Barn som lider og får psykiske problemer

[Gjest Gjest_Stine_*]

Jeg syns det er bare bra at noen tar bukt med problemene som er rundt om i de mange hjem. jeg er en jente på 18 år som vet akkuart hvordan det føles å ikke bli trodd på av helesøster og slektninger.

da jeg var 12 år flyttet meg,mamma,pappa og min lille søster som er 5 år yngre enn meg inn i ett hus. mamma og pappa hadde kjøpt seg ett hus for 1 gang som skulle bli et utrolig koselig familie hjem, og alle gledet seg.

jeg begynte å røyke, og pappa sperret meg inne på rommet i flere dager. han kjørte meg til skolen, hentet meg, og inne måtte jeg være. det var trist, men sånn måtte det bli.

senere det året,rundt juletider, ble jeg voldtatt av en utlending på 24, og det var da pappa ble helt krakilsk. politiet ringte hjem til oss, først nektet jeg, men tilsto det raskt. pappa gikk rundt i stuen å veivet med 2 jern stenger, og jeg husker det så utrolig godt, for den kvelden hadde jeg med en venninne hjem som var vitne til alt, og mamma satt bare i en stol og så på hva som skjedde. han sa " legg hendene på bodet" jeg skrek og skrek og sa mamma hjelp meg, men hun sa ingenting. han spurte om å få tlf min for han som hadde voldtatt meg hadde jo sendt meg mld og kastet tlf rett inn i peisen! jeg gråt og gråt, og han var like forbanna. han har alltid bannet veldig mye, men da trodde jeg seriøst han skulle drepe meg og at det var min feil.

dagene gikk, og jeg ble mer og mer innesluttet. var nesten aldri med noen, satt inne på rommet mitt, og jeg fikk stadig høre at jeg var ubrukelig, og jeg skjemte familien min helt ut. jeg turde aldri si imot pappa. mamma hadde prøvd å snakke til han, men til ingen nytte.

mamma jobbet ofte seint, og det gikk ut over meg og min søster, men mest meg. pappa drakk seg alltid full, hylte og skjelte meg ut, søsteren min ble redd og jeg måtte roe henne ned.

da mamma kom hjem var han sovnet. jeg sa det til henne, men hun fortsatte å gi han nye sjanser hele tiden.

han drakk satdig vekk, og ble veldig truende. barn skal jo ikke føle seg truende og uvelkommen i sitt eget hjem.

ofte når jeg visste mamma skulle jobbe seint, var jeg hos venner, eller besteforeldrene mine( de sa bare at de er voksne mennesker å får rydde opp i driten sin selv)

min søster var enten hos mormor også eller hjemme på rommet sitt.

jeg begynte å selvskade meg. mamma oppdaget meg, og la meg inn på barne psykriatisk avd.

jeg følte jeg ikke passet inn der, alle de andre som var der prøvde å ta sitt eget liv, jeg ville bare få frem at jeg trengte HJELP etterhvert. men pappa og mamma er og var noen gode skuespillere og greide og snakke seg vekk fra alt, som da gjorde at andre folk fikk sympati for dem. "åå stakkars dere som har en sånn datter."

jeg var der inne i 2 mnd til mormor og de overtalte dem til at jeg ikke kunne være der og måtte få komme hjem.

jeg flyktet stadig mere ned til mine besteforeldre, og til slutt ble pappa så lei det, at han skyldte på dem, at det var de som hadde gjort at jeg var blitt som jeg var.

de ble utrolig lei seg, og det var ikke noe de kunne gjøre med det.

jeg ble eldre og begynte på videregående. hadde ingen venner, og var vandt til at folk mobbet meg i alle år. på barneskole og ungdomsskole. og når den helvetes dagen på skolen var over ventet det noe nytt hjemme.

jeg så ofte mamma sitte å frine på kjøkkenet, og jeg spurte henne om hvorfor hun ikke gikk fra pappa, om hun var oppriktig glad i barna sine, og ville dem så vondt, ser hun ikke at vi barna lider?! hun svarte at det ikke var så lett, hun visste ikke verken frem eller tilbake, det var det hun alltid sa.

