H*n vil flytte til far

[Gjest Gjest]

Nå har det kommet til et punkt der tenåringen vil flytte til pappan sin. H*n har bodd hos meg fast de 7 siste årene. Da flyttet vi 100 mil unna far.

Det kommer fram titt og ofte at h*n er sjalu på sine yngre søsken som har en mor og far som er sammen. H*n faller uttafor uanset hvor h*n er. Enten h*n er hjemme eller på besøk til far. H*n har 4 yngre søsken fra 9 år og nedover.

Etter en veldig ubehagelig episode ihelga der h*n ble tatt for stjeling fra sin bestefar, kommer det nå fram at h*n vil flytte til sin far og hans familie.

Veldig usikker på om dette nå kommer opp pga at h*n synes det blir for ubehagelig å være her etter dette. Faren og familien han maser på at h*n skal flytte dit. Og h*n sliter med tanker og følelser ang. dette. Jeg kjenner jeg blir veldig bekymret for at h*n faktisk vil flytte. Veldig egoistisk tankegang sikkert, i og med at jeg har vært så egoistisk og flytte bort fra eksen i første omgang og nå ikke helt takler at jeg kan "miste" ungen min.

Har lyst til å si at h*n ikke får lov med jeg kan jo ikke nekte hvis det er virkelig det h*n vil. Men nå har jeg skikkelig vondt i hjertet mitt. Men det har sikkert h*n også..

[Gjest Gjest]

Huff, så vanskelig.

Her bor også barna 100 mil unna far. Hittil vil ingen av barna flytte til far, men jeg må innrømme at min første tanke ville være "greit, bare flytt", men dette er nok den slitne mammans tanker. Hvis det først skulle skje, så hadde det nok vært tungt.

Dere må jo prate om det, og finne ut om dette er noe h*n virkelig ønsker. Deretter finne løsninger, og gjøre det klart at døren står åpen om det ikke skulle funke hos far.

Lykke til!

[Gjest Gjest_meg_*]

Kanskje lurt om du og ditt barn tok turen til far, for at alle kan sitte ned og prate om ting. Er nok like vanskelig, om ikke værre for din tenåring!!!!

Kanskje dere kan finne en god løsning, kanskje h*n kan bo hos far i en periode på 6 mndr, 1 år, ett eller annet? Og i denne perioden komme hjem til deg i helger og evnt ferier? Kanskje ditt barn trenger å komme litt unna, få ting på avstand?? Når h*n først har begynt å stjele av familie, så kan det fort gå enda værre!! Kanskje dette var ett skrik om litt hjelp og oppmerksomhet? Ikke bare små barn som trenger oppmerksomhet, også ungdom!!!!

Lykke til!!

[Gjest Gjest]

Dere må jo prate om det, og finne ut om dette er noe h*n virkelig ønsker. Deretter finne løsninger, og gjøre det klart at døren står åpen om det ikke skulle funke hos far.

Lykke til!

Hvis h*n virkelig ønsker å prøve å bo hos far synes jeg du burde støtte han i dette. Det viktigste er jo at h*n har det bra. Og h*n må vite at h*n kan flytte tilbake til deg hvis det ikke funker.

[Gjest TS]

Hvis h*n virkelig ønsker å prøve å bo hos far synes jeg du burde støtte han i dette. Det viktigste er jo at h*n har det bra. Og h*n må vite at h*n kan flytte tilbake til deg hvis det ikke funker.

Ja jeg vet jeg må støtte opp hvis h*n virkelig ønsker dette. Men jeg tror også det kan være et rop om hjelp og vil ha mer oppmerksomhet. Vi får sette oss ned å prate skikkelig. Har forsøkt å få til en dialog med faren, men vi prater veldig dårlig. Har aldri tilgitt meg for at jeg flyttet så langt unna, tror jeg.

Men det skal også sies at han er elendig til å holde kontakt, ringer nesten aldri (ca 1 g. i mnd) og det synes h*n er skikkelig leit. Huff får så vondt av gullet mitt. Har vel egenlig nok å stri med som tenåring.

