Angrer giftemål....

[Gjest Gjest_Joker_*]

Jeg er ei jente på 22år som giftet meg med en snill mann nå i sommer.

Jeg har så å si alltid vært i et forhold, fra jeg var 14år.

Altså jeg har aldri vært singel...så å si bare hoppet fra den ene til den andre. (hørtes kanskje ut som om jeg har hatt mange forhold, men har bare hatt tre)

Det som er problemet er at jeg må innrømme at jeg så å si aldri har vært forelsket, selv ikke i min nåverende mann. Men jeg er såklart veldig glad i han.

Og jeg er en jente som har en tendens til å få mye oppmerksomhet...som jeg uheldigvis er veldig glad i.noe som gjør et forhold vanskelig...akkurat nå er jeg redd for å gå over grensen, når det gjelder kontakt med andre menn.

Jeg vil rett og slett være singel en god stund, for jeg setter meg til rette. Noe jeg selvfølgelig skulle tenkt på før!!! Men dette er en kraftig tanke jeg bare har hatt i et halvt år.

Så jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre...bare vente å se og prøve å få forholdet til å fungere, eller...være singel og prøve å leve på egenhånd en stund. ( jeg har aldri bodd alene..rett og slett aldri vært alene)

Har dere noen tips?

[Supramundane]

Siden du faktisk har giftet deg ville jeg i alle fall gitt det en ærlig sjanse og jobbet med forholdet før jeg hadde valgt å bli singel.

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på 22år som giftet meg med en snill mann nå i sommer.

Jeg har så å si alltid vært i et forhold, fra jeg var 14år.

Altså jeg har aldri vært singel...så å si bare hoppet fra den ene til den andre. (hørtes kanskje ut som om jeg har hatt mange forhold, men har bare hatt tre)

Det som er problemet er at jeg må innrømme at jeg så å si aldri har vært forelsket, selv ikke i min nåverende mann. Men jeg er såklart veldig glad i han.

Og jeg er en jente som har en tendens til å få mye oppmerksomhet...som jeg uheldigvis er veldig glad i.noe som gjør et forhold vanskelig...akkurat nå er jeg redd for å gå over grensen, når det gjelder kontakt med andre menn.

Jeg vil rett og slett være singel en god stund, for jeg setter meg til rette. Noe jeg selvfølgelig skulle tenkt på før!!! Men dette er en kraftig tanke jeg bare har hatt i et halvt år.

Så jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre...bare vente å se og prøve å få forholdet til å fungere, eller...være singel og prøve å leve på egenhånd en stund. ( jeg har aldri bodd alene..rett og slett aldri vært alene)

Har dere noen tips?

Hvorfor giftet du deg om du ønsker å være singel???

Var det en drøm du ville ha oppfylt? Gud så tåpelig. Så nå vil du skille deg for å kunne knulle rundt da eller?

Menneskerespekt har du kanskje ikke hørt noe om

[Nabodama]

Du har jo allerede satt deg til rette, så det er for sent nå.

Hvordan i all verden kunne du finne på å gifte deg, og love på tro og ære å holde sammen med mannen din? Var det kun for å oppleve "din store dag", og ha månedsvis med planlegging først?

Ser du ikke det å gifte seg som seriøst i det hele tatt?

Det er for lettvindt å komme på sånne tanker nå. Du får sette i gang med å bli voksen.

[Gjest Gjest]

Litt av en hjelp å få...rett og slett raskt dømmende...

men men..da har jeg iallfall fått ut tankene mine...

ps: bryllup har aldri vært min fantasi..jeg har ikke vært en sånn person som har planlagt mitt perfekte bryllup siden jeg var barn. men hvis dere tror det, er det jo mer forståelig hvorfor en så sterk reaksjon kommer.

[Nabodama]

Ja ja, men hvorfor i all verden giftet du deg da, hvis du ikke er mer seriøs enn at du vil ut etter noen mnd???

[Nabodama]

En tanke for framtiden: det er mye lettere å rote seg inn i noe enn å komme seg ut av det igjen.

Det betyr: tenk før du handler!!!

[Gjest Gjest]

Du skulle ikke ha giftet deg. Enkelt og greit. De aller fleste tenker seg litt om før man gjør det. Selv de blant oss som gir blanke eff i et bryllup.

Og nå må du enten ta deg sammen og leve med situasjonen din, eller skille deg.

Det er ingen andre tips å gi.

Gjør det beste ut av den situasjonen du er i, eller skill deg.

Det er de to valgene du har.

[LoveBug]

Folkens, det er jo lov å angre! Hadde alle tenkt seg skikkelig om og var helt sikker på hva de gjorde, hadde det nok ikke vært så mange skilsmisser. 6 måneder eller 20 år? hvor lenge skal man holde ut i et ekteskap som er feil?

Men, hvis du bare vil ut og prøve singellivet litt og så har håp om å komme tilbake igjen til mannen din tror jeg du kan glemme det.. og han. Så du må egentlig bare finne ut om du vil prøve å finne den store kjærligheten med han eller ei...

