hvordan bli enige om samværsrett

[Gjest ulykkelig]

Hei,

Jeg og min samboer gjennom 16 år går fra hverandre etter hans ønske.

Vi har et barn sammen på 7 år.

Vi klarer ikke å bli enige om hvem som skal ha hovedomsorg for barnet vårt.

Far vil gjerne ha barnet 50 prosent. Jeg ønsker 40-60. Altså 60 til meg. Dette fordi jeg mener det er til barnets beste.

Ikke misforstå meg, barnets far er kjempeflink og jeg vet at barnet trenger oss like mye.

Men, pga økonomi tror jeg at jeg ved 40-60 vil ha større sjanse for å kunne sitte med huset. dette mener jeg er veldig viktig, slik at barnet har en fast tilholdsplass som det er vant til.

Jeg mener det er viktig for barn å slippe påkjenningen ved å bli flyttet fra omgangskretsen og de vante trygge omgivelsene.

Jeg ser også at jeg har større fleksibilitet i jobben min. Vi er til enhver tid mange ansatte på jobb, og jeg har ingen problemer med å ta noen dager fri om nødvendig. Jeg starter kl 9 og kan levere barnet til skolestart.

Min samboer derimot har ansvar og er mye alene på jobb. Dvs at hvis barnet er sykt, er det ikke alltid like lett å ta seg fri. Det hender også at han må ta vakter, dersom andre anstatte på jobben hans er syke. Han begynner sitt arbeid kl 7 om morgenen. Sfo åpner ikke før halv 8, og han sier at barnet nok kan klare å være alene til bussen går 0830.

Jeg har prøvd å foreslå 40-60 ordning, samt at jeg selvsagt tilrettelegger ekstra samværstid både etter ønske fra barn og far. Det er ikke min intensjon at far ikke skal treffe barnet, da jeg vet at de har et kjempegodt forhold.

Far setter seg på bakbena, og vil ha 50% på papiret. Da blir det vanskeligere for han og sitte med huset, da han vil få ca 4000,- mindre inntekter en meg i 40-60 deling.

Dette vil igjen bety at vi kanskje må selge huset og bort fra barnets kamerater og daglige rutiner.

Er jeg urimelig og hva tror dere vil vektlegges ved en evt. rettssak? ( som jeg håper vi slipper)

takker for svar i en fortvilet situasjon.

[msDelenn]

personlig synes jeg 50 /50 er egostisk. De voksne og barna jeg har snakkt med om dette (alle de som har vært 50/50 barn) Liker det ikke. De synes det er/var slitsomt å flytte hele tiden. (har selv en eks som forlangte 50/50 men tilslutt mistet omsorgen)

Om dere er uenige må dere ta kontakt med FvK. Han har ingen rett å tvinge deg til en ordning du mener ikke er best for deres barn. Du må stå på ditt. Men økonomisk har dette ingenting å si i en rett. De bryr seg ikke om du eller han sitter med et hus eller hva dere får i utbytte, for det er ikke viktig. Det er barnets beste som er viktig her.

begynner dere med å snakke om penger..blir nok dommern veldig opgitt av dere.

[Gjest ulykkelig]

personlig synes jeg 50 /50 er egostisk. De voksne og barna jeg har snakkt med om dette (alle de som har vært 50/50 barn) Liker det ikke. De synes det er/var slitsomt å flytte hele tiden. (har selv en eks som forlangte 50/50 men tilslutt mistet omsorgen)

Om dere er uenige må dere ta kontakt med FvK. Han har ingen rett å tvinge deg til en ordning du mener ikke er best for deres barn. Du må stå på ditt. Men økonomisk har dette ingenting å si i en rett. De bryr seg ikke om du eller han sitter med et hus eller hva dere får i utbytte, for det er ikke viktig. Det er barnets beste som er viktig her.

begynner dere med å snakke om penger..blir nok dommern veldig opgitt av dere.

Hei og takk for svar.

Det jeg mente i forhold til økonomien er jo indirekte det beste for barnet, iforhold til å slippe å bli flyttet til nye bosteder.

Jeg er også enig i at det må være fryktelig slitsomt å ikke ha en fast boplass.

