Avbryter du folk?

[Gjest Gjest_Anna_*]

Jeg er selv oppvokst med at det å avbryte folk når de snakker er fryktelig uhøflig og jeg opplever det også selv som utrolig respektløst hvis en person avbryter meg når jeg vil si noe. Kanskje spesielt dersom man blir avbrutt veldig tidlig i setningen.

Likevel er det mange som gjør nettopp det, hever stemmen og tar over med det man selv har tenkt å få fram.

Hva synes du - er det vanlig folkeskikk å la folk få snakke til punktum, eller i hvert fall få åpne munnen før du tar over selv?

[Gjest Gjest]

Jeg synes generellt sett det er veldig uhøflig å avbryte folk.

Men noen ganger må man rett og slett. Det finnes folk som snakker på både innpust og utpust. Siden det kommer lyd ut av kjeften på dem hele tiden, er man pokka nødt til å avbryte dem om man har lyst til å si noe selv. Også om det er noen som holder på med en eviglang avhandling av noe, som kan oppsummeres på ti sekunder, og man ikke har tid til å høre på hele tiraden, så må man gjerne avbryte. F.eks. om man har dårlig tid til bussen eller lignende.

Mine to nærmeste medarbeidere er begge slike som aldri holder kjeft og lar andre komme til orde. Da er jeg nødt til å avbryte dem for å bli hørt.

Men om folk begrenser sin egen snakking og lar andre komme til orde, er det uhøflig å avbryte dem.

[Pingting]

Jeg gjør det ikke selv (med unntak av noen få ganger av og til, men da er det stort sett en glipp). Men jeg kjenner flere som til stadighet gjør det, og jeg synes det er utrolig uhøflig!

[Gjest stilla]

Med sånne skravlefanter av venner som jeg har så må jeg avbryte for å få sagt noe selv.

Men er jeg i selskap med folk jeg ikke kjenner, eller er i et møte så lar jeg folk prate ferdig og unnskylder meg hvis jeg glipper - det hender.

[Pingting]

Jeg synes generellt sett det er veldig uhøflig å avbryte folk.

Men noen ganger må man rett og slett. Det finnes folk som snakker på både innpust og utpust. Siden det kommer lyd ut av kjeften på dem hele tiden, er man pokka nødt til å avbryte dem om man har lyst til å si noe selv. Også om det er noen som holder på med en eviglang avhandling av noe, som kan oppsummeres på ti sekunder, og man ikke har tid til å høre på hele tiraden, så må man gjerne avbryte. F.eks. om man har dårlig tid til bussen eller lignende.

Mine to nærmeste medarbeidere er begge slike som aldri holder kjeft og lar andre komme til orde. Da er jeg nødt til å avbryte dem for å bli hørt.

Men om folk begrenser sin egen snakking og lar andre komme til orde, er det uhøflig å avbryte dem.

Hihi, det er jo sant da. Men jeg synes jo faktisk at det også er uhøflig å bare prate og prate og prate og....

[Supramundane]

Jeg avbryter hvis jeg må. Da i tilfeller hvor den/de jeg snakker med sier noe om meg, eller tillegger meg meninger jeg ikke kan si meg enig i. Da avbryter jeg gjerne. Hvis de snakker om andre ting jeg er engasjert i, og gjerne er uenig i, har jeg ingen problemer med å vente.

Jeg kan også avbryte hvis det er knapt med tid i forskjellige forbindelser.

[The Kitten]

Jeg synes det er veldig uhøflig å avbryte folk. Jeg gjør det ikke selv, og sier fra hvis noen avbryter meg.

[Gjest Ms.GuineaPig]

Svigerfar avbryter konstant. Han hever stemmen, og fortsetter å ytre sine meninger selv om jeg prøver å fullfører setningen. UTROOLIG plagsomt! Jeg er så lei av at han alltid skal ha rett, ha det siste ordet og bestandig komme med sine synspunkter om ALT (til og med ting som ikke angår ham, hvis jeg snakker med svigermor). Det har blitt så ille at jeg ikke vil besøke de hvis jeg vet at han er hjemme, for jeg kommer for å være med svigermor, men drar og er irritert på han for at han legger seg opp i alt fra skolegangen min til hva som er sunt å spise. Han har meninger om ALT, og de er bestandig riktige.

