Argumenter FOR enebarn/ folk som bryr seg

[Gjest Anonymous]

Det dere bør tenke på er at når dere ikke er mer blir barnet deres svært alene!Ingen foreldre eller besteforeldre i live.Ingen som er tante og onkel til hennes/hans barn.

En svært fattig tilværelse.Min mor er enebarn uten en eneste slektning i live.

Hun slet svært mye alene med omsorgen for sine gamle foreldre.

Hun har ingen å "mimre med" og sier alltid at hun savner søsken.

Det er viktig å tenke på at det kommer et voksent liv også, og selv om man ikke savner en kamerat under barndommen er ikke dette ensbetydende med at det er ok.

[Anglofil]

noe som ikke er min situasjon,og jeg er enebarn...hver medalje har sin bakside

Klemz fra:

[Labella]

noe som ikke er min situasjon,og jeg er enebarn...hver medalje har sin bakside

Klemz fra:

Nå er vel du ganske ung - er du ikke? Da jeg var på din alder savnet jeg ikke søsken noe særlig jeg heller.

Jeg synes selv at det er mer ensomt å være enebarn etter at jeg ble voksen enn jeg syntes tidligere. Det som tidligere fungerte som "søskenerstatninger" - kusiner og fettere har blitt mye fjernere etter at vi ble voksne og fikk barn selv - familien deres er blitt så stor at de må velge bort noen når det er familiesammenkomster o.l. - selvfølgelig velger de bort en kusine før de velger bort søsken... Venner får også en annen rolle i voksen alder.

Jeg savner søsken veldig, og håper at jeg skal få flere barn slik at datteren min ikke skal forbli enebarn!

[Anglofil]

Nå er vel du ganske ung - er du ikke? Da jeg var på din alder savnet jeg ikke søsken noe særlig jeg heller.

Jeg synes selv at det er mer ensomt å være enebarn etter at jeg ble voksen enn jeg syntes tidligere. Det som tidligere fungerte som "søskenerstatninger" - kusiner og fettere har blitt mye fjernere etter at vi ble voksne og fikk barn selv - familien deres er blitt så stor at de må velge bort noen når det er familiesammenkomster o.l. - selvfølgelig velger de bort en kusine før de velger bort søsken... Venner får også en annen rolle i voksen alder.

Jeg savner søsken veldig, og håper at jeg skal få flere barn slik at datteren min ikke skal forbli enebarn!

Hei hei du.

Joda,jeg kan forstå deg,men slik er ikke mitt tilfelle.Jeg er den yngste av barnebarna,og det vil si at jeg ikke har noen fettere(har ikke kusiner) som er yngre enn meg.Den nest yngste av oss søskenbarna er 2 år eldre enn meg,og har sporadisk kontakt med ham.Har derimot en bestevenn som er 2 år yngre enn meg og en bestevenninne som er 2 år eldre enn meg.Min bestevenn som er 2 år yngre enn meg har egentlig fungert som en bror for meg(har svært godt forhold,våres foreldre er også bestevenner og vi er begge enebarn.),vi ferierer sammen,2 uker hver sommer omtrent bor vi 6 i samme leilighet i syden og det går kjempe fint.Vi har mange ganger fått høre at vi er ter oss som søsken,dvs vi krangler osv som søsken.En spesielt bånd ingen av oss vil bryte noen gang.Han sier også at han er veldig glad i meg ,men på tross av dette så lever vi faktisk ganske langt unna hverandre.Har så sterke bånd rundt meg at jeg faktisk ikke er redd for gå min alderdom i møte.Alt til sin tid,men ensomheten er faktisk det miste som beskymrer meg!Jeg trives faktisk også veldig godt alene :D ...(skal ikke gå mer inn på det nå.)

Klemz fra:

[Nala]

Her burde svigermor respektere det valget dere tar. Jeg synes forsåvidt at hun har lov til å si at hun ikke skjønner valget helt, men når hun har fått beskjed om at det dere har bestemt dere, bør hun respektere det.

Folk blander seg for mye, gitt.

