Er kjærligheten virkelig slutt, eller finnes det et håp

[Gjest Utlogget nå]

Trenger litt råd på veien før jeg gir opp hele prosjektet med samboer og hver våre barn. Jeg har fortsatt et lite håp om at vi kan redde dette, men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal tolke det jeg for kort tid siden så på som min kjære. Flott om noen kan dele tanker og erfaringer med meg.

Jeg og min samboer hadde ikke vært sammen lenge før vi fant ut at vi skulle flytte sammen, og finne felles bolig. Det var kjærligheten som førte til at vi flyttet sammen, begge hadde vi flotte liv på egenhånd egentlig, men ønsket om å tilbringe hverdagen sammen ble sterk.

Vi har to barn hver som har vært gjennom hver sine traumatiske skilsmisser. Og dette har selvfølgelig preget ungene på hver sine måter. Vi har støtt på problemer fra dag en.

Vi har også vært en del av problemene i forkant og prøvd å løse disse ved å bli enige om felles plattformer. Og de problemene vi ikke visste om, de har vi sakte men sikkert klart å forbedre. Vi har det som "familie" bedre i dag enn når vi flyttet sammen.

Saken er at vi også bare har flyttet sammen for 3,5 måned siden, noe jeg føler er liten tid til å vite hva som skjer og til å få dette til å fungere.

For noen dager siden sprang min samboer bomben om at han mente han ville få det mye bedre alene, og at følelsene for meg hadde forsvunnet i løpet av dagen. Det var snakk om 4 timer siden siste gang han fortalte hva jeg betydde for ham og hvor glad han var i meg.

Jeg er av de som gjerne snakker og snakker, liker å løse ting. Men snakk er jo ikke nok. Flere krangler har endt i forlik slik at vi skulle løse problemen/utfordringene med praktiske løsninger ikke bare snakk. Men vi har ikke klart å gjennomføre dette i en hektisk hverdag. Hverdagen har virkelig tatt oss.

Nå er jeg redd for at alt er for sent, men har også et lite håp om at vi kan klare dette. Det er her jeg trenger hjelp!

Kan det finnes håp om at vi finner tilbake til hverandre som kjærester? Vi var gode mot hverandre til inntil for 5 dager siden. Min samboer trekker seg ikke unna og oppfører seg normalt i hverdagen, men skaper distanse med å aldri ta på meg mer som et eksempel. Han sier det er mye fornuftig i det jeg sier og forteller. Han gråt over et brev jeg skrev til ham. Han viser følelser, men er også av dem som bare lukker helt når ting blir vanskelig.

Hva kan jeg gjøre??

[Nora Wind]

Det eneste jeg har å si er at det er en skam at dere har flyttet på barna for å kunne leve i et så ustabilt forhold! Les litt om hva det gjør for den psykiske utviklingen til barn å oppleve flere samlivsbrudd, så tipper jeg dere begge vil gremmes.

[Sarah_83]

Det eneste jeg har å si er at det er en skam at dere har flyttet på barna for å kunne leve i et så ustabilt forhold! Les litt om hva det gjør for den psykiske utviklingen til barn å oppleve flere samlivsbrudd, så tipper jeg dere begge vil gremmes.

Skjønner hva du mener, men dette var det vel ikke mye hjelp i. Man må forholde seg til situasjonen som den er nå, nemlig at de bor sammen. Spørsmålet er hva de kan gjøre for å få dette til å fungere.

Så til deg som skriver, dere må sette dere ned, finne ut hva er konkret utfordringene/ problemene og hvordan kan vi sammen løse de? Hvis han akkurat har sagt hvor mye han elsker deg, er det ikke sikkert han mente det andre. Det kan ha vært sagt i frusrtasjon? Snakk sammen go finn ut hva dere vil.

[Nora Wind]

Jeg vet det ikke var noe hjelp i mitt svar, men jeg tror sannelig ikke så egosentriske mennesker kan bli hjulpet av råd på nettet. Det kan godt hende at det er jeg som er blitt for kynisk etter å på grunn av skole og jobb ha satt meg inn i påvirkningen samlivsbrudd har på barns psykiske utvikling og senere følelsesliv, men jeg klarer ikke la vær å hisse meg opp når jeg leser noe så lite omsorgsfullt skrevet fra ståstedet til en forelder med to egne og to "ste"barn!