[tingeling]

Nå har det kommet til et punkt der tenåringen vil flytte til pappan sin. H*n har bodd hos meg fast de 7 siste årene. Da flyttet vi 100 mil unna far.

Det kommer fram titt og ofte at h*n er sjalu på sine yngre søsken som har en mor og far som er sammen. H*n faller uttafor uanset hvor h*n er. Enten h*n er hjemme eller på besøk til far. H*n har 4 yngre søsken fra 9 år og nedover.

Etter en veldig ubehagelig episode ihelga der h*n ble tatt for stjeling fra sin bestefar, kommer det nå fram at h*n vil flytte til sin far og hans familie.

Veldig usikker på om dette nå kommer opp pga at h*n synes det blir for ubehagelig å være her etter dette. Faren og familien han maser på at h*n skal flytte dit. Og h*n sliter med tanker og følelser ang. dette. Jeg kjenner jeg blir veldig bekymret for at h*n faktisk vil flytte. Veldig egoistisk tankegang sikkert, i og med at jeg har vært så egoistisk og flytte bort fra eksen i første omgang og nå ikke helt takler at jeg kan "miste" ungen min.

Har lyst til å si at h*n ikke får lov med jeg kan jo ikke nekte hvis det er virkelig det h*n vil. Men nå har jeg skikkelig vondt i hjertet mitt. Men det har sikkert h*n også..

Hei TS

hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned med sønnen min på et tidspunk hvor vi kunne vært helt uforstyrret. Så hadde jeg sagt noe slikt som at hvis han virkelig vil flytte til faren så vil jeg støtte ham og hjelpe ham med det, og at han alltid vil være velkommen tilbake. Men, jeg ville også sagt at hvis han vil flytte for at han ikke føler det fungerer her hos mor så vil jeg heller prøve å finne ut hva som ikke fungerer og hvordan vi kan få det bedre. Da kan det være greit at han forteller hva han forventer av deg som mamma nå som han snart er myndig, og så bør han få spørsmålet om hva han tror/mener han bør bidra med i forholdet mellom dere. Dvs at dere rett og slett sammen blir enige om hva som må til for at ting skal fungere for dere begge.

Grunnen til at jeg tror det er lurt å lete etter løsninger på problemet uten at han flytter er at han kommer til å møte krav hos faren også, og det kommer sikkert til å bli konflikter der og. Han kan ikke leve et liv hvor han flytter hver gang det blir litt vanskelig, det er mye bedre om man sammen prøver å finne løsninger.

[Far til 2]

Jeg synes du skal la barnet bestemme. I realiteten vil de fleste barn få gjennom sin vilje fra 10-års alderen.

Samtidig bør du forklare hvor glad du er i barnet og åpne for at det er mulig å ombestemme seg på et senere tidspunkt. Det gir barnet mulighet til å ta ansvar for en eventuell flytting, men samtidig mulighet til å revurdere en slik flytting og flytte tilbake.

Forsøk å ta problemstillingen opp med faren slik at han ser det fra samme synsvinkel. Da vil det bli enklere å få til en god dialog senere.

[Gjest Gjest]

Dette er jo den typsiek gamle leksa.

Mor gir blaffen og flytter langt vekk med barnet og får hetta når barnet vil tilbake. Da er det tusen unskyldninger om at barnet ikke burde flytte til far. Du er etter min mening den siste som skal uttale deg om at far er dårlig til å holde kontakten med guttungen når du selv flytter langt pokker i vold bort!! Det er så frekt at jeg mangler ord!

Dersom mor tenker seg litt om så er nok pappa en skikkelig dårlig far også....

Dersom barnet vil flytte til mor så er det himmel og helv*** i bevegelse for å få barnet HJEM til MOR!

Null sympati!

Barnet er blitt tenåring og bør få bestemme selv. Gi ham ett år og så kan dere ta det opp på nytt så ikke det blir en slags "flytte for moro skyld"-opplegg.