[Gjest Anonymous]

Dette er selvfølgelig opp til hver enkelt, Vinga! Dere gjør sikkert det dere føler er riktig. Og om du ombestemmer deg senere, har du jo god tid.

Men jeg må samtidig si at min mening om dette er som følger (mener ikke å prakke det på dere): Jeg har selv to eldre søsken og mitt liv (som i utgangspunktet er veldig bra) hadde vært utrolig mye fattigere uten disse to menneskene som jeg vet alltid er der for meg på en helt annen måte en noen andre kan! Dessuten ser jeg også på mine to barn hvor stor kjærlighet det er mellom disse. Det er ikke sjelden at dagen blir startet med en god klem brødrene imellom (10 min. etterpå slåss de.... )

Denne helgen har jeg vært mye alene med minstemann og her ser jeg absolutt en fordel med kun et barn: Ordtaket "En er som ingen og to er som ti" har for meg en høy grad av sannhetsgehalt. Nå fatter jeg ikke at jeg noengang synes det var slitsomt da vi bare hadde et barn....

hei

har aldri skjønt det utrykket, søsken har jo verandre altid et enebarn må man jo underholde i grad selv men det er mulig du ser det annerledes som har søsken, jeg har hat venner med søsken og jeg har sett vordan de tar seg av hvernadre en je ghadde en jeg hadde skulle vere tøff og si asj om søsteren men smeltet når han så henne, jeg skjønne ri vertfall ikke at to skal vere som ti, jeg har vokst opp som enebarn og vet vordan de vosken unnerholt meg og jeg har sett vordan søsken gjør ting sammen, jeg tror utryket er me for og skremme folk eller en og se at søsken faktisk har godt av og ha verandre

hilsen

[Gjest Pjusk]

Hei gjest! (Tule?)

Om jeg forsto deg rett, siktet du til uttrykket "En er som ingen, to er som ti" i innlegget mitt? Det jeg mente med det er at med to barn så blir det mer krangling, konflikter, sjalusi, forskjellige preferanser ut i fra alder, osv... Når jeg bare har et av barna hjemme, blir barnet veldig rolig, og leker bedre alene enn de ofte gjør sammen. Dette er selvfølgelig også aldersbetinget (mine er seks og tre år gamle), for jeg merker alt nå at leken er mindre konfliktfylt enn tidligere.

Jeg er absolutt "forkjemper" av søsken, har stor glede av det selv og ser også at mine barn har det.

[Trebarnsmor]

Man må jo få velge selv da.

Jeg skulle ikke ha en til etter første vår pga. en SA.

Men jeg ville gjerne det fordi datteren vår ikke skulle bli enebarn resten av livet.Og så fikk jeg forferdelig lyst på en til da.......

Jeg overveiet dette nøye.Tenkte på:

1)Bortkjemming

2)Blir kanskje flinkere å dele osv

3)Ville at hun skulle ha en søster/bror å dele erfaringer og bardomsopplevelser med når vi er eldre og når vi er borte.

4)Jeg selv ønsket en søster/bror veldig mye som barn.

Mine søsken er mye eldre enn meg.

Dette var bare noen av grunnene da.Men dette er jo det som var viktig for meg.Ikke sikkert du ser det på samme måte.Det er jo deres sak hva dere gjør og bestemmer dere for.

Det som er greit med å ha to er at de hjelper hverandre.De leker sammen.Jeg kan slappe av mere for jeg trenger ikke å underholde den ene.

Enebarn er jo ganske krevende.

[Anglofil]

Man må jo få velge selv da.

Jeg skulle ikke ha en til etter første vår pga. en SA.

Men jeg ville gjerne det fordi datteren vår ikke skulle bli enebarn resten av livet.Og så fikk jeg forferdelig lyst på en til da.......

Jeg overveiet dette nøye.Tenkte på:

1)Bortkjemming

2)Blir kanskje flinkere å dele osv

3)Ville at hun skulle ha en søster/bror å dele erfaringer og bardomsopplevelser med når vi er eldre og når vi er borte.

4)Jeg selv ønsket en søster/bror veldig mye som barn.

