Mannen har hatt et forhold

[Gjest Gjest_Rådvill_*]

Her er saken:

Det har kommet for en dag at mannen min har hatt et slags forhold til en annen i et halvt år. Mesteparten av denne tiden har jeg vært gravid(er altså fortsatt gravid). Vi har også et barn fra før.

Forholdet har gått ut på at de trener på det samme stedet og at de i forbindelse med treninger har kysset og "klina". De har også hatt telefon, sms og msn kontakt jevnlig og hatt "nettsex" med webcam flere ganger. De påstår begge at de ikke har hatt fysisk sex.

Han er knust etter at dette kom fram og livredd for å miste meg. Han har brutt med hun andre og tilbudt seg å slutte å trene på det stedet. Han sier at hun ikke har betydd noen ting for ham annet enn ekstra spenning og å få tilfredsstilt litt nysgjerrighet. Det hører kanskje med til historien at vi ble sammen ganske unge og ikke har erfart så mye annet enn hverandre.

Jeg har, naturlig nok, vanskeligheter med å svelge dette. Jeg ønsker å holde sammen med ham, han er min beste venn og vi har i mange år hatt det fantastisk på alle måter i tillegg til at vi nå snart har to barn sammen. Men det er så utrolig vanskelig å fordøye det sviket, og spesielt det at han

1. Velger å gjøre dette mens jeg er gravid

2. Hele denne perioden har virket uinteressert i meg sexuelt, det har hele veien vært meg som har tatt initiativ til å ha sex, og de gangene jeg har tatt opp det med ham, har han unnskyldt seg med at han rett og slett ikke "har så mye lyst om dagen" eller det at jeg er gravid. (I mitt hode sier jo det at han har valgt meg bort og foretrukket hun andre

3. Har gjort dette ögså hjemme med meg til stede, f.eks at jeg har lagt meg og han har sagt at han må sitte litt oppe og jobbe, men har i stedet hatt seg med henne på webcam

4. Ikke kan forklare hvorfor, eller kan forsvare seg med at noe har manglet oss i mellom, han påstår at alt er perfekt på hjemmebane og at han ikke kunne ønsket seg en bedre kone på noen måter (hvordan skal jeg da kunne stole på at han ikke kan finne på noe slikt igjen, når det ikke skal noen ting til???).

5. Hele tiden har innrømt bare det jeg har halt og dratt ut av ham og hatt beviser for. Hvordan skal jeg kunne stole på at det ikke er noe mer jeg ikke vet om?

Jeg har grått og rast og kjeftet og spurt, men nå er jeg kommet dit at jeg må bestemme meg for hvordan jeg skal forholde meg til dette. Hjertet sier at jeg må beholde bestevennen min og pappaen til barna mine, men hvordan kan jeg tilgi og glemme og ikke bli en bitter kjærring med knekt selvtillit som trekker fram dette ved hver mulig anledning i framtiden og som ikke stoler på mannen sin?

[Supramundane]

Uff, dette skjønner jeg ikke er noe greit i det hele tatt. Du har kommet i en forferdelig situasjon på grunn av noen mildt sagt dårlige valg mannen din tok.

Jeg skjønner godt at du ikke vil miste han som din bestevenn, og far til dine barn. Men hvorfor nevnte du ikke det å miste din elsker, din mann som du elsker over alt på jorden? Bare en tanke som slo meg.

Hvis dette hadde skjedd meg ville jeg nok prøvd alt jeg kunne for å tilgi, og å gå videre, men også innsett på et eller annet tidspunkt at et slikt stort overgrep mot alt som heter tillit, ikke lar seg "gå videre" fra. Det ville gjort store skader på selvfølelsen min, og jeg ser ikke for meg at jeg hadde klart å føle meg vel med han mer, selv om jeg inderlig gjerne skulle ønsket det.

[Gjest fisk]

Jeg tror jeg ville bedt om profesjonell hjelp til å takle det. Parterapeut etc. og så hadde jeg gitt beskjed om at jeg overhodet ikke stolte på ham, på noe som helst tidspunkt. Og at jeg kommer til å sjekke hvert eneste skritt han tar over lengre tid. Et feiltrinn til, så mye som en liten sms, så er det kroken på døra.

