Er det forsent? Kan vi redde samlivet?

[Gjest Fortvila]

Vi er samboere, har to små barn, vært sammen i 12 år. I de siste 4 årene har vi hadde det mer eller mindre platonisk, til tross for at et barn har kommet til underveis. Mannen løy ofte for meg, stort sett om spill, bedyret bot og bedring og ble ferska gang på gang, store summer. For 4 år siden underslo han store summer fra vår felles bedrift, da var bunnen nådd. Vi hadde da vårt første barn. Jeg sa jeg ville støtte han, han innså problemet og fikk hjelp. Problemet har vrt borte siden. Men det har kjærligheten til han også.. Jeg har prøvd og prøvd, men sannheten er at jeg har ikke stolt på han siden, jeg har ikke greit å sett opp til han siden, jeg ble en støttespiller i foholdet vårt, min oppgave ble å redde han og oss. Men vi har greid oss ok, fikk jo en unge til. Men i år har ting gått raskt nedover, og nå er bunnen nådd nok en gang.. Jeg har følt mindre og mindre for han, vi har nesten aldri sex pga at jeg ikke har lyst. Han maser og stresser og klager over ting som mangler, jeg prøver men greier ikke å tvinge fram noe. I tillegg er han ofte veldig stygg i kjeften til meg, noe som setter dype spor i meg, jeg makter det ikke lenger, og er så redd for at ungene skal lære å prate sånn til folk og.

Vi har sltså nådd bunnen, og tatt av oss ringene. Men ikke noe mer foreløbig, vi vil vente til etter jul med å flytte og å invovlere ungene. Men nå føler jeg en enorm sorg!! NÅ har jeg lyst å ta i han, NÅ har jeg lyst å kose med han! Nå er jeg usikker på om jeg vil være han foruten, jeg er livredd for livet alene! Han er en fantastisk far, det skal han ha. Men kan jeg finne tilbake til kjærligheten og respekten for han? Kan jeg bli lykkelig med han når jeg ikke har vært det på fire år?

[Lissi]

Ja, om du virkelig vil og klarer å se de gode sidene i han

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Ja visst, kan dere finne tilbake til hverandre. Men det krever mye av dere begge. Begge må ville det sterkt. Og dere må være tolmodige, for det kan ta lang tid. Å få følelsene på plass igjen er ofte ikke gjort i en fei.

Har dere vurdert samlivsterapi?

[Gjest Gjest]

Det å elske noen, og det å være avhengig av vedkommende er 2 forskjellige ting.. Mange forveksler dem, men du er tydeligvis klar over begge deler. Vil du bli hos ham fordi du TROR på at de følelsene kan komme tilbake? Håper du at de vil gjøre det, eller er du virkelig fit for fight for å få dem tilbake? Og enda viktigere, tror du HAN er det..? Han er stygg i kjeften mot deg, han har sine problemer. Du har forsøkt å støtte ham hele tiden, klarer du det fremover? Vil du gå i terapi for å ordne dette, vil han?

Tør du kanskje ikke å være alene, føles det skummelt å ikke ha ham der, blir du redd av tanken på å ikke bo og være med ham mer?

[Gjest Fortvila]

Vi har gått til samlivsterapi, i fjor vår. Hjalp litt, men ikke så mye, og datt raskt nedover igjen. Vi har jo prøvd og prøvd i fire år, jeg har gitt opp å prøve. Men vi har aldri gått så langt som dette før da, nå er jo bunnen nådd.

Og ja, jeg er livredd for å være alene, livredd for at han ikke lenger er der, redd for å ikke ha noen å dele hverdagen med, og ikke minst panikk for at jeg ødelegger ungenes familieliv..

[Gjest Gjest]

Var han utro, har dere tre barn?

[Gjest adriana27]

Var han utro, har dere tre barn?

Med så mange samlivsbrudd som skjer her til lands, skal det vel godt gjøres at de som skriver inn her er de samme som de du kjenner til, eller?