Hvordan få slutt på idiotoppførselen en gang for alle?

[Gjest drittlei egentlig]

Long story short:

Den første og eneste mannen jeg noen gang har følt skikkelig kjemi med, har forpliktningsangst eller noe i den dur. Det er fram tilbake, varm kald, hard myk, og han har ikke først begynt å åpne seg og slappe skikkelig av før han feiger ut og skal bli tøff og lukke seg.

Han er 32, ikke 17.

Han har hatt lengre forhold tidligere, men det har ikke vært med likeverdige damer men av type avstandsforhold med oppofrende, snille jenter som har godtatt det meste, eller ustabile hvor det har vært mest krangling. (Ikke så rart, jeg tror oppførselen hans kan få fram det verste i mange)

Han er vant til at jenter kveler han med oppmerksomhet, men jeg har vært kul og kanskje litt hard selv, og han virker som om han er kjempeforelska i meg når han ikke tar seg sammen og skal være tøff og hard.

Jeg vil ha et likeverdig, stabilt og nært forhold og gidder ikke mer tull nå. Hadde blitt glad om han hadde tatt sjansen på oss to, men vet ikke hvor mye lenger jeg orker denne leken.

Så til dere som har temmet slike menn: Hvordan gjorde dere det?

[Sekretæren]

Temme menn... som om innsatsen er din og ikke dems...

Beklager, men jeg tror ikke på at noen kan forandre en annen. Vedkommende må ønske det selv. Hvis han ikke ønsker å forplikte seg, så er det liten vits. Jeg mistenker at han kommer til å stjele hauger med energi fra deg, om du ikke bare går videre og finner en som VIL ha deg! Det er det du fortjener Jeg kan selvsagt ta feil, men :klø: jeg har en dårlig magefølelse her

Lykke til

[Agurk]

Det tok oss (meg) 6 år. Jeg gikk for "godt" til slutt og da ville han ha meg. Var fra hverandre i nesten 2 år før jeg stolte på at han endelig mente alvor. I dag er vi lykkelig gift, og har aldri hatt en bedre mann, men tviler på at alle kan forandre seg slik som min mann, og tviler på at det er verdt å gå igjennom så mye smerte for alle. For det har vært beintøft....

[Gjest drittlei egentlig]

Det tok oss (meg) 6 år. Jeg gikk for "godt" til slutt og da ville han ha meg. Var fra hverandre i nesten 2 år før jeg stolte på at han endelig mente alvor. I dag er vi lykkelig gift, og har aldri hatt en bedre mann, men tviler på at alle kan forandre seg slik som min mann, og tviler på at det er verdt å gå igjennom så mye smerte for alle. For det har vært beintøft....

Hvordan gjorde du det, og ser du for deg at det kunne ha gått kjappere hvis du hadde gjort ting annerledes på et tidlig tidspunkt?

Han er den eneste jeg ser for meg at jeg vil leve resten av livet mitt sammen med, så jeg skulle gjerne ha hatt en måte å knekke den forbanna barnslige biten av han. Det har ikke gått mer enn 6 mnd, og jeg kan ikke se for meg at det vil ha store effekten om jeg stikker så tidlig.

Tror han har veldig lyst også, og tror ikke han kan se for seg at han finner noen som passer bedre for seg enn meg, men så flykter han bare tilbake i den "jeg skal leve alene og være usårbar og ikke være avhengig av noen"-modusen igjen.

[Gjest Gjest_hei_*]

Hei,

Jeg har nå vært i en liknende forhold i ca 1 år. 2 skritt fram, 1 skritt tilbake. Men vi kommer oss videre .

Det tok ca 8 mnd (mye fram og tilbake, varm/kaldt, myk/tøff som du sier), før vi endelig ble et par og han sa at han var glad i meg. Jeg selv følte lenge før at han hadde både følelser og forpliktelser ovenfor meg. Han tok det som gitt at jeg var hos ham i helgene, at vi gikk ut sammen, ble kjent med hverandres venner etc, etc. i hele denne 8-mnd perioden. Så det var vel derfor jeg holdt ut denne perioden.

Når han sa at han var glad i meg og vi ble "offisielt" kjærester, var både jeg og ham i himmelen. Alt var så bra og jeg følte meg så lykkelig og glad at jeg holdt ut og seiret over denne "redselen" for forpliktelser... Så plutselig etter en felles ferie, trakk han seg igjen. Grunnen var i følge ham at jeg var kontrollerende, oppmerksomhetssøkende, drama queen...noe jeg følte jeg ikke var. Egentlig fikk han igjen skrekk av å ha noen rundt seg hele tiden, noen som han måtte ta hensyn til.

Så fikk jeg nok denne gangen og sa OK, da får det være det. Vi blir bare venner, og ikke noe annet. Jeg holdt meg litt borte, reiste bort med venninner, brukte tiden på andre ting enn ham, men gjorde det ikke helt slutt (elsket jo mannen fortsatt).

Etter 1 mnd, så var han igjen kjempe forelsket, så mye at han etter kort tid sa at han elsket meg, ønsket å flytte sammen. Så begynte vi å være mer sammen igjen (hele uker av gangen), og han begynte å føle seg fort "fanget" igjen. Ikke slik at han ville at det ble slutt mellom oss, men han klarte rett og slett ikke å venne seg til å ha noen så tett innpå seg hele tiden.

Nå har jeg igjen begrenset samværet litt og det går bra. Vi er sammen hver helg (ikke hele dager) og 1-2 dager i uka. Det går fint det, men egentlig vet jeg ikke hvor lenge skal jeg gidde å fortsette med dette her. Jeg vet at han elsker meg, han er ærlig og trofast, gir meg mye, men hvis han ikke snart er klar for å gi opp litt av uavhengigheten sin og tilpasser seg til et felles liv, så må jeg gjøre det slutt.

Slik "idiotoppførsel" sliter jo på meg, og selv om jeg i utgangspunktet ikke er så desperat om å flytte sammen, skal det på sykt også gjøres hvis man ønsker å ha et fast forhold. Hva skjer da? Vil han etter å ha bodd 1-2 mnd med meg igjen frike ut og be meg flytte ut hver gang han er usikker? Som sagt har vi det bra nå, men jeg gir forholdet mitt ett halvt år til til å utvikle seg videre eller avslutter jeg hele greia. Selv om jeg elsker ham, og er 100% sikker at han elsker meg...

Vet ikke om dette hjelper deg noe. Jeg angrer ikke at jeg har brukt tid, følelser og krefter på denne mannen og forholdet. For meg var han verd det. Hvis forholdet vårt tar slutt, så vet jeg i hvert fall at jeg var elsket, at jeg har prøvd alt jeg kunne og kommer til å ha noen gode minner om oss sammen. Hadde det vært slutt før, ville jeg spart meg for en del tårer og nedturer L. Vet ikke jeg, hva som er best for deg, men jeg tok som sagt mitt valg og jeg angrer ikke.

PS. Det var alltid mitt valg å komme tilbake eller gå, han har aldri manipulert meg eller løyet om sine følelser og hensikter. Det gjorde at jeg alltid kunne stole på ham og snakke åpent med ham om mine følelser og det som var vanskelig for meg. Det hjalp meg veldig mye, og jeg følte alltid at han ikke såret meg med vilje og at han var og er minn venn.