Jeg vil bare dra hjem

[Gjest hjemlengsel19år]

Er jeg som laga hjemlengsel tråden... ikke meningen å "mase" men trenger noen synspunkter fra noen som ikke kjenner meg. Tør ikke helt å innrømme dette for andre enn kjæreste og familie

saken er altså at jeg flyttet hjemmefra i høst, og jeg trives ikke noe med det. savner familien, savner kjæresten, savner tryggheten. jeg har en jobb jeg ikke liker noe, og kan ikke si at jeg liker denne byen heller. Ukjent språk, ukjent alt...føler meg bare ikke særlig bra her. eneste positive er vennene mine, de har jeg her. Men de trives godt, og jeg ser de har stabilisert seg mer, og kan si at de BOR her. Nå har jeg ikke bodd her så lenge men jeg har ikke samme følelsen i det hele tatt. Jeg har bare en vond hjemlengsel hele tiden, og det føles alt for langt borte fra familie og kjæreste. Jeg er en person som er avhengig av en trygghet, en "klippe" eller base eller hva man skal kalle det. Kjenner det knyter seg i magen uten den nå.

Jeg har tenkt litt, og følelsen av å flytte med kjæresten min til en annen by i norge virker så utrolig god i forhold til her jeg er nå. Kan det være at plassen er feil for meg? Burde jeg gi den en større sjanse først? Har jo brukt mye penger på leie leilighet, og kan jo heller ikke stikke fra venninna mi som jeg bor sammen med.... da blir hun husløs

Det sist nevnte er vel det som holder meg mest igjen. Jobben er irrelevant og en bedre jobb kan jeg vel igrunn få hvor som helst.

Noen råd?? Jeg vil på en måte ikke gi opp etter to måneder, og flytte hjem til bygda. Men det er bare så vondt hver dag å lengte hjem. Er det for tidlig å flytte hjem...?

[Jigva]

Bare et spørsmål... har du gitt dette nye stedet en sjanse?

To måneder er ganske kort tid, man kan gjerne trenge lenger tid for å tilpasse seg og bygge nettverk. En annen ting er at man lærer ufattelig mye av å være litt alene i verden, uten tryggheten fra kjæreste og familie. Klare seg selv! Dette er en lærdom som jeg ser på som utrolig viktig for livet videre, man blir lett så avhengig av folk rundt seg, man glemmer å passe på å også klare seg selv.

Jeg ville gitt stedet et par måneder til. Da har du hvertfall fått prøvd deg litt alene, muligheten for å løpe hjem igjen er der alltid. Det er ikke sikkert at muligheten for å klare seg selv ligger like godt til rette senere som det den gjør idag..

noe å tenke på..

[Gjest TS]

Bare et spørsmål... har du gitt dette nye stedet en sjanse?

To måneder er ganske kort tid, man kan gjerne trenge lenger tid for å tilpasse seg og bygge nettverk. En annen ting er at man lærer ufattelig mye av å være litt alene i verden, uten tryggheten fra kjæreste og familie. Klare seg selv! Dette er en lærdom som jeg ser på som utrolig viktig for livet videre, man blir lett så avhengig av folk rundt seg, man glemmer å passe på å også klare seg selv.

Jeg ville gitt stedet et par måneder til. Da har du hvertfall fått prøvd deg litt alene, muligheten for å løpe hjem igjen er der alltid. Det er ikke sikkert at muligheten for å klare seg selv ligger like godt til rette senere som det den gjør idag..

noe å tenke på..

Takk for innspill. Har kanskje ikke gitt det så stor sjanse som jeg burde. er fortsatt ny her. det litt merkelige er at den første uken+ omtrent, gikk alt bra. jeg trivdes og var positivt overrasket og glad. hadde ikke hjemlengsel. så fikk jeg den jobben, og "hverdagen" begynte. da kom klumpen i magen, og jeg gråt meg i søvn. vil bare ikke ha det sånn.

det er veldig sant det du sier om å klare seg selv. jeg merker allerede at det har positiv innvirkning på meg - jeg blir mer verdensvant og uavhengig, når det gjelder alt egentlig. foreldrene mine bor så langt borte at jeg ikke kan be dem om noe, så jeg ordner det meste selv. og det er jo bra.

men det hadde vært så godt å bodd hjemme i bare et år til. neste år skal jeg jo studere uansett, i en by som ligger nærmere hjemme men fortsatt er stor, og faktisk i norge. og da kan jeg bygge nettverk i studentmiljøet, og alt som hører med.

og på toppen av alt dette er jeg gravid... fant det ut i går, og har ikke egentlig innsett det enda. skal ta abort 100% sikkert. men det er ikke noe godt.

