Ulykkelig.

[Gjest Gjest_H]

Hei kjære KG lesere.

Kunne godt trenge tips og råd til hva jeg burde gjøre i min situasjon..

Det føles som om jeg lever på en fasade.. Har vært sammen med min samboer i over to år. Bodd sammen litt over 1 år. Han er min første kjærlighet, og jeg følte virkelig at vi kommer til å ende opp sammen og bli gamle sammen, veldig godtroende, men det er vel slik når man svever på en rosa sky?`Vi er 21 år begge to vel og merke.

Hvis man virkelig virkelig elsker en person over alt på jord, burde jeg da ikke følte meg lykkelig? Jeg har noen perioder hvor jeg ikke føler noe som helst.. Og skulle ønske jeg var fri og frank. Jeg har ikke hjerte til å gjøre det slutt med han.. Han er verdens skjønneste gutt, men jeg tror i grunn ikke at følelsene noen gang har vært der, jeg ble veldig bare veldig glad i han fordi han er min første kjæreste..

Disse tankene har jeg tenkt de siste månedene nå, merker at det sliter meg veldig psykisk og jeg kan ikke fortsette i et forhold hvor jeg lyver for han.

Føler bare at jeg ikke er klar til å gi slipp ennå..

Takk for alle råd og svar.

[Supramundane]

Hei.

De følelsene du beskriver hadde jeg med min eks. De kom etter halvannet år, omtrent. Men som du, så følte jeg at han var "verdens skjønneste gutt", og jeg hadde ikke hjerte til å gjøre det slutt. Jeg hadde heller ikke hatt noen seriøse kjærester før han, og visste vel egentlig ikke hvordan det egentlig skulle være..

Poenget mitt er at jeg og gikk rundt og hele tiden følte at jeg gjerne ville gi slipp, men at jeg ikke var "klar". Det jeg egentlig ikke var klar for var å bli alene.. Sånn var forholdet fra det var halvannet år gammelt, og jeg holdt ut i nesten fem år til sammen.

Å gjøre det slutt var som å løfte 100kg av skuldrene mine, og jeg har ikke angret ett sekund... Jeg vet ikke om det er det riktige å gjøre for deg, men det virker jo som at det er i den retningen du er på vei allerede!

[Gjest Gjest_H]

Hei.

De følelsene du beskriver hadde jeg med min eks. De kom etter halvannet år, omtrent. Men som du, så følte jeg at han var "verdens skjønneste gutt", og jeg hadde ikke hjerte til å gjøre det slutt. Jeg hadde heller ikke hatt noen seriøse kjærester før han, og visste vel egentlig ikke hvordan det egentlig skulle være..

Poenget mitt er at jeg og gikk rundt og hele tiden følte at jeg gjerne ville gi slipp, men at jeg ikke var "klar". Det jeg egentlig ikke var klar for var å bli alene.. Sånn var forholdet fra det var halvannet år gammelt, og jeg holdt ut i nesten fem år til sammen.

Å gjøre det slutt var som å løfte 100kg av skuldrene mine, og jeg har ikke angret ett sekund... Jeg vet ikke om det er det riktige å gjøre for deg, men det virker jo som at det er i den retningen du er på vei allerede!

Takk, tusen takk for ditt svar. Det traff meg virkelig midt i hjertet. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, tenk hvis det er han som er ment for meg?

Men da burde jeg ikke føle slik. Tror i grunn at jeg inners inne vet at dette kommer til å ende, men jeg er som deg, redd for å ende opp alene, når jeg aldri før har bodd alene i hele mitt liv. Kan jeg spørre om åssen det går med deg den dag i dag?

Tusen tusen takk.

[Gjest Mia88]

.

Endret 2. januar 2009 av Mia88

[Supramundane]

Takk, tusen takk for ditt svar. Det traff meg virkelig midt i hjertet. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, tenk hvis det er han som er ment for meg?

Men da burde jeg ikke føle slik. Tror i grunn at jeg inners inne vet at dette kommer til å ende, men jeg er som deg, redd for å ende opp alene, når jeg aldri før har bodd alene i hele mitt liv. Kan jeg spørre om åssen det går med deg den dag i dag?

Tusen tusen takk.

Så flott at du kunne kjenne deg igjen i det jeg skrev. Jeg tror det er veldig mange som føler det slik, spesielt når man ikke har så mye erfaring med seriøse forhold. Da vet man jo gjerne ikke hva som er bra, og hva som ikke er like bra. Jeg lærte jo veldig mye av det forholdet selv også, som at jeg fokuserte på helt feil ting, og laget problemer ut av bagateller. Men jeg ble veldig konfliktsøkende etter 3-4 år, fordi jeg innerst inne ville ut av forholdet men ikke turte å gjøre noe med det!

Man vet jo aldri om det er denne personen man er sammen med som er ment for seg, men jeg valgte til slutt å lytte på stemmen inne i meg som sa at jeg ikke elsket han jeg var sammen med, og bodde med, på det tidspunktet. Det var ikke bare sånn at jeg ikke elsket han, til slutt likte jeg han ikke en gang som en venn.

Jeg var redd for å ende opp alene, så jeg flyttet inn i kollektiv. Etterhvert fant jeg ut at jeg bare måtte hoppe i det, og det var så utrolig deilig. Jeg lærte at det er forskjell på det å være alene, og det å være ensom.. Man har venner, familie og andre rundt seg som gjør at man faktisk ikke er alene alikevel.

I dag, en del år etterpå, bor jeg sammen med en flott mann, som jeg virkelig elsker av hele mitt hjerte. De fem årene som jeg først følte var bortkastet, var ikke det alikevel. Jeg lærte utrolig mye .. og gjorde mange tabber som jeg aldri kommer til å gjøre igjen - blant annet å holde ut i et forhold jeg virkelig mistrives i, bare fordi jeg er redd for at alternativet er dårligere. Jeg har det helt fantastisk, og det er hovedsaklig fordi jeg nå er i et sunt, godt og givende forhold.

Lykke til med valget ditt, jeg håper det løser seg for deg!