Jeg tror ikke jeg elsker han

[Gjest utlogget]

Som tittelen tilsier, jeg tror ikke jeg elsker han! Vi har vært sammen i snart tre år, og jeg husker nesten ikke hvordan det er å være forelsket. Jeg er fryktelig glad i han, og tanken på at han skal finne en annen skjærer meg i hjertet. Samtidig ser jeg ikke for meg en fremtid med han, til tross for at han egentlig er den perfekte fyren. Jeg er litt redd for at dette kan være "du vet ikke hva du har før du har mistet det"-greie også. Om noen skjønner? Jeg tenker på minnene vi har sammen, på de felles vennene, på hvor snill, god og oppriktig glad han er i meg. Jeg vet kanskje ikke selv hvor godt jeg har det. Samtidig så har vi lite sex, kysser nesten aldri og jeg kan ikke se for meg dette resten av livet. Sex biten er min feil, det er jeg som nesten aldri vil. Jeg onanerer heller fordi jeg ikke tenner så veldig på han. Jeg er sånn i tvil om hva jeg skal gjøre, og vet ikke helt om jeg får formidlet dette godt nok heller. Jeg vingler frem og tilbake som en jojo. I det ene øyeblikket tenker jeg at det blir slutt, og at han fortjener mye bedre enn noen som ikke elsker han. I det andre øyeblikket tenker jeg at jeg kommer til å savne alt det han er for meg, min beste venn og en som jeg kryper ttt inntil på natta. Og så er jeg redd for å være alene. Redd for å angre. Enn om jeg våkner opp om ett år, og angrer syyykt? Når jeg leser om alle dere andre som har vært sammen med kjæresten i årevis og vet at dere elsker han og aldri ville hatt noen annen så blir jeg nesten sjalu. Jeg er ikke lykkelig, og jeg er livredd for å ta valg. Er så redd for å ta feil valg. Samtidig gnager den dårlige samvittigheten meg opp, fordi jeg tenker sånn, når han bare er snill og god. Snufs!

[Gjest Gjest]

Som tittelen tilsier, jeg tror ikke jeg elsker han! Vi har vært sammen i snart tre år, og jeg husker nesten ikke hvordan det er å være forelsket. Jeg er fryktelig glad i han, og tanken på at han skal finne en annen skjærer meg i hjertet. Samtidig ser jeg ikke for meg en fremtid med han, til tross for at han egentlig er den perfekte fyren. Jeg er litt redd for at dette kan være "du vet ikke hva du har før du har mistet det"-greie også. Om noen skjønner? Jeg tenker på minnene vi har sammen, på de felles vennene, på hvor snill, god og oppriktig glad han er i meg. Jeg vet kanskje ikke selv hvor godt jeg har det. Samtidig så har vi lite sex, kysser nesten aldri og jeg kan ikke se for meg dette resten av livet. Sex biten er min feil, det er jeg som nesten aldri vil. Jeg onanerer heller fordi jeg ikke tenner så veldig på han. Jeg er sånn i tvil om hva jeg skal gjøre, og vet ikke helt om jeg får formidlet dette godt nok heller. Jeg vingler frem og tilbake som en jojo. I det ene øyeblikket tenker jeg at det blir slutt, og at han fortjener mye bedre enn noen som ikke elsker han. I det andre øyeblikket tenker jeg at jeg kommer til å savne alt det han er for meg, min beste venn og en som jeg kryper ttt inntil på natta. Og så er jeg redd for å være alene. Redd for å angre. Enn om jeg våkner opp om ett år, og angrer syyykt? Når jeg leser om alle dere andre som har vært sammen med kjæresten i årevis og vet at dere elsker han og aldri ville hatt noen annen så blir jeg nesten sjalu. Jeg er ikke lykkelig, og jeg er livredd for å ta valg. Er så redd for å ta feil valg. Samtidig gnager den dårlige samvittigheten meg opp, fordi jeg tenker sånn, når han bare er snill og god. Snufs!

Ta en avgjørelse. Dere kan f.eks. flytte fra hverandre for en stund.

Men det gjelder å ta en avgjørelse som endrer situasjonen, det er det beste for ham også på lang sikt.

[gullet76]

For meg høres dette ut som et tilfelle hvor det ikke kommer til å være grønnere på andre siden, for å si det sånn. Første steg er og prate åpent og ærlig om han med dette.

Alternativ....

1. Enten så må dere aktivt gå inn for å jobbe med forholdet. Vekke gnisten mellom dere, ha mer sex, kos mer, gjør mer sammen. Når det faktisk skjærer deg i hjertet ved tanken på at han er sammen med noen andre - da har dere noe å slåss for mener nå jeg.