Man gjør skade på barn ved å slepe de fra den ene kjæresten din til den andre! Er det så utrolig vanskelig for folk som HI å forstå? Det ødelegger trygghet, muligheten til å skape og vedlikeholde nære forhold, øker sjansen for narkotikamisbruk og kriminalitet samt mye mye annet som man kunne lett funnet ut av hvis man hadde giddet å se opp fra sin egen navle i lang nok tid til å lese litt om emnet. Noe jeg trodde man ville gladelig gjøre for barna sine.

Men ok, hva skal HI gjøre:

1. Flytte fra idioten som skifter mening om dype følelser på et blunk. Han er ikke moden for det ansvaret han bærer og kan ikke dele på ansvaret du har med deg. Ikke at du er så veldig mye mer moden selv, men dette fikser du med punkt nr 2.

2. Begynne i familieterapi med barna, eller la barna gå i separat terapi mens hun selv snakker med en profesjonell om hennes valg i livet og hvordan hun kan gjøre disse bedre.

3. Ta det rolig på forholds-fronten en god stund. Treff gjerne menn, men ikke introduser dem for barna. Det kan fint vente til du er helt sikker på at dette kommer til å vare. Mer sikker enn noen få måneder kan gjøre deg. Ta hensyn! Dine barn er viktigere enn ditt ønske om å bo sammen med ny-typen. Klarer du ikke å henholde deg til det så vil jeg gjerne referere til min anmodning om å gå inn i seg selv og finne skamfølelse.

[Gjest utlogget nå]

Det eneste jeg har å si er at det er en skam at dere har flyttet på barna for å kunne leve i et så ustabilt forhold! Les litt om hva det gjør for den psykiske utviklingen til barn å oppleve flere samlivsbrudd, så tipper jeg dere begge vil gremmes.

Takk for den. Jeg vet veldig godt hva et samlivsbrudd gjør med barn, både for egen del og mine barns del. Jeg er selv skilsmissebarn.

Og dette hadde jeg aldri gjort om jeg ikke var sikker på forholdet. Kanskje var jeg uklar i min første melding skrevet i desperasjon, men jeg VIL fortsette forholdet. Jeg ønsker at vi skal klare dette, det er min samboer som nå er gått i stå.

[Gjest utlogget nå]

Jeg vet det ikke var noe hjelp i mitt svar, men jeg tror sannelig ikke så egosentriske mennesker kan bli hjulpet av råd på nettet. Det finnes enkelte fornuftige mennesker på nettet også, som i resten av verden.

Det kan godt hende at det er jeg som er blitt for kynisk etter å på grunn av skole og jobb ha satt meg inn i påvirkningen samlivsbrudd har på barns psykiske utvikling og senere følelsesliv, men jeg klarer ikke la vær å hisse meg opp når jeg leser noe så lite omsorgsfullt skrevet fra ståstedet til en forelder med to egne og to "ste"barn!Jeg har gjort alt i min makt for å få dette til å fungere. Hadde jeg trodd dette skulle blitt et samboerforhold som varte i 4 måneder hadde jeg aldri flyttet sammen med ham, barn eller ei. Så vondt vil jeg verken ungene mine eller meg selv. Og ja du er nok blitt litt vel kynisk. Jeg slutter ikke å tro på kjærligheten selv om jeg har opplevd en opprivende skilsmisse for noen år siden.

Man gjør skade på barn ved å slepe de fra den ene kjæresten din til den andre! Er det så utrolig vanskelig for folk som HI å forstå? Fra den ene til den andre? Dette er den første mannen mine barn har truffet siden deres far forlot oss for flere år siden. Jeg er da såpass oppegående at jeg ikke drar inn nye onkler hver helg. Her er det snakk om et forhold etter at jeg ble skilt, ikke fortell meg at jeg drar ungene og presenterer dem for den ene og den andre. Det samme gjelder forøvrig min samboer, jeg er den første damen ungene er blitt presentert for. Selv om han har vært skilt noe kortere enn meg. Uansett er da skilsmisser tragisk for barn som opplever det.Det ødelegger trygghet, muligheten til å skape og vedlikeholde nære forhold, øker sjansen for narkotikamisbruk og kriminalitet samt mye mye annet som man kunne lett funnet ut av hvis man hadde giddet å se opp fra sin egen navle i lang nok tid til å lese litt om emnet. Noe jeg trodde man ville gladelig gjøre for barna sine.Du bommer så stygt at jeg nesten ikke har ord.