Håper ikke jeg sees på som egoist, jeg påpeker jo at jeg vil tilrettelegg for samvær utover avtalen etter ønske fra begge parter.

Mener vel også at dette kan være en grei løsning i startfasen, slik at barnet blir vant til det. Det er jo ikke snakk om mer en to tre år før barnet kan hive seg på sykklen til far, når han har lyst.

Vi satser på å kunne bo i nærheten av hverandre.

[Gjest skilt]

kanskje du bør sjekke ut hvilke rettigheter far mister om han reduserer fra 50 til 40 % , det er forskjell i rettigheter ved delt bodsted eller fast, det kan hende det er visse rettigheter han tviholder på.

Jeg forstår begge parter så veldig godt, men etter egen erfaring har barnet det best med et fast bodsted, men om dere må flytte å få nye venner kan gå veldig greit i den alderen det også.

Be om time hos familievernkontoret som kan guide dere igjennom en svært vanskelig tid og prosess.

God klem

[Gjest ulykkelig]

kanskje du bør sjekke ut hvilke rettigheter far mister om han reduserer fra 50 til 40 % , det er forskjell i rettigheter ved delt bodsted eller fast, det kan hende det er visse rettigheter han tviholder på.

Jeg forstår begge parter så veldig godt, men etter egen erfaring har barnet det best med et fast bodsted, men om dere må flytte å få nye venner kan gå veldig greit i den alderen det også.

Be om time hos familievernkontoret som kan guide dere igjennom en svært vanskelig tid og prosess.

God klem

Hei,

Tusen takk for svar. Jeg får undersøke litt om det.

Gleder meg til å våkne opp en morgen og føle meg lykkelig igjen, håper virkelig det er mulig.

Klem tilbake...

[Far til 2]

Selv opplevde jeg felles omsorg, og er derfor tilhenger av dette. Min søster praktiserer felles omsorg idag, og jeg skulle gjerne gjort det (jeg har omsorgen alene for tiden).

Hvilken løsning dere velger er i stor grad avhengig av hva barnet ønsker.

Når det er sagt ser jeg problemer om far har problemer med å få barnet på skolen, ta seg fri ved sykdom, er pålagt "merjobbing" pga sykdom på jobben, etc, etc.

Mitt forslag går derfor ut på å finne en løsning som dere begge kan akseptere. En krig om samvær/omsorg idag kan skape store samarbeidsproblemer senere. Mulig far kan akseptere en løsning hvor dere praktiserer 40/60 idag, men at dere i avtalen sier at barnet skal få prøve 50/50 (felles omsorg) når det blir 9 år ? frem til da kan du etablere deg med en bedre betalt jobb, og far kan vurdere andre arbeidsgivere med større fleksibilitet. Dessuten gir det barnet en trygghet for å ikke miste pappan sin, da dette er et problem for mange barn i bruddfasen (ikke at barn mister pappan, for flytting over lange avstander er heldigvis et overgrep de fleste foreldre nå tar avstand fra, men at barnet TROR det kan miste mesteparten av kontakten med pappan). Å si til barnet at det om 2 år kan få lov til å bo like mye hos begge hvis barnet ønsker det og forholdene forøvrig ligger til rette for det, vil gi en del barn den tryggheten de trenger.

[Gjest ulykkelig]

Selv opplevde jeg felles omsorg, og er derfor tilhenger av dette. Min søster praktiserer felles omsorg idag, og jeg skulle gjerne gjort det (jeg har omsorgen alene for tiden).

Hvilken løsning dere velger er i stor grad avhengig av hva barnet ønsker.

Når det er sagt ser jeg problemer om far har problemer med å få barnet på skolen, ta seg fri ved sykdom, er pålagt "merjobbing" pga sykdom på jobben, etc, etc.