[Gjest TS]

Jeg skjønner godt at du ikke vil miste han som din bestevenn, og far til dine barn. Men hvorfor nevnte du ikke det å miste din elsker, din mann som du elsker over alt på jorden? Bare en tanke som slo meg.

Må nok dessverre (eller heldigvis?) si at han også i alle disse årene også har vært min deilige elsker og han som jeg elsker over alt. Jeg nevnte vel også i hovedinnlegget at vi har hatt det helt fantastisk sammen på alle måter. Og da mener jeg alle.

Grunnen til at jeg nå legger vekt på bestevenn og far til barna, er at jeg tror det er de to tingene som blir vanskeligst å erstatte, om jeg skulle velge å gå.

Jeg tror jeg ville bedt om profesjonell hjelp til å takle det. Parterapeut etc. og så hadde jeg gitt beskjed om at jeg overhodet ikke stolte på ham, på noe som helst tidspunkt. Og at jeg kommer til å sjekke hvert eneste skritt han tar over lengre tid. Et feiltrinn til, så mye som en liten sms, så er det kroken på døra.

Vi venter på time hos familievernkontoret. Men det er dessverre lang venteliste

[Gjest Betty89]

Til Ts: Jeg må bare spørre hvor du kommer ifra? Jeg kjenner igjen historien.

[Jigva]

Til Ts: Jeg må bare spørre hvor du kommer ifra? Jeg kjenner igjen historien.

Når man legger ut anonymt på et forum så kan det være at man ønsker at ingen skal kjenne dem igjen..

Beklager avsporing TS.

kan egentlig ikke tilføye så mye råd i denne situasjonen.

Er vel egentlig bare du som kan vite hvordan du vil reagere på dette nå og i fremtiden.

Sender en klem

[Gjest Betty89]

Klar over det. Men hun kan skrive fylket

For om det er henne så vet jeg noe hun vil vite!

[Gjest Gjest]

Syns du bør gå, han kommer garantert til å falle tilbake til gammle synder igjen. Han gjorde dette mens du var gravid, vil du virkelig prøve å tilgi ham for dette?

Du sier han er din beste venn, hva med han da, er du hans beste venn? Går man bak ryggen til sin beste venn?

Jeg ble selv sviktet på det groveste da jeg var gravid, det gjalt ikke utroskap. Jeg klarte ikke å glemme.. Vi var sammen til fødselen var over, så ga jeg ham føyken. I dag er jeg gift med verdens beste mann.

Syns du bør tenke deg nøye om, vil du være den han velger som nr to for alltid? Han velger tydeligvis ikke deg seksuelt som nr 1, men som nr 1 fordi du er mor til hans barn. Sef får han noya nå, han er på vei til å bli driti ut som mann for både venner og fam.

Om du har litt selvrespekt og tro på deg selv, så gå kjære deg. Du vil klare deg. Og du vil finne en som ikke vil være utro mot deg. Han dusten du er sammen med nå, vil alltid begjære og prøve seg på andre

[Gjest TS]

Til Ts: Jeg må bare spørre hvor du kommer ifra? Jeg kjenner igjen historien.

Oslo.. Det er vel stort nok til at jeg "tør" avsløre det.

Tror ikke noen vet om dette, men hva vet jeg...

[Gjest Betty89]

Oslo.. Det er vel stort nok til at jeg "tør" avsløre det.

Tror ikke noen vet om dette, men hva vet jeg...

Ok, da var det ikke deg;)

[Gjest Gjest]

Deter Det er gjerne de snilleste og uskyldige med mye "integritet" som er utro og de er det flere ganger. Kone og barn aner ingenting. Og får de tips om det nekter mannen, og de tror ham.

Det er den samme historien verden over.

[camilla*]

En venninne av meg går gjennom det samme. Mannen "var sammen" med en arbeidskollega.

De går til parterapi - privat- og har gjort det i snart ett år. De jobber seg gjennom tingene. Hun har bestemt seg for å bli, etter mye om og men, men det er fortsatt mye såre følelser som ligger rundt dette.

Mannen hennes nektet først, men da han skjønte at hun visste så la han seg flat.

Det er det første mannen din bør, legge seg flat og la deg slippe å hale ut ting av han.

Og så kutte kontakten med henne helt.