Eksempel:

Jeg (til svigermor): M (filmsjokoladen) er utrolig godt. Jeg er blitt hekta. Dessuten har jeg lest i Shape Up at det er den sunneste sjokoladen.

Han: Nei, det er det mest usunne du får i deg!

Jeg: Vel, jeg har lest i bladet mitt at det ikke er usunt, fordi det inneholder nøtter.

Han: HEELT FEIL, nøtter er det mest usunne du kan få i deg!!

Jeg: Men jeg liker den.

Han: FEIL FEIL FEIL ditt og datt, det riktige er at det er usunt. Blablabla. Dette vet jeg. *lang tale om kalorier og kroppsfunksjoner*

Og sånn fortsetter det i det uendelige.

Bare en kommentar om at jeg liker M, så fyrer han løs.

Når han er har kommet ordentlig i gang, titter jeg en annen vei, mumler "mm" til svar, og venter til han er ferdig. Stille i noen sekunder, så sier jeg til svigermor "ja, hva synes du om ditt og datt?". Og da er han i gang igjen. Komplett umulig.

What to do??

Han skal alltid ha oppmerksomheten, er veldig brautende og høylydt. Han har ikke respekt for at vi sitter og vil føre en hyggelig samtale uten hans synspunkter og meninger, som ikke alltid er riktige..

Det er ille at jeg kvier meg for å dra til de, for i utgangspunktet så liker jeg begge veldig godt, og de er som foreldre for meg. Hvis det hadde vært min egen far, ville jeg ha sagt ifra, men jeg tør ikke :/ Han eier ikke egenkritisk sans, så det er ikke et alternativ å prøve å få han til å forstå hvordan han oppfører seg; han har sikkert vært sånn i 50 år. Utrolig bortskjemt mann, både av kone og egen mor. Enebarn. Moren i samme bygning. Jada.

Beklager for dette, men deilig å få blåst ut litt. Samboer tåler ikke at jeg snakker nedsettende om foreldrene, så det er litt håpløst .. Hjelp?

[Gjest Gjest]

Svigerfar avbryter konstant. Han hever stemmen, og fortsetter å ytre sine meninger selv om jeg prøver å fullfører setningen. UTROOLIG plagsomt! Jeg er så lei av at han alltid skal ha rett, ha det siste ordet og bestandig komme med sine synspunkter om ALT (til og med ting som ikke angår ham, hvis jeg snakker med svigermor). Det har blitt så ille at jeg ikke vil besøke de hvis jeg vet at han er hjemme, for jeg kommer for å være med svigermor, men drar og er irritert på han for at han legger seg opp i alt fra skolegangen min til hva som er sunt å spise. Han har meninger om ALT, og de er bestandig riktige.

Eksempel:

Jeg (til svigermor): M (filmsjokoladen) er utrolig godt. Jeg er blitt hekta. Dessuten har jeg lest i Shape Up at det er den sunneste sjokoladen.

Han: Nei, det er det mest usunne du får i deg!

Jeg: Vel, jeg har lest i bladet mitt at det ikke er usunt, fordi det inneholder nøtter.

Han: HEELT FEIL, nøtter er det mest usunne du kan få i deg!!

Jeg: Men jeg liker den.

Han: FEIL FEIL FEIL ditt og datt, det riktige er at det er usunt. Blablabla. Dette vet jeg. *lang tale om kalorier og kroppsfunksjoner*

Og sånn fortsetter det i det uendelige.

Bare en kommentar om at jeg liker M, så fyrer han løs.