Mitt forslag går derfor ut på å finne en løsning som dere begge kan akseptere. En krig om samvær/omsorg idag kan skape store samarbeidsproblemer senere. Mulig far kan akseptere en løsning hvor dere praktiserer 40/60 idag, men at dere i avtalen sier at barnet skal få prøve 50/50 (felles omsorg) når det blir 9 år ? frem til da kan du etablere deg med en bedre betalt jobb, og far kan vurdere andre arbeidsgivere med større fleksibilitet. Dessuten gir det barnet en trygghet for å ikke miste pappan sin, da dette er et problem for mange barn i bruddfasen (ikke at barn mister pappan, for flytting over lange avstander er heldigvis et overgrep de fleste foreldre nå tar avstand fra, men at barnet TROR det kan miste mesteparten av kontakten med pappan). Å si til barnet at det om 2 år kan få lov til å bo like mye hos begge hvis barnet ønsker det og forholdene forøvrig ligger til rette for det, vil gi en del barn den tryggheten de trenger.

Hei,

Mye fornuftig her ja.

Skal prøve å legge frem det som forslag.

Tusen takk.

[Gjest Yihaa]

Hva om situasjonen hadde vært motsatt? Far hadde fleksibel arbeidstid og ville beholde huset og ha hovedomsorgen. Ville du godtatt det?

En syvåring kan fint flytte og skifte omgangskrets. Kan dere ikke flytte innen kommunen og finne dere en boplass i nærheten av hverandre?

Jeg ser at det taler i mot 50/50 at barnet må være alene 1,5 timer hver dag. Men jeg synes du iallefall skal inngå en avtale med ham som kan reforhandles hvert år, slik at hvis omstendighetene forandrer seg, skal dere kunne vurdere 50/50.

personlig synes jeg 50 /50 er egostisk. De voksne og barna jeg har snakkt med om dette (alle de som har vært 50/50 barn) Liker det ikke. De synes det er/var slitsomt å flytte hele tiden. (har selv en eks som forlangte 50/50 men tilslutt mistet omsorgen)

Og jeg synes det er ganske merkelig av deg å påstå at 50/50 er egoistisk på et generelt grunnlag. Vi praktiserer det, og jeg ser på det som det beste for både barna og oss voksne. Men selvfølgelig må forholdene ligge til rette for det. Vi har flyttet i gåavstand fra hverandre og skolen. Barna skifter ikke omgangskrets. Vi har også alt utstyr til barna hos hver av oss (bortsett fra ski), så de slipper å ta med seg ting bortsett fra at de noen ganger tar med seg leker, filmer o.l. Slik stiller vi også lettere opp som "barnevakt" for den ene parten, hvis det blir problemer med sykdom, jobbarrangementer osv.

En skilsmisse er uansett en stor belastning for barna. Men når situasjonen en gang er slik, synes jeg vi har funnet den beste løsningen for oss.

[Gjest Yihaa]

Må tilføye at hvis du får hovedomsorgen kan du i prinsippet få deg en kjæreste/jobb/whatever i en annen del av landet, ta med deg barnet og flytte. Jeg skjønner godt hvis far synes dette er skummelt.

Jeg synes du gjerne kan forespeile ham 60/40, men at du da også tilbyr ham en avtale der dere begge må få godkjennelse fra den andre før dere flytter lange avstander. Det har vi.

[thapara]

..

Endret 23. februar 2009 av thapara

[Glitnir]

For barnets del tror jeg ikke det har noe å si om samværet er 50/50 eller 40/60. Det samme vil nok en domstol si, og de vil sannsynligvis ende på 50/50 dersom dere bor i nærheten av hverandre og det ikke er gode grunner til noe annet.

En sjuåring klarer seg fint en halvtime alene før bussen går hver morgen. Og som sagt over her: Dersom ikke det går, så kan jo ikke far ha barnet i skoleuka i det hele tatt. Du må ikke glemme å ta hensyn til barnets beste her, og ikke deg selv og din egen økonomi.

[Gjest "barnevakt"]

Etter at eksen flyttet langt pokker i vold med sønnen VÅR så skjønner jeg faren godt. Ved 60/40 så får TS all rettigheter, mens han blir barnevakt.

Dersom du i tillegg lager en avtale slik som noen ovenfor her hadde gjort med tanke på flytting og regler ellers så ville nok situasjonen muligens vært lettere for faren å godta.