[Kosemose]

Til hennes forsvar; hun er bare 22 år. Hun er vel ikke den første i historien som har tenkt at hun skal leke voksen/leke hus/trodd at dette var det helt store og gått på trynet? Og det er da vel nok av kvinner her på KG som har samlivsbrudd og/eller skilsmisse bak seg? Når er det stuerent å erkjenne at man valgte feil? Etter 10 år eller etter fem?

Heldigvis for deg så er det angrerett. Det er lov å si at man har gjort et dumt valg og at man vil gjøre det rette - i ditt tilfelle slutte å leve livet sitt på en løgn. Det er lov å feile, ordne opp og gå videre med hevet hode, litt klokere (forhåpentligvis).

Og heldigvis for deg har dere ikke barn. Jeg syns faktisk det er litt mer dramatisk å få barn med noen man ikke vil leve med resten av livet kontra å gifte seg med "feil mann".

Jeg syns det er utrolig betenkelig at folk reagerer så sterkt på et mislykket "ungdomsekteskap" som ikke var liv laga og som sikkert aldri burde vært inngått. Å gifte seg er faktisk ikke mer big deal enn man gjør det til. Rent følelsesmessig for de involverte er det vel ikke mer bindende enn samboerskap? Reagerer dere like sterkt hvis et ungt samboerpar ønsker å skille lag også? Hvis nei - hvorfor ikke? Hva er forskjellen? Middagen, kjolen, talene og gavene?

Hva er best? At hun tviholder på dette ekteskapet og kanskje involverer barn i det og, eller at hun endelig tar ansvar?

Du har hele livet framfor deg, du er bare 22 år. Ikke la et idiotisk feilskjær ødelegge livet ditt!

[Gjest skrulle]

Dumt å gifte seg. Mye komplikasjoner i den forbindelse.

Er du ikke glad(som i kjærlighet) i han, så skill deg.

[Kosemose]

En tanke for framtiden: det er mye lettere å rote seg inn i noe enn å komme seg ut av det igjen.

Det betyr: tenk før du handler!!!

Du har med andre ord ikke noe samlivsbrudd bak deg? Fint for deg. Dessverre er du omgitt av idioter som har gått inn i forhold som ikke var liv laga og som førte til brudd...

[Gjest Miley]

Til hennes forsvar; hun er bare 22 år. Hun er vel ikke den første i historien som har tenkt at hun skal leke voksen/leke hus/trodd at dette var det helt store og gått på trynet? Og det er da vel nok av kvinner her på KG som har samlivsbrudd og/eller skilsmisse bak seg? Når er det stuerent å erkjenne at man valgte feil? Etter 10 år eller etter fem?

Heldigvis for deg så er det angrerett. Det er lov å si at man har gjort et dumt valg og at man vil gjøre det rette - i ditt tilfelle slutte å leve livet sitt på en løgn. Det er lov å feile, ordne opp og gå videre med hevet hode, litt klokere (forhåpentligvis).

Og heldigvis for deg har dere ikke barn. Jeg syns faktisk det er litt mer dramatisk å få barn med noen man ikke vil leve med resten av livet kontra å gifte seg med "feil mann".

Jeg syns det er utrolig betenkelig at folk reagerer så sterkt på et mislykket "ungdomsekteskap" som ikke var liv laga og som sikkert aldri burde vært inngått. Å gifte seg er faktisk ikke mer big deal enn man gjør det til. Rent følelsesmessig for de involverte er det vel ikke mer bindende enn samboerskap? Reagerer dere like sterkt hvis et ungt samboerpar ønsker å skille lag også? Hvis nei - hvorfor ikke? Hva er forskjellen? Middagen, kjolen, talene og gavene?

Hva er best? At hun tviholder på dette ekteskapet og kanskje involverer barn i det og, eller at hun endelig tar ansvar?

Du har hele livet framfor deg, du er bare 22 år. Ikke la et idiotisk feilskjær ødelegge livet ditt!

Så enig, så enig!

[stjernekyss]

Spist er spist, gjort er gjort. Kanskje du skal finne noen å snakke med?

Ville det vært mulig for deg å snakke med mannen din om disse tankene? For alt du vet er det angst over å ha gitt bort resten av livet ens, mer enn behov for å være singel igjen.

Synes uansett ikke dette er noe du skal stikke unde ren stol. Fint at du vil få ut tankene dine og forholde deg til dette. Det synes jeg viser en modenhet du kan være stolt av i en alder av 22. Det er mye mer voksent å forholde seg til de følelsene du faktisk har, enn å late som om ting er på en annen måte!

Bare bruk denne tråden til å lufte tankene dine om du trenger. Blås i de som dømmer deg. Du kommer garantert til å få noen fine råd også

[Gjest Gjest_Joker_*]

Folkens, det er jo lov å angre! Hadde alle tenkt seg skikkelig om og var helt sikker på hva de gjorde, hadde det nok ikke vært så mange skilsmisser. 6 måneder eller 20 år? hvor lenge skal man holde ut i et ekteskap som er feil?

Men, hvis du bare vil ut og prøve singellivet litt og så har håp om å komme tilbake igjen til mannen din tror jeg du kan glemme det.. og han. Så du må egentlig bare finne ut om du vil prøve å finne den store kjærligheten med han eller ei...

