Kan mennesker tilgi som Jesus?

[Gjest Gjest]

Tror dere at mennesker kan føle den "høyeste form for kjærlighet", altså kjærlighet som ikke går på bare ego og nærmeste familie, men for ukjente, dine neste og sist men ikke minst; dem som har gjort deg eller andre veldig vondt? Tror dere mennesker kan klare å oppriktig ha hjerte for voldsmenn, voldtektsmenn, pedofile og drapsmenn? Eller er det bare Jesus & Gud som har hjerte for slikt?

[Saeria]

Nå betinger du at vi tror på Jesus og Gud, samt en "høyeste form for kjærlighet". Det er det langt i fra alle som gjør, så med de kriteriene i bakhodet, nei.

[Gjest Gjest]

Nå betinger du at vi tror på Jesus og Gud, samt en "høyeste form for kjærlighet". Det er det langt i fra alle som gjør, så med de kriteriene i bakhodet, nei.

Nå er det vel mange som mener også forskere at Jesus var en historisk person. Om han var Guds sønn er en helt annen sak

[Gjest Gjest]

Denne bør vel heller ligge på religion og livssyn?

[Bellatrix]

Ja, det tror jeg. Jeg har hørt om folk som har tilgitt datterens drapsmann for eksempel. Vi kan tilgi, men jeg tror hvoedsprøsmålet er om vi vil tilgi.

[Gjest Gutt27]

Det er vel en del del religiøse mennesker som påstår at de har slik kjærlighet for sin neste, dette er liksom noe som følger med det å være "frelst". Personlig tror jeg nok dette først og frems er fordi religionen deres "befaler" dem å være slik, ikke fordi de egentlig er så forskjellig fra andre folk. Men de føler vel at de ihvertfall må late som..

[Pingting]

For det første er det en stor forskjell på å tilgi og å føle kjærlighet for noen. Man kan etterhvert velge å tilgi, fordi man føler den som har gjort noe galt har betalt for det. Man kan også gjøre det for sin egen del, for å klare å gi slipp på vonde følelser. Men å føle kjærlighet for dem...hvorfor skal man det? :klø:

[Gjest Gjest]

Ja, hvorfor skulle ikke det gå an? Ikke mange som er sånn men det er da fullt mulig...

[Gjest Gjest]

Det kunne jeg ha gjort, tror jeg.

[Gjest Gjest_Jeanette_*]

Jeg gjør det.

ikke av meg selv, jeg ber ganske enkelt Jesus om hjelp til dette. Og Han gjør det, hver gang. Jeg har opplevet å tlgi og elske mennesker som har gjort svært ille ting mot meg, og andre jeg er glad i.

Jeg ønsker de av hele hjertet alt godt.

[Mona-Lisa]

Hadde noen drept min unge hadde jeg aldri tilgitt det menneske(hvis det var med vilje selvfølgelig)

jeg mener, hvorfor skulle jeg?

det er ikke ment for mennesker å være glade i alle og elske uten grunn og mening.

den ufortjente kjærligheten som kommer for mennesker som har såret deg dypt er bare dritt for meg ærlig talt.

kjærlighet er et sterkt ord, jeg vil ikke gjøre den billig.

Av og til er negative følelser bare sunn logikk!

Endret 15. februar 2009 av Mona-Lisa

[Gjest fargefarge]

Ja, om mennesker tilgir som jesus, så blir de sett på som tøfler.

[sixx]

Ja, jeg tror det finnes mennesker som kan tilgi slik Jesus gjorde, men det krever både integritet, empati og evnen til å se fremover for å gjøre det.

[sixx]

Hadde noen drept min unge hadde jeg aldri tilgitt det menneske(hvis det var med vilje selvfølgelig)

jeg mener, hvorfor skulle jeg?

De som har opplevd det, sier det er fordi de selv må komme videre i sitt liv.

[Haris Pilton]

Jeg tror det er mange som ikke ser viktigheten i å tilgi andre også for sin egen del. Det er nok lettere å tilgi når man skjønner dette.

[Gjest Elrond]

Jeg tilgir aldri og venter heller ingen tilgivelse.

[Mona-Lisa]

De som har opplevd det, sier det er fordi de selv må komme videre i sitt liv.

Er forskjell mellom mennesker da, jeg snakket mer om meg selv nå

[Haris Pilton]

Vår familie opplevde det "utilgivelige", min bestefar forgrep seg på meg gjennom mesteparten av barndommen min.

Det er meg og min mor dette har gått hardest utover, men vi har begge tilgitt ham. Det tok mange år, men vi vet at hadde vi ikke gjort det hadde bitterheten spist oss opp.

Det betyr ikke at det er greit det han gjorde. Han sluttet å være min mors far den dagen hun fikk vite det, men hun valgte, når hun klarte, å tilgi ham som et medmenneske og ikke som sin far.

Vi er fortsatt sinte iblant. Man skal ikke undertrykke smerten etter noe sånn men man skal heller ikke dyrke den.

Det var ikke sånn at jeg en dag bare tenkte "nå er jeg klar for å tilgi" og så var jeg ferdig med det. Jeg sa til ham før han døde at han var tilgitt, men ofte når jeg opplever bivirkninger og vonde følelser tenker jeg "hvordan kunne du!? dette er DIN feil!"

Og det er det. Men jeg velger å tilgi og reise meg opp igjen, selv om jeg må gjøre det mange ganger.

Jeg tilgir ikke fordi jeg føler meg presset til å gjøre det, men fordi jeg vet jeg er avhengig av å klare det for å overleve. For noen funker det kanskje å ha den innstillingen at "hvorfor skal jeg tilgi?", men ikke for meg.

Endret 15. februar 2009 av Haris Pilton

[sixx]

Er forskjell mellom mennesker da, jeg snakket mer om meg selv nå

Du stilte et spørsmål, og jeg ga deg et svar.

[sixx]

Vår familie opplevde det "utilgivelige", min bestefar forgrep seg på meg gjennom mesteparten av barndommen min.

Det er meg og min mor dette har gått hardest utover, men vi har begge tilgitt ham. Det tok mange år, men vi vet at hadde vi ikke gjort det hadde bitterheten spist oss opp.

Det betyr ikke at det er greit det han gjorde. Han sluttet å være min mors far den dagen hun fikk vite det, men hun valgte, når hun klarte, å tilgi ham som et medmenneske og ikke som sin far.

Vi er fortsatt sinte iblant. Man skal ikke undertrykke smerten etter noe sånn men man skal heller ikke dyrke den.

Det var ikke sånn at jeg en dag bare tenkte "nå er jeg klar for å tilgi" og så var jeg ferdig med det. Jeg sa til ham før han døde at han var tilgitt, men ofte når jeg opplever bivirkninger og vonde følelser tenker jeg "hvordan kunne du!? dette er DIN feil!"

Og det er det. Men jeg velger å tilgi og reise meg opp igjen, selv om jeg må gjøre det mange ganger.

Jeg tilgir ikke fordi jeg føler meg presset til å gjøre det, men fordi jeg vet jeg er avhengig av å klare det for å overleve. For noen funker det kanskje å ha den innstillingen at "hvorfor skal jeg tilgi?", men ikke for meg.

Det du har opplevd, er noe av det aller verste et barn kan oppleve.

Det er fint du har styrke til å forstå at dette ikke går over, men at det er en prosess du må gjennom gang på gang. Forhåpentligvis blekner minnet litt for hver gang du reiser deg.

Jeg ønsker deg alt godt, og håper styrken din vedvarer.