[Gjest Gjest]

For barnets del tror jeg ikke det har noe å si om samværet er 50/50 eller 40/60. Det samme vil nok en domstol si, og de vil sannsynligvis ende på 50/50 dersom dere bor i nærheten av hverandre og det ikke er gode grunner til noe annet.

En sjuåring klarer seg fint en halvtime alene før bussen går hver morgen. Og som sagt over her: Dersom ikke det går, så kan jo ikke far ha barnet i skoleuka i det hele tatt. Du må ikke glemme å ta hensyn til barnets beste her, og ikke deg selv og din egen økonomi.

En domstol kan aldri dømme delt omsorg.

Og jeg har en syvåring, og aldri i livet om jeg hadde latt henne være alene halvannen time om morgenen, for ikke å snakke om å gi henne ansvaret for å låse huset når hun går. Hvorfor skal man utsette barnet for det, bare fordi faren vil være "likestilt"?

Jeg synes for en gangs skyld at Far til 2 hadde et godt forslag. Start med hovedomsorg til mor, sett som målsetning at hvis barnet ønsker det, og far har en jobb som egner seg bedre, så kan de revurdere om noen år.

[msDelenn]

ingen domstol kan gi 50/50 dette er noe begge foreldre må være enige med.

For å ha 50/50 så må foreldre kunne samarbeide bra og at hjemmene er så like som mulig.

Var ikke ment å si at det er egoistisk for alle. Men mange foreldre tenker ikke på konsekvensen på 50/50. Man må forsette å bo nærme hverandre, har et bra samarbeid og være venner. respektere den andre part og ikke lage krøll.

De som klarer dette har jeg stor respekt for.

Personlig fungerer ikke dette hos oss da ingen av de overnevnte eksisterer.

Lykke til!

[Gjest FarTilFire]

Jeg skal ikke si så mye, men, det er viktig at begge henter fram evnene til å samarbeide. Det offentlige systemet opplevde jeg som et byråkrati, mye venting, ukevis, månedsvis, med en sjanse på 10-20% på å treffe en person som kunne det med å etablere samarbeide, 80-90% sjanse for det motsatte. Jeg ønsker deg og din partner lykke til. Veldig mange har det som dere, således er vi sammen om dette. Byråkratiet og økonomien spiller inn, ikke alltid like lett å pusle sammen en god løsning. Få oversikt, begge foreldre.

Savnet alltid møter hvor familien var samlet, også mellom foreldre og med barna til stede, og på slike møter er selvfølgelig eneste emne samarbeide, og forståelse, for hver enkelt og sammen. De offentlige institusjonene vil trolig ikke samle dere, de skjønner ikke hvor viktig det er, at det faktisk er viktigst. Mantraet er: Samarbeide, og oversikt.

[Far til 2]

En domstol kan aldri dømme delt omsorg.

ingen domstol kan gi 50/50 dette er noe begge foreldre må være enige med.

Klarer ikke å la være å pirke litt på dette. Domstolene KAN dømme 50/50 når vi snakker om samværsmengde. Men domstolene kan ikke dømme 50/50 mht omsorg. Det er en viss forskjell på dette.

50/50 mht omsorg medfører at en i realiteten har felles omsorg, enten ved at begge foreldrene skal ha sitt å si eller at foreldrene har omsorgen (les bostedsadresse) annethvert år.

Domstolene må mao fradømme en av foreldrene den daglige omsorgen, men behøver ikke samtidig fradømme barnet like mye tid med samværsforelder. Det siste medfører mao 50% samvær.

For å ha 50/50 så må foreldre kunne samarbeide bra og at hjemmene er så like som mulig.

Delvis.

Manglende omsorg/samvær er den viktigste årsaken til konflikter ved samlivsbrudd. Det er derfor feil å si at foreldrene må kunne samarbeide for å få til en løsning med felles omsorg.

Det riktige er at ved å velge felles omsorg vil foreldrene legge mer vilje i det å samarbeide.

Var ikke ment å si at det er egoistisk for alle. Men mange foreldre tenker ikke på konsekvensen på 50/50. Man må forsette å bo nærme hverandre, har et bra samarbeid og være venner. respektere den andre part og ikke lage krøll.

De som klarer dette har jeg stor respekt for.

