Er det unormalt av menn å furgude (små) barn?

[Gjest Flau Mann!]

Dette burde jeg kanskje ha spurt der hvor det er flest menn og færrest kvinner, fordi dette er tross alt egentlig en henvendelse til menn. Men jeg antar at det er noen menn å finne her, og det er også fint å få tilbakemelding fra kvinner.

Dere alle vet hvordan kvinner forguder barn, særlig da mindre barn. De kysser, koser, nusser og får liksom aldri nok. Nesten så de små blir spist opp noen ganger. Og dette er temmelig akseptabelt antar jeg uten at noen trekker en minste betenkelighet eller hever øyebryn. Dette varierer kanskje fra kvinne til kvinne, men stort sett tror jeg at jeg treffer blinken her.

Hva da med oss menn? Selv er jeg i begynnelsen av trettiårene og anser meg selv som en snill, god, sosial og anstendig mann. Jeg er nok temmelig innenfor gjennomsnittet – eller er jeg? Jeg forguder jo små barn! Jeg kysser, koser, nusser og får liksom aldri nok. Nesten så de små blir spist opp noen ganger. Og her treffer jeg vel ikke så langt unna blink dersom jeg sier at dette hadde en mindre heldig klang over seg? Jeg er glad i barn og de smelter hjertet mitt, særlig små piker knuser hjertet mitt til små biter. Og dette låt vel hakket verre? :ohmy:

Jeg vet ikke; er jeg spik spenna gal og bør oppsøke hjelp? Jeg finner det nemlig slik at jeg føler meg litt utenfor ”mainstream” ved å skrive sånt. Jeg føler meg unormal fordi jeg føler det samme ovenfor barn som det den gjennomsnittige kvinne gjør, og jeg vet ærlig talt ikke om dette er normalt med tanke på det ryktet menn flest har som ignorante, festglade tullekopper hvis barna kun er et uheldig biprodukt av et kjærlighetsforhold til en kvinne. Nå vel, dette gjelder nok ikke alle, men jeg kjenner nok mennesker og har sett nok av verden til at veldig mange menn havner dessverre under denne kategorien. Og jeg er heller ikke en bløt homofil, så go figure!?

Vel, jeg er glad i unger og er ikke redd for å si det rett som det er uten å bremse meg etter samfunnets fordommer og tanteposer som lusker rundt som farlige troll der ute og myser med store øyne. Iallfall tør jeg det som komplett anonym, og lengre går det ikke for min del.

Jeg håper dere tar innlegget mitt seriøst, fordi det er det, og håper at folk kan komme med meninger om meg og voksenrollene ovenfor barna på kryss og tvers av kjønnene. Har kvinner eneretten til å elske barn slik de gjør, eller har mennene en like stor rett uten å være gale i toppen?

[Gjest Gjest]

Jeg er kvinne (40 år) Jeg jobber i barnehage, har barn selv og er glad i og opptatt av barn. Men til forskjell fra mange av mine venninner så har jeg aldri følt trang til å kaste meg over og kose, klemme og dulle med de aller minste (under 2 år) bortsett fra mine egne og de barna jeg kjenner. Dette er ikke noe problem da man ikke skal overfalle de minste med kos og suss sånn uten videre (uten at man er kjent med dem) Jeg elsker barna i barnehagen og de liker meg(men vi kjenner hverandre...) Jeg anser ikke meg som unormal selv om jeg er kvinne .

Jeg synes ikke du er unormal .Og om det er unormalt av menn å ha stor trang til å klemme små barn, da håper jeg virkelig det går mange unormale menn rundt omkring i verden. En sånn mann vil jeg ha...

Har nå prøvd å si at det finnes kvinner som kan styre seg for småbarn og det finnes menn som ikke kan det. Har mange eksempler på fedre og mødre i barnehagen som ikke virker å ha noe tradisjonell væremåte overfor barn. Ofte er det faren som er den mest huslige og omsorgsfulle av foreldreparene.

[Kattugla]

Hehe, jeg tror min mann er likedan som deg ts Han er veldig glad i barn og begge våre nieser og nevøer elsker ham, i sosiale sammenheng har han omtrent uendelig med oppmerksomhet til barna og de synes selvfølgelig det er helt fantastisk gøy når onkel kommer på besøk. Jeg er nok det stikk motsatte og ville sikkert aldri bli definert som "en som elsker barn" (sånn på generelt grunnlag), jeg mener ikke at jeg misliker barn, det er bare ikke i min natur å forgude små barn, med mindre de står meg veldig nært

[Gjest Gjest_Marte_*]

Min mann er en av de mest barnekjære mennene jeg kjenner og alle unger forguder ham, det være seg både de han er onkel til - men han har også alltid vært populær hos våre barns venner og sist men ikke minst barna han jobber med til daglig.. Til hver jul får han gaver av barnas foreldre, og de sier alltid hvor glad de er for at han har ansvaret for akkurat deres barn (det er snakk om barn med store psykiske handicap)

Grunnen til hans enorme popularitet og barnetekke er ihvertfall ikke sussing og klemming .. men det er det at han elsker å leke med barna, sparke fotball og lese for dem ..

Jeg synes ikke det er helt normalt at en mann (eller kvinne for den saks skyld) går rundt og kysser og klemmet barna .. Tror faktisk ikke dette er noe barna selv ønsker om denne klemmingen og klengingen.

