når man hater et søsken

[Gjest Gjest_gjest_*]

Er det noen der ute som ikke er glad i sin egen bror eller søster? Jeg lurer på om jeg er unormal. ..

Min eldre søster har alltid vært så slem mot meg i forhold til lillesøsteren min ( jeg er i midten og de to er relativt gode venner)

Nå er vi i slutten av 20 årene, og jeg har problemer med å glemme/tilgi for alle de forferdelige slemme komentarene hun kom med i tennårene og oppover.

Den dag idag kan hun får meg til å gråte,og jeg føler meg alltid mindreverdig når hun er i nærheten. Vi er ellers en normal famile, men foreldrene mine vet at vi ikke er så gode venner. de vet nok ikke at jeg får vondt i magen når hun kommer, og at jeg noen ganger blir så sint og lei meg at jeg ønsker henne alt vondt..

hva skal jeg gjøre..

[Gjest Gjest_Suzy_*]

Jeg kjenner meg igjen i det du forteller, TS. Jeg har en eldre søster som har gjort livet ganske surt for meg i mange år. Jeg er nå over 30, og jeg har rett og slett valgt å ikke ha henne som en del av mitt liv lenger. Hun har såret meg og gjort meg så mye vondt at jeg ikke ønsker å utsette meg for det lenger. Å kutte henne ut av livet mitt har vært en selvforsvarsreaksjon. Og jeg har det mye bedre uten henne.

Nå må jeg jo forholde meg til henne iblant likevel, gjennom annen familie. Da er hun egentlig bare et tomt navn for meg. Jeg snakker aldri om henne på eget initiativ, men svarer normalt høflig når andre nevner henne. Jeg tror alle vet at vi ikke er venner, men det er svært få som vet hva som ligger bak.

Søsteren min har aldri vist noen form for anger på tingene hun har gjort. Hun har aldri bedt om unnskyldning. Tvert i mot har hun prøvd å framstille det som om jeg er den som har gjort henne vondt, og noen i familien har vel vært usikker på hva de skulle tro. Heldigvis har mamma alltid skjønt hva som er sannheten. Hun vet hva min søster er istand til å gjøre mot andre.

Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre, man må finne en løsning som passer for en selv. Det er ikke sikkert at min løsning passer for deg. Men husk at det er "lov" å ikke være glad i sine søsken også. Akkurat som ellers i befolkningen kan søsken være skikkelige drittsekker som ikke vil deg noe godt. Sjansen for at søsken klarer å tilgi hverandre er nok større enn på generell basis, men noen ganger er tingene som skjer for vonde til at de kan glattes over.

Kan ikke si annet enn at jeg forstår deg.

[msDelenn]

Er det noen der ute som ikke er glad i sin egen bror eller søster? Jeg lurer på om jeg er unormal. ..

Min eldre søster har alltid vært så slem mot meg i forhold til lillesøsteren min ( jeg er i midten og de to er relativt gode venner)

Nå er vi i slutten av 20 årene, og jeg har problemer med å glemme/tilgi for alle de forferdelige slemme komentarene hun kom med i tennårene og oppover.

Den dag idag kan hun får meg til å gråte,og jeg føler meg alltid mindreverdig når hun er i nærheten. Vi er ellers en normal famile, men foreldrene mine vet at vi ikke er så gode venner. de vet nok ikke at jeg får vondt i magen når hun kommer, og at jeg noen ganger blir så sint og lei meg at jeg ønsker henne alt vondt..

hva skal jeg gjøre..

Min søster var det samme mot meg. Det er 6 års forskjell mellom oss. Hun var syklig sjalu. Hun flyttet ut når hun ble 18 år..det var bare krangling hjemme. Vi ble ikke venner før jeg var ca 25 år gammel. hun gråt mye og var psysisk nede ogbeklaget seg hvordan hun hadde oppført seg. Ja, tilåmed at hun prøvde å drepe meg som baby (tror ikke hun ville klart det..men ønsket var nok strekt). Ble slått mye av henne . Nå er vi gode venner, og hun spør meg alltid om råd og gråter alltid på min skulder. jeg har faktisk ikek hat til henne lenger , men jeg hatet henne lenge når jeg var yngre, ville jo bare bli som henne Den kule store søstern min:)

Det går seg nok til håper jeg for deg. det gjorde det for meg. Våre foeldre ga nok opp med oss to. Vi var skikklig kranglefanter.