Men ok, hva skal HI gjøre:

1. Flytte fra idioten som skifter mening om dype følelser på et blunk. Han er ikke moden for det ansvaret han bærer og kan ikke dele på ansvaret du har med deg. Ikke at du er så veldig mye mer moden selv, men dette fikser du med punkt nr 2.Hvor er jeg umoden når jeg sier jeg vil redde forholdet og søker råd om dette? Tror du bør lese mitt innlegg på nytt igjen.

2. Begynne i familieterapi med barna, eller la barna gå i separat terapi mens hun selv snakker med en profesjonell om hennes valg i livet og hvordan hun kan gjøre disse bedre.Tro ikke at jeg ikke har prøvd å få ham med i terapi, både for oss og ungenes del.

3. Ta det rolig på forholds-fronten en god stund. Treff gjerne menn, men ikke introduser dem for barna. Det kan fint vente til du er helt sikker på at dette kommer til å vare. Mer sikker enn noen få måneder kan gjøre deg. Ta hensyn! Dine barn er viktigere enn ditt ønske om å bo sammen med ny-typen. Klarer du ikke å henholde deg til det så vil jeg gjerne referere til min anmodning om å gå inn i seg selv og finne skamfølelse.Jeg har introdusert barna mine for to menn i deres liv, deres far og min nåværende samboer. Det er også de to seriøse forholdene jeg har hatt. Så ikke kom og legg til meg ting som ikke stemmer. Er det noen som bør skamme seg og gå i seg selv er det du som er så fordømmende som faktisk utfra det jeg skriver tillegger meg egenskaper som er helt på jordet. Og har du så mye erfaring som du sier så burde du vite bedre. Og ja, jeg var helt sikker på at dette var et forhold som skulle vare. Helt idiot er jeg faktisk ikke.

[Megana]

Jeg reagerte også litt med "sinne" så fort jeg leste innlegget, nettopp pga barna.

I ditt tilfelle er det for sent, men jeg håper for all del andre med barn tar tiden til hjelp før de flytter sammen med en ny partner.

Det spiller ingen rolle hvor lyst dere har til å tilbringe hverdagen sammen, barna kommer først, og kan ikke en gang forestille meg hvor vanskelig det må være for de å flytte "rundt" på den måten. (Uten at jeg vet om samboerskapet gjorde at de måtte bytte barnehage/skole og vennekrets)

Jeg har ikke barn selv, dette er bare mine tanker, og i mine øyne sunn fornuft.

Så til ditt tilfelle;

For å få samboeren din til å forstå, ville jeg "spilt på" barna for å få han til å forstå, for det er faktisk ikke bare dere to i dette forholdet, det virker det ikke helt som han forstår. Parterapi, samboerkurs, kurs for par i kirken, whatever.

Gjør det du må for å få han med på kurs eller terapi, det som må til for å jobbe med forholdet deres.

Å bo sammen med noen i 3,5 mnd er ingenting, ikke på langt nær nok tid til å komme over de første kneikene og bli vant til hverandre på godt og vondt.

Vil tro dere var altfor impulsive når dere bestemte dere for å flytte sammen, hvor lenge hadde dere vært sammen?

Han virker ikke helt som den mest modne typen basert på det du skriver, så det er jo godt mulig han ikke er den rette for deg, i det hele tatt, men dere skylder barna å prøve så godt dere kan før dere gir opp.

Lykke til

[Gjest utlogget nå]

Skjønner hva du mener, men dette var det vel ikke mye hjelp i. Man må forholde seg til situasjonen som den er nå, nemlig at de bor sammen. Spørsmålet er hva de kan gjøre for å få dette til å fungere.

Så til deg som skriver, dere må sette dere ned, finne ut hva er konkret utfordringene/ problemene og hvordan kan vi sammen løse de? Hvis han akkurat har sagt hvor mye han elsker deg, er det ikke sikkert han mente det andre. Det kan ha vært sagt i frusrtasjon? Snakk sammen go finn ut hva dere vil.

Takk for et mer fornuftig svar. Ja vi snakker da sammen, men han er bestemt. Men kanskje på glid. Jeg vet ikke får ikke svar på mine spørsmål.

Jeg er villig til å prøve alt, men en gang må jeg også gi tapt om han fortsetter slik som nå. Jeg kan ikke tvinge ham til å bo sammen med meg og ungene.