[Gwendolyn]

Hei TS

hadde jeg vært deg hadde jeg satt meg ned med sønnen min på et tidspunk hvor vi kunne vært helt uforstyrret. Så hadde jeg sagt noe slikt som at hvis han virkelig vil flytte til faren så vil jeg støtte ham og hjelpe ham med det, og at han alltid vil være velkommen tilbake. Men, jeg ville også sagt at hvis han vil flytte for at han ikke føler det fungerer her hos mor så vil jeg heller prøve å finne ut hva som ikke fungerer og hvordan vi kan få det bedre. Da kan det være greit at han forteller hva han forventer av deg som mamma nå som han snart er myndig, og så bør han få spørsmålet om hva han tror/mener han bør bidra med i forholdet mellom dere. Dvs at dere rett og slett sammen blir enige om hva som må til for at ting skal fungere for dere begge.

Grunnen til at jeg tror det er lurt å lete etter løsninger på problemet uten at han flytter er at han kommer til å møte krav hos faren også, og det kommer sikkert til å bli konflikter der og. Han kan ikke leve et liv hvor han flytter hver gang det blir litt vanskelig, det er mye bedre om man sammen prøver å finne løsninger.

Her var det mange viktige poeng. Det viktigste kanskje at dere løser problemene før h*n eventuelt flytter til far. Slipper h*n magevondt når h*n kommer på besøk, eller fortsetter å bo der. Et gull tiltak for fremtiden, med tanke på deres fremtidige forhold. Samtidig får tenåringen din oppleve å bli tatt seriøst, å bli SETT, og i det hele tatt, det gir tenåringen din og deg en masse verdifult til senere tider.

[Egotrippen?]

Dette er jo den typsiek gamle leksa.

Mor gir blaffen og flytter langt vekk med barnet og får hetta når barnet vil tilbake. Da er det tusen unskyldninger om at barnet ikke burde flytte til far. Du er etter min mening den siste som skal uttale deg om at far er dårlig til å holde kontakten med guttungen når du selv flytter langt pokker i vold bort!! Det er så frekt at jeg mangler ord!

Dersom mor tenker seg litt om så er nok pappa en skikkelig dårlig far også....

Dersom barnet vil flytte til mor så er det himmel og helv*** i bevegelse for å få barnet HJEM til MOR!

Null sympati!

Barnet er blitt tenåring og bør få bestemme selv. Gi ham ett år og så kan dere ta det opp på nytt så ikke det blir en slags "flytte for moro skyld"-opplegg.

Er vel ikke ut etter sympati her, men litt råd om hvordan jeg best mulig skal takle ønske om å flytte. Hvis h*n virkelig ønsker det, og har de rette grunnene til det, skal jeg ikke nekte h*n å flytte. Men ettersom dette kommer opp nå etter en veldig uheldig episode, der tillitt mellom barnet og flere i familien fikk seg en skikkelig knekk, kan det virke som en litt enkel løsning å bare flytte fra det.

Men vi har snakket om det, og h*n har funnet ut at h*n vil vente. Men regner med temaet vil kunne komme opp igjen så jeg må nok forberede meg.

Og får å ha fått sagt det. Jeg flyttet ikke pokker i vold for morro skyld. Og far som blir sittende igjen har all mulighet til å opprettholde en fin kontakt med barnet sitt hvis han vil. Min ektemann har to barn 100 mil andre veien, og de har kjempegod kontakt.

[Gjest fisk]

Å rømme fra problemene til en far tenåringen nesten ikke kjenner, i håp om at alt skal bli så mye bedre er en klassiker. Antakelig vil alt bli verre. Og etter et halvt år med konflikter i en familie som er vant til å styre livet sitt selv. Så kommer h*n krypende hjem igjen med halen mellom beina.

Tror jeg.

[Gjest Purple Haze]

Dette høres ut som en tenåring på søken etter tilhørighet. Og bør tas på største alvor. TS sier at tenåringen føler seg til overs både hos mor og far, og det er ingen god følelse for en følsom tenåring.

En dialog med far er på sin plass. Og hvis tenåringen fortsatt ønsker å flytte til far på det tidspunktet, er h*n i utgangspunktet i sin fulle rett til det, med foreldrenes godkjennelse.

En rotløs ungdom på søken etter oppmerksomhet og tilhørighet, kan fort havne på ville veier, så ta dette på alvor.