[Far til 2]

Jeg tror det "å forgude små barn" kan gi forskjellige utslag. Min far "forguder" sine barnebarn, og vil gjøre alt som står i hans makt for at de skal være frnøyde. Som far "forguder" jeg også mine barn, men hverken jeg eller barnas bestefar klemmer og koser uhemmet.

Jeg sier ikke at det er galt å gjøre det, kun at vi sansynligvis forguder barna like mye som ts, men uten all kosingen og klemmingen Jeg tror kansje at vi har en liten sperre mht hvordan vi skal viser hvor glad vi er i dem.

[Vera Vinge]

Jeg har en følelse av at mannen min er på samme måte, selv om det ikke er så ofte jeg ser ham sammen med barn. Hver gang det er snakk om babyer, prater han i vei om babylukt og kosing, og det har i grunnen aldri slått meg som noe unormalt. Selv om jeg kan tenke meg at det generelt er flere kvinner enn menn som er opptatt av å kose på barn. Men jeg syns ikke du skal føle deg unormal av den grunn. At man er vant til og setter pris på fysisk nærhet, syns jeg man bør se på utelukkende som noe positivt, og ikke noe å skamme seg over, men heller noe man burde vise og videreføre til egne barn.

[Gjest Gjest]

Mannen min er lik deg, TS.

[Gjest Gjest_Smil_*]

Jeg var sammen med en sånn som deg en gang.

Og er det noe jeg savner ved ham, i tillegg til den perfekte kjemien vi hadde,

så er det nettopp dette, at han elsket barn. Jeg visste at dersom vi skulle få barn så ville han bli en god far. Dette er en fantastisk trygghet og deilig følelse for en kvinne å vite. Eneste ulempen er kanskje at han kunne være litt vel snill og ettergivende mot sine egne barn (som han har med sin første kone), og dette var litt vanskelig for meg i blant, siden jeg var mye strengere mot mine barn, selv om jeg også var veldig snill og engasjert i barna.

Nei, det er vel ikke egentlig noe stort problem du har, siden du snakker så åpent om det på denne måten.

Du er rett og slett en slik mann jeg vil ha :rødme: !

[Gjest nobilian]

Dette burde jeg kanskje ha spurt der hvor det er flest menn og færrest kvinner, fordi dette er tross alt egentlig en henvendelse til menn. Men jeg antar at det er noen menn å finne her, og det er også fint å få tilbakemelding fra kvinner.

Dere alle vet hvordan kvinner forguder barn, særlig da mindre barn. De kysser, koser, nusser og får liksom aldri nok. Nesten så de små blir spist opp noen ganger. Og dette er temmelig akseptabelt antar jeg uten at noen trekker en minste betenkelighet eller hever øyebryn. Dette varierer kanskje fra kvinne til kvinne, men stort sett tror jeg at jeg treffer blinken her.

Hva da med oss menn? Selv er jeg i begynnelsen av trettiårene og anser meg selv som en snill, god, sosial og anstendig mann. Jeg er nok temmelig innenfor gjennomsnittet – eller er jeg? Jeg forguder jo små barn! Jeg kysser, koser, nusser og får liksom aldri nok. Nesten så de små blir spist opp noen ganger. Og her treffer jeg vel ikke så langt unna blink dersom jeg sier at dette hadde en mindre heldig klang over seg? Jeg er glad i barn og de smelter hjertet mitt, særlig små piker knuser hjertet mitt til små biter. Og dette låt vel hakket verre? :ohmy:

Jeg vet ikke; er jeg spik spenna gal og bør oppsøke hjelp? Jeg finner det nemlig slik at jeg føler meg litt utenfor ”mainstream” ved å skrive sånt. Jeg føler meg unormal fordi jeg føler det samme ovenfor barn som det den gjennomsnittige kvinne gjør, og jeg vet ærlig talt ikke om dette er normalt med tanke på det ryktet menn flest har som ignorante, festglade tullekopper hvis barna kun er et uheldig biprodukt av et kjærlighetsforhold til en kvinne. Nå vel, dette gjelder nok ikke alle, men jeg kjenner nok mennesker og har sett nok av verden til at veldig mange menn havner dessverre under denne kategorien. Og jeg er heller ikke en bløt homofil, så go figure!?

Vel, jeg er glad i unger og er ikke redd for å si det rett som det er uten å bremse meg etter samfunnets fordommer og tanteposer som lusker rundt som farlige troll der ute og myser med store øyne. Iallfall tør jeg det som komplett anonym, og lengre går det ikke for min del.

Jeg håper dere tar innlegget mitt seriøst, fordi det er det, og håper at folk kan komme med meninger om meg og voksenrollene ovenfor barna på kryss og tvers av kjønnene. Har kvinner eneretten til å elske barn slik de gjør, eller har mennene en like stor rett uten å være gale i toppen?

***

Er som deg, men oppdaget det ikke før jeg fikk en sønn for et år siden.

Får heldigvis snart en liten til.

[Gjest Gjest]

Det er mange måter å vise at man er glad i barn på - og det er nødvendigvis ikke ved å vise det fysisk gjennom å kysse, kose, nusse og aldri liksom få nok.

For meg så betyr det at man er glad i barn, liker å være sammen med dem og gjøre ting sammen med dem. Og selvfølgelig at man gjør alt for at de skal ha det godt og ha en god oppvekst.