Mine søsken er mye eldre enn meg.

Dette var bare noen av grunnene da.Men dette er jo det som var viktig for meg.Ikke sikkert du ser det på samme måte.Det er jo deres sak hva dere gjør og bestemmer dere for.

Det som er greit med å ha to er at de hjelper hverandre.De leker sammen.Jeg kan slappe av mere for jeg trenger ikke å underholde den ene.

Enebarn er jo ganske krevende.

Jeg må bare spørre hvorfor vi enebarn er så mye mer krevende enn andre barn?!At f.eks mine foreldre har råd til mer enn andre familier pga at de bare har ett barn,betyr ikke at de har kjemt meg bort.Tror du virkelig at jeg får alt jeg har lyst på og ikke har lyst til å dele med andre?Noen enebarn er sånn,men mange er ikke det.Man kan jo ikke bygge opp teorier på enkelte tilfeller man vet om selv.Selv er jeg bortkjemt på kjærlighet og ikke penger og materielle goder!For ca ett år tilbake var det ei jente på skolen som kalte meg både det ene og det andre,og bygget sine teorier opp på det at jeg var enebarn.Nå skal det sies at mange reagerte negativt på hennes stygge omtaler om meg,og jeg ble fryktelig såret.Jeg har til og med skrevet om det her på forumet.Jeg ble offentlig utsatt for tilnærmelser som var ganske stygge,syntes jeg.Hvis du kanskje leser mine foregående innlegg litt lenger opp om enebarn,kanskje du får bedre forståelse.For veldig mange som hører ordet enebarn tenker automatisk på "bortskjemte drittunger som ikke liker å dele","ensomme","får alt de peker på",m.m...Og dette er fryktelig slitsomt for meg hele tiden,pga at jeg hele tiden føler at jeg må forsvare både mine foreldre og meg selv!Og det burde jo være unødvenig!Folk burde ha såpass respekt ovenfor hverandre.Ville bare nevne det.. :blunke:

Klemz fra:

[Trebarnsmor]

:o Oi det var ikke meningen å støte noen i det hele tatt.

Jeg selv var attpåklatt.

Vokste egentlig opp uten søsken.

Selvsagt er de mere krevende,spesielt når de er små.Og den siste setningen du siterer til sier jo hvorfor.Fordi to unger kan "underholde" hverandre.Man trenger ikke å være redd for at ungen kanskje kjeder seg på en regnfull dag.

Avogtil virker det som at noen er veldig overfølsom her inne og med vilje ikke forstår hva andre sier.

Jeg skrev ikke noe som helst om å bli bortkjemt med kjærlighet,for det gjør jeg med begge mine.Materielle goder,har det.Elsker å kjøpe alt mulig artig til rom og kjøpe dritkuule klær til dem.

Men det hadde ikke noe som helst med det jeg mente.

Jeg tenkte mere på selskap og praktiske ting.

Min eldste hjelper min yngste og omvent.Og det synes jeg er så greit.Da får jeg de herlige sek/min med litt fri til å gjøre noe annet.

Bare sånne småting som er så deilig for foreldrene.

Så er det jo bevist at enebarn er mere bortkjemte,ikke alle,men noen.

Det er også ulemper med flere,som at de krangler og skylder på hverandre og det er konkurranser mellom dem.Men et enebarn har ikke det derre med krangling osv så de er vel mere følsomme??? Ikke trenger de å dele på samme måte, eller å være i de situasjonene som søsken er i ,i sammen.Og de er jo ALLTID midpunktet.

Jeg ser jo det at min eldste som var enebarn i 3 år,hun blir enda litt kjemt bort,og kan love deg at hun ble det ihvertfall da hun var enebarn.

Lykke til uansett.........Jeg respekterer alles valg,dette var bare mine tanker.

