ikke kompatible..

[Gjest Usikkerheten sjæl]

Hei!

Jeg har et forferdelig dilemma som har ridd meg de siste 3 ukene.

Skal jeg bli eller ikke bli?

Jeg er sammen med en kjempesnill og på alle måter elskverdig gutt, og vi har vært sammen i 4 år. Vi har hatt mye avstandsforhold, blant annet bodde vi periodevis i forskjellige byer i de 3 første årene.

I alle disse årene fantaserte vi om alt det fantastiske vi skulle gjøre sammen når vi en gang var på samme sted, og vi drømte om reiser, turer, matlaging, barn og alt i det gode liv.

Dessverre viser det seg nå at etter gjentatte forsøk på å finne en felles plattform, så har vi svært lite til felles...Jeg har tidligere bagatellisert disse forskjellene, og det har han også, og forklart det med at vi ikke bodde sammen, så vi kunne ikke finne på noe spennende sammen.

Jeg er en veldig nysgjerrig person, han liker seg best på overflaten..Jeg elsker naturen og lar meg fascinere av det den har å by på, han elsker sofaen og det tv-spill har å by på..Jeg liker romantikk, han kan godt ta i mot men ikke gi romantikk på eget initiativ. Jeg drømmer om å reise til fantastiske steder, se andre kulturer, backpacking, seiling og videre, han trives godt i Oslo og vil helst bare bo der resten av livet.

Jeg studerer fordi jeg har lyst å lære om masse forskjellig, han studerer for å få seg en jobb og bli rik.

Blabla..jeg kunne fortsatt lenge. Skal ikke utdype for mye, for det er vel begrenset hvor lenge det er interessant lesning

Vi er i bunn og grunn bare så utrolig forskjellige, han er ikke noen dårligere person enn meg, men vi matcher ikke..

Han ser ikke dette da. Han er sikkert fornøyd fordi at ting som regel skjer på hans premisser (da han ikke har noen ambisjoner eller drømmer ut over det han allerede har gjort, bor der han vil bo etc.)

Og vi sitter bare der! Jeg råtner innvendig! Ligger søvnløs om nettene ved siden av ham og forbanner den jævla fornøyde snorkingen hans, for jeg vil ut.

Men jeg vil ikke ut...

Misforstå meg ikke, jeg elsker ham dypt og inderlig, og vil ikke bytte ham ut med noen andre, men jeg kjeder meg så ufattelig, og jeg ser bare hvordan min egen person vil måtte forgå til en bitter og underlegen husmor...

Jeg har mange ganger prøvd å ta dette opp, og da sier han alltid at det skal bli bedre, han skal skjerpe seg osv, men jeg prøver å si at ikke han må skjerpe seg..For det handler jo ikke om å forandre ham som person, det handler om at vi er uforenelige med hverandre.

Han ser ikke dette..han blir bare kjempeknust og vi ender med å tro på bedre tider. Men for min del varer dette bare noen få dager før lysten på å utforske all verdens mysterier og land og kunnskaper eksploderer i hodet mitt.

Jeg kan selvsagt godt like å slappe av i sofaen med en film både en og to og tre helger, men kanskje den siste helgen kunne det vært kjekt å gå ut litt, se verden?

Kan jo så klart reise til utlandet alene, eller gå på fjelltur alene, eller forfølge mine drømmer alene (eller med noen andre enn ham), men når han ikke er interessert kommer jeg bare til å bli enda mer ulykkelig når jeg kommer hjem igjen.

Vi skal liksom dele livet sammen? Snakker om giftemål, og så skal vi leve hver våre liv?

Det er så vanskelig å bryte ut når kjærligheten i utgangspunktet er der, men lidenskapen og entusiasme for de samme tingene mangler.

Det at vi var så forskjellige kom liksom ikke fram før nå.

Noen som har hatt det på samme måten? Det er kanskje ikke så farlig å være så forskjellige? Jeg vet liksom ikke om dette er alvorlig nok til å måtte ut av forholdet eller om jeg skal bli fordi det er bagateller i det lange løp.

Forøvrig kommer vi fra svært forskjellige familier og steder, som også kan ha med vår utvikling å gjøre. Min familie er svært bereist og de fleste har tatt lange utdannelser (ikke nødvendigvis gode, men nysgjerrighet virker å være et arvelig trekk), mens hans er mer familiebedrift og "there's no place like home"...

Vet ikke egentlig hva jeg vil.

Trenger bare å få det ut på et anonymt sted, der noen kanskje kan si at det ikke er så farlig å bryte ut hvis man er ulykkelig, men forelsket..

BLÆH!

[Gjest Usikkerheten sjæl]

Forøvrig skulle det ikke være en sånn hyggelig geipesmiley ved tråden min. Var liksom ikke så veldig hyggelig dette

[Gjest Gjest]

Dere har ikke barn, dere er ikke gift. Det er bare å takke for seg å gå videre.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Dere har ikke barn, dere er ikke gift. Det er bare å takke for seg å gå videre.

Den brutale sannhet..=(/&=W(/¤%" svartens følelser altså!

Alt hadde vært bedre om jeg ikke elsket ham. :S

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg veldig igjen i din situasjon. Har vært i den selv, to ganger. Jeg valgte begge gangene å forlate forholdet (etter å ha forsøkt gang på gang i lang tid, og bare blitt mer og mer ulykkelig).

Jeg har aldri angret på at jeg gikk.

Det finnes menn der ute som deler dine interesser og drømmer. Tenk hvor fantastisk du kan få det med en av dem!