Mannen til venninnen min byttet jobb.(de flyttet også, så det falt seg og "naturlig" å skaffe seg jobb nærmere)

Skjønner at dette ikke er lett, ser hvordan venninne min sliter.

[Gjest TS igjen]

Tusen takk for svarene jeg har fått, selv om de er nedslående. Å høre at noen har jobbet med dette et år med profesjonell hjelp, men at ting fremdeles er vondt og sårt, er vel det jeg fryktet. Jeg vet jo ikke hvordan jeg vil takle dette når jeg får litt avstand til det og når jeg ikke er gravid i tillegg og har disse hormonene herjende rundt i kroppen. Har jo heller aldri vært med på noe slikt før.

Kanskje jeg etterhvert kan finne trøst i at de aldri valgte å gå hele veien (hvis det er sant, da), men tror egentlig ikke det. Å sitte gang på gang med webcam og fantasere og prate om hva de ville gjøre med hverandre mens de tok på seg selv, for så å se hverandre komme, synes jeg på mange måter nesten vel så intimt. Og å vite at han valgte å gjøre det i vår egen stue, med meg liggende oppe i sengen vår og lengte etter nærhet, kos og sex, virker egentlig som noe det ikke går ann å tilgi og i hvertfall ikke glemme.

Men jeg synes jeg skylder mine barn å kunne si at jeg prøvde alt. Er det ikke for enkelt å bare gå når ting blir litt tøft? Skulle ønske det var noen flere der ute med innspill eller erfaringer som kan hjelpe meg, for nå føler jeg meg virkelig hjelpeløs..

[Gjest Gjest]

har du brukt søkefunskjonen og søkt opp lignende emner?

Og hvor tøft skal man godta at et forhold blir?

og hvor mye skal man finne seg i ?

hva skal man tro på at det han sier (ikke gått hele veien..ehh)?

man kan lære seg å leve med alt, viljens makt er sterk.

tror du at du kan klare det? orke det? leve med det?

er han villig til å legge seg flat?

angrer han?

eller angrer han fordi han var uforsiktig og "ble tatt" ?

[:-) anna]

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok trengt en tenkepause.

Jeg hadde skrevet et brev til ham, der jeg sa at jeg ikke visste hva som kom til å skje fremover. At jeg ikke visste om jeg ville greie å tilgi ham dette sviket. Men at du vil prøve så godt du kan.

Jeg ville tatt med den punktvise lista di, så han konkret ser hva det er du sliter med å tilgi. (Det er veldig lett å prøve å uskyldiggjøre det hele fra hans side, for å slippe å være den som har vært slem. "Vi hadde jo aldri fysisk samleie" o.s.v)

Og jeg ville poengtert at om det blir brudd av dette så er det ikke fordi du vil det på noen måte. Du har ikke villet at noe av dette skulle skje. Men fordi du ikke vet om du kan leve med det som har skjedd. Og at valgene han har tatt faktisk kan ha kostet ham familien hans.

Og så hadde jeg bedt ham om å flytte ut en stund. Om du har muligheter til det og orker resten alene, gravid som du er, ville jeg bedt ham flytte ut av huset. Minimum er at han flytter ut av ektesengen til du helhjertet ønsker ham tilbake der.

At han har gjort dette mot deg mens du er gravid synes jeg er ekstremt stygt av ham. Han setter deg i en umulig situasjon der du nærmest blir tvunget til å leve med det han har gjort på grunn av omstendighetene dere er i. Men man kan ikke tvinge noen til å tilgi.

[Gjest Gjest]

ett fint sitat er:han er ikke lei seg for og ha vært utro.han er lei seg for og ha blitt oppdaget/tatt på fersken.

[Supramundane]

Hadde jeg vært deg hadde jeg nok trengt en tenkepause.

Jeg hadde skrevet et brev til ham, der jeg sa at jeg ikke visste hva som kom til å skje fremover. At jeg ikke visste om jeg ville greie å tilgi ham dette sviket. Men at du vil prøve så godt du kan.

Jeg ville tatt med den punktvise lista di, så han konkret ser hva det er du sliter med å tilgi. (Det er veldig lett å prøve å uskyldiggjøre det hele fra hans side, for å slippe å være den som har vært slem. "Vi hadde jo aldri fysisk samleie" o.s.v)

Og jeg ville poengtert at om det blir brudd av dette så er det ikke fordi du vil det på noen måte. Du har ikke villet at noe av dette skulle skje. Men fordi du ikke vet om du kan leve med det som har skjedd. Og at valgene han har tatt faktisk kan ha kostet ham familien hans.

