en sluttfase, og det bør man ikke blande barn inn i med vilje. I det andre tilfellet så tror man oppriktig at man skal tilbringe livet sammen og gi barnet en stabil oppvekst. For meg er det en enorm forskjell på planlagt og tilfeldig handling.

Sånn er det med mange ting. Som det at barn har best av å få en stabil livssituasjon uten å måtte flytte hele tida. Jeg mener man er dårlige foreldre om man planlegger at man skal flytte to ganger pr år i årevis når man har barn. Men om tilfeldighetene gjør at det bare MÅ bli sånn, så er det ikke dårlig foreldreskap. Det er fortsatt ikke bra for barnet, men det er ikke gjort med vilje av foreldrene. Stor, stor forskjell.

Det er veldig stor forskjell på mennesker og det er stor forskjell på forhold mellom kvinner og menn. Et forhold mellom to temperamentsfulle mennesker kan virke turbulent på enkelte .. men selvom de er temperamentsfulle så betyr det slett ikke at de elsker hverandre mindre enn andre .. Tvert imot så kan de ofte ha en langt dypere kjærlighet til hverandre .. jeg har sett flere slike forhold vare livet ut ..