Var du tidligere veldig, veldig sjalu?

[Gjest Gjest]

Til dere som tidligere har vært veldig, veldig sjalu...

Hvordan ble dere kvitt sjalusien?

Finnes det noen enkle grep for å unngå sjalusi?

Noen tanker dere tenker, ord dere sier til dere selv hvis det fortsatt inntrer iblant?

Ikke la dette bli en diskusjon om hvor tåpelige og syke sjalu folk er. Ingen som ikke er veldig, veldig sjalu selv kan ikke forestille seg hvor vondt det er, hvor lite man kan kontrollere det, og hvor vanskelig det er å bli annerledes...

[Gjest Gjest]

Jeg ble eldre. Sykelig sjalu i slutten av tenårene / begynnelsen av 20-årene. Nå i slutten av 20-årene er jeg "normalt" sjalu.

Tror det har med erfaring, modenhet og trygghet på seg selv å gjøre. Og at jeg innså at "den nye" ikke var "den gamle" og derfor skulle slippe å straffes for noe en annen hadde gjort.

[Gjest Gjest]

Jeg ble eldre. Sykelig sjalu i slutten av tenårene / begynnelsen av 20-årene. Nå i slutten av 20-årene er jeg "normalt" sjalu.

Tror det har med erfaring, modenhet og trygghet på seg selv å gjøre. Og at jeg innså at "den nye" ikke var "den gamle" og derfor skulle slippe å straffes for noe en annen hadde gjort.

Signerer denne. Selvtilliten og selvfølelsen din har mye å si på dette, tror hvertfall jeg. Husker jeg tidligere var så sjalu at jeg kan ikke få satt ord på det, var snakk om at han jeg var sammen med kunne finne på å gå en kveld på byen med vennene sine og jeg satt hjemme og grein.. Eller for den del fikk raserianfall og spurte ham rett ut om gamle tidligere forhold som gudene må vite når tok slutt før han traff meg.. Ja, sjalusi er sinnsykt vonde greier, å være så sjalu at man nesten blir grønn i ansiktet er IKKE gøy!! Litt sjalusi er ok, da viser man jo at man bryr seg, men når man kommer til det punktet jeg var på, da blir man avskrevet som psyko... Jeg kan ikke sette fingeren på når jeg ble kvitt sjalusien min, men som jeg siterte gjest på her, det har med modenhet og sikkerhet å gjøre. Da jeg ble mer selvsikker og tilliten kom til meg, gikk alt over. Før bunnet jo sjalusien i at jeg var livredd for at de bare sku finne noe bedre enn meg, og stikke når som helst og slikt..

Trøst deg med at det før eller siden går over eller roer seg veldig kraftig ned!

[waco]

Så kommer det vel an på litt hva man opplever også da.

[Gjest Gjest]

Jeg er på vakt, og er langt ifra naiv når det kommer til gutter. Det finnes så uendelig mange duster... Så jeg har tillitsproblemer, og er dermed sjalu og lurer på hva de kan finne på. Hører om så mye rart gutter gjør, også venner og kjente av han jeg liker. Er ikke så lenge siden jeg tenkte "Oi, de har følelser og kan forelske seg på ordentlig de og" etter en søt historie jeg hørte, for jeg hører mye oftere om utro og kalde idioter.

Jeg er skeptisk til guttas hensikter bak ting de gjør i forhold til meg. De kan spille et spill i månedvis kun for å få seg noe, kjenner til mange jenter som utsettes for det.

Når jeg er trygg på at hensiktene er gode og at de vil ha bare meg, hele meg, ikke bare deler av meg, da er jeg mer rolig. Noe som ikke skjer veldig ofte, siden jeg ikke lar mange komme inn på meg...

[Gjest Gjest]

Så kommer det vel an på litt hva man opplever også da.

Helt klart, men om vi går utifra at sjalusien bare er naturlig så er det mange gode svar her sann sett. Jeg har opplevd å havne bort i helt feil type mannfolk som både slo og var utro, det gjorde meg selvsagt skeptisk og sjalu overfor andre senere. Jeg møtte min nåværende kjæreste for 2 år siden, og han er egentlig den som fikk styr på meg etterhvert. Jeg er ikke avhengig av ham, men jeg har lært at ikke alle er utro svin

[Gjest Gjest]

Jeg ble eldre. Sykelig sjalu i slutten av tenårene / begynnelsen av 20-årene. Nå i slutten av 20-årene er jeg "normalt" sjalu.

Tror det har med erfaring, modenhet og trygghet på seg selv å gjøre. Og at jeg innså at "den nye" ikke var "den gamle" og derfor skulle slippe å straffes for noe en annen hadde gjort.