[Gjest bare gjest]

Jeg er en veldig nysgjerrig person, han liker seg best på overflaten..Jeg elsker naturen og lar meg fascinere av det den har å by på, han elsker sofaen og det tv-spill har å by på..Jeg liker romantikk, han kan godt ta i mot men ikke gi romantikk på eget initiativ. Jeg drømmer om å reise til fantastiske steder, se andre kulturer, backpacking, seiling og videre, han trives godt i Oslo og vil helst bare bo der resten av livet.

Vi er i bunn og grunn bare så utrolig forskjellige, han er ikke noen dårligere person enn meg, men vi matcher ikke..

Han ser ikke dette da. Han er sikkert fornøyd fordi at ting som regel skjer på hans premisser (da han ikke har noen ambisjoner eller drømmer ut over det han allerede har gjort, bor der han vil bo etc.)

Og vi sitter bare der! Jeg råtner innvendig! Ligger søvnløs om nettene ved siden av ham og forbanner den jævla fornøyde snorkingen hans, for jeg vil ut.

Men jeg vil ikke ut...

Misforstå meg ikke, jeg elsker ham dypt og inderlig, og vil ikke bytte ham ut med noen andre, men jeg kjeder meg så ufattelig, og jeg ser bare hvordan min egen person vil måtte forgå til en bitter og underlegen husmor...

Jeg har mange ganger prøvd å ta dette opp, og da sier han alltid at det skal bli bedre, han skal skjerpe seg osv, men jeg prøver å si at ikke han må skjerpe seg..For det handler jo ikke om å forandre ham som person, det handler om at vi er uforenelige med hverandre.

Han ser ikke dette..han blir bare kjempeknust og vi ender med å tro på bedre tider. Men for min del varer dette bare noen få dager før lysten på å utforske all verdens mysterier og land og kunnskaper eksploderer i hodet mitt.

Jeg kan selvsagt godt like å slappe av i sofaen med en film både en og to og tre helger, men kanskje den siste helgen kunne det vært kjekt å gå ut litt, se verden?

Kan jo så klart reise til utlandet alene, eller gå på fjelltur alene, eller forfølge mine drømmer alene (eller med noen andre enn ham), men når han ikke er interessert kommer jeg bare til å bli enda mer ulykkelig når jeg kommer hjem igjen.

Vi skal liksom dele livet sammen? Snakker om giftemål, og så skal vi leve hver våre liv?

Det er så vanskelig å bryte ut når kjærligheten i utgangspunktet er der, men lidenskapen og entusiasme for de samme tingene mangler.

Det at vi var så forskjellige kom liksom ikke fram før nå.

Noen som har hatt det på samme måten? Det er kanskje ikke så farlig å være så forskjellige? Jeg vet liksom ikke om dette er alvorlig nok til å måtte ut av forholdet eller om jeg skal bli fordi det er bagateller i det lange løp.

Forøvrig kommer vi fra svært forskjellige familier og steder, som også kan ha med vår utvikling å gjøre. Min familie er svært bereist og de fleste har tatt lange utdannelser (ikke nødvendigvis gode, men nysgjerrighet virker å være et arvelig trekk), mens hans er mer familiebedrift og "there's no place like home"...

Vet ikke egentlig hva jeg vil.

Trenger bare å få det ut på et anonymt sted, der noen kanskje kan si at det ikke er så farlig å bryte ut hvis man er ulykkelig, men forelsket..

BLÆH!

Har du vært inni mitt hode?

Du har virkelig satt ord på livet mitt, beskrevet det som jeg ikke klarer selv.

Vet så altfor godt hvordan du har det...Om jeg hadde fått et glimt inn i fremtiden min da jeg og min mann bare hadde vært sammen i fire år, hadde jeg valgt en annen vei...Tro meg det blir bare verre og verre til lengre du venter.

[Ethereal]

Jeg syns ikke forskjellige personligheter er noe problem til vanlig, men dette var kanskje litt vel mye? Jeg tviler på at du kommer til å bli så veldig lykkelig med feks å være gift med fyren, få barn med han etc.

Sett deg ned. Prat med han. Forklar situasjonen og ikke la han komme med unnskyldninger. Du sier jo selv at du har hørt det før, og at det bare går noen dager før du drømmer om noe annet. Du vet selv at dette IKKE kommer til å endre seg, fordi han er som han er og du er som du er.

Selvfølgelig er det vondt å miste en du elsker. Man vil ofte bli i det trygge og faste og gode. Men i ditt tilfelle tror jeg du får det bedre hvis du river deg løs fra han og lever ditt eget liv.

[Gjest GjestTS]

Ok sikkert ingen som bryr seg, men vi hadde "the talk"...og det var så forferdelig, skrekkelig trist, at alle mine tidligere "gode" argumenter bare oppløste i tårer, så vi ble enige om å inngå kompromiss (følge dem også!).

IGJEN!

Huff...Svakt, jeg vet.

[Gjest Gjest]

Ok sikkert ingen som bryr seg, men vi hadde "the talk"...og det var så forferdelig, skrekkelig trist, at alle mine tidligere "gode" argumenter bare oppløste i tårer, så vi ble enige om å inngå kompromiss (følge dem også!).

IGJEN!

Huff...Svakt, jeg vet.

Vet akkurat hvordan du har det og tro meg, det blir ikke bedre. Gjorde som deg i mange flere år enn du er nå og det hjelper noen måneder så er det tilbake til det gamle. Det er ett sant helvete å gå fordi det er ikke følelsene det står på. Så lenge det går på hans premisser pleier det somregel ikke bli så pent brudd heller. Men tro meg, når jeg først tok skrittet så var det så vondt, men det går over. Har ikke angret en dag siden. Savner tryggheten og ha han i nærheten som venn. Men vi fungerte ikke som kjærester desverre. Lykke til.