[Gjest Gjest-Olsen]

Det finnes mange eksempler på at søsken ikke er så veldig glade i hverandre.

Jeg er ett eksempel på det.

Jeg har en bror som er to år eldre enn meg. Han plaget meg fysisk og psyksik hele oppveksten. Han var også stygg med broren vår, som er noe yngre enn oss.

Jeg tilskriver dette mangel på oppdragelse og omsorg fra foreldrene våre. Det som foregikk var svært ille. (Han la en pute på ansiktet mitt og satte seg oppå til jeg besvimte, han ødela sykkelen min med viten og vilje, han slapp ut kaninen min og jaget hunden etter- kaninen døde, han dyttet meg ned trapper, han ertet meg for utseendet mitt, han åpnet brev som kom til meg, osv osv osv)

Nå driver han manipulering og utpressing for å få kjøpe barndomshjemmet til gi-bort pris. Jeg lar være å diskutere med ham. Bruker advokat, og alt er skriftlig.

De få gangene vi snakker på telefon er det om vær og vind. Det koster meg ingenting å avslutte en samtale med ham lenger, og det er en veldig god følelse. Jeg hater ham ikke slik jeg gjorde, men jeg lar ham heller ikke innta en stor plass i mitt liv.

Den yngre broren vår har overhodet ingen kontakt med ham.

Og moren vår kan ikke fatte å begripe hvordan vi har "blitt sånn".

Hun bagatelliserer alt som har skjedd, og kan ikke begripe hvordan noe kunne ha vært bedre for to av oss. (For vi har jo hatt samme oppveksten ifølge henne).

[Gjest strykebrett]

Kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Hadde samme greiene med min storesøster. Hun var snill av og til og jeg trodde alt var bra mellom oss, og i det neste øyeblikket går hun løs på meg (fysisk eller med ord) fordi jeg foreksempel hadde satt skoene mine på hennes plass i gangen eller noe annet bagatellmessig. Jeg har aldri greid å slappe av i nærheten av henne, midt i en hyggelig samtale kan det plutselig komme en giftig kommentar fra ingensteds.

Min løsning på problemet var bare å rett og slett gi opp tanken på å bli venn med henne. Det kostet for mye, jeg ble lei meg og skuffa gang på gang.

Nå er vi kun overfladisk høflig med hverandre og treffes kun når vi må (familiesammenkomster osv). Det er vel det jeg vil råde deg til å gjøre også. Lev ditt liv, ikke bry deg med hva hun syns om deg. Resten av familien din er det sikkert bedre med, så konsentrer deg om dem du. Og venner og kjæreste hvis du har det. Ingen vits i å kaste bort energien på kjipe folk, det er mer enn nok bra folk her i verden.

Har ikke hatt noe med min søster å gjøre på mange mange år, og jeg har det i alle fall mye bedre sånn. Det funker for begge oss, så sa er det jo greit. Man trenger ikke være perlevenner selv om man er i slekt.

[Gjest Gjest_aina_*]

Ja, skjønner hva du snakker om. Veldig godt.

I hele min barndom, ungdom og i voksen alder ble jeg trakassert av min eldre bror. Hva dette skyldes blir for langt å komme inn på, men han følte seg vel som en slags pariakaste selv også.

Vi hadde ingen kjærlige foreldre. De hadde sine tunge problemer, som smittet over på oss og hele miljøet vi vokste opp i.

I voksen alder har jeg prøvd å oppføre meg mot han som mot alle andre; hyggelig og vennlig. Tenkte at vi skulle legge alt det vonde i barndommen bak oss. Og prate sammen som voksne folk.

Den gang ei. For han fortsetter i samme sporet som før. Nedlatende bemerkninger, sviende kommentarer og latterliggjøring er bare forbokstaven.

Og han vet akkurat hvor han skal sette inn angrepet for at det skal såre mest mulig. Finner han ikke noe, så konstruerer han opp noe selv.

Selv har jeg greidd meg bra i livet, og kommet til den erkjennelse at jeg slett ikke behøver å ha noe med denne destruktive broren min å gjøre.