Når han er har kommet ordentlig i gang, titter jeg en annen vei, mumler "mm" til svar, og venter til han er ferdig. Stille i noen sekunder, så sier jeg til svigermor "ja, hva synes du om ditt og datt?". Og da er han i gang igjen. Komplett umulig.

What to do??

Han skal alltid ha oppmerksomheten, er veldig brautende og høylydt. Han har ikke respekt for at vi sitter og vil føre en hyggelig samtale uten hans synspunkter og meninger, som ikke alltid er riktige..

Det er ille at jeg kvier meg for å dra til de, for i utgangspunktet så liker jeg begge veldig godt, og de er som foreldre for meg. Hvis det hadde vært min egen far, ville jeg ha sagt ifra, men jeg tør ikke :/ Han eier ikke egenkritisk sans, så det er ikke et alternativ å prøve å få han til å forstå hvordan han oppfører seg; han har sikkert vært sånn i 50 år. Utrolig bortskjemt mann, både av kone og egen mor. Enebarn. Moren i samme bygning. Jada.

Beklager for dette, men deilig å få blåst ut litt. Samboer tåler ikke at jeg snakker nedsettende om foreldrene, så det er litt håpløst .. Hjelp?

Jeg har en bestefar som er på akkurat samme viset. Han har ekstremt bastante meninger, om ting han ikke har det minste fnugg av peiling på.

Mitt råd er: ikke begynn å diskuter med ham. Bare si tja og ha til alt han sier, og ignorer det fullstendig. Ikke begynn med noe "jammen..". Han hører ikke på deg likevel. Han VIL kverulere og krangle. Om du begynner å diskutere med ham, så gir du ham bare det han vil. Med en gang han setter i gang, ignorerer du alt han sier blankt. Ikke snakk til ham, bare fortsett å snakke med svigermor, som om du ikke har hørt ham i det hele tatt. Om du abolutt må, kan du si "javel, jeg er ikke enig", og så fortsette å snakke med de andre.

[Gjest Ms.GuineaPig]

Jeg har en bestefar som er på akkurat samme viset. Han har ekstremt bastante meninger, om ting han ikke har det minste fnugg av peiling på.

Mitt råd er: ikke begynn å diskuter med ham. Bare si tja og ha til alt han sier, og ignorer det fullstendig. Ikke begynn med noe "jammen..". Han hører ikke på deg likevel. Han VIL kverulere og krangle. Om du begynner å diskutere med ham, så gir du ham bare det han vil. Med en gang han setter i gang, ignorerer du alt han sier blankt. Ikke snakk til ham, bare fortsett å snakke med svigermor, som om du ikke har hørt ham i det hele tatt. Om du abolutt må, kan du si "javel, jeg er ikke enig", og så fortsette å snakke med de andre.

Ja, jeg prøver så godt jeg kan, men det er veldig provoserende. Det kan vel du også skrive under på?

Han må jo ta hintet snart liksom. Jeg ser ikke på han engang. Han vil nok ha beundrende blikk, etterfulgt av "oi, du kan alt og er så smart. Jeg er helt enig".

Han er nok blitt sånn fordi moren har sydd puter under armene til gullgutten sin, som er perfekt og aldri tar feil. Kona (svigermor) er også en svak person, som er blitt tråkket ned for å bli bygget opp igjen som han vil ha henne slik han vil (hjemmeværende, husmor, ikke egne meninger, ressurssvak, økonomisk avhengig av han osv.). Kjempetrist å sitte og se på, jeg kan ikke akkurat si "Nå synes jeg .. " om forholdet deres.

Han får alltid viljen sin. Nå, til julen, så ville datteren (søsteren til samboeren) at hele fam. skulle feire jul hos de. Men nei, svigerbestemor (moren hans) sa til meg at "xxx er så glad i tradisjoner, han vil nok heller feire her". Herregud .. Han kommer til dekket bord, og skal attpåtil bestemme hvor vi ti andre skal være. Jeg blir kvalm!

Huffameg, her ble det mye klaging. Hehe..