Er så enig med deg.

"den nye" og "den gamle" er stikkordet her for min del.

Min samboer har jobbet masse med meg får og få meg til og forstå at han ikke er som min eks var, utro.

[gullet76]

Jeg lider av sjalusi, og for meg er det en lidelse rett og slett. Jeg har slitt med det i mange år. Det bunner i dårlig selvbilde pga mobbing og utestengelse fra jeg var ca 8 år. Pga dette føler jeg meg rett og slett ikke bra nok. Utrolig vond følelse. Jeg har imidlertidig søkt hjelp, og går til psykiatrisk sykepleier for å ha noen å snakke med om dette. Snakker også åpent med min kjære om dette, og han gjør sitt for å forsikre meg om at det er oss to.

Det er ikke slik at jeg nekter han å gjøre ting, eller være seg selv (veldig sosial og uadvendt). For problemet ligger hos meg og min oppfattelse av meg selv. Han drar på byen, han drar på guttetur i ny og ned. Men er samtidig oppmerksom på at jeg sitter med en vond følelse inni meg, og gir meg den forsikringen jeg trenger. Veien er lang, men jeg har tatt skritt for å komme meg ut av det. For meg er det ingen lett vei ut av sjalusien. Dette blir en prosess over lengre tid.

[Gjest Gjest]

Jeg har også sittet hjemme og grått når kjæresten har vært ute med kamerater eller på hjemmefest hos en av dem. Jeg er ikke bekymret for andre damer, men bl.a for det guttene snakker om når de møtes slik. Kjæresten forteller mange rare historier om kameratene og deres bekjente og kjærester.

En har dame, men begge er utro... To andre snakker masse dritt om dama si, sier at hun er kontrollerende og lar de ikke "få lov" til noen ting. Noen andre er single, og har seg med forskjellige damer hele tiden, og noen har fine forhold til sine damer.

Jeg hadde hatt litt problemer med å henge med folk som ikke "liker" kjæresten sin. Hva faen er det med dem? Hvorfor ikke slå opp istedet for å sitte blant venner å rakke ned på henne...? Og de fleste er enige i at disse damene er hekser, når det faktisk er guttene selv som er idioter i slike forhold...

Noen som tar lett på utroskap er heller ikke my cup of tea. Jeg er så imot det selv, at jeg finner det frastøtende å høre om folk som bedriver det... Men hvis de er synes det er ok selv, så er det vel greit nok.

At min kjære henger med sånne folk, får meg til å tenke...

Når andre snakker om problemene sine, eller hvor bra deres damer er, blir jeg redd for at min skal tenke at de er heldige, og at jeg sikkert ikke er en like bra dame. Eller at han får annerledes oppfatning av vårt forhold, og andre forventninger til meg...

Det er jo bare tullete, jeg blir like lettet og glad hver gang han kommer hjem igjen. For han er jo like glad i meg da, som før han var sammen med kameratene sine...

Drikking fører som regel til at vi begynner å krangle også, så hvis jeg får vite på en mandag at han vil drikke til helgen tenker jeg faen, og gruer meg allerede...

-------------------------------------------------------------------

Men jeg er jo sjalu også. Selv om han er en skjønn gutt som deler mitt syn på utroskap og dritt, så tror aldri jeg kommer til å stole helt på han. Man må regne med at det er en sjangs for at det skjer noe dritt... Ellers blir man helt slått ut hvis det skjer.

Håp på det beste, men forvent det verste...

Min vet ikke at jeg har grått når han har vært ute, men det er noe han kanskje burde få vite. Veldig bra hvis han også er bevisst på mine følelser, selv om de er helt bak mål av og til.

[Gjest Gjest_Nusse_*]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært sjalu...Men jeg er veldig trygg på meg selv og er opptatt av at et forhold skal være "fritt", altså at begge parter skal kunne ha sine egne liv samtidig som en er tro mot partneren sin. Jeg har aldri opplevd utroskap(vel...en gang da jeg var 14 år da kjæresten min gjennom hele 3 mnd!!!! kysset en annen jente...det ble slutt), og jeg tror en av grunnene til det er at mannen ikke føler seg overvåket og fanget...om dere skjønner hva jeg mener. Jeg oppfordrer til guttekvelder, jeg spør aldri om hva han har gjort eller hvor han har vært...det igjen har gjort at han på eget intiativ har fortalt meg om hva som har skjedd...til og med når en jente eller to prøvde å sjekke ham opp(eller klapset han på stumpen) og at han stolt hadde flashet gifteringen og sagt at han var gift med verdens flotteste dame Hehe...