[Jigva]

Huff, forstår at det kan være tungt å være borte hjemmenifra når du må takle en uønsket graviditet i tillegg. Jeg kan ikke uttale meg om hvordan det er da jeg ikke har vært igjennom abort selv.

Likevel, om jeg forstår riktig så begynte hjemlengselen uavhengig av dette.

Om du virkelig vil gi denne nye byen (og nye landet?) en sjanse så er mitt beste råd å fortelle vennene dine der du er om hjemlengselen din. Ikke hold det skjult, det er ikke noe å skamme seg over.

Jeg var student i 2 år på andre siden av kloden og de gangene noen kom og fortalte om hjemlengselen sin var det alltid noen som ville hjelpe eller prøve å gjøre det lettere.

Hvem vet, om du forteller så kan du til og med oppleve at kanskje flere av vennene dine har det på samme måten.

Men å også gå gjennom en abort når du har hjemlengsel, det har jeg ikke noe råd for. Der må du nok bare gå inn i deg selv og kjenne etter om det er noe du vil takle alene, kanskje kjæresten din kan komme på besøk og være der for deg gjennom dette?

[Gjest TS]

Kjenner det blir litt mye på en gang, også stiller jeg meg spørsmålet "er det verdt det?" er det verdt å gråte seg i søvn over en ny plass jeg ikke trenger å bo på en gang? Å savne familie og kjæreste hver dag? hvorfor flytte hjemmefra når jeg ikke føler meg klar, når dette er et av de siste årene jeg faktisk har sjansen til å bo hjemme? Jeg har jo bare en tilfeldig jobb her. Flyttet mer eller mindre bare på grunn av å prøve noe nytt, og jeg følte press fra andre venner om å ikke "gro fast hjemme"

Det stemmer... hjemlengseln begynte før jeg fant ut at jeg var gravid

Takk for godt råd er godt å høre andres mening. Høres ut som du har vært borti noe av det samme også... kan snakke med en venninne om det som jeg vet kommer til å støtte meg, men har ymtet frempå før og ingen av de har hjemlengsel heller. de elsker byen og en skal ikke hjem til jul engang. så tror nok jeg er den eneste der ja

må nesten prøve enda lengre bare for å ha gjort det. kan ikke gi opp helt enda selv om det er alt jeg har lyst til akkurat nå...

[Gjest Mia88]

Jeg svarte deg i den forrige tråden, men må bare svare deg igjen! Jeg dro først for å studere i en by laaangt unna hjemme. 2 flyturer måtte til for å komme meg hjem. Etter 2 uker, uten å ha gitt byen, skolen eller noe en sjangse, valgte jeg å flytte til en by nærmere hjemme. Nå kan jeg komme meg hjem hver helg. MEN, samtidig som jeg bytta skole(fikk bytte høgskole) flytta jeg fra den beste veninna mi. Hun trives, og ble kjent med folk. Jeg satt inne og skreik. Før skolen begynte, gikk alt kjempefint. Men når den begynte, var alt negativt. Jeg har også kjæreste hjemme, og har bodd med mor og far hele livet. Jeg synes det er tungt og bo alene, og savner hjem ofte! Men etter jeg flytta hit, har jeg og kjæresten fått problemer. Jeg savner besteveninna mi, og den store byen langt unna hjemme. Det var spennende å bo der. Nå sitter jeg nesten å angrer litt på at jeg dro. Så tenk deg godt om! Når jeg flytta kom jeg i en klasse med noen gamle venner, som jeg kunne være sammen med og slikt. Jeg angrer på at jeg ikke tok den utfordringen ved å bli selvstendig, og begynne alene på ny skole osv. Har i tankene om å dra tilbake til neste år, men er enda usikker på dette. Jeg skjønner at det er vanskeligt for deg, spesielt siden du ikke MÅ bo hjemmefra for å gå skole og slikt. Men husk, venner er utrolig viktige! Så hva med å prøve å trives der sammen med dem? Men da MÅ du gå 100% inn for dette. Glem tankene om å dra hjem en stund. Men jeg vet ikke hva som er best for deg. Du får ha lykke til i å finne ut av dette:)