[Gjest utlogget nå]

Jeg reagerte også litt med "sinne" så fort jeg leste innlegget, nettopp pga barna.

I ditt tilfelle er det for sent, men jeg håper for all del andre med barn tar tiden til hjelp før de flytter sammen med en ny partner.

Det spiller ingen rolle hvor lyst dere har til å tilbringe hverdagen sammen, barna kommer først, og kan ikke en gang forestille meg hvor vanskelig det må være for de å flytte "rundt" på den måten. (Uten at jeg vet om samboerskapet gjorde at de måtte bytte barnehage/skole og vennekrets)

Jeg har ikke barn selv, dette er bare mine tanker, og i mine øyne sunn fornuft.

Så til ditt tilfelle;

For å få samboeren din til å forstå, ville jeg "spilt på" barna for å få han til å forstå, for det er faktisk ikke bare dere to i dette forholdet, det virker det ikke helt som han forstår. Parterapi, samboerkurs, kurs for par i kirken, whatever.

Gjør det du må for å få han med på kurs eller terapi, det som må til for å jobbe med forholdet deres.

Å bo sammen med noen i 3,5 mnd er ingenting, ikke på langt nær nok tid til å komme over de første kneikene og bli vant til hverandre på godt og vondt.

Vil tro dere var altfor impulsive når dere bestemte dere for å flytte sammen, hvor lenge hadde dere vært sammen?

Han virker ikke helt som den mest modne typen basert på det du skriver, så det er jo godt mulig han ikke er den rette for deg, i det hele tatt, men dere skylder barna å prøve så godt dere kan før dere gir opp.

Lykke til

Å appelere til barna hjelper dessverre ikke. Jeg har prøvd. Nå har jeg kanskje funnet en terapeut han kan være villig til å være med til.

Barna mine har flyttet fra sitt vante sted ja, men flytter vi blir det tilbake dit selvfølgelig. Jeg har alltid hatt mine ungers beste i tankene, ikke svevd på en rosa sky av blind kjærlighet. Den mannen jeg har møtt de siste dagene er ikke den mannen jeg var sammen med lenge før vi tok valget om å flytte sammen. Det var jo ikke gjort over natten.

Og du har rett, 3.5 måned er ingenting - barn eller ei. Det er først når mang treffer hverdagen man ser hverandre på en annen måte. Det hjelper ikke om man har vært sammen i 1 måned eller 10 år, overraskelser kan komme den dagen man flytter sammen uansett.

Nå håper jeg bare at jeg når gjennom med det jeg har prøvd, jeg har prøvd alt og klarer snart ikke mer uten å utslette meg selv i dette her. Og det tror jeg ikke er godt for ungene mine heller.

[Gjest Naria]

Jeg har dårlige erfaringer med menn som "plutselig" mister følelser og ombestemmer seg på kort tid. Slike menn er ikke modne for forhold og alt det innebærer og de forandrer seg sjelden. Jeg skjønner at du er i en vanskelig situasjon, men når han er klar for å kaste inn håndkleet etter så kort tid hadde jeg rett og slett gitt opp. Jeg kan vanskelig se at et slikt forhold er liv laga.

[Gjest utlogget nå]

For å klargjøre en ting. Vi hadde ikke vært sammen lenge før vi bestemte oss for at vi ville flytte sammen, men tiden det tok å få til lån, salg av leiligheter, finne felles bolig etc tok 1 år. Og vi var sammen i en del måneder før det også. Ikke snakk om 2 måneders forhold før vi var i samme hus.

[Nora Wind]

Her skriver du mye som du utelater fra ditt hovedinnlegg. En person som skriver at det er krise, men som bare nevner ting som er kjipt for en selv virker bare ikke som en omsorgsfull forelder. Dersom du mener du er en god forelder så sitter du jo på mye mer info om deg selv enn det jeg gjør.

Det er bra at du ser problemet, da holder jeg kjeft. Men som man roper i skogen får man svar.

Dumt han nekter å gå i terapi. Det begrenser jo valgene betraktelig. En mann som vil gjøre så lite for å redde noe som han tidligere har påstått var et alvorlig forhold er ikke moden nok til å være i noe alvorlig forhold med noen på en god stund enda. Han kan jo ikke skifte så drastisk mening og forvente at alle skjønner og er med på det på en to tre. Jeg vil vedde du kan finne en mye bedre partner enn det.