Personlig fungerer ikke dette hos oss da ingen av de overnevnte eksisterer.

Lykke til!

Det er klart at denne påstanden kan snues mot deg. Mange vil kunne si at det å motsette seg felles omsorg er egoistisk tenkt mht barnet om en ønsker en slik rolle alene. Å frata et barn en oppegående samværsforelder fordi en vil ha omsorgen alene vil av mange bli sett på som mer egoistisk enn å tilby barnet en slik løsning.

Videre sier du at ved valg av felles omsorg må foreldrene "respektere den andre part og ikke lage krøll". - Dette må en da gjøre den tiden foreldrene bor sammen også. Og en bør faktisk oppføre seg slik mot ALLE mennesker selv om en ikke er enig i ett og alt.

Hvis en ønsker å ivareta barnets trygghet for samvær med begge foreldrene og samtidig senke konfliktnivået mellom foreldrene etter et brudd, bør en utvilsomt tilby barnet den løsningen BARNET foretrekker.

[Gjest Amorina]

Og jeg har en syvåring, og aldri i livet om jeg hadde latt henne være alene halvannen time om morgenen, for ikke å snakke om å gi henne ansvaret for å låse huset når hun går. Hvorfor skal man utsette barnet for det, bare fordi faren vil være "likestilt"?

Fordi det eneste enkelte har i hodet er at det er viktigere med sylskarp millimeterfordeling for at foreldrene iallfall ikke har DET som ammunisjon mot hverandre, enn hvordan hvert enkelt barn (og alle barn er ulike) skal ha det godt i sin nye hverdag.

At svært mange barn, så fort de blir store nok til å velge, velger seg ett sted å bo (ta et hint da!) er ikke nok til å få såkalt oppegående mennesker til å forstå at et lovverk som knebler både mor og far ikke tjener verken voksne eller barn i lengden.

Jeg synes for en gangs skyld at Far til 2 hadde et godt forslag. Start med hovedomsorg til mor, sett som målsetning at hvis barnet ønsker det, og far har en jobb som egner seg bedre, så kan de revurdere om noen år.

Jeg er helt enig (og må klype meg i armen...) - enhver ordning burde evalueres med jevne mellomrom. Hvis faren prioriterer jobben fremfor barnet, eller er nødt til det en periode, kan man revurdere på sikt.

Yihaa; helt enig i at 50/50 er en fin løsning slik dere har det. Til barna eventuelt ønsker seg noe annet.

Dessverre er det et begrenset antall mennesker som klarer dette i praksis, noe som medfører belastning for både voksne og barn, men i 2008 er vi altså mer opptatt av vonbrotne foreldre enn vi er av barn med hverdag snudd på hodet.

Man unngår ikke varig mén, i ulik grad, hos barn ved et samlivsbrudd uansett hvor gode venner man er etterpå. Så hvorfor voksne har så vanskelig for å sette seg selv til side, selv om det er vondt for dem selv, vil for meg alltid være en gåte.

Det er ingenting som tilsier at man automatisk mister en forelder ved et samlivsbrudd selv om det ikke er 50/50 - dette avhenger av helt andre ting. Alle relasjoner vi har gjennom livet, går gjennom ulike faser, de endrer seg med alder, tid og andre forhold. En foreldrerelasjon blir ikke definert én gang, one time only. Det er ikke en fasit på det, akkurat som det ikke er en fasit på hvilket barn som blir "mammadalt" eller "pappadalt" i en familie hvor de voksne holder sammen.

Folk er forskjellige; barn er også individer. Dessverre ender de som regel som forvirrede ofre for mors og fars prosentkrig, og/eller statens forvirra forsøk på å strømlinjeforme individene. (Flyttetemaet orker jeg ikke begynne på engang, det er bare for sykt...)

[Far til 2]

Fordi det eneste enkelte har i hodet er at det er viktigere med sylskarp millimeterfordeling for at foreldrene iallfall ikke har DET som ammunisjon mot hverandre, enn hvordan hvert enkelt barn (og alle barn er ulike) skal ha det godt i sin nye hverdag.