Ble litt langt og rotete:P

[Gjest Gjest]

Ta en uke, og gå inn for å elske byen.

Google litt om den, sjekk ut artige steder, og rett og slett gå inn for det. Hvis det er noen fine parker, sett deg i den (gjerne med favorittmusikk i ørene) og nyt den. Pust rolig, drikk en kopp kaffe/sjokolade/te, og slapp av. La det flyte.

Gjør glade ting, og gjør ditt beste for å forbinde det med der du bor.

[Gjest Betty89]

Hey TS! Forstår at du har det trist. Jeg har også flyttet fra familien min som jeg er sterkt knyttet til. Men jeg har kjæresten min her oppe da, selv om vi ikke bor sammen. Tanken på at jeg "må" bo her 3 år, skremmer meg.

Men ingen sa livet var bare oppturer. Tenk heller på det posetive når du kommer hjem igjen

[Gjest Abigajil]

Hei TS,

kom tilfeldig over denne tråden og bare måtte svare deg.

Jeg er enig i det flere skriver om å lære å stå på egne ben.

En eller annen gang må vi alle det, men er tiden inne for å gjøre det nå?

Vet du, jeg tror at du trenger å ha familien din rundt deg nå. Å ta abort er ikke en enkel sak. Mange kvinner sliter den dag i dag etter aborter de tok for mange år siden. Vet kjæresten din at du er gravid? Familien?

Jeg skjønner at dette ikke var planlagt og at abort kan synes som eneste løsning. Jeg er bare redd du ikke forstår hva det å foreta abort kan gjøre med en kvinne. Du må huske at mange kvinner har angret resten av livet på de barna de valgte å ikke få, men jeg kjenner ingen som har angret på de de fikk.

Mitt råd er: snakk med kjæresten din, snakk med foreldrene dine, ikke gå alene med tankene dine. Og ikke vær redd for å dra tilbake til hjemplassen din.

Ikke gå alene med savn og hjemmelengsel, du trenger både familien og kjæresten din nå om du virkelig skal ta abort. Jeg vil på det sterkeste fraråde deg å ta abort, men det er ditt valg og det virker som du har bestemt deg. Jeg får helt vondt av å tenke på at du sitter gravid med hjemmelengsel og rådene du får er at du må klare deg "alene ". Dette er ikke tiden for å klare seg alene lille venn:) Venninna di klarer seg! Kom deg hjem!

Klem fra Abigajil

[Gjest ts]

Jeg vet ikke om tiden er inne for å stå på egne ben nå. Jeg føler det litt som at samfunnet mener det, men ikke jeg selv.

har bestemt meg litt for å gi plassen en sjanse. har hatt noen greie dager nå, med venninnekos og sosiale ting. får bare ta en dag av gangen, ikke tenke på så mye mer. så leker jeg litt med tanken på å flytte tidlig hjem for å jobbe opp penger til å studere -- her betaler jeg jo masse for leie, div utgifter, mat og lignende....

Abigajl: har bestemt meg for å ta abort, og ja, det er bare mitt valg:) Er så absolutt ikke klar for barn på noen måte. Men det er ikke noe godt å gå gjennom det alene. Er redd og føler meg veldig liten. har fortalt det til samboervenninna mi og får støtte hos henne, det er godt. kjæresten vet det også, men er ikke så mye han kan gjøre... vet ikke om jeg tør å fortelle det til familien. og tror kanskje det kommer til å gjøre det vanskeligere?? de er jo laaangt borte

jeg prøver å ikke tenke så mye på noe. da blir jeg bare lei meg.