[Gjest Anonymous]

Alle mennesker har rett til å bestemme selv hvor mange barn de vil ha. Vil en ha ett barn så vil en ha ett barn. Ser en på rammen rundt det for å finne ut hvor mange en vil ha, så er det en del som ønsker flere barn slik at de får søsken som de kan dele erfaringer med senere i livet. Det er sant at det er lettere å kjemme bort et barn enn 3 barn for eksempel, men det er ikke dermed sagt at enebarnet blir bortkjemt. At en del enebarn føler seg trakket på og må forsvare seg mot mennesker som føler de har argumenter på at de vil ha flere, kan det være at egentlig de egentlig ikke er så lykkelig som de vil ha det til. Hadde en hatt det så bra som en vil ha det til da hadde en kanskje ikke behøvd å måtte forsvare det. Hvordan noen tenker om det å ha ett barn må være opp til hver og en, og om noen argumenterer for at et enebarn kan bli bortkjemt så er det ikke demred sagt at de blir det. Går en til motangrep på en annen sin mening, da bør en gå inn i seg selv for å finne ut om en er det en tror en blir beskyldt for. Min mor sa en gang at en kan se på et menneske om h*n føler seg truffet på måten en reagerer på, blir en hissig og skal forklare ditt og datt om det som er blitt sagt, da kan det faktisk være det ligger litt sanhet i det. vel selvfølgelig er ikke dette i alle situasjoner, noen engasjerer seg mer enn andre og slik er vi.

hva en velger og hva en velger ut i fra er opp til hvert menneske å bestemme selv, og den ene veien er ikke verre enn den andre.

det er ingen mennesker som kan bestemme hvor mange barn en vil ha utenom en selv og partneren. Om familien legger seg i, så kan en spørre dem om de da er villig til å stille opp i tide og utide som barnevakt, for hvem er det egentlig som får arbeidet med barnet? Det er foreldrene og det er lett for andre å fortelle hvor mange barn andre skal ha, men det er foreldrene som må ta på seg ansvaret og siden det er det da er det også de som bestemmer hvor mange barn en skal ha. Hva andre ønsker får være opp til dem, men lager en mye styr så er det vel egentlig bare til å si at dette gidder jeg ikke diskutere mer, for dette er våres beslutning og ikke din/deres. Er en ikke så "tøff" at en våger å si noe slikt, da kan en lukke ørene for hva som blir sagt, og bare si ja og ha, ja du mener det du, osv, men til syvende og sist er det foreldrene som velger hvor mange barn en vil ha.

Er en enebarn eller ikke så er en like verdifull for det, og hva andre måtte mener om det får være opp til dem.

Vil du ha et barn da skal du ha et barn, og ikke la noen andre "tvinge" deg til flere

[Anglofil]

Hei du.

Skjønte ikke helt hva du mente når du refererte til min siste setning.Nå skal det sies,at jeg aldri har trengt søsken som lekekamerater.I alle år har jeg likt kreative ting,som f.eks tegning.Jeg er jo en rolig type sånn generelt,utenom karaten og skolen liker jeg å tegne.Som 5 åring kunne jeg sitte 6 timer i strekk og tegne eller leke med barbie dukker.Mamma har fortalt meg at hun ofte,når hun brettet sammen klær o.l på rommet ved siden av mitt rom,hørte meg prate for meg selv.Dvs jeg leste og diktet opp historier med barbiene og lagde fortellinger til alle tegningene mine.Jeg har veldig god fantasi for å si det sånn(ikke så glad i matte,lol...).Jeg har alltid elsket å være for meg selv,og ble alltid sliten av vennene mine som rant ned dørene hjemme hos oss.Når jeg tenker på det er det ganske komisk.Dette er jo i hvertfall min historie,og jeg føler ikke jeg burde behøve å "forsvare" noe som helst ang det å være enebarn,men jeg vil bare opplyse folk,for mange er flinke til å ta raske kunklusjoner.Men jeg vil bare si at jeg kjenner flere barn som er bortkjemte på materielle goder,som har søsken,enn enebarn!faktisk!så for min del er det helt forskjellig.Dessuten hvor går grensen når folk er bortkjemte på materielle goder eller ikke?Hvorfor i såfall må dette være negativt.Ett barn kan være bortkjemt på materielle goder,uten å være bortkjemt i sinnet.Dessuten vet jeg om mange barn som også blir kjøpt opp av foreldrene,altså at foreldrene gir dem ting i stedenfor kjærlighet.Foreldrene elsker barna sine antageligvis alt på jord,men de klarer ikke å uttrykke den riktig.Det er så mange faktorer her,som ikke bare gjelder enebarn-de gjelder alle!Vårt samfunn er i dag styrt av penger,og dette påvirker de små,like mye som det voksne.Man må finne en balansegang,det tror jeg er viktig.