Men det er nok derfor han er slik som han er. Og jeg må dessverre leve med det, slik som det har utviklet seg oppgjennom årene. Jeg får ikke gjort noe med det, men det hjelper å blåse det ut litt her :-)

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vokst opp i en familie som alltid avbrøt hverandre og aldri lot oss få snakke ut eller hørte oss ut.

Derfor forsøker jeg å være ekstra oppmerksom og bevisst på dette som voksen selv. Det er svært viktig å la folk få snakke ferdig og ikke stress de ved å skyte inn "oppe på" hva den andre sier. Klart, går praten ivrig og det er to som kjenenr hverandre veldig godt kan det gå raskere for seg, men i det store og hele er det best å la folk få snakke ut.

I lunch på arbeidsplasser og andre gruppesammenehenger (skoleklasser osv.) er det alltid noen som skal dominere. Da kommer man ikke alltid så langt med å være høflig.

[Gwendolyn]

Hihi, det er jo sant da. Men jeg synes jo faktisk at det også er uhøflig å bare prate og prate og prate og....

helt enig. Ei tidligere venninne av meg, nå min medelev har en veldig stor tendens til å prate inn i egigheten. Og utbrodere filleting ut i lange avhandlinger, selv om alle rundt henne for lengst har skjønt hvor hun vil hen.. Plagsomt til tider. Noen som vet hvordan jeg kan få henne til å la andre komme til, kanskje? Uten å sette igang et helvete. Hun er ei hissig lita dame.. Litt vanskelig å slippe unna henne på den lille skolen.

[Blåbæret]

Jeg har en liten uvane med å avbryte samboeren min av og til. Han har gjort meg oppmerksom på dette så jeg prøver å slutte med det.

Men ellers avbryter jeg ikke andre, og synes selv at det er litt irriterende når noen avbryter meg. Jeg er av den stille og litt sjenerte typen så når noen avbryter meg blir jeg litt motløs.

[Gjest Cederic Rueben]

nei det gjør jeg aldri

[Gjest Løve66]

Akkurat dette er noe som irriterer meg ofte også. Blant de jeg omgås både i f.t. jobb og fritid er det noen som utmerker seg ved å avbryte til stadighet. Akkurat idèt de kommer på noe de skal si avbryter de den det måtte være med største selvfølge og forteller elegant det DE skal si. I situasjoner hvor jeg synes det er svært upassende og uhøflig, ofte i møter, avbryter jeg gjerne vedk. som først avbrøt ved å si "nå var det liksom h*n/meg som snakket". Det fungerer som regel ganske bra.

[Gjest StockDama]

Når folk prøver å avbryte meg hever jeg bare stemmen bittelitt mens jeg fullfører setningen mens jeg ser på den som prøvde å avbryte...de tar som regel hintet.

[Gjest Gjest]

Ja, det gjør jeg ofte. Hva er problemet med det?

[Gjest Fisk73]

Jeg liker det ikke, men ja... Jeg gjør nok det, og er skrekkelig klar over at det er uhøflig...

Jeg blir bare så innmari engasjert..... Men jeg er klar over at man ikke bør avbryte, det er det verste, og prøver å styre meg, men noen ganger glemmer jeg meg av....

Så:

Beklager til alle dere som jeg noen gang har avbrutt!!

[Gjest Gjest]

Jeg tror nok de fleste avbryter av og til... men noen er definitivt verre enn andre, og avbryter for å få holde monologer selv. Så lenge man avbryter litt "snilt" for å skyte inn noe relevant om diskusjonen, for så å slippe til den som snakket først igjen, ser jeg ikke noe stort problem i det. Jeg har ei venninne som ofte avbryter, men hun er heldigvis bevisst på det selv, så hun pleier å kommentere det når hun oppdager at det skjer, og det går an å si fra til henne også. Men jeg kjenner andre som virker som de tenker at bare fordi de har høyere stemme enn den som prater, kan de bare begynne å si noe "oppå" det som foregår