2. Eller gå fra hverandre, og start på nytt. Og ikke drive å surre frem og tilbake..

[Gjest Gjest]

Du sier jo det egentlig selv:

1. Du tror ikke du elsker han. Du husker nesten ikke hvordan det var å være forelsket.

2. Du tenner ikke på han, dere har nesten ikke sex

For meg er dette noen av viktigste forutsetningene i et forhold. Hva sier du?

Gode venner, ja. Men vil du bo, og vie livet til en som er mer venn enn kjæreste?

Når det gjelder alt dere har opplevd sammen; ja, det er hjerteskjærende å skulle forestille seg at alt er "forgjeves". Men vil du leve på gode minner? på det som har vært? Husk at nye minner kan du skape med andre...

Frykt for å være alene. Prøv det og bli overrasket over deg selv. Hvor sterk du er og hvor mye du får til.

Jeg vet det er vonde spørsmål å stille seg selv. Jeg har vært igjennom dette selv og det kunne likegodt vært meg som skrev innlegget ditt for et drøyt år siden...

[Stronq]

For 1 1/2 år siden gjorde jeg det selv slutt med en som jeg da mente var for kjedelig og sexlivet var ikke optimalt. Traff en ny som virket mye mer intresang og spennende, men for min del var ikke gresset grønnere på den andre siden. Etter noen måneder gikk det opp for meg hva jeg hadde mistet og angret, men det var selvfølgelig for sent. Har idag en kjærest, men skal ikke nekte for at det valget jeg tok ennå er i tankene mine av og til. Tenk deg godt om!

[Gjest Gjest_Tina_*]

Hmm.. Nesten ordrett hva som surrer i hodet mitt om dagen. Men vi har en liten jente sammen oppi det hele, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre..

Jeg forstår deg og problemstillingen din så utrolig godt.

Jeg er redd for å miste vennskapet vi har sammen. Følelsene mine er borte, men samtidig tviler jeg veldig på at jeg vil finne noen som er like snill og glad i meg som han her. Jeg beundrer han, både som person og alt han står for. Han har alle de egenskapene jeg er på utkikk etter, så hvorfor elsker jeg han ikke?? Han fortjener bedre enn der her..

Det er så vanskelig, så vondt..

Jeg vil ikke gå, men tror jeg gjør det..

Han fortjener noen som elsker han like høyt tilbake

Lykke til, uansett hva du velger!!

[Gjest ts]

vi slo opp i går. Jeg er litt småkvalm og redd, men en liten del av meg er også litt lettet. Vi har hatt så mye krangel og bråk, og begge var enige om at det kanskje ikke skulle være så vanskelig. Så nå håper jeg med tiden at gresset kanskje kan være bittelitt grønnere på den andre siden... at jeg en dag kan se på kjæresten min og med hånda på hjertet vite at jeg elsker han og vil tilbringe livet mitt med han.

Jeg kommer til å savne han sinnsykt mye, han er virkelig min aller beste venn. Men tro meg, vi har prøvd og prøvd. Det ender bare opp med dårlig stemning hele tiden, til tross for at vi er glade i hverandre. Men jeg kjenner at dette blir tøft!

[Gjest Gjest]

Ville bare gi deg en klem og si stå på!

Gresset er nødvendigvis ikke grønnere, men kanskje litt friskere?

Du har tatt et modig valg som du vil helt sikkert vokse på.

Alle fortjener å elske og bli elsket. Heller alene enn sammen med feil mann.

Lykke til

[Gjest ts]

Takk for klem:) Dette gjør veldig vondt, og jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal takle dette fremover. Vi hadde en lang prat på telefonen nå, og jeg vet han heller ikke har det særlig lett. Men han er heldigvis mer fornuftig enn meg, og sier at det ikke er lurt å være i et forhold når man er så usikker som vi begge er. Det har vært for mye konflikter, og det har vært slutt ett par ganger av samme grunn. Er utroolig glad i han da, og er redd at jeg aldri vil finne noen jeg stoler sånn på..

[Gjest Gjest]

og lykke til. Det blir nok bra skal du se, og dere har jo fremdeles kontakt det er viktig. Snakk med ham når det trengs om dere fremdeles greier å holde samme tonen og vær lydhør for at han også trenger det innimellom. Tviler på at dere greier å beholde et nært vennskap lenge, for en eks er en eks, men man kan faktisk gå fra hverandre og fremdeles ønske det beste for eks-partner, og slik beholde et vennskapelig forhold. Hvis en av partene (eller begge, for den saks skyld) føler at samlivet var bortkastet blir det vanskelig(ere) å forsone seg med at det nå er slutt.