Jeg er kronisk syk. Han takler det ikke.

[Gjest Syk]

Jeg har vært syk i lengre tid nå, og fikk til slutt en kronisk diagnose. Denne sykdommen har påvirket meg i stor grad, både fysisk og psykisk. Psykisk fordi det er vanskelig å være ung, kronisk syk og fordi alt føles så usikkert i forhold til fremtiden. Jeg må lære meg å leve med denne sykdommen, det er jeg klar over. Problemet er at samboeren min ikke viser noen tegn til å klare det. Det tok ikke langt tid før han trakk seg unna meg, ble stille,rar og unngikk å bruke tid sammen med meg. Til slutt spurte jeg han rett ut om han ville ut av forholdet, og han svarte vet ikke. Så nå føler jeg at jeg går på eggeskall når det gjelder stort sett det meste. Jeg føler ikke at jeg får noen støtte av han for å komme meg gjennom dette. Jeg føler meg stresset i forhold til å bli bra igjen, hvertfall så bra som jeg kan få blitt. Jeg føler at jeg ikke kan være syk rundt han, og det er vanskelig når man er syk 24 t i døgnet. Jeg er redd for fremtiden, redd for forholdet til samboeren, redd for sykdommen. Hvorfor støtter han meg ikke? Når man elsker noen, burde ikke det være en enkel sak da?

[Gjest Gjest]

Uff, jeg føler med deg. Jeg er også syk, fått en alvorlig diagnose. Og var da en stund i den verste sjokkfasen da man prøver å fordøye dette. Da trakk kjæresten seg langt unna. Så gjorde han det slutt med meg mens jeg lå i sykesenga. Vi ble 'sammen' igjen, men han er iskald og jeg føler at han bare utnytter meg. Når vi treffes, så sørger jeg for å ikke snakke det aller minste om sykdommen og hvordan den påvirker meg. Han synes visst synd på seg selv, siden han har syk dame.

Men kan forstå det også. Har selv erfart å ha alvorlig syke foreldre. Og jeg syntes det var veldig vanskelig å forholde meg til dette og opplevde meg selv som en dårlig datter. Selv om jeg var veldig glad dem.

Sikkert er det i hvert fall at det er ekstra slitsomt å være i et dårlig forhold når man er syk. Så fantastisk det hadde vært å ha en snill kjæreste som ga støtte og varme.

[Theia]

Jeg har selv hatt en del helseproblemer de siste årene, og fått en kronisk sykdom diagnostisert, og er på utredning for en til. Jeg har aldri opplevd at min kjære har trukket seg vekk, heller at han har støttet meg så godt han kan. Min sykdom gjør meg ofte helt utslitt, sitter bare apatisk i sofaen og fryser og klarer ikke å gjøre noe, og heldigvis tar kjæresten min mye ansvar for at husarbeid blir gjort i de periodene.

Hvis jeg hadde hatt en kjæreste som dere beskriver, lurer jeg på om ikke det er bedre å være alene? Du kan ikke gå på eggeskall rundt typen, og ikke føle at du kan være deg selv. Men man vet selv hva som er best for seg selv.

[Gjest Tulletussa]

Hmm... Skjønner at det er vanskelig for begge parter når den ene i forholdet er syk. Kanskje kjæresten din rett og slett ikke vet hvordan han skal forholde seg til deg og til sykdommen? Har han noen han kan snakke med om det annet enn deg? Han sitter sikkert inne med mange spørsmål og følelser så kanskje han trekker seg unna fordi han ikke vet hva han skal si og ikke vil bry deg med sine egne tunge følelser angående temaet?

Kanskje kan det hjelpe om du får han til å prate med noen, en venn eller et familiemedlem. Eller kanskje en lege eller liknende som har erfaring med din diagnose? Kanskje dere kan prate med legen din sammen, eller bare han alene, eller kanskje gå i parterapi? Han trenger nok å få bearbeidet alle tankene og følelsene sine på en eller annen måte.

Jeg regner ihvertfall med at om han har vært veldig omsorgsfull tidligere så er han det ennå, men har gått i en slags forsvarsposisjon eller noe. Lettere å la vær å forholde seg til det enn å innse at du er syk. Hvis ikke det er tilfelle og han virkelig ikke har det i seg å bry seg med at du er syk, da vil du nok ha det bedre uten han i det lange løp, dessverre.

Håper det ordner seg!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært syk i lengre tid nå, og fikk til slutt en kronisk diagnose. Denne sykdommen har påvirket meg i stor grad, både fysisk og psykisk. Psykisk fordi det er vanskelig å være ung, kronisk syk og fordi alt føles så usikkert i forhold til fremtiden. Jeg må lære meg å leve med denne sykdommen, det er jeg klar over. Problemet er at samboeren min ikke viser noen tegn til å klare det. Det tok ikke langt tid før han trakk seg unna meg, ble stille,rar og unngikk å bruke tid sammen med meg. Til slutt spurte jeg han rett ut om han ville ut av forholdet, og han svarte vet ikke. Så nå føler jeg at jeg går på eggeskall når det gjelder stort sett det meste. Jeg føler ikke at jeg får noen støtte av han for å komme meg gjennom dette. Jeg føler meg stresset i forhold til å bli bra igjen, hvertfall så bra som jeg kan få blitt. Jeg føler at jeg ikke kan være syk rundt han, og det er vanskelig når man er syk 24 t i døgnet. Jeg er redd for fremtiden, redd for forholdet til samboeren, redd for sykdommen. Hvorfor støtter han meg ikke? Når man elsker noen, burde ikke det være en enkel sak da?