Klemz fra:

[Gjest Pjusk]

Dette blir en litt tullete diskusjon: det er vel ingen som har sagt at alle enebarn blir slik & sånn eller at alle barn med søsken er mer lykkelig.

Jeg gjentar mitt svar til Vinga: Selvfølgelig bestemmer dere dette selv!! Men min personlige erfaring med dette er at jeg er fantastisk glad for å ha søsken selv, spesielt etter at mine foreldre er blitt eldre og jeg har fått barn selv. Det er helt spesielle bånd som ikke kan erstattes av noe annet.

En annen ting (som man vel ikke har "lov" til å si høyt: Tenk om det skjer noe med enebarnet?? At det rett og slett dør? Høres kanskje kynisk ut, men som mor må jeg innrømme at jeg tenker tanken.

[Anglofil]

Vil bare si til gjest her:

Jeg forsvarer meg enkelte ganger når jeg føler for det,men det betyr da ikke at jeg ikke er er så lykkelig som jeg sier.Jeg hr det fint,men når folk omtrent setter deg til veggs,da blir man litt målløs.Dessuten er jeg slik av natur at jeg føler jeg må forsvare hva jeg mener er riktig.Så kan andre mene ting om det,men jeg hater at folk f.eks ikke er opplyste osv,da kan det hende at jeg sier slik jeg ser situasjonen,og at ikke er som den enkelte beskriver.Det er jo skiller her mellom det enkelte individet og det genrelle.Dessuten,ja jeg er veldig følsom,men er det noe negativt?Jeg føler ikke dette er hemmende for meg,det kommer ann på fra situasjon til situasjon,men jeg hadde nok vært like følsom selvom jeg hadde hatt søsken!Det er jo bare slikt som ligger i min natur.

Klemz fra:

[Anglofil]

Dette blir en litt tullete diskusjon: det er vel ingen som har sagt at alle enebarn blir slik & sånn eller at alle barn med søsken er mer lykkelig.

Jeg gjentar mitt svar til Vinga: Selvfølgelig bestemmer dere dette selv!! Men min personlige erfaring med dette er at jeg er fantastisk glad for å ha søsken selv, spesielt etter at mine foreldre er blitt eldre og jeg har fått barn selv. Det er helt spesielle bånd som ikke kan erstattes av noe annet.  

En annen ting (som man vel ikke har "lov" til å si høyt: Tenk om det skjer noe med enebarnet?? At det rett og slett dør? Høres kanskje kynisk ut, men som mor må jeg innrømme at jeg tenker tanken.

Alle barn kan dø....Men jeg skjønner hva du mener...Men avlikevel,det er da like fælt om ett barn som har søsken dør som enebarn....Jeg kjenner jo til det selv.ingenting kan erstatt barnet ditt,uansett!

klemz fra:

[Gjest Pjusk]

Det er SELVFØLGELIG like ille om et barn som har søsken dør som et enebarn!!!!! Men hva jeg mener er: I barnhagen til barna mine døde et barn i en fæl ulykke, han var fem år. Hans mor ville to ganger ta livet sitt etterpå og hun har sagt at det eneste som holdt henne tilbake er tanken på minstejenta. Hun har fortsatt noe å leve for på en måte.....

Eller som på jobben: En av mine kollegaer mistet sin eneste sønn da sønnen var 25 år. Han planla barn og giftemål, men rakk altså ingen av delene. Min kollega sier at opp i sorgen over å miste det dyrbareste som fantes, følte han seg i tillegg så fattig. Han så for seg sin "alderdom" som trist, og den yngre generasjonen som med ett var borte gjorde at han følte seg så gammel.