Rett og slett; Vi gjør og ikke gjør det vi ønsker at partneren skal og ikke skal gjøre...så lenge begge parter er enige om hva som er greit og ikke greit, så ser jeg ingen grunn til å ikke stole på partneren.

[waco]

Nusse, utroskap må vel være dersom ei jente du ikke liker ligger med mannen du elsker. Med mindre man opplever noe sånt, så burde vi bare være glad til.

Tragedien oppstår jo i øyeblikket du finner det ut, kanskje vil han nekte å innrømme noe?, - kanskje vil han påstå at det er du som har skylda?, - kanskje vil han nekte å snakke om det? Alle disse tingene som kan kjøre huet ditt er problemstillinger man først opplever når det er forsent.

At man ikke kan sette seg inn i det før det er selvopplevd er jo en ting.

[Gjest Gjest]

Jeg var før veldig sjalu. jeg satt hjemme eller var på jobb når han var ute og koste seg. Jeg syns det er kjempe fint at han er ute og koser seg. Dette er jo noe som er viktig! men det som gjorde meg sjalu, var ikke om det var masse pene damer der, eller noen som prøvde seg på han, eller noe lignende. det var faktisk at jeg ikke fikk vite hva de gjorde. jeg følte meg egentlig "satt utenfor". jeg var ikke en del av det, og da ble jeg på en måte sjalu, siden de på festen delte noe med han som jeg ikke fikk vite noe av. en kveld satte han seg ned og fortalte hvor gøy de hadde hatt det, hva de ulike hadde gjort, eller noen av temaene de hadde snakket om. Det var en utrolig lettelse. jeg fikk lov til å være en liten del av det, siden han delte sine fine opplevelser med meg, ved å fortelle om de. hjalp ekstremt på min sjalusi.

[Gjest Gjest_Nusse_*]

Nusse, utroskap må vel være dersom ei jente du ikke liker ligger med mannen du elsker. Med mindre man opplever noe sånt, så burde vi bare være glad til.

Tragedien oppstår jo i øyeblikket du finner det ut, kanskje vil han nekte å innrømme noe?, - kanskje vil han påstå at det er du som har skylda?, - kanskje vil han nekte å snakke om det? Alle disse tingene som kan kjøre huet ditt er problemstillinger man først opplever når det er forsent.

At man ikke kan sette seg inn i det før det er selvopplevd er jo en ting.

Skjønte ikke helt hva du prøvde å si her...

[Gwendolyn]

Til dere som tidligere har vært veldig, veldig sjalu...

Hvordan ble dere kvitt sjalusien?

Finnes det noen enkle grep for å unngå sjalusi?

Noen tanker dere tenker, ord dere sier til dere selv hvis det fortsatt inntrer iblant?

Ikke la dette bli en diskusjon om hvor tåpelige og syke sjalu folk er. Ingen som ikke er veldig, veldig sjalu selv kan ikke forestille seg hvor vondt det er, hvor lite man kan kontrollere det, og hvor vanskelig det er å bli annerledes...

Sett i gang tiltak for å øke selvtillitten og for å bygge deg opp et positivt og godt selvbilde du kan identifisere deg med.

Er det noe du har utsatt lenge, som du alltid har lyst å gjort. eller ikke fått avsluttet..? slike ting er MEGA energityver og plagsomt for selvtillitt og selvbilde..

Dette er ikke din kjæres problem, men ditt problem. Ikke la h*n lide, men ta ansvar for deg selv.

Husk å pust! Flytt fokuset ditt når du merker at sjalusien krever oppmerksomheten din.

[waco]

gwendolyn, nå kan det jo være ting i lufta som øker tanken om sjalusi da. For eksempel hvis typen hennes bruker mange timer på sene nachspiel, har mange timer han ikke klarer å redegjøre for, har fortrolighet på det seksuelle planet med andre, er sliten og trøtt og lei og vil sove når han er sammen med trådstarter og energirik og sprudlende i omgang med ukjente og fremmede, skjuler samtaler og hendelsesforløper.

Sjalusi er et nyttig redskap dersom man ikke vil leve på altfor store illusjoner, trygghet, ro, sikkerhet, tillit og det å kunne stole på partneren er jo goder som utelukker negativ sjalusi men heller forsterker samhørligheten. Dersom man føler seg utestengt, er ikke inkludert i partnerens fantasier, ser at samboeren har et vikende blikk på utgangsdøren når det kjedelige øyeblikk, smiler godt når personen sitter og grubler for seg selv. Alle disse tingene kan gjøre at mennesker kjenner følelsen av sjalusi.