Takk! Det der gir meg mer motivasjon til å tenke meg grundigere om.

grunnen til at jeg skrev om dette nå, var for å få litt tips, for jeg vil heller være gift med "feil" mann i 6 mnd enn i 20 år. Så da tenker jeg høyt med dere.

Men skal fortsette å tenke for meg selv jeg... Takk for at dere tok dere tid til å lese dette, tross av aggressive svar hehe engasjert ja

[Gjest Gjest]

Å gifte seg er faktisk ikke mer big deal enn man gjør det til. Rent følelsesmessig for de involverte er det vel ikke mer bindende enn samboerskap? Reagerer dere like sterkt hvis et ungt samboerpar ønsker å skille lag også?

Noen legger ganske mye mer følelser inn i det å gife seg enn i det å være samboere, og det er jo den andre parten i giftemålet man tenker på. Det kan være veldig følelsesmessig bindende for den ene parten og for den parten kan det være veldig big deal.

Det er jo nettopp derfor man reagerer på det. Med tanke på den andre parten som må tåle ydmykelsen av å bli skillt etter bare et par måneder, og som blr forlatt for noe han hadde forhåpninger om skulle vare livet ut, og som kanskje så på det som enormt følelsesmessig bindende.

Å bryte ut av et samboerskap medfører ikke samme ydmykelsen for den som blir forlatt, og kan også være mindre sårende enn det det kan være etter å nylig ha lovet å være sammen for alltid.

[Jade]

Det er bare du som kan avgjøre om du skal skille deg eller ikke. Evt. ta en pause.

Tenk deg godt godt om! Det er ikke sikkert at du får mannen din tilbake om du skulle ombestemme deg igjen...

Uansett, hvis du er veldig usikker, så pass på å bruke sikker prevensjon, til du har funnet ut hva du vil gjøre. Ting blir mye mer komplisert når det er barn inni bildet.

Lykke til!

Endret 9. november 2008 av Jade

[Gjest Gjest]

Takk! Det der gir meg mer motivasjon til å tenke meg grundigere om.

grunnen til at jeg skrev om dette nå, var for å få litt tips, for jeg vil heller være gift med "feil" mann i 6 mnd enn i 20 år. Så da tenker jeg høyt med dere.

Men skal fortsette å tenke for meg selv jeg... Takk for at dere tok dere tid til å lese dette, tross av aggressive svar hehe engasjert ja

Nå ble det mange nye svar mens jeg skrev dette.. Tusen takk for fine svar!

Det er utrolig hyggelig av dere!

[Gjest Mea Culpa]

Min historie er ganske lik din ... Jeg var 20 og bodde hos min far da jeg møtte eksen og flyttet inn hos ham. Giftet oss 2 år senere. Vi holdt sammen i 4 år, men vi passet virkelig ikke sammen og ting ble bare vanskeligere og vanskeligere. Jeg flyttet ut i 2006(på fødselsdagen min faktisk ...) og det er det lureste jeg noen gang har gjort!

Jeg vokste utrolig mye på å bo alene og klare meg selv. Det tror jeg alle har godt av.

Nå bodde jeg riktignok bare alene i 10 måneder før jeg flytte inn hos min nåværende samboer, men han er virkelig den rette for meg og den jeg vil være med resten av livet. Så jeg har endelig klart å slå meg til ro.

Alle kan gjøre feil, det er bare mennesklig det, så hvis du vet at han ikke er den rette syns jeg du bør ende det før heller enn senere. Jo lengre man venter, jo vanskeligere blir det.

Ikke ta deg nær av alle de fordømmende holdningene du nok kommer til å møte, det vil alltid være noen som er uenige, men det er ditt liv så velg det som er riktig for deg.

Lykke til!

[stjernekyss]

Noen legger ganske mye mer følelser inn i det å gife seg enn i det å være samboere, og det er jo den andre parten i giftemålet man tenker på. Det kan være veldig følelsesmessig bindende for den ene parten og for den parten kan det være veldig big deal.

Det er jo nettopp derfor man reagerer på det. Med tanke på den andre parten som må tåle ydmykelsen av å bli skillt etter bare et par måneder, og som blr forlatt for noe han hadde forhåpninger om skulle vare livet ut, og som kanskje så på det som enormt følelsesmessig bindende.

Å bryte ut av et samboerskap medfører ikke samme ydmykelsen for den som blir forlatt, og kan også være mindre sårende enn det det kan være etter å nylig ha lovet å være sammen for alltid.

Men er det ikke nettopp av respekt for den andre parten man bør være ærlig om disse tingene?

Ville du vært fornøyd resten av livet i et ekteskap hvor ektefellen din egentlig ville ut etter seks måneder, men som blir av "respekt" for deg.

TS er ung, de har ikke barn, hun har hele livet foran seg. Hun gikk for det hun trodde på, hvem av oss kan skryte på oss å ikke ha gjort det samme? Kanskje angrer hun, kanskje er det forbigående tvil. Det viktigste er at hun forholder seg til det, og det gjør hun.