Huff, veldig betent tema egentlig. Angrer litt på at jeg nevnte det.... :-?

[Trebarnsmor]

Skjønner Pjusk veldig godt.

Jeg har fablet noen ganger hva jeg selv hadde gjort hvis ett av mine barn hadde gått bort.

Mamma mistet sønnen sin (min bror)og ville dø.Må innrømme,kan ikke noe for det....at jeg synes det var litt egoistisk siden hun hadde 3 andre å tenke på.Jeg selv hadde nok BARE levd pga. det andre,de andre barna jeg hadde igjen.

Hadde jeg ikke hatt et barn eller flere til så hadde jeg sikkert ikke sett vitsen med å leve videre.Hadde klikket.Ser tilbake på den gangen min bror døde,så herlig det var å ha et barn.Hun holdt meg oppe.

[makeløs]

Spørsmålet var vel egentlig om det er riktig at andre skal bry seg med hvor mange barn en vil ha? Selvfølgelig er det opp til det enkelte par, og andre bør ikke legge seg opp i det.

Men jeg synes allikevel at det er "naturlig" at dine nærmeste bryr seg litt (det er vel litt trist hvis de ikke gjør det?). Jeg tror ikke det er vondt ment, heller tvert i mot. Men en må selvfølgelig vite hvor grensen går. Å komme med en ytring om at et barn trenger søsken er vel uskyldig, men hvis dette blir pågående mas er det ikke lengre greit.

Vi er forskjellig, og velger ulikt, men hvis jeg sier at "jeg tror det er viktig at barn har søsken" er det fordi jeg faktisk mener det, uten at jeg av den grunn "pålegger" noen å gjøre som meg.

[Gjest Anonymous]

Hei gjest! (Tule?)

Om jeg forsto deg rett, siktet du til uttrykket "En er som ingen, to er som ti" i innlegget mitt? Det jeg mente med det er at med to barn så blir det mer krangling, konflikter, sjalusi, forskjellige preferanser ut i fra alder, osv... Når jeg bare har et av barna hjemme, blir barnet veldig rolig, og leker bedre alene enn de ofte gjør sammen. Dette er selvfølgelig også aldersbetinget (mine er seks og tre år gamle), for jeg merker alt nå at leken er mindre konfliktfylt enn tidligere.

Jeg er absolutt "forkjemper" av søsken, har stor glede av det selv og ser også at mine barn har det.

hei

jeg skjønne rva du mener men vis du leser inleggene til to barns mor så skjønner du kanskje de jeg mener jeg syns utrykket da blir overdrive, hun sier jo og det at de kan underholde verandre og det må man jo få mere pusterom eller er det feil

hilsen

[Gjest Pjusk]

Poenget mitt er som følger: Mine barn er forholdsvis jevne i alder (-eldstemann var 2 1/2 år da han ble storebror). Dermed rakk eldstemann å bli fire år før den minste var såpass at han kunne leke litt.... Og den leken besto mest i å rive ned legoen/byggeklossene til storebror (fin lyd, vet du og masse bevegelse), spise/sikle på dyrefigurene og si "Halloooo?!" i leketelefonen. Selv for en tålmodig storebror er det lite gøy når alle tårn og andre byggverk blir jevnet med jorden av en gurglende lillebror. Tro meg, den første tiden er det mest konflikter!

Året etter var det omtrent på samme måte, men nå slo og lugget også lillebror ved enhver anledning. Storebroren ble stresset, men slo aldri tilbake. Jeg kunne ikke la de være alene i et rom.

Nå er de 6 og 3 1/2 og leker ganske bra sammen. Når storebroren har kamerater på besøk, får lillebror alltid være med å leke, og da glir leken som en drøm. Er brødrene alene, blir maktkampen mer tydelig og konfliktene litt flere.

Jeg har to viltre gutter og dette er mine erfaringer. Kanskje andre har barn som har lekt uten problemer fra de var bittesmå. Alle er jo forskjellig...

(Vil bare tilføye: Samtidig med konfliktene er de både kjærlige om omsorgsfulle, og viser at de har glede av hverandre.)