At svært mange barn, så fort de blir store nok til å velge, velger seg ett sted å bo (ta et hint da!) er ikke nok til å få såkalt oppegående mennesker til å forstå at et lovverk som knebler både mor og far ikke tjener verken voksne eller barn i lengden.

Det er en VELDIG stor forskjell på det å velge selv når en kommer i ungdomsalderen og det å velge "for barnet" når barnet er mindre.

Om en velger å frata barn samvær/omsorg i ung alder velger man samtidig at barn ikke skal kunne bygge de samme relasjonene til den andre forelderen. Dermed fratar en barn samvær i ung alder, men en fratar også "barn" relasjoner til den andre forelderen resten av livet.

For noen barn medfører dette at de kutter enhver kontakt med bostedsforelder fra ungdomsårene og oppover. Hva som er værst vet jeg ikke, men det er sikkert vondt for tidligere samværsforelder å miste mye kontakt med "barnet" fordi "barnet" oppdager at det ikke fikk samvær om mulighet til relasjoner med den andre forelderen i barneårene.

Jeg er helt enig (og må klype meg i armen...) - enhver ordning burde evalueres med jevne mellomrom. Hvis faren prioriterer jobben fremfor barnet, eller er nødt til det en periode, kan man revurdere på sikt.

Et problem med dagens praksis er at myndighetene ofte velger den løsningen som har vært benyttet tidligere om det er uenighet om omsorgsløsning. Jeg tror faktisk alle er enig at vi med dagens praksis ikke forhører oss om hva barnet ønsker (til og med "barnevernet" har tatt egenkritikk på dette). Så lenge "familirådgivere" og rettsvesen ikke synes å ha planer om endring er det altså mye som tyder på at barns ønsker fortsatt ikke vil bli ivaretatt. Men med oppegående foreldre som er villig til å lytte er det faktisk en liten mulighet.

[Gjest ulykkelig]

Hva om situasjonen hadde vært motsatt? Far hadde fleksibel arbeidstid og ville beholde huset og ha hovedomsorgen. Ville du godtatt det?

Ja, det hadde jeg. Jeg er av den oppfatning som sagt at barn behøver en fast tilholdsplass.

En syvåring kan fint flytte og skifte omgangskrets. Kan dere ikke flytte innen kommunen og finne dere en boplass i nærheten av hverandre?

Det vil vi gjerne prøve og få til.

Jeg ser at det taler i mot 50/50 at barnet må være alene 1,5 timer hver dag. Men jeg synes du iallefall skal inngå en avtale med ham som kan reforhandles hvert år, slik at hvis omstendighetene forandrer seg, skal dere kunne vurdere 50/50.

Det synes jeg også er en god ide, og som sagt ville jeg aldri nekte hverken far eller sønn og treffes utenom samværsavtalen. Synes kanskje denne løsningen er best i nåværende situasjon.

Og jeg synes det er ganske merkelig av deg å påstå at 50/50 er egoistisk på et generelt grunnlag. Vi praktiserer det, og jeg ser på det som det beste for både barna og oss voksne. Men selvfølgelig må forholdene ligge til rette for det. Vi har flyttet i gåavstand fra hverandre og skolen. Barna skifter ikke omgangskrets. Vi har også alt utstyr til barna hos hver av oss (bortsett fra ski), så de slipper å ta med seg ting bortsett fra at de noen ganger tar med seg leker, filmer o.l. Slik stiller vi også lettere opp som "barnevakt" for den ene parten, hvis det blir problemer med sykdom, jobbarrangementer osv.

En skilsmisse er uansett en stor belastning for barna. Men når situasjonen en gang er slik, synes jeg vi har funnet den beste løsningen for oss.

[Gjest ulykkelig]

Etter at eksen flyttet langt pokker i vold med sønnen VÅR så skjønner jeg faren godt. Ved 60/40 så får TS all rettigheter, mens han blir barnevakt.

Dersom du i tillegg lager en avtale slik som noen ovenfor her hadde gjort med tanke på flytting og regler ellers så ville nok situasjonen muligens vært lettere for faren å godta.

det er faktisk dette jeg har prøvd å foreslå, men han vil ikke rikke seg.

Det er som om han har sett seg helt blind på at han må ha 50-50 på papiret.