Mennesker som er flinke til å "glemme" ubehagelige tankevekkere og ting som slår sprekker på sin egen idylliske fasade vil jo selvsagt finne slike tanker utrivelige.

[Kitty_katt]

Jeg var veldig sjalu i begunnelsen av forholdet til min samboer, selv om jeg ikke hadde NOEN grunn til det. Var vel det at jeg hadde ganske lav selvtillit på den tiden og ofte følte at kjæresten min ville ha noen bedre og penere om han fikk sjangsen. Dette var da bare mine tanker, ikke hans. Etterhvert fikk jeg mer selvtillit og skjønte at han ikke ville ha noen andre enn meg. Men dette var da også mitt første seriøse forhold og jeg var ung og uerfaren så kanskje det hadde noe med sjalusien min å gjøre.

Syns det var veldig deilig å bli kvitt sjalusien og slippe og bekymre meg når saboeren min er ute å byen med kompiser osv

[Pokahonta]

Ikke vært særlig sjalu.

Jeg velger hver dag hvem jeg ønsker å være. Å ikke være sjalu er et av mine viktige valg! Når jeg har valgt det, er jeg trofast mot mine valg. Så får heller det motsatte vise seg, så skal jeg ta den kampen også!

[Gjest boisy]

Jeg har gått den motsatte veien, fra å overhodet ikke være sjalu, til å bli det.

Jeg har vært sammen med kjæresten i tolv år, med halvannet års pause for et par år siden. Den første perioden vi var sammen, var jeg fullstendig blottet for sjalusi, stolte 100 % på ham. Han ga meg heller aldri grunn til noe annet, og vi var veldig ofte ute og gjorde våre egne ting.

I perioden vi ikke var sammen, var vi likevel veldig gode venner. Vi var også enige om at straks noe seriøst eventuelt skjedde med noen andre på den ene eller andre kanten, ville vi fortelle om dette. Han var i denne perioden sammen med en jente i flere måneder, og fortalte meg ikke om dette før enn jeg fant det ut selv ved en tilfeldighet. "Det var så mye enklere å ikke si det", var unnskyldningen.

Han var altså ikke utro, ettersom vi ikke var sammen, men bedro min tillitt til ham på det groveste. Dette har jeg tatt med meg inn i det nye forholdet, og har helt ærlig blitt en sjalu bitch, selv om jeg forsøker å styre det så godt jeg kan. Fra å stole fullstendig på kjæresten, har jeg nå gått over til å ha en vond følelse inni meg hver gang han er på byen uten meg, kaster et blikk på en jente som går forbi etc etc. Jeg trenger også langt mer bekreftelse enn tidligere. Underlig hvor fullstendig man kan forandre seg...

[coth]

jeg sliter også med sjalusi, men det er jo en grunn for alt.

Og en av grunnene mine er pga oppveksten, barndommen. Ble mobbet, utestengt og det var ikke mye tillit.

Så jeg har veldig vanskeligheter for å stole på folk, jeg tror alltid det er en baktanke med alt, så jeg er veldig mistenksom og tenker også i dissen banene..

som oftest så skjærer det seg ute på byen, for da føler jeg at alle er ute etter han, han ser jo uuutrolig bra ut!! Og før han ble sammen emd meg har han vært den casanovaen. Men han er tøff uten på og myk som en pus inni, så er en fasade han også bærer på..

så usikkerheten er jo grunnen for at jeg er sjalu..

det er jævlig å være sånn.. men siden han også er sånn som meg... så gjør det det faktisk "lettere". fordi da vet den ene parten hvordan den andre har det.. og det er nok vanskeligere for forhold som bare den ene parten er sjalu mener jeg, for blir d veldig vanskelig for den ene i forholdet og den forstår liksom ikke helt hvordan den andre tenker...

[Gjest Gjest_mann23_*]

Jeg er gutt. og blir lett sjalu sier dama mi. Jeg er ikke helt enig, jeg mener jeg er berettiget. Av tidligere erfaring vet jeg at bare jenter får i seg nok alkohol så er de utro (ops, jeg sa det), men kanskje jeg bare har vært uheldig.

Den nye dama mi nå er veldig flørtete med andre, spesielt i fylla. Til en slik grad at andre gutter kommer bort til meg, bekymret, og sier :"du må få litt kustus på henne."

Når jeg så sier det til dama så anklager hun meg for å være sjalu, selv om det er veldig sjelden jeg nevner dette.

Er jeg sykelig sjalu?