på videregående begynte jeg å skulke. jeg hadde sånn dårlig motivasjon at jeg ikke greide å gjøre noen ting på skolen, hadde altfor mye å tenke på. pappa sa alltid " du greier ikke en drit, du kommer aldri til å få lappen så treig som du er i hodet, din søster kommer til å få den med en gang. du og din mor burde slanke dere, dere er jo så feit osv"

det er egentlig ingen som brydde seg og jeg skulket dagene på 1-2 vg. stod opp om morningene, og tok bussen til byen, gikk rundt og tuslet for meg selv. kom hjem igjen når "skoledagen" var over.

mamma ble gravid når jeg var 17 og skulle ha en ny unge med den jævlen. mamma sa ingenting til sine foreldre før det var gått over 3 mnd for hun visste de ikke ville like det. de ville jo hun skulle ta seg av de 2 barna hun allerede har. under svangerskapet ble mamma dårlig, fikk problemer med nervene, og ble lagt inn på nerveklinikk og psykriatisk. herregud, hvordan skulle dette gå?

jo, jeg, min søster og pappa måtte være hjemme helt aleine uten mamma! det var mye drikking, han gadd ingen ting, han var sykemeldt for å "passe på og ta hånd om" oss barna. jeg måtte være mor for min lille søster, jeg måtte sitte meg ned å gjøre lekser med henne. jeg som måtte rydde, og vaske hus, elelrs ble det bråk. best å gjøre som sjefen sier tenkte jeg.

sånn gikk det, det var ett helvete å leve med, og når ungen kom, jaa da var jeg akkurat blitt 18, og han kastet meg ut, for meg var det ikke plass til.

nå er jeg fremdeles 18, heldigvis for at jeg bor med en type, går ikke på skole, for det orker jeg ikke, foreldrene mine og samboeren mine sine foreldre maser om jobb, men det er utrolig vanskelig for meg. jeg orker nesten ingenting. blir fort lei meg, og tenker masse. Min lille baby søster bryr pappa seg ikke en drit om, men det var ikke annet å forvente.

min andre søster som nå er blitt 13 er rappkjeftet, og prøver å vise folk utad at hun ikke har problemer, men jeg kjenner henne så godt at jeg vet det bare er en maske. skolen hennes skal koble inn barneværnet nå og fy flate jeg håper virkelig det skjer noe! for jeg er møkk lei! er bare glad jeg kom meg ut av det hølet der. så VOKSNE FOLK, HVIS DERE HAR VENNER SOM SER OVER LENGRE TID AT DE IKKE BEHANDLER BARNA SINE BRA, TA KONTAKT MED BARNEVÆRNET.! FOR VI BARN TØRR IKKE ALLTID, OG ER REDD FOR BRÅK.

[Julie:)]

Jeg blir skikkelig lei meg på deres vegne når jeg leser innlegget ditt. Dere har jammen ikke hatt det lett!!

Kan tenke meg frustrasjonen når dere har gått til mamma og andre for å få hjelp til å komme dere bort fra pappa også er det ingen som tar tak. Alt skurer og går uten at noen tar ansvar for dere som barn.

I forhold til deg selv håper jeg du får hjelp til å bearbeide din barndom. Du får ikke endret på noe nå, men det er veldig viktig for din psykiske helse og ditt liv videre at du får profesjonell hjelp!

Når det gjelder din søster kan du ringe inn anonymt til barnevernet, men det er en fordel om du sier hvem du er slik at du kan beskrive deres oppvekst. Ta opp kampen sammen med din søster!! Eller gå til noen du stoler på som er litt utenfor og fortell hva som har skjedd og få hjelp til å ta tak i hjemmesituasjonen. Dere har jo også et mindre søsken som trenger å få en bedre oppvekst enn dere selv har hatt.

Men om du ikke får det, håper jeg at du orker å ta i mot profesjonell hjelp slik at du kan takle livet ditt. Slik at du ikke lar deg knekke sammen for det han har gjort mot dere. Den skal han ikke få. Motbevis han at du ikke greier en dritt, for det gjør du!! Han har bare gjort det veldig veldig vanskelig for deg.

Lykke til