Bare bryt forholdet. Når du har lært deg å leve med sykdommen og ting stabiliserer seg, vil du ikke glemme at han sviktet når du trengte ham mest. Bare tull å ha en ekstra beslastning nå, i form av en mann som gjør situasjonen verre. Kutt ut og bruk tiden på deg selv og de omgivelsene som gir noe eller som du kan gi noe til. Det siste er litt viktig. Du må ikke ende opp som en som bare tar og ikke har noe å gi. Det er ikke bra for selvfølelsen på sikt.

[Gjest Gjest_Gloria_*]

Vil bare ta mannen litt i forsvar jeg! Det er overhodet IKKE lett å være støttende hele tiden, jeg har en kronisk syk samboer og innimellom må jeg bare "rømme" og være meg selv, uten sykom.. Snu på situasjonen og tenk på hvordan du ville hatt det. Og ikke bare tenk at du hadde støttet han, sett deg SKIKKELIG inn i den og den for en overgang det også er for den pårørende..

Det er veldig ofte slik som dette desverre, de pårørende blir glemt

[Jade]

Det at du selv går rundt og er redd for å vise at du er syk, går på eggeskall osv, så blir du stresset/deppa. Dette kommer oppå sykdommen, og forandrer deg som person.

Har dere snakket skikkelig ut om dette? - Hva dere begge ønsker og føler?

Vet han at du går rundt på eggeskall for å ikke "plage han"?

Vet du at hvis du ikke gjør det, så går han fra deg?

Har han behov han ikke tør å si deg? F.eks. "alene-tid" som Gloria over her var inne på.

Vet han noe om sykdommen din?

Er han villig til å bli med til legen og få det forklart?

Kanskje han er usikker, kanskje han lurer på hvorfor du oppfører deg så rart (eggeskall). Kanskje han er redd for hva som kan skje (ting sykdommen innebærer som han ikke tør å spørre om), kanskje han rett og slett gir faen og har lyst på en frisk kjæreste. Men dette vet du ikke før du får snakket skikkelig ut med han. Kanskje dere får oppklart misforståelser, kanskje dere går fra hverandre. Uansett kan du være deg selv igjen, og begge to får det bedre.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er en fordel å selv ha erfart vanskelige tider for at man skal kunne takle at partneren blir syk.

Samboeren min ble syk kort tid etter at vi møttes, før vi ble samboere. Det var en tung tid, men jeg klarte å støtte han, være der for han. Jeg kunne låse meg inn på do og gråte i fortvilelse fordi jeg hatet å se han så svak og fremtiden var usikker. Men jeg holdt ut, fordi jeg elsket han og det siste jeg ville var å såre han. Det er jeg glad for i dag. Nå, etter å ha vært samboere i tre år, er han snart frisk. Det har vært slitsomt på mange måter, men jeg har aldri vurdert å gå.

Når jeg så selv fikk en depresjon midt oppi alt dette tidligere i år, så var samboeren min en fantastisk støtte, til tross for at han selv ennå ikke var frisk. Han trøstet og støttet og oppmuntret meg i mine tyngste stunder. Jeg hjalp og støttet og skjermet han når jeg kunne og jeg så han trengte det. Vi har hjulpet hverandre gjennom utrolig tøffe tak.

Nå er vi begge ganske nær 100% frisk. Og livet er så ufattelig deilig å leve. Vi har gått gjennom ildprøver i forholdet vårt, og vi har kommet gjennom dem med en styrket kjærlighet, forståelse og omsorg for hverandre.

Jeg tror at dette kanskje hadde vært vanskeligere å få til for mennesker som selv aldri har opplevd tøffe tider. Livserfaring gir oss styrke og evne til forståelse. Har man ikke denne livserfaringen så kan det være mye vanskeligere å makte at partneren sliter tungt.

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk og har gradvis blitt verre. Kjæresten min har vært forståelsesfull hele veien, men det siste halve året har vært ille. Vi bor ikke sammen og jeg klarer ikke å reise på besøk til ham så det er han som må komme til meg. Før kom han en gang i uken. Nå er det nesten to måneder siden jeg har truffet han. Han gidder ikke svare meg på melding eller når jeg ringer. Han ringer tilbake en gang hver fjortende dag! Jeg har spurt han om han vil ut av forholdet og at jeg isåfall forstår han, men benekter og sier at det vil han absolutt ikke. Jeg orker ikke mer av dette. Jeg skjønner at det er tungt for pårørende, men hallo det er faktisk tungt for meg også! Og vi bor ikke engang sammen!

Mitt råd (og ønske) til alle partnere som leser her er å sette seg inn i sykdommen og prate ærlig om hvilke tanker og følelser som dukker opp. Hvis bare min kjæreste hadde giddet så hadde jeg kanskje ikke blitt så dårlig som jeg har blitt de siste månedene.

Anonym poster: 3ec153388968d10f076f36bc11d0d7ac