Jeg blir helt utafor

[Gjest Pet]

Sønnen min er 17 1/2 år og nå i helga ble det en del styr pga en fest han skulle på som han plutselig ikke fikk komme på allikevel. Ut i fra hans forklaring har han blitt urettferdig behandlet av disse jentene som bestemte seg for å stenge ham ute, og jeg synes så synd på ham så jeg blir helt knekt! Uff, han er jo snart voksen og jeg vet at jeg ikke kan beskytte ham mot alt vondt og vanskelig, men jeg får så vondt inne i meg og synes så synd på det "stakkars lille barnet mitt"!

Er jeg unormal eller reagerer dere med nesten voksne barn på samme måte når de har det vanskelig? Han skiller seg en del ut fra de gemene hop mht holdninger, meninger og klesstil, så det er tydeligvis noen som mener at han ikke passer inn og også tillegger ham egenskaper som han ikke har. Han ser ut til å takle det bra nå, men det er verre med meg! Håper ikke jeg kommer til å reagere på samme måte hver gang han får problemer opp i gjennom livet... Noen andre som har det sånn? Vil jeg "vokse det av meg"! Dette var jo egentlig ikke noen kjempestor sak heller, det er jo sånt som de aller fleste opplever i tenårene, men allikevel...

[Lissi]

Du vil nok aldri vokse det av seg. Man vil nok alltid ha empati for sitt barn.

Mamma har jo problemer med å skjønne at jeg er 33 år!!!

Er ikke noe galt i det å bry seg om andre!

[Gjest Gjest]

Jeg synes faktisk det var verre å takle slikt da sønnen var yngre jeg.

Han har en god og fin kompisgjeng, og hadde han blitt skvist ut fra en fest eller lignende, så hadde det nok gått innpå meg. Så langt har ikke det skjedd.

[blomster]

Sønnen min er 17 1/2 år og nå i helga ble det en del styr pga en fest han skulle på som han plutselig ikke fikk komme på allikevel. Ut i fra hans forklaring har han blitt urettferdig behandlet av disse jentene som bestemte seg for å stenge ham ute, og jeg synes så synd på ham så jeg blir helt knekt! Uff, han er jo snart voksen og jeg vet at jeg ikke kan beskytte ham mot alt vondt og vanskelig, men jeg får så vondt inne i meg og synes så synd på det "stakkars lille barnet mitt"!

Er jeg unormal eller reagerer dere med nesten voksne barn på samme måte når de har det vanskelig? Han skiller seg en del ut fra de gemene hop mht holdninger, meninger og klesstil, så det er tydeligvis noen som mener at han ikke passer inn og også tillegger ham egenskaper som han ikke har. Han ser ut til å takle det bra nå, men det er verre med meg! Håper ikke jeg kommer til å reagere på samme måte hver gang han får problemer opp i gjennom livet... Noen andre som har det sånn? Vil jeg "vokse det av meg"! Dette var jo egentlig ikke noen kjempestor sak heller, det er jo sånt som de aller fleste opplever i tenårene, men allikevel...

Jeg er akkurat maken selv, og det kan være vondt.

Nå har jeg ikke så store barn som deg, den eldste er 9 år.

De har aldri blitt ertet eller noe sånt og de har mange kamerater, så jeg har egentlig ingen grunn til å bli overbekymret.

Ja, jeg er en overfølsom mor.

Men det gjelder kun tanken om at de ikke skulle ha det bra med seg selv.

Jeg er på ingen måte en streng mor, og gir de mye frihet til det dem vil.

Sier stadig til meg selv at det hverken hjelper meg selv eller barna mine, men det er vanskelig å forandre meg selv der.

Vet at de treffer mange utfordringer gjennom livet.

Vi som foreldre gjør barna våre en bjørnetjeneste ved å "feie" alle problemer til side for dem.

Vil jo gjerne ha dem litt tøffe også, slik at de kan takle livets utfordringer.

Jeg kan det så godt i teorien, men klarer allikevel å "tenke meg syk "om jeg får følelsen om at de ikke har det godt med seg selv eller føler seg urettferdig behandlet.

Vi vil jo gjerne at barna være bare skal være lykkelige, men slik er ikke livets realiteter for noen av oss. Det vet vi vel alle.

Jeg håper jo at de ikke merker det på meg at jeg tar "deres ting" innover meg, men det skal vel la seg godt gjøre, siden barn ofte leser sine foreldre godt.

Snakker mye med dem, og jeg håper de kan kommer til meg om det er noe de har på hjertet. Det er mye bedre enn at de går rundt med følelsene sine selv.

Det er lettere tross alt.

Sammen går det ann å vinkle på det, og se ting fra forskjellige perspektiver.

Dette ble kanskje litt usammenhengende og rotete, men jeg har beskrevet noen av tankene mine rundt dette med å være en bekymret mor i forhold til barna mines følelser.

[Gjest Purple Haze]

Jeg er også akkurat slik som deg, TS. Har en sønn på 20 og en på 16, og slutter aldri bekymre meg eller få vondt av dem, hvis det skjer slike ting som du beskriver.

Tror aldri den omsorgen for barna går over, uansett hvor voksne de blir. Og det er nok en del av det å være foreldre.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er fint, jeg Så lenge man klarer å finne en balanse mellom hva man skal blande seg inn i og hvor selvstendig barnet er/bør være. Moren til samboern min er nesten "synsk" når det gjelder å føle hvordan han har det, særlig før da han var aleine eller i kortere forhold, nå tenker hun sikkert at han og jeg passer på hverandre.