Han skal ikke få ha makt over meg lenger. Jeg hater ham ikke, men han er totalt likegyldig for meg.

Det føles godt å ha kommet så langt.

Noen kan sikkert greie å kommunisere så bra og rydde opp, at de kan starte på nytt med blanke ark, men det toget er gått for min og min brors del.

[Gjest annen gjest]

Og moren vår kan ikke fatte å begripe hvordan vi har "blitt sånn".

Hun bagatelliserer alt som har skjedd, og kan ikke begripe hvordan noe kunne ha vært bedre for to av oss. (For vi har jo hatt samme oppveksten ifølge henne).

Jeg har for sterkt opplevelser til å orke å fotelle om det i denne tråden.

(mitt søsken døde forresten av alvorlig og smertefull sykdom, så naturen ordnet på en måte opp til slutt, men skaden er skjedd og jeg vil plages med den i alle tid).

Men det jeg skulle kommentere var det jeg siterer over:

Jeg lurer virkelig på hvor mye skade den type mødre har forvoldet for sine barn. Min mor er likedan, hun kan ikke forståååååååååå hva som er galt (joda, hun har fått det inn både med teskje og intravenøst) for hun har jo behandlet oss helt likt (yeah rignt ). Alle rundt har reagert i alle år, men ingen har sagt noe - dvs. de sier det jo til meg nå i voksen alder, men det gjør dem ikke akurat store i mine øyne.

Hvis man har mennesker rundt seg som bringer mye negativt med seg, så bør man holde seg langt unna - uansett om det er venner, naboer eller familie. Hvis ikke, kan det gjøre stor skade, og man kan risikere å måtte slite med det resten av livet.

[Gjest annen gjest]

Han skal ikke få ha makt over meg lenger. Jeg hater ham ikke, men han er totalt likegyldig for meg.

Det føles godt å ha kommet så langt.

Ja, det er godt når man kommer så langt, men det ligger mange vonde år forut for det, og mye slit for å komme dit også, men det vet du alt om (jeg også).

Lykke til videre, fint det går bra med deg.

[Gjest Gjest_tussi_*]

Min storesøster er av den sorten som "alle" liker. Hun er utadvendt og lett å like. Men det er få som har sett hennes mørke side, som jeg kaller det. Hun har manipulert og såret meg og løyet om meg, antakelig fordi jeg er en av svært få som ikke orker å danse etter hennes pipe. Hun takler ganske dårlig at jeg ikke er like nesegrus beundrende overfor henne som veldig mange andre er, og det får jeg unngjelde for. Men hun er smart, så hun gjør eller sier ingenting når andre er tilstede. Så når jeg har prøvd å si til andre familiemedlemmer at dette skjer så får jeg bare hevede øyenbryn og en liten latter i retur. De kan bare ikke tro at det er sant.

Så jeg har lært meg å leve med vissheten om at hun får styre som hun selv vil, mens jeg velger å holde meg unna. Det som er trist er at jeg mister mye av kontakten med resten av familien, fordi det blir uutholdelig å være der hun er og se familien storkose seg sammen med henne samtidig som hun driver en skjult psykisk terror mot meg.

Men jeg har fått min egen familie et annet sted i landet. Her har jeg det godt sammen med samboer, barn, svigerfamilie, venner, kolleger osv. Livet er godt så lenge jeg slipper å ha kontakt med søsteren min.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Tusen takk, det var befriende å lese mye av dette. Jeg har i de siste årene prøvd, som mange av dere foreslår, å igonerer og unngå kontakt. Men det er vanskelig med en ellers bra familie, siden vi møtes ofte, og mamma sier "nå må dere jo bli voksne og greie mot hverandre.."

Men jg skal rett og slett kjøre mitt eget løp og bli litt mer ego.

fint å se at ikke alle søsken der ute er venner..

[Gjest Gjest]

fint å se at ikke alle søsken der ute er venner..

Dette håper jeg da virkelig at du ikke mener!!

[Gjest Gjest]

Dette håper jeg da virkelig at du ikke mener!!

Hvis du legger godviljen til så skjønner du vel at det er snakk om at felles sorg er felles trøst.