Og så hadde jeg bedt ham om å flytte ut en stund. Om du har muligheter til det og orker resten alene, gravid som du er, ville jeg bedt ham flytte ut av huset. Minimum er at han flytter ut av ektesengen til du helhjertet ønsker ham tilbake der.

At han har gjort dette mot deg mens du er gravid synes jeg er ekstremt stygt av ham. Han setter deg i en umulig situasjon der du nærmest blir tvunget til å leve med det han har gjort på grunn av omstendighetene dere er i. Men man kan ikke tvinge noen til å tilgi.

Jeg syns dette innlegget er utrolig fornuftig, og at det er det beste rådet du kunne fått her akkurat nå. Spesielt dette med å sette opp en punktvis liste over hva det er som sårer deg, alle de tingene du har understreket her. Det er mange svik som kommer før man nødvendigvis trår over terskelen og har samleie.

[lulle]

Det som går igjen i situasjoner som dette, er at mennene legger seg flate, trygler og ber NÅR de er blitt oppdaget. Hadde de virkelig skjønt at dette var feil, og at det var partneren de ville leve med hadde de, etter mitt hode, avsluttet forholdet til den andre, før partneren fikk vite det.

Men til TS. Jeg skjønner godt at du vil prøve å bearbeide dette og fortsette.

[Gjest Gjest_Nusse_*]

Huff, for en grusom situasjon...Jeg elsker mannen min mer enn ord kan beskrive...jeg finnes ikke sjalu, og har aldri mistenkt ham for noe...Jeg har gitt ham hjertet og tilliten min, og jeg forventer at han skal beskytte det som en skatt! Hadde han sviktet meg på den måten som mannen din har gjort, så vet jeg i hjertet mitt at jeg aldri ville kunne tilgitt ham. Jeg ville slått av hjertet mitt, og hadde ikke klart å se ham i øynene.

Om jeg hadde hatt barn, så vet jeg at det er kun en ting jeg ville skyldt barna mine..en trygg og lykkelig mor som elsket dem...med eller uten en mann i livet mitt. Barna ville aldri vært lykkelige om jeg ikke kunne vist hengivenhet ovenfor faren deres i deres eget hjem.

Svartet du søker finner du kun i ditt eget hjerte, men jeg ville gått på dagen...

[Gjest Gjest]

Kjære Ts, her skal du få et litt mer oppløftende svar:

Jeg har også opplevd utroskap. Selv om min situasjon var litt "mildere"

(vi var i en helt annen "setting" enn dere, og jeg skjønner på en måte hvorfor han gjorde det han gjorde) så var det uansett forferdelig vondt når jeg oppdaget det. Likevel valgte jeg å satse videre (etter noen uker med raseri, mange tårer og MYE snakking oss imellom om det som hadde skjedd).

Grunnen til at jeg hadde lyst å fortsette var at vi hadde det egentlig veldig fint sammen, og menn jeg trives (og passer) SÅ godt sammen med på alle mulige måter vokser ikke på trær.

Så jeg bestemte meg for å prøve, og er veldig glad for det idag (noen år etterpå).

Det har ikke bare vært enkelt. Utroskapen har mer enn en gang blitt dratt fram når tankene har blitt som svartest. Det viktigeste har vært at han har godtatt å snakke om det og svare når jeg har hatt behov for det, og at han ikke har blitt sint når jeg har hatt "mine hissige anfall" i ettertid. En del praktiske endringer kan også være aktuelt, i deres tilfelle bør vel han heller bruke tid med deg ennå sitte foran data'en. Data'en bør vel ellers bli en ting man kanskje må godta at man ikke kan ha fullt privatliv på, etter min mening.

Så hvis du selv ønsker å fortsette med mannen, så mener jeg at du selvsagt skal gjøre det. Ikke bry deg om hva andre ville gjort i samme situasjon.

Ikke kast han ut for en stund hvis det ikke er det du ønsker.

I mellomtiden kan han finne på andre ting, og dere har kanskje mer problemer enn nå.